© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

torsdag 30. januar 2020

Alarmen gikk. Og gikk.

Hvis noen trodde jeg overdrev da jeg skrev at jeg kunne holde på i timesvis med å snooze alarmen, så kan de kikke på bildet under. Det er skjermbilde av Fitbits søvnmønster tirsdag denne uken. Alarmen gikk kl. 09:40 (jeg hadde ambisjoner om å gå på trening), og de røde markeringene er "våkentid". Jeg kom meg ikke ut av senga før ca. 14:50. Og du ser kanskje når søvnen begynte? Jeg er håpløs. Men jeg fikk ihvertfall nok søvn, heldigvis!

 

lørdag 25. januar 2020

Søvn og PC-bruk

Jeg er glad i senga mi. Den er god å ligge i og ofte vanskelig å komme seg ut av. Den er også vanskelig å komme seg oppi. Det er ikke senga sin feil, men hodet mitt. Jeg har en helt ødelagt døgnrytme.

Helt siden jeg var liten har jeg likt å være oppe sent. Jeg tror nok foreldrene mine slet med å få meg til sengs, for jeg var jo slett ikke trøtt når jeg skulle legge meg. Jeg har et minne fra da jeg var ung om at jeg skulle forsøke å telle meg trøtt. Det funker jo i Donald, så hvorfor ikke, liksom? Da jeg passerte 10 000 gadd jeg ikke mer. Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var da, men et sted mellom 4. og 9. klasse, vil jeg tro.

I mangel av trøtthet leste jeg mye på senga før jeg sovnet. Jeg har lest mange bøker opp igjennom!

Da jeg var nyutdannet og i ny jobb, begynte jeg å jobbe i tredelt turnus. Det inkluderer nattevakter. Det passet meg aldeles ypperlig! Jeg jobber helt fint på natta, og når jeg hadde kveldsvakt kunne jeg sove lenge på dagen. Nesten fem år hadde jeg denne jobben, før jeg flyttet til kjæresten min i Oslo og fikk en jobb som hadde "kontortid". Jeg jobbet dagtid i over ti år, og hadde all verdens muligheter til å få en normal døgnrytme. Dessverre var dette i begynnelsen av min internett-tid og kveldene og deler av nettene ble brukt online på mIRC hvor de fleste av mine utenlandske chattevenner var aktive når det var natt i Norge. Det hjalp ikke på døgnrytmen.

For ti år siden tok jeg med meg han som nå var blitt ektemannen min og flyttet til hjembyen min. Her gikk jeg atter en gang inn i tredelt turnus og ethvert forsøk på normal døgnrytme kunne skrotes.

Jeg har aldri vært noe morgenmenneske. Min mor pleide vekke meg når jeg skulle på skolen, og satt med meg mens jeg spiste frokost før hun la seg igjen når jeg gikk. Hun mente jeg var morgengretten, men jeg tror ikke egentlig jeg var det. Jeg var bare, og er forsåvidt det ennå, stille på morgenene. Det er ikke så mye å si så tidlig på dagen. Stillheten skyldes ikke dårlig humør, bare mangel på noe å si så tidlig.

Det har aldri vært noe problem å komme seg opp, uansett når på døgnet, hvis jeg har en avtale eller noe jeg skal rekke. Skole, jobb, reiser og slike ting. Med én gang alarmen går, står jeg opp. Jeg snoozer ikke. Men har jeg ikke noe jeg MÅ gjøre, har jeg straks et kjempeproblem. Jeg var flinkere før, men nå er jeg omtrent håpløs. Når alarmen går, snoozer jeg. Og da er løpet kjørt. De beryktete "bare 10 minutter til!" kan bli til flere timer. Jeg har snoozed hvert tiende minutt fra 11-tiden til 15-tiden når jeg har vært trøtt nok. Jeg sover som en stein mellom hver snoozing, og husker snaut nok at jeg har gjort det. Derfor tør jeg heller ikke forsøke meg på snoozing hvis jeg skal rekke noe, for har jeg først begynt så tror den trøtte hjernen min at det bare er å fortsette og jeg registrerer snaut at jeg gjør det. Verst er det hvis jeg i halvsøvne faktisk slår AV alarmen i stedet for å snooze. Det har skjedd noen ganger. Ikke bra!

