© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

søndag 30. desember 2018

Desember 2018

Nesten en hel måned uten livstegn her på bloggen. Dere som kjenner meg på andre plattformer vet at jeg fortsatt er i live, men dere som bare følger meg her skal få en liten oppdatering for siste måned.

Etter lipomoperasjonen slet jeg endel med skulderen og enkelte arbeidsdager ble skikkelig ille. Én av dagene måtte jeg sågar be om å få gå i ett-tiden for jeg ble helt ubrukelig når jeg ikke kunne bruke armen/skulderen. Jeg hadde heldigvis hovedsaklig dagvakter en stund, og det gjorde at jeg kom meg gjennom arbeidsdagene. Etter jobb var jeg helt utslitt, og jeg fant ut at verken ibux, paracet eller kombinasjonen av de to hjalp mot smertene. En dag var jeg helt utkjørt etter jobb (jeg tror det var den dagen jeg gikk tidlig), så jeg tok en nobligan (et opiat) og la meg - og sov i 13 timer! Da jeg gikk tom for de gode bandasjene som til en viss grad tålte dusjing (men likevel måtte skiftes etterpå), gikk det ikke lang tid før jeg røsket av den siste bandasjen og prøvde meg uten. Fem-seks uker etter operasjonen. Og etter det ble alt så meget bedre. Nå er skulderen bare unntaksvis lettere plagsom.

Koret mitt hadde adventskonsert sammen med flere av byens kor i kirka, og til tross for vonde benker var det en hyggelig konsert. Både mannen, min far og hans venninne kom og hørte på. Og uken etter var det juleavslutning/julebord med koret. Jeg var også med på mannens julebord, men ikke min egen jobbs ettersom det falt på samme dag. Det fristet mer med gratis femretter uten julemat på en bra plass enn betale for treretters julemat.

Midt i måneden tok mannen og jeg en snartur til Oslo og Folketeateret for å se Operafantomet. Det var en flott opplevelse! Vi satt på første rad på balkongen og ingen plagsomme bakhoder var i veien. Så mye god musikk! Koreografi og kostymer! Og så flinke skuespillere og sangere!

Juleforberedelser ble det også tid til, mest av nødvendighetshensyn. Flere krumkaker ble bakt, slik at far min kunne få noen stykker. Jeg har syltet rødløk for første gang i mitt liv, og etter å ha smakt det på skive med leverpostei må jeg bare ubeskjedent innrømme at det ble sabla godt. Jeg lagde også en porsjon tomatsild i år også - en til min far og en til meg. Den ble ikke like god som i fjor, men med litt ekstra eddik og ekstra sukker i så ble det ikke så verst. Romkuler etter "Innerst i veien" sin oppskrift på instagram ble også laget. Og siden mannen ordnet julemiddagen på egen hånd, laget jeg desserten; panna cotta fra Toro med jordbærgelélokk.

Siste helgen før jul hadde jeg nattevaktshelg. Lørdagen måtte jeg tidlig opp etter første vakta ettersom brodern med familie kom fra Oslo til min far før de dro videre oppover dalen til hytta de tilbrakte jula i. Søndagsmorgen etter vakt dro jeg rundt til alle de tre gravgårdene i byen for å tenne lys. Først bestefar og mormor øst for elva, så farmor og farfar ved sentrum og til sist mor nær der jeg vokste opp. Jeg følte meg som en tulling der jeg gikk på første gravgården og ikke fant familien. Jeg visste området, men ikke akkurat raden de lå på. Været hadde gjort det slik at alle gravsteinene var tilsnødd og nediset ettersom vinden hadde stått rett på, og det var omtrent umulig å lese hva som stod på dem. Det ble ikke få steiner jeg tappert prøvde skrape snø og is av før jeg kapitulerte og fisket frem mobilen. Jeg mente å huske at jeg hadde postet et bilde av gravsteinen jeg lette etter for flere år siden, og etter å ha skrollet noen kilometer ned på instagram fant jeg bildet. En gravstein med en buskrad bak. Én rad unna der jeg stod og frøs med mobilen i hånda. Førti minutter forsinket kom gravlykta til slutt på rett plass. Og det må jeg bare si: Det er veldig stemningsfullt med levende lys på en mørk gravgård! Selv om det ble lyst før jeg gikk fra den første.

