© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 21. desember 2019

Desember så langt

Allerede langt uti desember og jula sniker seg nærmere som et ullteppe. Jeg som var så flink til å skrive i november, klarte altså ikke følge helt opp denne måneden. Jeg hadde til og med tenkt å ha en liten gi-bort! Den får jeg ta utpå nyåret i stedet.


Juleforberedelsene er på sitt mest intense i disse dager. Jeg har laget krumkaker til meg selv og til min far. Det gjorde jeg helt i begynnelsen av måneden. Det har vært flere julekonserter med koret mitt, og vi har øvd inn to helt nydelige norske sanger av DumDum Boys og Anne Grete Preus. To julebord har jeg vært på, både med jobben og med koret. Og jeg har trent littegranne på treningssenter.

Littegranne. Jeg har hatt to PT-timer og én egentrening. Etter første PT-time var jeg helt slakt i beina, men som en kollega så sympatisk skrev på facebook: "Det er ikke skikkelig ille før du må gå baklengs ned trappene!". Så ille ble det heldigvis ikke, men jeg kjente at jeg hadde brukt muskler det var lenge siden sist.

En kollega foræret meg forresten noen stiklinger for et par uker siden. Hun hadde rappet noen grønnrennestiklinger fra jobb for et par år siden, tror jeg, og nå var det på tide å ta stiklinger av dem igjen. Det skal visst være en enkel plante å holde, men jeg har aldri hatt grønnrenne før og er usikker på hvordan de takler min noe lempfeldige behandling. De står nå ihvertfall i jord nå og lever fortsatt.

Grønnrennestiklinger.
Forrige helg lagde jeg syltet rødløk til meg selv, min far og til jula. Det er et lite løkhelvete å kutte opp, men stort sett verdt det. For ikke å snakke om hvor enkelt det er! Bortsett fra løkkuttingen da. Neste år må jeg kanskje finne frem skibrillene.

Syltet oppned-løk.
Denne jula har jeg lagd ekstra mye arbeid for meg selv. Bror min og familien hans kommer nedover fra Oslo i år. De skal heldigvis ikke bo hos oss, men julaften feires her. Far min er selvskreven julegjest, naturligvis. Så julaften blir vi syv stykker. Mannen fikser julemiddagen, mens jeg står for dessert og snack. I år blir det enkelt: Ferdig riskrem fra butikken med valgfri rød saus til.

Men ikke nok med at julaften skal feires hos oss, jeg har tatt på meg en annen av mors juletradisjoner for første gang. Koldtbord på 2. juledag! Jeg skal lage tomatsild og aspikk (kabaret, som det kalles i andre deler av landet) denne helgen, samt at bordet skal ha gome, røkelaks, eggerøre, diverse kjøttpålegg, kokt egg, ost, potetsalat og diverse garnityr. Det meste kjøpes ferdig, men jeg har fått min bror og kona til å fikse eggerøren. Det ene glasset med syltet rødløk skal også på bordet den dagen. Åtte stykk blir vi!

Og så en siste ting jeg skal prøve meg på som nytt av året. Vi ertet mor litt for det, for hun lagde det hvert år. Delfiakake. Mektig, fyldig og småspist. Jeg har handlet ingrediensene og den minste silikonformen jeg fant. Det holder jo oftest med ett stykke og det er jo ikke akkurat helsekost.

Julekort har jeg ikke kommet til ennå. Nå har det begynt å ramle inn noen i postkassa, så jeg må få fingeren ut og pennen frem. De rekker nok ikke frem før jul, gitt. Julegavene, derimot, er jeg så godt som i havn med. Skulle kanskje bare hatt en liten ekstra ting til far.

Denne helgen skal jula installeres. Alt skal handles inn, inkludert juletreet som skal pyntes. Gulv og tøy vaskes, steder støvtørkes, juleduker og en haug pynt plasseres. Massevis skal ryddes vekk, akvariet slamsuges, filterpumpa rengjøres, vannet byttes og testes. Mandag kveld, lillejulaftenskvelden, skal tilbringes på jobb - men deretter er det fri helt til fredag kveld. Da begynner nattevaktshelgen min.

Vi har forresten hatt personalmøte på jobb nylig. Der fikk vi vite at vi må løpe fortere, jobbe smartere og være mindre syke. Mer penger og flere hoder får vi ikke. Tvert i mot skal vi sannsynligvis miste noen hoder. Man blir ikke akkurat motivert av slikt. Vi har hatt en 20% aktivitetsøkning siden 2011, men ikke fått mer ressurser. Hurra for å drive helsevesenet som butikk.

onsdag 27. november 2019

Utrolige ting kan skje!

Denne animerte snutten synes jeg er veldig bra. Den viser på en fin og positiv måte hvordan det kan være å ha autisme. Ta en kikk på den. :-)

onsdag 20. november 2019

Julekaktus - del 2

Jeg skrev i dette innlegget (lenke) om at jeg rappet med meg et par avleggere fra en julekaktus på jobb. De ble plassert i jord, og siden har fint lite skjedd siden begynnelsen av oktober. De har jo fått litt vann av og til, men de har stått på samme hjørnet av bordet siden da og tilsynelatende vært relativt tilfredse med det.

Dette skal jo være en saktevoksende kaktus, så jeg har lurt på hvor lenge det kan gå før jeg ser noen endringer. Til nå har de ihvertfall ikke skrumpet inn og tørket ut, og det tar jeg som et godt tegn. Men de ser dønn like ut som dagen jeg satte dem i jorda. Ingen endring.

Bortsett fra da jeg kikket nærmere etter i dag. Den ene holder på å danne et nytt bladledd! Det jo være et trivselstegn! Den andre står like stoisk som før. 

Jeg venter i spenning.

Klikk på bildet for å se detaljene bedre.
 

onsdag 13. november 2019

På 'an igjen!

I 2018 holdt jeg treningssentertreningen ved like. Før sommeren det året flyttet PT-en min og jeg fikk anbefalt en ny som jeg kontaktet etter sommeren. Vi signerte kontrakt (10 klipp), brukte ett klipp og så fant han seg en annen jobb i november. Ikke helt optimalt, men ikke så ille likevel, tenkte jeg. Jeg skulle jo da inn til lipomoperasjon på skulderbladet medio november, og regnet med å bruke litt tid til å komme til hektene.

Det tok lenger tid enn beregnet, og først i februar var jeg sånn tålig rørlig igjen. Jeg utsatte likevel å få meg ny PT fordi jeg en måned senere, i mars, skulle fjerne to føflekker og en klump. Såret på leggen ble snurpet så heftig at jeg først i mai/juni turde sitte vanlig på huk igjen. Såret på hofta sprakk timer etter at stingene var tatt, og brukte uendelig med tid på å lukke seg. Først i august anså jeg det som helt lukket og trygt å gå uten bandasje. Det lå utsatt til midt i bukselinningen, og tynn hud må ha tid til å bli litt mindre tynn og mer robust.