Men én ting er at jeg er vanskelig å få ut av senga. Jeg er nesten like vanskelig å få i senga. Jeg har utviklet en snodig form for lakenskrekk, og liker rett og slett ikke å avslutte dagen for å gå på badet og så legge meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg -tror- det kan ha noe å gjøre med at jeg bruker altfor lang tid på badet med kveldsstellet. Det kan glatt gå over en time før jeg blir ferdig, og da har jeg stort sett våknet igjen hvis jeg var trøtt da jeg gikk på badet. I går brukte jeg 40 minutter og syntes selv jeg var ganske kjapp.

Jeg har lagt til meg uvanen med å avslutte dagen med å sette meg foran PCen. Har jeg sittet på stua og sett film eller svoppet kanaler til jeg ble lei, setter jeg meg på PCen etterpå. Har jeg hatt kveldsvakt og skal tidlig opp på dagvakt neste dag, må jeg liksom "lande" først, og ser enten litt TV først eller går rett på PCen. Har jeg hatt nattevakt og skal sove ut etterpå, blir det først litt PC-tid. (På hverdager er mannen på badet når jeg kommer hjem fra nattevakt, og da er PCen tidtrøyte mens jeg venter. I helgene har jeg ingen unnskyldning.) Det er aldri rett til sengs.

Når jeg først sitter på PCen, sitter jeg fast. Jeg glemmer tiden og timene kan fly før jeg må ta meg kraftig sammen i ren nødvendighet fordi klokka har blitt 3 og jeg skal stå opp kl. 6 og jeg kommer til å bruke omtrent en time på badet først. Eller går på nett halv ni etter nattevakt og plutselig ble jeg fanget av noe interessant og klokka nærmer seg 11 og nå MÅ jeg komme meg i senga slik at det ikke blir for sent utpå ettermiddagen før jeg må opp igjen.

Er det så himla mye nyttig jeg bruker internett-tida på, da? Siden jeg bruker så mye tid der og tydeligvis ikke klarer koble meg fra for å legge meg? Overhodet ikke! Jeg kaster bort time etter time på dill! Akkurat NÅ skriver jeg blogginnlegg og klokka er nettopp passert 4 på natta, men det er jo av en mer sjelden matnyttig ting. Jeg virrer mellom facebook, twitter, blogger, pinterest og finn. Når aktiviteten der har stilnet for natta, kaster jeg stort sett bort timer på småspill (minesveiper og mahjong), ser en episode av Derrick på youtube (ser episodene kronologisk og har kommet til 1978) eller leser om noe jeg plutselig bare MÅ lese om. Da googler jeg emnet og plutselig har det gått en time eller to ekstra. Når skal jeg skjønne at jeg må prioritere å få nok søvn! Natt til i går sov jeg to timer, dro trøtt på jobb, dro trøtt hjem, var sulten og gretten da jeg kom hjem og sovnet foran TVen da middagen var fortært. Jeg sov 3,5 time i stresslessen. 

Her er et par illustrerende bilder av hvor mye eller lite jeg sover:
 
Oversikt over søvntimer per måned siste året iflg. Fitbit
Oversikt over søvntimer per døgn siste måned iflg. Fitbit

Det skal sies at jeg oftest lader fitbiten på natta (omtrent en gang i uka) og at flere søvntimer derfor er borte fra statistikken.

Også når jeg endelig har kommet meg under dyna, blir det som oftest en runde på mobilen. Facebook, twitter, instagram og et småspill som heter TwoDots. Jeg kan bruke en god time der også, men oftest er det lettere å legge fra seg mobilen enn å slå av PCen.

Jeg har ei bok på nattbordet mitt. Den blir det sjeldent lest i fordi det er for få timer igjen når jeg legger fra meg mobilen. Heldigvis sover jeg som oftest veldig godt når jeg endelig lukker øynene! Jeg lever et såpass kjedelig og rutinefylt liv at det er sjeldent at tankekjør holder meg våken. Det skjer, og særlig da min mor var alvorlig syk og døde ble det vanskelig å sovne. Det var kanskje i den perioden lakenskrekken min ble mer ekstrem enn tidligere.