Samme kvelden ble jeg ferdig med å pynte juletreet kjøpt dagen før. Én time før jeg måtte dra på jobb. Etter den siste nattevakta laget jeg gelélokket på panna cottaen før jeg gikk og la meg julaften morgen. Og noen timer senere ble det sannelig jul! Far min feiret sammen med oss i år også, og fikk servert pinnekjøttmiddag av min mann og dessert av meg. Begge deler falt i smak hos alle. Gavene ble pakket opp etter Dagsrevyen og det ble ingen mangel på noe der heller, tror jeg.

I går var min venninne og familien på besøk hos oss. Ungene ble veldig fascinert av akvariet og yngstemann gjorde en skikkelig innsats med algeskrapemagneten. De fikk en bunke av mine gamle Donald-blader som jeg fant under utflyttingen av barndomshjemmet. Og alle fikk en kjapp omvisning i boden mannen bygde i sommer og som han strevde lenge med å gjøre taket tett på. For å si det enkelt - den ble mye omtalt på facebook i sommer, så den er godt kjent blant våre venner.

Nyttårsaften skal feires helt i det stille, bare mannen og jeg. Min far ville også ha det helt rolig sammen med kjæresten, så da ble det hver for oss denne gangen. Jeg tenker det blir en ny pinnekjøttmiddag den dagen.

Riktig godt nytt år, alle sammen! Vær snille med hverandre!

Glasset med syltet rødløk min bror og svigerinne fikk i julegave.
 

tirsdag 27. november 2018

Blodig alvor

Du har kanskje hørt om endometriose, men er litt usikker på hva det er? Det er nemlig alvorligere enn "bare" sterke menssmerter og infertilitet. Men visste du at så mange som 10% av alle kvinner har det? Hver tiende kvinne! Det er mange! Og likevel er det så lite kunnskap om tilstanden. Dette medfører at kvinner får diagnosen mange år forsinket. Jeg mener å ha lest at det i gjennomsnitt tar SYV år før man får diagnosen her til lands. Det er enormt lenge å vente! Jeg anbefaler å se filmen under og å dele den med enhver som kan ha interesse av den. Døtre, mødre, søstre, nieser, venninner, kolleger. Spre kunnskapen!




PS! Filmen begynner av en eller annen grunn på 1:43. Du bør begynne fra start.

mandag 26. november 2018

På første forsøk

Jeg har jammen prøvd meg på noe nytt igjen. Denne gangen har jeg laget krumkaker for aller første gang i mitt liv. Jeg kom over mors oppskrift i den gamle oppskriftsboken hennes, samt en lapp fra min farmor som også angikk krumkaker. Jeg klarte ikke helt tolke det første ordet til farmor, for det ser da vitterlig ut som det står "Vri egg" og det høres veldig, veldig rart ut. Det kan også stå "Vu egg", men det gir enda mindre mening. Nåvel ...

Jeg arvet jo både krumkakejernet og krumkakekjegla etter mor, så jeg følte nesten at jeg måtte bruke arvegodset - og nå nærmer det seg jul styggfort. Alle ingrediensene var kjøpt inn, noen youtubevideoer studert og endel oppskrifter kikket på for å sammenlikne. I dag var jeg også mentalt klar.

Oppskriften er som følger:
1 egg (jeg brukte 2)
1 kopp farin
1 kopp hvetemel
1 kopp potetmel
1 kopp vann (jeg brukte litt mindre)
1 kopp smeltet, avkjølt smør

Dessverre stod det ingen flere instrukser enn målene, men etter all oppskriftsforskningen gjorde jeg som følger: Egg og farin vispes til eggedosis før tørrvarene tilsettes. Vannet tilsettes innimellom når røren blir for tykk. Smøret skal vendes inn til slutt. Og så hadde jeg 100 gram av alt i stedet for 1 kopp og litt kardemomme for julestemningens skyld. Og så lot jeg røren svelle (eller hvile) i ca. 30 minutter.

Jernet ble plugget inn. Det hadde jeg glemt å teste om fortsatt virket, men heldigvis gjorde det det. Og så var det å eksperimentere med mengde, steketid og rulling. Jeg oppdaget raskt at de glovarme kakene stivner kjempefort og derfor fikk jeg et par småbrente fingertupper i prosessen, men etterhvert lærte jeg meg hvordan jeg skulle rulle krumkakene. Siste halvdel av baksten så faktisk ut som helt vanlige krumkaker laget av rutinerte krumkakebakere. De første ble både små og lyse og litt uferdige i formen, men alle smakte akkurat som de skulle, skjønt de aller beste var de som var mest stekt. 100 grams-oppskriften holdt til 17 krumkaker, så når jeg skal lage til jul, så må jeg øke målene.