Fra august i år har jeg hatt intensjon om å komme meg på trening igjen. I turnusen min har jeg fått lov å sette av en fridag i uka (denne jobbes naturligvis inn i turnusen, samt at enkeltferiedager og avspasering av og til brukes), men fordi jeg omtrent mangler døgnrytme og selvdisiplin, har denne fridagen så langt i høst blitt brukt til å sove ut. Med stadig synkende selvbilde har den dårlige samvittigheten økt.

I går fant jeg frem treningsbagen, og i dag kom jeg meg endelig av gårde! Fant frem og tok på meg treningstøy før jeg dro. Fant ikke den vanlige capri-tightsen, men plukket ut en fra hylla som var lik den gamle. Så at den var ny fordi det orange "magebeltet" i mønsteret var litt annerledes, men den satt som et skudd. Kledde på meg de vanlige klærne over treningstøyet og kjørte av gårde.

Bare det at jeg endelig kom meg på treningssenteret er egentlig en bragd, og jeg lovte meg selv å ta en kort og rolig økt. Formen er helt elendig nå, og alle kiloene jeg tok av meg, har jeg spist på meg igjen. Derfor gikk jeg 15 minutter i bruktbart tempo på mølla og satte meg deretter på romaskinen.

Da jeg trente tidligere, var romaskinen min oppvarmingsmåte. Ro 3000 meter på under 15 minutter var målet. Persen min var rundt 14 minutter og 20 sekunder. Etter halvannet minutt nå skjønte jeg fort at det ikke var nubbesjans til å komme i nærheten en gang. Jeg holdt faktisk ikke ut i fem minutter. Det var forstemmende å se hvor ille det faktisk står til, så jeg tok mot til meg og gikk til disken for å få meg en ny PT.

Jeg har ni klipp igjen fra forrige avtale, så nå er første time neste uke! Annenhver uke er planen med PT, og så egentrening ellers. 

Først da jeg sto i garderoben og skiftet klær, oppdaget jeg at jeg hadde trent med en stor prislapp hengende i hyssing bakpå. Dette lover bra ...

tirsdag 22. oktober 2019

Dracula

- Der var Dracula på plass!

Kommentaren kom fra en pårørende som kom inn på rommet mens jeg satt ved siden av pasienten og klargjorde til blodprøvetaking. Og jeg følte meg som ei surmaga kjerring da jeg trakk pusten, nølte et sekund og svarte at:

- Nei, bioingeniøren er på plass.

Jeg har jobbet i snart 25 år i yrket mitt, og siden dag én har jeg fått slengt etter meg all verdens økenavn. Det går mest i dracula, blodiglen, myggen og blodsugeren. I begynnelsen smiler man med og sier at jada, ha ha og sånn. Man ønsker jo ikke skape dårlig stemning. Det kunne jo til og med hende de første par årene at et nytt økenavn man ikke hadde hørt før dukket opp. Et par har til og med vært overraskende og derfor litt morsomme. Jeg tror ikke det har skjedd de siste tyve årene, og smilet har stivnet litt.

Folk sier mye rart når de er redde, nervøse og bekymrede. Det vet vi som jobber i helsevesenet. Vi har derfor stor takhøyde for hva folk sier i våre korte møter. Jeg har opplevd å bli skjelt huden full av en rasende pårørende, fått takknemlige klemmer av lettede pasienter, blitt truet med juling og "Jeg skal DREPE deg, di jævla hore!", fått høre at "Dette kunne du ihvertfall ikke!" og "Det var det beste stikket jeg noen gang ikke har kjent!". Jeg har forårsaket utallige tårer hos barn og trøstet nydiagnostiserte kreftpasienter. "LIKER du å ta prøver av barn, eller??" har jeg også fått slengt mot meg av foreldre mens jeg svettet over blodprøvetaking av et lite barn som var vettskremt, og legen insisterte på at prøvene måtte tas.

Vi vet at det oftest skyldes redsel, frykt eller bekymring. Vi tar det sjeldent personlig.

Også andre yrkesgrupper bruker økenavn på oss. Det synes jeg er mer leit. Stikkedama, for eksempel. Hvordan oppfatter et barn oss når en sykepleier sier at "Nå skal den slemme stikkedama bare ta en liten prøve."? For det første er vi ikke slemme. Det er ikke vi som har bestilt prøvene, det har legen gjort, og prøvene tas for at barnet skal bli frisk, ikke fordi noen ønsker å påføre det smerte. Vi er derimot de som har kompetansen til å ta prøvene på best mulig måte. For det andre så skremmes barnet med økenavnet. Ei stikkedame kan umulig være en person man ønsker i nærheten. De stikker jo! Og ja, den kommentaren kom fra en sykepleier på post, og det var ikke en hyggelig opplevelse.

En lege brukte akkurat samme økenavn på meg til en eldre pasient. "Nå skal bare stikkedama gjøre seg ferdig med blodprøven, så skal jeg undersøke deg etterpå." Jeg var hårfint unna en skarp kommentar ved sengekanten, men holdt meg for god for det. Legen virket stresset, og hvis jeg skulle kommentert det, måtte det blitt utenfor pasienters rekkevidde. Man tar ikke slike diskusjoner foran pasienter.

Men hvorfor reagerer jeg på økenavnene? Prøver ikke folk bare å være morsomme i en alvorlig situasjon? Jo, pasienter og pårørende gjør stort sett det. Det er sjeldent det sies i ond mening, skjønt det skjer. Fra annet helsepersonell kan det skyldes at de rett og slett ikke husker tittelen vår eller tror at økenavnet "forklarer" oss bedre overfor pasienten. De gjør oss ingen tjeneste ved det, dessverre. 

Det økenavnet gjør er å redusere oss til en brøkdel av hva vi gjør. Ja, vi stikker. Det er kanskje 10% av yrkesutøvelsen min. Det er den synlige delen av yrket mitt. Det fjerner tre års høyskole- eller universitetsutdannelse, bachelorgraden min. Det fjerner de andre 90 prosentene av hva jeg gjør. Hva jeg har lært. Hva jeg kan. Det reduserer meg til en ting ingen liker å assosiere seg med, noe som høres slemt, skummelt og ekkelt ut. Hvor mange kaller andre yrker i helsevesenet for pilletrillere, rumpevaskere, slaktere og beinknekkere direkte til dem?

 Jeg er bioingeniør, og jeg er stolt av det! Det er en tittel alt for få kjenner til, og som jeg ønsker skulle vært mer synlig. Hver gang en annen yrkesgruppe benevner meg med riktig tittel, blir jeg alltid glad. Det skulle ikke vært nødvendig, det skulle vært en selvfølge. Når en pasient spør meg om jeg er "en sånn bioingeniør", blir jeg enda gladere og dessverre overrasket over at vedkommende kjenner tittelen. Det er så få som vet om oss.

Det handler i grunnen om respekt. Respekt for meg som person og for yrket mitt. Og husker du ikke eller er du usikker på tittelen min i vårt møte, så er det helt greit. Spør meg gjerne! Vi blir så glade når vi kan fortelle hva vi er og hva vi gjør og spre litt informasjon om yrkesgruppen vår.