Jeg burde innskrenke PC- og mobilbruken min før leggetid. Innføre strengere leggetider. Kanskje få profesjonell hjelp. Det bare er så vanskelig! Omtrent som å fortelle en anorektiker om å ta seg sammen og spise mer.

fredag 24. januar 2020

Ansiktsblindhet

De fleste har hørt om dysleksi - ordblindhet. Mange har hørt om dyskalkuli - tallblindhet. Men har du hørt om prosopagnosi? Det er ansiktsblindhet. Og jeg er overbevist om at jeg har et snev av det også.

I Wikipedia står følgende:

Prosopagnosia (gresk: prosopon = «ansikt», agnosia = «kjenner ikke») er en spesifikk form for agnosi karakterisert av manglende evne til å gjenkjenne ansikter. De som lider av prosopagnosia ser ansikt, men husker dem ikke. Det finnes forskjellige grader av lidelsen, man deler dem ofte inn i tre grupper. Den største gruppen er prosopagnosikere som lider av lett ansiktsblindhet, d.v.s. at de har vanskelig for å huske "nye" ansikter og ofte har problemer med å kjenne igjen folk som de bare har møtt noen få ganger. Gruppe nr. 2 kjenner som regel igjen sin egen familie, nære venner, naboer og andre personer som de treffer hver dag, men har vanskeligere med å kjenne igjen nye kolleger, slektninger de ikke treffer så ofte, eller nye kontakter. Den mest uvanlige formen for ansiktsblindhet er alvorlig ansiktsblindhet. De kjenner ikke igjen sin egen familie, sine venner eller andre personer rundt seg. I veldig alvorlige tilfeller kjenner personen ikke igjen sitt eget ansikt i speilet eller på et fotografi. og heller ikke sine egne familiemedlemmer. Dette gjelder imidlertid bare ansikter; andre ting gjenkjennes på normalt vis.  

Jeg er nok i gruppe 1 eller 2, mener jeg selv. Jeg har alltid slitt med både ansikter og navn, og når jeg skal kjenne igjen folk, er det ofte stemme, hår, briller, væremåte, gåstilen eller andre ting jeg kjenner dem igjen på. Det gjelder ikke venner, familie eller folk jeg treffer med jevne mellomrom, heldigvis. Men hvis jeg hadde truffet naboen over gata (som jeg nesten aldri snakker med fordi jeg er så asosial) i byen, så hadde jeg nok ikke kjent dem igjen. Nye kormedlemmer sliter jeg også med i noen måneder, med mindre jeg faktisk snakker med dem, og ikke bare ser dem i en annen stemmegruppe under øvingene.

Hva gjør at jeg husker eller glemmer et ansikt, da? Hvis du ser ut som hvermannsen og har jevne ansiktstrekk, har jeg antakelig ikke en sjanse. Er det ett eller annet med ansiktet ditt som jeg kan feste meg ved, så hjelper det. Et bildepent ansikt gjør det ikke nødvendigvis lettere for meg, heller tvert i mot. Jeg har ikke funnet fasiten, og jeg er ikke sikker på om den fins.

For endel uker siden tok jeg blodprøver på et nyfødt barn mens en sykepleier passet på barnet i kuvøsen. Etter prøvetakingen gikk jeg til et analyseapparat i et rom i nærheten for å kjøre en analyse, og gikk tilbake med prøveresultatet. Det var ingen pleier ved barnet da jeg kikket inn på rommet, så jeg gikk inn på vaktrommet vegg-i-vegg hvor det var et kjent ansikt og ville levere prøvesvarene til henne. Dessverre var det feil sykepleier, og da hun hentet den rette pleieren så jeg at de slett ikke var like i det hele tatt! De var omtrent like høye og hadde kort hår og kanskje omtrent samme alder, men ellers var de ganske ulike! Det var flaut.

I forrige uke kom det inn en pasient som jeg skulle ta en blodprøve av. Jeg kjente faktisk igjen ansiktet og utbrøt "Jøss, er det deg?", men klarte overhodet ikke huske hvor jeg hadde ham fra. Var det koret? Det var ikke en nabo, mente jeg. En ansatt på en annen avdeling? Heldigvis hadde han et spesielt navn jeg kjente igjen, og det var en av pasientene som ofte tar prøver på en annen klinikk jeg også sitter på.