Krumkakeevolusjon fra venstre mot høyre. Mine seks første!
 

tirsdag 20. november 2018

Sykemeldt

Jeg fikk to ukers sykemelding, og tidvis føles det som en ufortjent luksus. Men så skjer det noe som får meg til å tenke at "Svarte, det er jammen godt jeg fortsatt har litt fri!".

På lørdag tok jeg min første dusj etter operasjonen, og før jeg kunne tusle inn i dusjen måtte den digre kompresjonsputa fjernes. Den var teipet fast til omtrent hele øvre ryggen min, slik at mannen var nødt å bruke nesten en hel sprayboks med plasterfjerner for å bli kvitt elendigheten.

Jeg er selverklært superpingle når det gjelder slike ting, og attpå til sitter sykehustape ekstra godt på min skjøre hud. Mens mannen gjorde sitt beste for å dynke ryggplaster, gjorde han samtidig et utilsiktet forsøk på å acetonforgifte meg, og plutselig kjente jeg at jeg ble susete i hodet og lente meg fremover. Heldigvis satt jeg allerede på senga, så det var ikke langt ned. Og tror du ikke jeg svimte av! Og skremte den stakkars mannen i samme slengen. Jeg var nok ikke borte lenger enn et drøyt minutt, men når han ikke fikk kontakt med meg ble han nok litt bekymret. Heldigvis kom jeg fort til hektene igjen, og resten av merakkelset ble forsiktig fjernet. Bare mesh-støtten og den flortynne, gjennomsiktige tapen som holdt den på plass ble værende.Vi klasket en ny bandasje over den, og så fikk jeg endelig dusjet.

I dag, tirsdag, ville jeg ta meg en ny dusj. Mannen er syltet og var hjemme fra jobb, så da passet det liksom så greit - i hvert fall for meg. Etter dusjen skulle all bandasjering av slik at jeg kunne inspisere selve arret. Og selv om det nå var adskillig mindre og færre bandasjer bakpå ryggen min, synes jeg fortsatt det er utrolig guffent å få det fjernet. Når vi kom til den lett blodige biten helt mot slutten, ble jeg rett og slett nødt å ta en liten pause, sånn for sikkerhets skyld. Litt surfing og fikling med mobilen som distraksjon og så ble vi ferdige. Jeg gikk ut på badet for å kikke i speilet, og -da- ble jeg svimmel igjen. Rett tilbake til senga og en liten hvil, før det gikk over.

Snakk om pingle! Jeg har dessverre ingen makt over det.

I hele kveld har jeg kjent ekstra godt etter på ryggen. Det føles annerledes etter at vi fjernet bandasjen som lå direkte på arret og satte på ny, men jeg klarer ikke sette ord på hva det er. Jeg går og tenker litt på om det er sårhulen som ikke har grodd eller skulle ha åpnet seg igjen. Fylles den med væske? Må jeg være mer forsiktig nå for ikke å forskyve hudlaget fra muskellaget eller har jeg allerede vært for uvøren?

Takk og pris for ei uke til med sykemelding! Da blir det pangstart med ei nattevakt, før julebord og frihelg.

Arret i sin fulle prakt. Ser ut til å gro bra.

fredag 16. november 2018

Fjerning av lipom

På onsdag fikk jeg fjernet et lipom, en fettsvulst, på ryggen. På grunn av størrelsen ville de ha meg i narkose under inngrepet, og det var min første opplevelse med det. Dagen startet med å ta bussen til det andre sykehuset i en annen by. Min første arbeidsgiver, faktisk. Det var litt underlig å gå på gamle, kjente trakter. Mye var forandret, men veggene, trappene og heisene var på samme plass. Jeg flyttet fra denne byen for 18 år siden. Så fort tiden har gått!

Sykehusmote mens jeg venter.
Etter innledende samtaler og undersøkelse, måtte jeg skifte til sykehusmoten og fikk tildelt en seng å ligge i mens jeg ventet på å komme inn til operasjon. Jeg fikk et lett utvalg av piller å svelge, bl.a. kvalmestillende og smertedempende. En svært nervøs medpasient lå bak noen forheng og okket og oiet seg og fikk nærmest astmaanfall.

Anestesilegen som ringte meg dagen før operasjon og skrev ut cyklokapron til meg, slik at jeg måtte ut på medisinjakt (de to nærmeste apotekene var tomme), stakk innom igjen for å prate litt. Han fortalte at de antakelig ville ha meg i mageleie og at jeg da måtte intuberes, og jeg gav ham en brosjyre om Ehlers-Danlos Syndrom med litt info om sying og eventuelle kjeve-ut-av-ledd-ved-intubering-utfordringer.