Tilbake til den innledende samtalen. Det ble heldigvis ikke dårlig stemning på rommet. Både pasienten, pårørende og jeg hadde en grei liten samtale mens prøvetakingen foregikk.

søndag 13. oktober 2019

Judaspengefrøforsøk nr. 2 - og litt til

Oppholdsvær en frisøndag inngir til å gjøre noen siste hageforberedelser på verandaen før vinteren. Jeg hadde tatt vare på noen narsiss-løk fra i våres, og selv om jeg hadde mislyktes tidligere og løkene råtnet, tenkte jeg forsøke igjen. Denne gangen ble de oppbevart tørt inne i boden, og kjentes bra ut da jeg hentet dem frem i dag. Jeg plantet én løk mellom disse grønne plantene: campanula og nellik. Denne campanulaen er en skikkelig fighter ettersom den overlevde to år i relativt kummerlige kår kastet oppi ei terrakottapotte og fikk klare seg selv. Da jeg plantet denne plantekassa i år, tenkte jeg at den skulle få litt bedre vilkår, og den kommer søren meg fortsatt med blomster, midt i oktober! De andre to løkene ble plassert i potta som står ved siden av inngangsdøra.
 
Buddha passer på! Tagetes fjernet fra venstre, bakre hjørne. Narsiss-løk rett foran figuren.
Dere som følger meg, fikk med dere judaspengefrøforsøket mitt. Det mislyktes totalt. Men en vennlig sjel kommenterte at frøene må ha en frostperiode før de kan spire, så nå har jeg sådd ett frø i hver av de to terrakottapottene hvor det bare har vært mose denne sommeren. Jeg gadd ikke plante noe i dem i år (mose er også fint og dekorativt), så nå skal vi se om judaspengefrø er sterkere enn mosen. I den ene potten har forresten en lavendel begynt å vokse, så det kan bli flere i kampen om tilværelsen der.

 
Ett judaspengefrø i hver mosepotte. Vil de klare å kjempe seg frem?

Jeg tømte også pallekarmdrivhuset. Tomatplantene var halvråtne, og det nærmer seg frostnetter. Jeg aner ikke hvor lenge gulrøtter kan klare seg utover høsten, men tenkte at jeg liksågodt kunne renske opp alt som var. Mange råtne og halvråtne tomater ble skuffet opp og ut, og jeg lurer på om jeg kommer til å få nye planter av de frøene neste år. Jeg håper de ikke tåler vinteren! 
 
Tabula rasa! Håper ikke tomatfrø tåler vinteren, ellers får jeg en himla oppvekst til våren.

Gulrøttene jeg dro opp var ikke så sabla mye å skryte av. Det meste (og minste) gikk i brun dunk, men jeg tok inn de største. Den lengste var kanskje hele 10 cm. Neste år kan jeg så dem tidligere - og ikke lengst bak.
Brun dunk-materiale!
Årets siste gulrothøsting. Noen ble det anstendig størrelse på, de fleste ble miniatyrer.

onsdag 2. oktober 2019

Julekaktus (den ekte)

Jeg var på røvertokt på jobb på fredag. I en trappegang litt utenfor allfarvei står en diger julekaktus av den ekte sorten. Den som ikke lenger er mulig å få tak i i butikker, men som du enten på må røvertokt, tiggerunde eller få som gave for å få hendene i. Schlumbergera x buckleyi er navnet på den, og er til forveksling lik novemberkaktusene du får i butikkene. Du kan lese om forskjellene på disse kaktusene på denne lenken: her.

Det faktum at den ekte julekaktusen vokser saktere enn novemberkaktusen tiltrakk meg. Jeg har nemlig tre novemberkaktuser fra før, i tillegg til tre jeg arvet etter mor. Attpåtil tror jeg at jeg tok knekken på et par av dem jeg arvet. Unnskyld mor ... Men hun hadde mange, og to fra stuevinduet i barndomshjemmet mitt gav jeg vekk til en kollega. Jeg håper de trives i sitt nye hjem.

Jeg knakk av 2x tre ledd fra den digre jobbjulekaktusen. Dessverre har jeg ikke fulgt stiklingsprosedyren til punkt og prikke, for der har jeg lest at de helst skal ligge fra noen timer til noen dager, slik at bruddstedet skal få tørke. Jeg lot mine stå i noen dråper vann over helgen, og plantet dem først på tirsdag.

Da blandet jeg så- og kaktusjord med litt perlitt - kanskje 10% av sistnevnte. Deretter stakk jeg halve nederste kaktusleddet i jorden og vannet. Den ene stiklingen hadde allerede utviklet noen millimeter med rot, så jeg har håp for ihvertfall den. Nå gjelder det bare å gi dem akkurat passe med fuktighet og håpe at de utvikler gode røtter. Jeg krysser fingre!

Ekte julekaktus. Schlumbergera x buckleyi. Legg merke til avrundede "tagger".

Så- og kaktusjord iblandet perlitt.

Krysser fingre!

mandag 30. september 2019

Litt om september

September er så godt som over, og har det egentlig skjedd noe særlig siden august? Ikke så mye. Livet går sin vante gang og jobben krever sitt. Jeg har hatt studenter som haleheng en del ganger, og det er igrunnen ganske hyggelig. Koret mitt har sunget Elvis-gospel sammen med Ackles, Flaata og Busk (sangene er endelig i ferd med å gå ut av hodet mitt) og jeg har sagt ja til å fortsette i et lokalt styre (går greit så lenge leder og kasserer fortsatt er med). Svigers var forresten på besøk i slutten av august, noe som var veldig hyggelig, selv om jeg var nødt å jobbe mens de var her. Og denne helgen ble mors 2 års dødsdag markert med lys på graven.

Vi har fått oss ny servant, speilskap og høyskap på badet i andre etasje. Den gamle dobbeltservanten var i ferd med å sprekke, så det var på høy tid å oppgradere. Etterpå ble baderomstaket pusset og malt av mannen. Det var også på høy tid. Malingen flasset verre. Ordentlig fint er det blitt!

Jeg har høstet endel tomater fra pallekarmdrivhuset, selv om det ser ut som et flykræsj inni der. Tomatplantene vokste til taket og begynte å slå krøll på seg, noen lente seg ned mot bakken og tomatene har igrunnen vært litt småvriene å få tak i. Gulrøttene har sterkt varierende størrelse, fra kraftige 10 cm til puslete 3 cm. Det står fortsatt mange igjen, for jeg har bare trukket opp noen få stikkprøver. Den største spiste jeg, og smaken er godkjent. De fleste tomatene er det forresten min far som har fått, selv om mannen også har forsynt seg av dem jeg har tatt inn. Selv har jeg holdt meg til de gode og søte og store druene som er i butikken for tiden. De gjør seg godt i matpakka!

I går, søndag, var det fint vær ute, så da tok vi en høstrydding på verandaen og satte plantene inn langs husveggen, plasserte heucheraene på skrå for drenering og reddet inn keramikkrukkene slik at ikke frosten skal ødelegge dem.