For noen år siden var jeg på en avdeling for å ta noen blodprøver, og en godt voksen dame (en ansatt) kom bort til meg og spurte hvordan det gikk med en pensjonert kollega av meg. Jeg ble tatt helt på senga, men prøvde svare etter beste evne. Jeg klarte overhodet ikke plassere henne, og til denne dag aner jeg virkelig ikke hvem jeg snakket med. Jeg følte meg så dum!

Da min niese studerte her i byen for noen år siden, inviterte jeg henne og foreldrene mine ut på restaurant for å feire bursdagen min. Da mannen og jeg ankom restauranten, kikket jeg raskt inn for å se om noen var kommet før oss, men så ingen kjente. Vi ble derfor stående ute og vente på de andre for å gå samlet inn. Foreldrene mine kom etterhvert, og så ble vi stående og vente. Og vente. Til slutt sendte jeg melding til niesen min og spurte om hun var på vei. Hun svarte at hun satt inne og ventet på oss. Mitt (altfor) raske blikk hadde altså ikke kjent henne igjen da jeg sveipet over lokalet fra inngangsdøra. Jeg har ellers ikke noe problem med å kjenne henne igjen, bare så det er sagt. Men et kjapt blikk fungerte altså ikke så godt som jeg trodde.

Birkbeck, University of London, forsker på ansiktsblindhet. Du kan lese litt om hva de skriver her: http://www.prosopagnosia.bbk.ac.uk/

De har også en ansiktsblindhetstest. Lenken finner du her. De skriver at normale folk vil få en skår på over 80%, mens hvis du har under 60% kan det indikere ansiktsblindhet. Jeg tok testen, og den var fryktelig vanskelig! Jeg følte jeg gjettet på omtrent halvparten av ansiktene - minst! Man skulle blant annet memorere et ansikt, og så plukke det ut blant totalt tre ansikter. Og senere seks ansikter. Og enda senere noe skjulte ansikter. Jeg stirret og stirret i de få sekundene jeg fikk, men i det bildet forsvant var det som om noen visket ut husken min. Det føltes slik. Og så var det å gjette hvilket ansikt som passet best. Noen hadde føflekker på kinnet. Andre hadde sterkt nedadgående øyne. Høye kinnbein. Kraftig kjeve. De var lettest å se, men jeg gjettet mye. Pussig nok fikk jeg en god skår på 74%! Jeg tilskriver det en god evne til å gjenkjenne mønster (dog ikke ansikter) og en stor porsjon flaks. Det var ikke fordi jeg faktisk kjente igjen mange ansikter!

Og hvis du ikke vil klikke deg inn på testen, kan du prøve deg på bildet under. Det er omtrent slik jeg føler mange ansikter er når jeg skal prøve å plassere hvor jeg har dem fra.


Jeg tror ansiktsblindheten kan være noe jeg har arvet av far min. Mor pleide erte ham litt for det at hun omtrent kunne gå rett forbi ham uten at han så henne. Jeg sliter litt med det samme. Å gjenkjenne kjente i en folkemengde er et mareritt, så jeg ser ikke etter folk eller på folk. Jeg holder blikket som oftest i bakken, så slipper jeg ta stilling til om jeg kjenner noen eller ikke.

Da jeg var nyansatt i den jobben jeg har nå, var det et mareritt å gå fra garderoben og passere en haug av mennesker som kom mot meg. Hvem kjenner jeg? Hvem skal jeg hilse på? Jeg synes fortsatt det er pyton å gå de meterne og møte alle folkene, selv om jeg kjenner igjen stadig flere. Kollegene mine kjenner jeg jo igjen nå, men jeg sliter av og til med jentene på kontoret hos oss ettersom jeg ikke har så mye kontakt med dem som med andre.