Til slutt ble det min tur, og jeg ble trillet inn på operasjonsrommet, fikk veneflon på én arm, blodtrykksmansjett på den andre og maske for munn og nese. Først ble jeg susete i hodet og så sovnet jeg. 

Og så våknet jeg på ryggen med brillene på i ventehallen bak forhenget jeg hadde ligget tidligere. Noen pleiere kikket nærgående på meg da jeg våknet. Det er litt rart å ikke vite om jeg våknet i det jeg ankom dit og i det de satte på brillene, eller om jeg hadde ligget der litt først. Det mest fascinerende, derimot, er at narkosen virket så godt at jeg ikke engang har anelse om hva som skjedde etter at jeg sluknet. Det er jo akkurat slik narkose skal virke, selvsagt, men det er rart at folk har herjet rundt med kroppen min uten at jeg merker noe!

Da jeg våknet, lå jeg og kjente litt etter om halsen var sår etter intubering. Den kjentes helt fin og jeg tenkte at her hadde noen virkelig vært flinke i jobben sin!

Men altså, mens jeg lå i narkose hadde de veltet meg over i sideleie og derfor ikke trengt å intubere meg, de hadde kuttet meg opp, gravd ut omtrent 200 gram fettsvulst, snurpet meg godt igjen og bandasjert omtrent -hele- ryggen. Deretter la de meg nok i ryggleie igjen og så løftet minst 3-4 personer meg over fra operasjonsbenken og over på senga de trillet meg inn og ut på. Uten at jeg merket en ting. Det er litt rart å tenke på, men veldig betryggende med tanke på eventuelle fremtidige narkoser.

Og så våknet jeg altså - med brillene på. Og ble umiddelbart spurt om jeg ville ha noe å drikke. Himmel, jeg var så trøtt at jeg ba om å få hvile litt først. Først da jeg ville rulle rundt på venstre side, kjente jeg at hele ryggen var plastret. Så jeg sov en times tid før jeg våknet til liv igjen, og da fikk jeg både mat og drikke. God og sterk saft, og god og varm kakao ettersom jeg drikker verken kaffe eller te. Og kudos til dagkirurgien som serverte grove rundstykker.
 
Helt grei sykehusmat og -drikke.

I skrivende stund har jeg en diger kompresjonspute på ryggen som skal sitte på til lørdag. Da får jeg lov å dusje, og da må puten av. Så skal jeg dusje med bandasjen og etter dusjen tas bandasjen av og såret skal lufttørkes. Det blir første mulighet til å se merakkelset. Skulle man bedømt såret etter bandasjeringen, så har de kuttet opp hele ryggen min, men sannheten er nok at såret er mellom 5 og 10 cm langt. Kirurgen fortalte at fordi lipomfjerningen skaper en sårhule, så må den komprimeres godt for at kroppen ikke skal fylle den for mye med væske som en naturlig helingsprosess. Noe væske vil nok dannes, men jeg fikk ikke lov å stikke hull på det ettersom det øker infeksjonsfaren. Kroppen vil håndtere det på egen hånd. Og stingene er sydd lagvis og vil løse seg opp av seg selv. Etter to uker har de halvert styrken, sa hun. Og så må jeg gå med bandasje eller tape over såret i noen måneder etter dette slik at ikke hele greia revner.

Du trenger vel sykemelding?, spurte hun og jeg bekreftet det. Ja, da blir det sykemelding ut uka. Litt snaut, syntes jeg, men sa ikke noe med en gang. Og så må du være forsiktig med denne bevegelsen, fortsatte hun og strakk armene fremover og skjøt rygg. Ehh ... hele min jobb er jo i en slik posisjon, svarte jeg. Når jeg bøyer meg over pasienter for å ta blodprøver, når jeg jobber på maskiner og på benk ... Åja, to ukers sykemelding da!, utbrøt hun uten nøling. Det ble jeg mer fornøyd med.

Torsdag fikk jeg mannen til å handle inn plasterfjerner. Det er mye som skal røskes av til lørdag. Jeg gleder meg ikke til den biten.

 

søndag 4. november 2018

Over streken

Jeg blir irritert på folk som ikke tar hensyn til andre. Som helt åpenbart kun tenker på seg selv. Noen av dem viser disse tegnene når de parkerer. Derfor har jeg oversatt et ark som jeg synes folk skal skrive ut og legge på frontrutene til disse hensynsløse egoistene.