Flykræsj. Gulrotrekka er bakerst. Smart valg.
Et par små gulrøtter.

søndag 29. september 2019

Prokrastinasjon

Men altså - jo lenger man venter, jo vanskeligere blir det å starte opp igjen. På tide å ta opp tråden snart, kanskje?

mandag 12. august 2019

Oppdatering av frøforsøk nr. 1

Det ser dårlig ut. Fortsatt ingen spirer til tross for både lys og vann, så neste gang jeg er ute i boden  skrinlegger jeg forsøket og kaster jorda. Jeg gjør kanskje et nytt forsøk til våren igjen. Noen som har sådd gamle judaspengefrø tidligere og fått det til? 

Og så tenkte jeg å vise dere hyllereolen med alle innepotteskjulerne som jeg er så fornøyd med. Da jeg arvet alle mors potteskjulere, var det umulig å få plass til dem alle i putekassa, og boden vi hadde snakket om i noen år ble bygget. Nå høres det nesten ut som om boden bare ble bygd for alle pottene, men vi hadde altså allerede snakket om den i flere år for det var flere ting vi ønsket å bruke den til. Men jeg, jeg er mest fornøyd med å ha lett tilgang til potter og utstyr.

Jeg har mange flere potter enn jeg noen gang får bruk for, så jeg må kvitte meg med noen. Problemet foreløpig er at jeg ikke klarer velge ut hvilke, og dermed blir de stående så lenge.

Min lille stolthet - innepottereolen.

fredag 2. august 2019

Frøforsøk nr. 1

I fjor sommer ble hele mannens sommerferie brukt til å lage ei bod som en forlengelse av garasjen. Her ønsket jeg å flytte alle hage- og planterelaterte ting, samt utemøblene. I alle år siden vi flyttet sammen for 19 år siden hadde alle slike ting (utenom møblene, rimeligvis) blitt lagt i ei putekasse som stadig ble fullere og fullere, og nå var det så mange potteskjulere og ting og tang oppi der at det var omtrent umulig å finne noe som helst.

System!
Og boden har blitt så flott! Selvsagt kan man alltids ønske seg større plass, men boden har både dør og to vinduer, arbeidsbenk og masse hylleplass, lys i taket, varmeovn på veggen og radio i vinduskarmen. Fryseskapet har også fått plass der. Det er så utrolig deilig å ha alt mye lettere tilgjengelig! Jeg slipper grave meg gjennom ørten potteskjulere i glass (passe på å ikke knuse!), en rull hageslange, plantestøttestenger, presenning, arbeidshansker og sekker med jord - og mye annet rart som fant veien oppi putekassa. Nå er det orden i plantesakene! Den røde spaden på bildet er etter mor. Den tar mindre volum enn Fiskarspadene, men fordi den er i metall er den bedre å spa med. Mor brukte alltid den når hun jobbet i hagen, og den er verdifull for meg pga. av minnene knyttet til den.

Det siste som ble gjort i boden, var at mannen hang opp et lite metallbrett til verktøy. I går hadde han kjøpt magnetiske kroker, så de hang jeg opp da han kom hjem. Fiskartingene får jeg ikke hengt opp der fordi krokene og verktøyhullene ikke passer, men jeg fikk hengt opp de andre nødvendighetene. Digg!

Da vi tømte barndomshjemmet i fjor vår, kom vi over noen frø uten navn. Jeg gjenkjente dem fra barndommen, men kunne aldeles ikke komme på hvilken plante de var fra! Plutselig denne sommerferien løsnet hukommelsen. Judaspenge! Det var der frøene var fra! For ei snau uke siden sådde jeg to frø for å se om det var noe liv i dem, men foreløpig har det ikke skjedd mye. De står på benken i boden under plantelys fra Ikea, så kanskje det kan komme noe snart? Hvis ikke, prøver jeg igjen til våren.
Judaspengefrøforsøk nr. 1.

torsdag 1. august 2019

Hverdag igjen

Ferien er over og vi er tilbake på jobb, begge to. Mannens ferie ble litt amputert da vi kom tilbake fra hans hjemby etter første ferieuke. Han fikk nemlig plutselig time til en operasjon i nesa, bare ei drøy helg å grue seg på og plutselig var operasjonen over og han satt helt utslått i ei uke. Det er ingen overdrivelse, heller. Første døgnet sov han nesten hele tiden, helt utslått av narkose og smertestillende som han var. De neste seks dagene var det ikke særlig mer sprell i ham, men vi var innom sykehuset igjen etter to dager for å få fjernet de 8 cm lange tampongene som var dyttet inn i neseborene hans. Halvannen uke etter operasjonen fjernet de et par skillevegger inni der som skulle hindre at ting ikke grodde sammen som ikke skulle gjøre så.

Han fikk sykemelding og feriedagene til gode. Jeg fikk bare forkjølelse og kjedet meg mens han halvsov i stresslessen foran TVen. Den ble han forresten passe lei av etter å ha tilbrakt ei uke der. På grunn av nosejob'en klarte han ikke ligge flatt, og fant ut at det var bedre å tilbringe natta sånn halvveis sittende. Jeg fikk ihvertfall ei snorkefri uke - aldri så galt!

Pallekarmveksthuset har gått helt amok i sommer. Plantene vokser uten hemninger og har ikke vett til å stoppe når plassen begrenser seg. Det betyr at tomatplantene mine snart slår knute på seg, men de mistrives ikke verre enn at jeg ser en hel haug av tomatkart. Heter det kart når det er snakk om tomater? Jeg får ihvertfall en brukbar avling, så vidt jeg kan se mellom bladene. Plukksalaten stanger også hodet i taket, men der måtte jeg luke vekk litt råttent materiale, så det er ikke så veldig mye å hente der lenger. Likevel ikke verre enn at jeg hadde hjemmedyrket salat på nistepakka disse nattevaktene etter ferien. Spinaten vokste også godt, men de ble så vasne innen vi var tilbake fra ferien at jeg røsket dem vekk slik at salaten heller skulle få boltre seg bedre.

Før ferien byttet og flyttet vi varmtvannstanken. Den var rundt 18 år gammel, så det var nok greit å få en ny. Tanken står sammen med vaskemaskin/tørketrommel og utslagsvask bak skyvedører på det ene baderommet vårt. Det er bare to skyvedører, så midtpartiet - hvor vasken har stått - var vrient å komme til. I utgangspunktet ikke en særlig mye brukt vask, men når man har akvarium som skal ha jevnlige vannbytter er det greit å komme til med bøtta oppi der. Derfor flyttet vi varmtvannsberederen til midten og vasken nærmest sideveggen, og dermed er akvariumslivet litt enklere. 

Ultimo juni - pent, pyntelig og oversiktlig. Tomater, salat, spinat. Gulrot bakerst.
Ultimo juli - overgrodd og uoversiktlig. Tomatplanter prøver stikke av gjennom regnhullet.

mandag 10. juni 2019

Vi lever

Joda, det står til liv. Både for meg og plantene mine. Den ene tomatplanten måtte riktignok gi opp ånden da den kom ut i pallekarmen, men alle de andre lever. Om ikke i beste velgående, så ihvertfall fysisk til stede. Det mentale nivået på plantene er jeg heller usikker på.