Jeg kunne jo inntatt den holdningen at alle er potensielt kjente av meg og bare hilst på alle som møter blikket mitt, men jeg er ikke typen. Jeg foretrekker et senket blikk og unngår gjerne øyekontakt når jeg går i folkemengder. Ofte ellers også. Jeg er redd for å få blikkontakt med noen jeg kjenner men ikke gjenkjenner, og derfor ikke hilser på. Da fremstår jeg som hoven, og det vil jeg unngå. Da får jeg heller se ut til å gå i min egen verden.

onsdag 22. januar 2020

Grønnrennestiklinger

Jeg fikk så fine grønnrenne-stiklinger av en kollega før jul.


De stod i vann noen dager, før jeg ble anbefalt å sette dem rett i jord. På grunn av plassmangel og jul, ble de etterhvert plassert ute i boden som holdt 6-8 grader og hadde dagslys, men lite annet lys.

De ble tatt inn igjen rundt nyttår. 

Jeg tror ikke dette helt går vegen.

 

mandag 20. januar 2020

Barndomsminner #7 - om vennskap

Jeg har aldri hatt lett for å få venner, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere. Egentlig nesten helt umulig i dag. Sånn ekte venner, mener jeg. Ikke bare bekjente. Faktisk tror jeg ikke jeg har fått en ny venn på over 20 år. Jeg ser bort fra mannen min, naturligvis. Det er en annen historie. 

Strengt tatt har jeg nok bare én venn, og jeg er helt ræva til å opprettholde det vennskapet. Det er ikke hennes skyld, men vi har forskjellige liv. Hun har barn og er et sosialt menneske, og hun bor flere timers kjøretur unna. Vi har kjent hverandre siden første klasse på barneskolen, men vi ble ikke venner før rundt 5. eller 6. klasse.

Det var lettere da jeg var liten. Den første vennen jeg fikk, som ikke var en av naboungene, traff jeg på vei til helsesøster sammen med min mor før skolestart. Hun var på vei dit sammen med sin mor og mødrene kom i prat med hverandre, og plutselig var vi venner. Hun bodde i samme gate som meg, bare litt lenger opp, og vi havnet i samme klasse på barneskolen.

Vi lekte sammen i friminuttene og vi besøkte hverandre ofte etter skoletid. Jeg husker hun hadde undulater og det var eksotisk for meg. Og vi lekte ofte "Lava" sammen med lillesøsteren hennes. Da hun etterhvert også fikk andre venner enn meg, ble jeg oppriktig fornærmet. I mitt hode var det ikke mulig å ha flere enn én venn om gangen! Den andre venninnen var attpåtil fra en annen klasse! Det var helt uforståelig for meg.

Denne venninnen min flyttet til Østlandet etter 4. klasse, og brøt kontakten tvert. Jeg sendte brev etter brev, men fikk aldri svar. Det føltes som et svik og var meg en sorg på den tiden.

Jeg fikk heldigvis en ny venninne fra klassen, og med henne enda en venninne. Etter ett eller to år til, kom enda en venninne inn i klikken, og vi var fire stykker som hang sammen helt til russetiden. Jeg var utrolig heldig med det, for det kunne ha blitt helt annerledes om ikke vi fire var sånn nogenlunde like av natur og personlighet. Av disse tre vennene døde ei av anoreksi kombinert med diabetes før hun fylte 30 og ei flyttet til Vestlandet og brøt all kontakt med oss andre. Den tredje er hun jeg fortsatt har kontakt med - sånn omtrent 3-4 ganger i året.

Jeg flyttet tilbake til hjembyen min i 2010, men har ikke fått noen venner her nede. Jeg får stadig flere bekjente, enten gjennom jobben eller koret, men ingen jeg er sosial med på fritiden. Det er delvis min feil, for jeg tar jo ikke initiativ selv. Det skyldes nok delvis en frykt for avvisning og kanskje til og med latterliggjøring. Men også at jeg er nokså asosial. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med andre. Jeg er elendig på småprating. Jeg interesserer meg lite for slikt som andre synes er artig, som reality-serier og kjendiser, ser lite serier og er i det hele tatt lite oppdatert på slikt. Å spørre andre om ting fra deres liv er jeg heller ikke flink til, og dermed kan jeg nok oppfattes som lite interessert. Det er delvis sant, dessverre. Jeg klarer ikke huske særlig med detaljer fra hva andre forteller meg om deres liv, og i stedet for å måtte innrømme at jeg glemmer slikt, har jeg sluttet å spørre slik at de ikke skal tro jeg er uinteressert i dem når jeg glemmer detaljene. Andre husker jo slikt, sant?