Ta utskrift og bruk dem der de trengs!
 

onsdag 24. oktober 2018

Reflekterende

Jeg liker tilbud, selv om jeg ikke er så flink å alltid benytte meg av dem. På facebook dukker det stadig opp sponsrede innlegg, og ett av dem som fanget min interesse var fra Stormberg. Jeg følger dem, så det er jo ikke så rart at de dukker opp i feeden min av og til. Men det var altså tilbud på en varmere tights med sebrastripet refleks langs beina. Til omtrent 350,-. Billig, billig! Nå pleier jeg ikke gå amok når det gjelder kleskjøp. Unntaket var da jeg skulle begynne på livsstilsendringene i 2015 og trengte treningstøy. Du kan lese om det her (lenke).

Men altså, denne tightsen. Den fristet. Det er jo ikke lenger vær til å gå med tights i piratlengde, og den full-lengde tightsen jeg kjøpte for tre år siden er bare sånn passe - og ikke varm nok i høstværet. Refleksløs er den og. Dessverre viste det seg at de ikke hadde den størrelsen jeg ville prøve. Etter å ha lest anmeldelsene på nettbutikken, kom jeg til at jeg kunne prøve en størrelse mindre da den modellen skulle være stor i størrelsen. 

Jeg stakk innom Stormbergs fysiske butikk og som forventet var ikke min ønskede størrelse tilgjengelig, men de kunne bestille inn størrelsen under slik at jeg kunne prøve om den passet. Og det skal Stormberg ha; den servicen er god! Tightsen ble bestilt inn uten kjøpstvang og jeg fikk en kode jeg måtte oppgi når jeg ville prøve varen, ettersom den kun var tilgjengelig for meg. Varen ville altså ikke bli solgt før jeg hadde tatt et valg og tid var visst ikke et tema. Digg!

I dag stakk jeg innom butikken for å prøve tightsen som kom i forrige uke. Det siste halvannet året har jeg dessverre lagt på meg halvparten av det jeg tok av meg. Mors sykdom og bortgang er noe av grunnen, men nå er det på tide å ta grep igjen.

Og joda, jeg fikk tightsen over hoftene. Det var ikke store marginene, men det gikk! Så hvis jeg bare får tatt av meg noen kilo, så passer den nok bedre. Den var jo så billig!



torsdag 18. oktober 2018

Daisy

Far fikk i fjor en tilgodelapp hos en gullsmed, og den var han så gavmild å gi meg nå i høst. Først ante jeg ikke hva jeg skulle bruke den til. Jeg hadde jo arvet så mange smykker etter min mor og nyervervelser var overhodet ikke på tapetet den nærmeste tiden.

Så kom jeg til å tenke på et par Daisy-ørepynt jeg fikk av foreldrene mine for noen få år siden i bursdagsgave. Det var nok min mor som plukket dem ut. Jeg hadde ønsket meg noe helt annet, og var bare sånn passe fornøyd med gaven. (Jeg vet ... Utakknemlig datter!) Derfor ble det bare med ørepynten i Daisy-serien, og de ble heller lite brukt. Med tanke på disse undersøkte jeg nå hva et anheng i samme serie kostet, og oppdaget at det bare var litt mer enn tilgodelappen. Et mellomlegg som var helt overkommerlig.

Denne uken kjøpte jeg anhenget som passer til ørepynten, og anser det som en aller, aller siste bursdagsgave fra både mor og far. Jeg tror mor hadde likt det. Nå vil Daisy bli mye mer brukt fremover.


Ørepynten har endelig fått selskap av et anheng. "Daisy" av Georg Jensen.

søndag 7. oktober 2018

Passord

For noen dager siden stod jeg opp for å dra på jobb og oppdaget flere varsler på mobilen. Både pushmelding, sms og e-post om at noen hadde forsøkt å logge seg på google med mitt passord - fra Filippinene. Det stod også - heldigvis - at vedkommende var blitt blokkert.

Jeg har vært blant de ekstremt late når det gjelder passord. Jeg brukte det samme passordet på de fleste steder som krever pålogging. Til alt overmål var det samme passord jeg fikk av Telenor da jeg fikk meg internett i 1998 (med et lite tillegg på slutten av passordet). Tiden var, mildest talt, overmoden for å skifte passord etter TYVE år!.

Den morgenen ble mine dyrebare morgenminutter før avgang brukt til å skifte passord på de viktigste sidene. Økten har fortsatt siden, etter som jeg har kommet på flere steder jeg bruker passord. Og det er jammen ikke få!