Både spinatspirene og den danske plukksalaten lå som slakt umiddelbart etter utplanting, men de kom seg faktisk ganske raskt. Jeg har samvittighetsfullt vannet omtrent hver dag, og på regnværsdager har jeg åpnet lukene litt slik at regnvannet kunne komme inn. Tomatplantene ble litt solsvidde da de møtte sola mer eller mindre i det fri, men de overlevde, det kommer nye blader og den største planten er i ferd med å danne blomster nå. Det er noen svært buskete skudd som jeg regner med blir gule blomster om litt. 

Litt av pallekarmen sett fra oven.
Salaten og spinaten lå som sagt som slakt, men selv om endel av "kroppen" lå nede, begynte de friskeste delene å reise seg, så nå ser de litt ut som den snåle skogen i Polen eller hvor den nå er. Jeg har håp om å høste av dem etter hvert.
 
Dansk plukksalat på bedringens vei.
Jeg har også fått plantet ut klematisen jeg kjøpte for et par uker siden, stakkar. Den var begynt å klamre seg til espaljeet den stod inntil, så nå måtte den i jorda før den ble umulig å løsne derfra. Nå får den derimot lov til å klamre seg til espaljeet. Den er litt ømfintlig og liker visst ikke sol på røttene, så jeg plantet en fin nellik foran den i kassa. Den dekker sikkert ikke godt nok, men enn så lenge er ikke sola så himla påtrengende heller. Ved siden av nelliken plantet jeg en særdeles hardfør Campanula 'Get mee' som har overlevd to vintre i ei lita leirpotte. Den skulle egenlig kastes i 2017, men så var det noe ved den som gjorde at jeg i stedet kastet den oppi ei ledig potte. Den fikk riktignok vann, men ikke mer jord enn klumpen som hang fast i røttene. Nå i år fikk den igjen flotte, blå blomster og fortjener en bedre sjebne etter en slik livskamp.


Jeg kjøpte også fire fantastiske flotte alunroter på Grette for en måneds tid siden, men det har jo vært så kjølig ute at jeg har ikke hatt lyst å stå ute og fryse for å sette plantene i potter. Det er noe jeg vil kose meg litt med. Men på fredag ettermiddag fikk jeg ihvertfall satt den alunroten som så mest pjusk ut i potte. Nå, et par dager senere, ser den mye mer sprek ut. Det er en Heucherella 'Sweet Tea', og jeg har hatt en før som jeg klarte ta livet av etter ett år. Jeg tror det skyldtes dårlig drenering av potta, så jeg skal være flinkere denne gangen. De tre resterende alunrotene skal komme i potte etterhvert.

Tre cosmos, en ranunkel og en lavendel må også pottes snart. Det går sent i år, men det gjør varmen også.
 
Nyplantet alunrot Heucherella 'Sweet Tea'. Får fine, hvite blomster.

tirsdag 28. mai 2019

Vil de overleve?

Endelig ble pallekarmdrivhuset mitt montert! Mannen skred til verks på søndag, og med bittelitt hjelp fra meg ble puslespillet montert og plassert. Jeg er ganske flink til å lese monteringsanvisninger, pluss at jeg har tålmodigheten til det. Ikke alle mannfolk har de evnene.

Pallekarmen står på et pallekarmbrett og er innvendig dekket med tilpasset filterduk. Så har jeg et lag med lecakuler i bunnen før ny filterduk og et lag med sand. Oppå sanden har jeg en salig planding av kompostjord, kugjødsel, hagejord og en halvfull pose med fjorårets Høne-Pøne hønsegjødsel som nå var så gammel og blaut og illeluktende at man kunne tro den var hentet rett fra utedassen. I tillegg tømte jeg ei bøtte med Lupin-og Høne-Pøne-pellets oppi, etter anbefaling av Morten Bragdø sjøl. 

Etter at jorda var godt blandet, fikk jeg endelig plantet ut tomatplante-, plukksalat- og spinatstiklingene som har stått i boden til nå. Bakerst, nærmest husveggen, har jeg sådd sommergulrøtter. Jeg er veldig spent på om noe av dette overlever fremover!

Litt sjabre rett etter utplanting.

Drivhus in the making. Takk og lov for instruksjonshefte!

Det ferdige resultatet. Spennende!
 

onsdag 22. mai 2019

søndag 19. mai 2019

Og det ble:

Pallekarm! Jeg handlet dobbel pallekarm med drivhus på Hageland før Plantasjen valgte å sette prisen ytterligere ned, men slikt er det jo vanskelig å spå om. Pakningene har stått lagret i bua i påvente av tid og motivasjon, og lørdag fikk vi endelig fingeren ut og malt første strøk. Karmene er i ubehandlet tre, og det kan umulig bli finere ved bruk, så vi valgte å bruke den gamle husmalingen og gikk til verks i garasjen før middag i går. 

I mellomtiden vokser tomatplanter, plukksalat og spinatspirer i boden og venter på at pallekarmdrivhuset skal komme på plass. Det begynner egentlig å haste litt for dem. Jeg har også kjøpt fire flotte alunrot av Blomster-Svein på Grette/Lier og de må også komme i potte snart. Og cosmos skal tradisjonen tro i potta ved inngangsdøra. Maurene er glad i den, men hvis de heller går der enn inn inngangsdøra, skal jeg ikke være så vanskelig.

Heldigvis rakk jeg å hasteplante blomsterkassa som henger mot veien den 16. mai, slik at det skulle se litt fint ut den syttende.

Nymalte pallekarmer
 

tirsdag 14. mai 2019

Sår (-) oppdatering

Når man vet mer enn man burde ...
I mars fikk jeg fjernet et par føflekker og en klump. Det ble nevnt i et innlegg i mars. Og så har jeg ikke skrevet mer om det. Det kunne jeg glatt ha gjort. Jeg tror jeg kunne skrevet mye om det. Dere som følger meg på Instagram har fått sett noen bilder av arr med og uten sting, men ikke så veldig mange. For en gangs skyld har jeg lagt bånd på meg ettersom jeg regner med at det egentlig bare jeg som er interessert i den utviklingen. Likevel tenkte jeg komme med en liten oppdatering. Bilder helt nederst.

Jeg fikk beskjed om at stingene kunne tas etter 14 dager, slik som vanlig på meg. Jeg tenkte forsøke meg på stingene på leggen selv, ettersom jeg har klart det én gang før. Tøff i trynet. Låret og hofta ble utelukket fra selvbehandling fordi det var vanskelig til umulig å komme til på egen hånd.

På den fjortende dagen fant jeg frem desinfeksjonssprit, pinsett og sysaks og tok leggstingene nærmere i øyensyn. Tre sting. Men legen hadde altså snurpet meg så himla igjen at det var nesten umulig å komme til stingene. Jeg klarte fjerne ett, klippe knuten av det andre og det tredje holdt jeg på å klippe hull på meg selv i stedet, så da måtte jeg kapitulere både på grunn av vanskelighetsgrad og svimmelhet. Jeg er en skikkelig pingle på slikt!