Det er bedre å tie og la andre tro du er idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil.

Jeg tenker at hvis andre vil fortelle meg noe, så sier de det selv uten at jeg skal tvinge spørsmålene mine på dem. Likevel sier jeg sjeldent noe om meg selv til andre uten å bli spurt, og forventer ikke en gang å bli spurt. Sa noen paradoks?

Det er litt sårt, det med venner. Jeg vil gjerne ha noen, men jeg vet at jeg sannsynligvis ikke klarer opprettholde vennskapet. Jeg utsetter treff, kommer med unnskyldninger for å unngå dem, prioriterer andre ting og kan late som jeg er dårlig. Jeg er av typen som kan stå bak gardinene og vente på at naboen skal gå inn før jeg går i postkassa, bare for å unngå å hilse på dem. Eller krangle med mannen fordi ingen av oss vil snakke på telefonen den dagen for å bestille pizza, og dermed ender opp med brødskiver til middag. Hvordan skal jeg kunne holde på et vennskap med de "forpliktelser" og forventninger det medfører, når jeg ikke en gang kan gjøre enkle ting?

Jeg er litt rar, med andre ord.

Og jeg kan huske fra 1. eller 2. klasse at klasseforstanderen måtte be de andre i klassen leke med meg i friminuttene, fordi jeg gikk så mye alene. Det var litt flaut. Det var et minne jeg hadde glemt helt frem til for noen år siden.


søndag 19. januar 2020

Forsinket julerapport

Jula gikk bra. Alle forberedelsene var i orden, og det ble MER enn nok mat til alle. Særlig til oss som måtte slite oss gjennom restene. Julaften var veldig trivelig med hele familien min samlet. Gaver ble delt ut og ingen gikk sultne hjem. Alle sukket da delfiakaka kom på bordet, mette som alle var fra middagen, men alle smakte likevel på. Jeg brukte halv oppskrift, og halve kaka ble spist den dagen. Perfekt!

Halv delfiakakeoppskrift var helt perfekt!
Andre juledag var det koldtbord hos oss, og da var også fars venninne med. Det ble like trivelig som julaften, og fortsatt mengder av mat. Min svigerinne hadde laget og tatt med tre sildevarianter, mens jeg stod for mors tomatsild (og alt annet). Jeg turde ikke spørre bror min om han var fornøyd med den, men jeg syntes ihvertfall den var god. Med noen små endringer på laken, ble også min far fornøyd med tomatsildglasset han fikk med seg hjem. Resten av delfiakaka ble spist opp til kaffen.

Men som mor hadde jeg tatt godt i når det gjaldt matlagingen. Vi satt igjen med mengder av mat. Far ville slett ikke ha noe med seg, men jeg fikk tvunget på hans venninne noe kjøttpålegg som hun fikk med seg. Romjulen ellers ble brukt til å spise meg gjennom ett pålegg etter det andre; aspiken, gomen, silda, kjøttpålegget og den syltede rødløken. Jeg har nettopp begynt på glass nummer to av rødløken. Den er sabla god på dansk leverpostei, men det er begrenset hvor mange brødskiver jeg trykker i meg i løpet av en dag. Jeg har hatt med krumkaker og diverse godsaker på jobb, hvor alt forsvinner nesten uansett. Fortsatt har jeg en halv boks med krumkaker stående.
 
Aspiksmørbrød. Sabla godt!

Nyttårsaften ble feiret helt rolig hjemme, bare mannen og jeg. Litt før midnatt rev vi oss løs fra tven og gikk vi ut på verandaen og så på fyrverkeri som naboer sendte opp. I år var det endel bedre enn tidligere år, vil jeg si, men for min del kan de gjerne forby hele privatfyrverkeriet.

Jula ble pakket ned første helgen i nyåret, men noen duker ble liggende igjen litt lenger og kjøkkengardinene ble først tatt i går, lørdag. Bedre sent enn aldri!


 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...