 

lørdag 29. september 2018

Ett år

Nå har det gått ett år siden mor gikk bort. Mye har skjedd i løpet av det året, men savnet er der fortsatt. Og minnene fra tiden hun var svært syk og selve dødsdagen er fortsatt sterkt til stede. Såpass levende er de minnene at hvis jeg er i "rette" stemningen og ikke sovner med en gang når jeg har lagt meg, så kverner tankene rundt disse minnene og jeg blir lei meg og får ihvertfall ikke sove. Tenker på hva som kunne skjedd hvis hun ikke hadde blitt smittet med Clostridium difficile. Hvordan hadde mors helse da utviklet seg? Og tanker om hvilke tanker mor lå med mot slutten. Hun som bare få uker før endelig hadde klart å skyve seg over fra ryggleie og over til å ligge på høyre side, til alle pleiernes store overraskelse og glede.

Jeg husker dagen i fjor relativt godt. Jeg hadde kveldsvakt, og dro inn litt tidligere for å se innom mor som lå på intensivavdelingen. Hun snakket om sykepleieren som kom fra en plass i nærheten mye av mors familie kom fra og fordi mor hadde fått blodoverføring hadde hun en fin farge i ansiktet. Jeg husker at jeg hadde latt mobilen ligge i veska mens jeg jobbet, men sjekket den kl. 18 da jeg skulle lage meg middag. Og mens middagen stod i mikroen, sjekket jeg mobilen og så at far hadde ringt meg flere ganger, og mens jeg ringte ham tilbake kom en kollega bort og sa at intensiv ringte for at jeg skulle komme bort.


Den tankefulle gåturen bort til intensiv.

Mors blikk som fulgte meg da jeg gikk rundt senga og jeg fikk sette meg på stolen ved siden av henne. Far som stod ved siden av meg. Himlingen med øynene da jeg spurte om hun hadde vondt. Da de slo av alle alarmene på pumpene og monitorene som stod rundt henne fordi det ikke var noe mer å gjøre likevel og de bare var forstyrrende. Da de tok av oksygenmasken og gav henne luftslange i nesa i stedet, slik at hun skulle kunne si noen siste ord. Sykepleieren som snufset. Legene som forsvant ut rommet og inn på et møterom ved siden av.

Og rundt 18:35 var det slutt.


En drøy times tid senere kunne far og jeg komme tilbake til mor som var blitt stelt, og alle apparater, slanger og venefloner fjernet. Engelen og det batteridrevne telyset på nattbordet, og flagget som stod rett innenfor inngangen til avdelingen - det de alltid finner frem når en pasient har gått bort. Jeg tror ikke far la merke til det, og jeg orket ikke kommentere det til ham. Bildene jeg tok av mor der hun fredfullt lå i senga. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av at jeg holdt hennes hånd, men jeg var idiotisk nok altfor opptatt av å tenke smittevern. Vi satt jo med smittefrakk og hansker hos henne, men nå hadde hun jo blitt vasket og stelt. Et siste bilde med oss to på. Hendene våre. Det ble det aldri noe av.

Med dårlig samvittighet sendte jeg far hjem alene, mens jeg dro opp til kollegene for å si at jeg ikke kom til å fullføre vakta og skrive e-post til personalansvarlig om hva som hadde skjedd og at jeg ble borte til etter begravelsen. Sangen på bilradioen da jeg kjørte ut av garasjehuset. Komme hjem og snakke og gråte litt med min mann.

Og så dagene som fulgte. Møte presten sammen med far, finne gravstein sammen, bestemme bokstaver og tekst, snakke med begravelsesagenten. Svigerfamilien som var planlagt å komme helgen etter og som vi ønsket skulle komme tross omstendighetene. Bror min og kona som også kom nedover.

Begravelsen i lett regn. Far orket ikke gravøl etter, men hans bror samlet de nærmeste på den siden av familien til litt kaffe og kake.

Rydding av mors ting - klær, baderomsartikler, vesker og all verdens. Hennes eldste søsters sure telefonsamtale om noe jeg hadde skrevet på fb og manglende gravøl.

Og oppi dette skulle hytta tas bilde av før salg, alt av verdi skulle tas hjem. Det ble holdt visning og salget gikk i boks. Så stod barndomshjemmet for tur og ble ryddet for fotografering og salg. Julen skulle feires og svigerfamilien tro til igjen og hjalp oss gjennom den på aller best mulige vis. Og så skulle barndomshjemmet tømmes, ting selges, beholdes, lagres eller pakkes til flyttingen. Hussalget gikk endelig i boks, flyttingen gjennomført og i løpet av sommeren kom far mer og mer i orden og bilder opp på veggene. Far og jeg har vært opptil flere ganger på Ikea, og vi har skrudd sammen både bokhyller og kommoder.