Neste dag hadde jeg kveldsvakt, og i et rolig øyeblikk tok jeg turen innom en annen avdeling og spurte pent om noen hadde tid til å ta stingene mine. Vi begynte med leggen. Fikk fjernet det stinget som nå manglet knuten, men det siste stinget satt som heia og ble midlertidig lagt på is. Billedlig talt, altså.

Låret neste. Det gikk bedre. Litt vondt, men overkommerlig. Godt snurpet, men er det som ser best ut og ikke ga meg noen komplikasjoner overhodet.

Så hofta. Sykepleieren så litt skreptisk på arret, og jeg forstår hvorfor. Stygt sydd med sårkanter som vendte utover. Stingene ble likevel tatt uten større problemer, men sykepleieren vurderte nok om strips burde vært benyttet etterpå. Det ble med tanken, og en vanlig bandasje ble satt på.

Så var det leggens tur igjen, og etter litt graving ble også det siste stinget tatt. Da kom det frem at legen hadde sydd så klønete at såret hadde dannet en slags spalte, hvor jeg kunne brette hudfoldene litt nederst på arret. Ikke kult! Sykepleieren satte på et par strips og så bandasje over det igjen.

Og så tuslet jeg tilbake på vakt igjen. Noe redusert og passe bekymret for om arrene mine ville holde. Jeg hadde opplevd før at et arr hadde revnet og var ikke særlig lysten på å gjenoppleve den hendelsen.

Vakten gikk sin gang, jeg tok meg stadig på sårene for liksom å holde dem på plass eller kjenne etter om alt var som det skulle. Det lugget stadig vekk i dem, men det kunne like gjerne være bandasjene som var stramme.

Men da jeg kom i garderoben etter vakta, så jeg at hoftesåret hadde blødd, og joda - dritten hadde revnet! Forbanna EDS!

Lårsåret grodde fint og var uten komplikasjoner, som sagt. Gikk med bandasje en god stund for sikkerhets skyld, men var det første som ble "frigjort". Leggsåret var stripset helt til for noen uker siden, da jeg til slutt gikk tom for strips og tenkte at jeg fikk teste hvordan det var uten. Jeg har fortsatt ikke turt sette meg på huk, for legen snurpet så grassat at det er bulk i leggen der arret er, og huden blir veldig strukket når jeg bøyer kneet. Ikke helt 100% ennå der, altså.

Så var det hofta da. Jeg har fortsatt bandasje på nå, to måneder etter inngrepet. Det revnede såret ble omtrent på størrelse med og form som et øye. Mannen måtte vaske og plastre meg. Og det tok en stund før såret faktisk lukket seg. Da ble det dannet en kraftig skorpe som stivnet hele dritten, og den skorpen satt på helt til forrige uke! Da lirket jeg den av etter en dusj, noe som ble litt for brutalt og jeg åpnet noe av såret igjen.

I morgen er det ny inspeksjon ...

Ehlers-Danlos Syndrom kan være noe dritt. Bare nevner det. Og jeg vil ikke ha den legen igjen.

Låret. Godt snurpet.
Leggen. Altfor stramt snurpet.
Hofta. Dårlig snurpet!
Hofta. Revnet arr etter dårlig sying i EDS-hud.

søndag 28. april 2019

Det spirer

Mysteriefrøet. Entall. Av alle frøene som ble sådd, er det så langt bare ett som spirer. Men ettersom jeg oppdaget det først i går, eller var det forgårs?, så kan det dukke opp flere. Hva det blir av det, DET er en helt annen sak. Sannsynligvis en Eierbaum.
 
Mysteriespire

Ute på verandaen kan jeg kanskje få en liten drøm oppfylt. Etter at boden ble bygd, skal vi flytte putekassa som står under det lille stuevinduet. Plassen som da blir ledig, kan fylles med noe planterelatert til meg - og det kan bli en plantekasse av noe slag. Jeg har to mulige alternativer i skrivende stund.

Det ene alternativet er en plantekasse i to nivåer, som en to-trinnet trapp. Det høyeste trinnet, så og si, har dypest jord og der kan jeg eventuelt dyrke ting som kan gro i dybden. Nederste nivå kan ha sommerplanter, stauder, salat eller annet jeg ønsker.

Det andre alternativet er en plantekasse med drivhus på toppen. Det er antakelig det eneste drivhusalternativet jeg kan få til her vi bor, men jeg er usikker på om den blir for stor.

Plantasjens plantekassedrivhus.
 

onsdag 17. april 2019

Mysteriefrø

Jeg deltar villig vekk på diverse påskekonkurranser på Facebook, men sjeldent hvis det er flere enn 1000 som allerede har deltatt. Jeg anser vinnersjansene som for små da, skjønt jeg kjøper likevel lottokuponger stadig vekk. Litt inkonsekvent logikk der, men skitt au.

Jeg vant nå likevel et par konkurranser nylig, og i dag hentet jeg premiene hjem. Den ene premien var fra en dyrebutikk og inneholdt akvariumsrelaterte ting. Den andre premien ble sendt meg på jobb, og pakken veide mistenkelig lite da jeg stakk innom for å hente den.

Da jeg var kommet hjem, pakket jeg opp DHL-esken og fant en liten eggekartong. Wehey, tenkte jeg, sjokoladeegg! 
Hurra, sjokoladeegg!

Men den gang ei. Kartongen inneholdt riktignok et marsipanegg og en sjokoladepåskehare, men også noe pussig. Hva var dette, tro?
 
WTF, lissom?

Her måtte det finstuderes.Tysk!?

Jeg tror jeg forstod essensen av dette.
Jammen godt jeg hadde tysk på skolen for 30 år siden. Jeg tror jeg forstod det viktigste av det som stod i instruksjonen, men jeg skjønte overhodet ikke hva slags plante det dreide seg om. Eierbaum, liksom? Eggtre?

Vekstmedium ferdig laget og klar for frø.
Samen. Kjente ikke ordet fra før, men skjønte at det betyr frø.
Jeg åpnet frøpakken etter å ha løst opp jordtabletten og hatt jorden i minipotta. Skulle virkelig alle de frøene oppi den lille potta?? Javel, det er jo bare å blande de oppi og se hva som skjer.
The waiting game has begun.
Nå er det bare å vente i cirka 20 dager på at noe skal skje. Potta må stå lyst, men ikke i direkte sollys. Det skal bli spennende å se hva som dukker opp her! I mellomtiden sjekker jeg google.

Og finner ut at "Eierbaum" er aubergine. "Eggplant" i statene. Jeg burde sett den sammenhengen. Og jeg som ikke liker auberginer, en gang! Og hvis du ser på bildet under, så ser du hvorfor planten fikk det navnet. Jeg holdt på å le høyt da jeg så de hvite fruktene, for jeg har alltid bare sett mørkelilla auberginer!



lørdag 23. mars 2019

Møkkatorsdag

Torsdag utviklet seg til å bli litt drittdag. Fordi jeg hadde kveldsvakt onsdag og ikke var hjemme før rundt kl. 23 og så ble sittende oppe i noen timer etter det, ble det ikke mer enn halvannen times søvn natt til torsdag. Til alt overmål klarte jeg å ha mareritt i løpet av den halvannen timen (inspirert av et TV-program jeg så før jeg la meg)! Jeg var litt trøtt. Attpåtil er jeg litt redusert for tiden ettersom jeg fikk fjernet to føflekker og en klump på tirsdagen. Jeg hadde håpt på sykemeldning ut uka, men møtte ingen sympati hos legen som kuttet meg. Han røsket godt i stingene han sydde på hofta og proklamerte etterpå at stingene skulle holde godt nok til at jeg kunne jobbe. Noe råttent humør av den grunn, altså, og fordi de bare plastret meg vanlig igjen så jeg måtte selv finne noe selvheftende bandasje til å surre rundt beinet der de to andre skavankene ble fjernet. Jeg stoler ikke like mye som legen på at stingene holder i EDS-huden min. Derfor haltet jeg rundt på kveldsvakt onsdag, og fortsatte med litt mindre halting på torsdag. 

Etter jobb torsdag dro jeg ut på et handlesenter og satte fra meg bilen på et bilvaskeri som gjør jobben mens man handler. Eller går til frisøren, som jeg gjorde. Sårene gjorde at jeg ikke kunne dusje når jeg ville, så da var det greit å få vasket håret og tatt vårklippen i samme slengen. Frisøren var veldig nøye med å klippe med stø hånd i rette linjer, men det hjelper lite når ikke alt håret er greid i riktig retning. Det fant jeg ut da jeg kom hjem og håret begynte å legge seg i vante baner. Ikke helt fornøyd der, altså.

Da jeg hentet bilen, oppdaget jeg at sjåførdøra hadde fått seg en skrape langs kanten oppe ved vinduet. Ikke i lakken, men det sorte som også omgir vinduet. Det var helt i kanten, så det måtte ha skjedd med ei åpen dør. Skrapeskrell kunne plukkes av, og det var ikke der da jeg kjørte fra jobb. Jeg kommenterte det til han i ekspedisjonen, men han nektet naturligvis for at det hadde skjedd hos dem for da ville selvfølgelig de ansatte ha kommentert det. Særlig. Men han kom nå tuslende med noe svart lakk han smurte over skrapen i kanten. Jeg valgte å ikke gjøre noe større nummer ut av det for det hadde vel uansett bare blitt ord mot ord. Likevel vil jeg si at de har fått seg en skrape i lakken i mine øyne. Pun intended. Mulig jeg ikke kommer til å gå til dem så mange flere ganger.

Gretten kjørte jeg til en kinarestaurant i nærheten for å kjøpe med meg middag hjem. Jeg spurte hva slags grønnsaker som var i retten, og ba om å få slippe paprika. "Bare si hvilke grønnsaker du vil ha i, du!". Så jeg ba om å få vannkastanjer og gulrøtter i stedet for paprikaen. Jeg presiserte "i stedet for". Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at vannkastanjer og gulrøtter var alt jeg hadde fått av grønnsaker. Ananas og løk hadde hun også liksågodt fjernet. Argh! 

Ikke så mannen at jeg hadde klippet meg heller. Møkkadag!



mandag 18. mars 2019

En liten, varmende historie

Jeg må bare skrive ned dette. Mest for min egen del, slik at jeg kan hente frem historien når jeg trenger å løftes litt opp. 

På denne siste nattevakten fortalte min kollega at hun trodde at det var jeg som hadde tatt blodprøve av henne da hun høygravid og nervøs kom til oss for dette før planlagt keisersnitt for mange år siden. Hun hadde dårlig erfaring med blodprøver tidligere og fortalte blodprøvetakeren (antakelig meg) at hun var litt redd. Hun var også i en fase av livet der hun vurderte å ta min utdanning, men var usikker på om hun var skikket til dette på grunn av sin frykt for blodprøvetaking. Dette siste sa hun ingenting høyt om da hun hadde mer enn nok med situasjonen.

Så forteller hun videre at prøvetakeren hadde vært så beroligende med henne da hun fortalte om sin frykt og ikke laget et stor nummer ut av det, men bare forsøkt å gjøre situasjonen så god som mulig. Og da stikket kom, hadde hun ikke kjent en eneste ting! Ikke et bittelite stikk, en gang! Dette var første gang hun opplevde det, fortalte hun, og hun hadde blitt så overrasket over at det faktisk gikk an å ikke kjenne noe overhodet. Og den kunnskapen hjalp henne også til å innse at man faktisk kan bli en så dyktig prøvetaker, og at hun kanskje hadde en fremtid i yrket likevel. 

Jeg ble litt varm i hjertet over å høre dette. Nesten litt rørt, faktisk. Tenk at jeg klarte gjøre en skremmende situasjon så mye bedre for en pasient! Og ikke bare det, men faktisk bidro til selvtillit nok til at hun tok utdanningen hun vurderte! Jeg er nok ikke helt ubrukelig i yrket mitt, kan det se ut til! :D

 

tirsdag 5. mars 2019

Tror ikke det, nei!

Jeg drømte at jeg var og handlet på en Coop-butikk. Først var det en Obs, men så viste det seg visst å være en Extra i stedet. I denne butikken hadde de veldig mange store pakninger av søtsaker, søte kjeks og slikt som er dårlig for livvidden. Jeg gikk opp en bakke (!) langs en reol og plukket med meg det ene pakken etter den andre av kuriøse nyvinninger av sjokolader og kjeks. Oppi handlevognen hvor godsakene havnet, var også det fine, orange Morild-skjerfet mitt. Og i det jeg snudde meg og la en pakke oppi handlevognen bak meg, merket jeg at innholdet i vognen var annerledes, og en penere vestkantfrue kommenterte tørt at "Tror ikke det, nei!", og tok vognen sin og gikk. Min handlevogn var borte vekk. Noen hadde rappet den og det fine skjerfet mitt var søkk borte! Så jeg gikk rundt langs reolene og lette, og jeg innså at butikken manglet tak. Så jeg kravlet litt rundt på en knaus også, uten å finne noe mer der.

Jeg tror underbevisstheten prøver å fortelle meg noe, og det har neppe noe med skjerf å gjøre.

mandag 4. mars 2019

Og siden sist ...

Plutselig fløy en ny måned forbi. Hvis denne bloggefrekvensen fortsetter, ender jeg opp med tidenes laveste antall med ett innlegg i måneden. Dette må det jo bli en endring på!

Alle årsmøter jeg skulle delta på er gjennomført. Blomsterkvast ble mottatt sammen med to andre jubilanter, mens nål og diplom fortsatt ikke er kommet i posten. Middagen var god. Alt ble vedtatt. :)

Regionalavisintervjuet ble gjennomført og artikkelen er publisert. Det var litt underlig å se seg selv i avisa! Dessverre var teksten noe endret etter at vi hadde hatt den til gjennomlesning, men ingen altfor store feil stod der. 

Mors pelargonia, som jeg tok stiklinger av i fjor sommer, måtte klippes ned igjen. Den hadde vokst seg helt opp til toppen av vinduet. "Morplanten" står fortsatt i vinduet, men fem stiklinger er satt i jorda. Jeg skal beholde én av dem (toppstiklingen), mens resten loddes bort i et lite produktparty jeg er vertinne for i løpet av denne uka.