I går, på ettårsdagen, besøkte jeg mor igjen og tente et lys på graven. Det stod en nydelig bukett med røde roser der som jeg regner er fra far. Vi skal bort til ham på søndag til kaffe og kaker. Han har nemlig fått seg ei venninne. :-)

tirsdag 4. september 2018

En klem og et terningkast

Jeg fikk både klem og terningkast 6 på jobb. Av to forskjellige pasienter. Det var veldig hyggelig - en god dag!

Klemmen kom som et resultat av at jeg måtte si høyt til en pasient med dårlig hørsel at han måtte klemme godt på stikkstedet. "Klemme godt?", spurte han. "Vil du også ha en klem, kanskje?", fortsatte han spøkefullt. Til det svarte jeg at det kunne jeg godt og at det hadde vært hyggelig. Så da bøyde han seg ned mot meg der jeg satt på stolen og gav meg en god klem.

Terningkastet skyltes en pasient som nærmest åpnet dialogen med å utbasunere at den forrige blodprøvetakeren hadde vært "skikkelig dårlig". H*n hadde fortsatt merke igjen etter blåmerket. Jeg tok lett på det og sa at h*n fikk gi meg en vurdering av innsatsen min når jeg var ferdig. Det ble fulltreffer og helt smertefritt, og da jeg plastret pasienten sa jeg at jeg nå var spent på vurderingen. Om det ble et godt terningkast. Det måtte h*n tenke litt på, fikk jeg beskjed om. Og en times tid senere kom en sykepleier inn til oss og med blikket målrettet på meg kom hun bort og la hånda på skulderen min. "Det ble terningkast 6! H*n var virkelig fornøyd!". Hun hadde fått beskjed om å si det til "hun med de signalfargede skoene" (og sikkert med briller og rødt hår, men det utelot hun).  

Jeg var også innom en avdeling hvor pasientene av og til kan være ekstra utfordrende i oppførsel. Jeg fikk ett forsøk på å ta blodprøve, fikk jeg klar beskjed om. Slikt kan man jo ta på forskjellige måter. Én måte er å si ok og gjøre sitt ene forsøk og enten klare det eller ikke. Eller så kan man slå an en lett tone og spøke litt rundt det, men det kommer jo helt an på pasienten hvordan den fremgangsmåten går. I dag gikk jeg for den lette tonen og sa med et smil "Bare ett, hva? Det var jo litt strengt. Ikke noe prestasjonspress, altså?". Pasienten tok hintet og smilte litt selv, og fortsatte med "Ok, to da. Fordi det er deg." Da fikk vi løst litt opp i stemningen og jeg klarte meg med ett stikk og alle var fornøyde.

Alt i alt en god dag, tross ekstra arbeid i forbindelse med en serveroppdatering.

tirsdag 7. august 2018

Hvis roser vokser i himmelen


If Roses Grow in Heaven

By Dolores M. Garcia

If roses grow in heaven,
Lord please pick a bunch for me,
Place them in my Mother’s arms
and tell her they’re from me.

Tell her I love her and miss her,
and when she turns to smile,
place a kiss upon her cheek
and hold her for awhile.

Because remembering her is easy,
I do it every day,
but there’s an ache within my heart
that will never go away.



lørdag 21. juli 2018

Enden er nær

Bare ei helg igjen, så er ferien over. Traurige saker. Føler liksom ikke at jeg har utnyttet det fantastiske sommerværet og fridagene. Men været har vært så varmt, og så lenge mannen har bygd bod på verandaen så er det ikke mulig å sette opp skygge der, at jeg har holdt meg inne for det meste. Jeg har stukket nesa ut utpå kvelden når sola er på vei ned og mannen har gitt seg for dagen. Men det er ikke til å sitte der ute og nyte kvelden. Verandaen er full av sagmugg, treflis, plank og verktøy, i tillegg til de fleste potteplantene som har fått en trangere tilværelse enn normalt. Jeg klager altså ikke, jeg bare forteller fakta. Boden har nå fått tett tak, og det er kledningen som står for tur nå. Eller kanskje vinduene og døra må på plass først. Det blir utrolig bra når boden er ferdig! 