Til akvariet har jeg kjøpt fire nye platyer; én hann og tre hunner, så nå er de totalt fem. Jeg kjøpte også seks nye pristellatetraer, så nå skal de være 26 stykker. De er litt vanskelige å telle, men antallet stemmer ihvertfall sånn nogenlunde. I dag har jeg forresten svidd av fryktelig mange penger på nytt lys til akvariet. Jeg skal erstatte lysstoffrørene med LED-lys, og for ekstra bra effekt har jeg også bestilt en kontroll til lysene. Med kontrollen kan jeg simulere soloppgang og -nedgang og ha blått nattlys på, blant annet. Men det koster å være kar! For å rettferdiggjøre noe av utgiften, så trøster jeg meg med at lysstoffrør egentlig bør byttes ut en gang i året, mens de nye LED-lysene skal holde i 22 år med 10 timers lys per dag. 

Det går åt skogen med treningen min. Da jeg ble operert for lipomet, frøs jeg medlemskapet mitt, men nå har det vært aktivt i over en måned uten at jeg har brukt det. Det er fryktelig vanskelig å komme i gang! Og om et par uker skal jeg under kniven igjen, og da blir det nok en liten pause.

Og så har jeg fått litt vondt i en lillefinger. Den er litt stiv og leddet kjennes litt større ut enn på den andre lillefingeren. Det er forhåpentligvis noe uskyldig som går over.

Jeg holdt på å glemme den største nyheten! Mannen har sagt opp jobben sin og begynner i ny jobb før sommeren! Jeg tror den nye jobben hans vil passe ham mye bedre. Det gjør jo heller ikke vondt at han får en ganske grei lønnsstigning. :)

tirsdag 5. februar 2019

Litt av hvert

Det er årsmøtenes tid i disse dager. Årsmøte for en pasientinteresseorganisasjon (hvor jeg ble valgt til fortsatt nestleder) og årsmøte for koret er gjennomført. Årsmøte for fagorganisasjonen på arbeidsplassen min og for fylket gjenstår. Sistnevnte fikk jeg e-post med personlig invitasjon til. Det viste seg plutselig at jeg er 25-årsjubilant og skal markeres med blomster etter årsmøtet sammen med andre jubilanter. Jeg har aldri vært på et eneste fagorganisasjonsårsmøte i mitt liv, men nå føler jeg at jeg bør stille opp. Det er ikke ofte jeg får slik oppmerksomhet, så gratis middag og gratis blomsterkvast mottas gjerne. Man tar det man får. Nål og diplom kommer i posten, stod det ...

Så skal vi (mannen og jeg) intervjues av regionalavisen snart. Det gjelder en sykdom mannen min led/lider av og en facebook-gruppe jeg dannet på bakgrunn av det. Kunnskap til folket!

Og i dag fikk jeg brev fra sykehuset om innkalling til kirurgisk poliklinikk, så nå er det vel på tide å fjerne noe mer. En klump og en flekk på høyre bein, satser jeg på. Flekken på venstre hofte kan godt vente litt, slik at jeg har én side fri. 

I dag skulket jeg forresten koret. Sånn malapropos.

søndag 27. januar 2019

Dårlig samvittighet?

På jobb hadde vi et møte hvor man diskuterte sykefravær og holdninger til syke kolleger. En av lederne kommenterte på slutten av møtet at når man tok en egenmeldingsdag og var borte fra jobb, så skulle man kjenne litt på den dårlige samvittigheten ovenfor kollegene som måtte trå til ekstra på grunn av fraværet ditt.

Og jeg kjente at jeg var grunnleggende uenig, og skulle gjerne sagt i mot. Men som det vanligvis er satt jeg og strevde med å finne ord og argumenter, og holdt heller kjeft. Heldigvis var det én kollega som sa seg uenig i plenum.

For hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk? Det er sannsynligvis ikke min feil at jeg ble syk! 

Jeg har flere diagnoser. Noen er jeg mer åpne om og snakker om enn andre. Lavt stoffskifte og EDS er jeg helt åpen om. Endometriose snakker jeg mindre om, for da blir barnløshet ofte et tema og det er et tema jeg ikke tar opp. Likevel er nok endometriosen den diagnosen som har plaget meg mest i hverdagen, da jeg har hatt svært kraftige menssmerter og tilhørende plager opp igjennom årene. Disse smertene har av og til gjort at jeg har tatt egenmeldingsdager. Og for å gi et bilde på hvor sterke disse smertene har vært, så kan jeg fortelle at jeg en gang har forsøkt å slå meg selv i svime med å dunke hodet i en betongvegg. Det resulterte ikke i annet enn en mindre kledelig kul i panna, for jeg turde nok ikke dra til for hardt likevel.

Mange med kroniske tilstander har mer enn nok dårlig samvittighet i hverdagen fra før. Jeg er så heldig at jeg kan jobbe 100% og det har jeg gjort siden jeg var nyutdannet som 21-åring. Jeg har ikke engang hatt fødselspermisjon av åpenbare grunner. Men som kroniker bruker jeg opp mesteparten av min energi på å kunne gå på jobb. Det betyr at jeg ikke har særlig overskudd til annet. Jeg var mer sosial i 20-årene enn jeg er nå, men likevel mindre sosial enn jevnaldrende. Jeg sier ofte neitakk til invitasjoner og tilstelninger fordi jeg ikke har ork. Jeg er ikke flink til å holde vennskap ved like. Det gir meg dårlig samvittighet. Skal jeg i tillegg ha dårlig samvittighet for at jeg blir syk av og til også?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får influensa og må være hjemme ei uke? En influensa det er stor sannsynlighet for at jeg fikk på jobb.

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg faller på glatta og brekker håndleddet?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får invalidiserende migrene og må ligge og spy på et mørkt rom?

Skal jeg ha dårlig samvittighet for en omgangssyke et sykt barn på jobb gav meg fordi pleierne ikke hadde rukket å spørre de rette spørsmålene til foreldrene og sette igang korrekt smitteregime, slik at jeg på det viset kom "for tidlig" og tok blodprøver av barnet uten smittevern?

Skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg kaver meg på jobb hver dag og bruker opp all min tilmålte energi der og ikke orker noe annet etter jobb, slik at jeg av og til blir helt utslitt og må hente meg inn igjen?

Skulle jeg hatt dårlig samvittighet da min mor døde?

Skal en mor få dårligere samvittighet for å ta ut egenmelding på barnets vegne enn en far? 

Foreldre som har kronisk sykdom har enda dårligere samvittighet enn andre. Alt de skal strekke til, alt de ikke orker, alle snarveiene de må ta, alt de må si nei til. Skal de ha ekstra dårlig samvittighet hvis de er syke en dag eller to? 

Ikke faen! Jeg nekter å ha dårlig samvittighet hvis jeg er så syk at jeg må ta en egenmeldingsdag! Jeg har nok med den daglige dårlige samvittigheten for alt jeg skulle og burde ha gjort! Det holder, for helvete!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...