Hvit rips fra egen busk, ikke Ibsens. Deilig sammen med vaniljeis!
På torsdag tok vi fri. Jeg skriver "vi", men det er jo bare mannen som jobber i ferien sin, så det mest riktige er vel at jeg fikk ham til å ta fri. Da dro vi en tur til et sted nær Grimstad og kjøpte mye moro av lokalproduserte matvarer. Polkabeter, for eksempel. Vi spiste en sabla god rekesalat der, og i den var det polkabeter, så da kjøpte jeg med en slik. Bare for gøy, som min mor ville sagt.

Sabla god rekesalat og saftig brød.
Da vi skulle hjemover, havnet vi bak en søndagsbilist som holdt minst 10 km/t lavere enn fartsgrensen og da fikk mannen noia. Vi skulle egentlig ta en omvei hjem og nyte småveiene i stedet for å ta europaveien tilbake, men i en rundkjøring der søndagsbilisten valgte vår avkjørsel, vrengte mannen ut en annen avkjørsel i ren frustrasjon slik at vi havnet et godt stykke innover i terrenget i stedet for langs kysten. Etter å ha skjønt at veien vi var havnet på ikke kom til å ha noen avkjørsel som gikk i den retningen vi mente å skulle ta, men fortsatte nordover, måtte vi sjekke kartet på mobilen. Der fikk jeg bekreftet at vi forsåvidt kunne fortsette veien, og bare ta på de rette avkjørslene fremover, så ville vi havne på rett plass etterhvert. Ad en stor omvei, rimeligvis. Så vi tok det som en liten ekstra ferietur og nøt litt sørlandsk innlandsnatur i stedet.

Og rakk heldigvis å kjøpe utendørsmaling og mer plank før butikkene stengte.

På ville grusveier. Men fin natur, da!
 

søndag 15. juli 2018

Feriepanikk

Bare ei ferieuke igjen og småpanikken lurer i bakhodet over alt jeg skulle ha gjort, men ikke har rukket eller rettere sagt giddet. Jeg har sovet meg gjennom ferien så langt, føler jeg. Lagt meg på morgenkvisten og stått opp på ettermiddagen. Det er godt jeg skal begynne jobb med nattevakter! Jeg har øvd meg i to uker allerede.

Men noe har jeg da fått gjort, bortsett fra å vanne plantene i eninga pga. et helt uvanlig sommervær og tørke her i sør. Noen flere ting er lagt ut på Finn eller på facebook. Jeg gikk litt lei etter det voldsomme kjøret i våres, men nå kommer det seg. Jeg har til og med lagt ut et par av mine egne sko som jeg ikke bruker fordi labbene mine ikke likte skoene.

Bilen min er endelig blitt EU-godkjent, og snille faren min insisterer på å betale den moroa som takk for all hjelpen han har fått. Hjelpen skulle det bare mangle at han fikk, men det er klart det har vært mye i perioder.
Leser i skyggen mens jeg venter på verkstedet. Rakk å bli solbrent - i skyggen!
Pristellatetraene har kommet oppi akvariet, men de lagde så lite liv der at jeg kjøpte fem blå platy i tillegg noen dager senere for at de kan jage dem opp litt. Et par nye amanoreker ble også med hjem sammen med tetraene. 

To av de tre bøkene på nattbordet mitt er lest ut. Nå føler jeg at jeg kan begynne å lese i eventyrbøkene fra barnebokklubben som jeg fant igjen på loftet da min far flyttet. Når de er lest, skal jeg legge dem også ut for salg. Må bare mimre litt først, skjønner dere.

Senere i dag har jeg tenkt å finne frem alle tinnstettglassene fra Hadeland, slik at vi kan ta bilder av dem og legge dem også ut for salg. Vi har altså så mange GLASS! Disse var bryllupsgaver, men vi ønsket oss en annen serie som vi samler på. Etter fjorten ubrukte år er det på tide å kvitte oss med dem. Vi har sannelig andre ting å sette på de hyllene.

Hadelandsglass med tinnstett. Bildet er lånt fra Hadeland Tinnstøperi.
Jeg har også planer om å bake noe. Gjærbakst og jeg har kommet dårlig overens, men jeg ønsker å gjøre et nytt forsøk. Det er dessuten kjekt å ha noe på lur i fryseren hvis det skulle dukke opp et uventet besøk. Hvis det går bra, lover jeg å rapportere hvordan det gikk. 

Og så var det dette med å komme seg ut på en liten tur igjen, da ...

torsdag 5. juli 2018

Progresjonsrapport

Jadda, jeg ligger helt i rute etter egen, tidligere oppgitt, ruteplan. Tirsdag ble bilen hentet fra EU-kontroll. Den ble ikke godkjent, men jeg fikk lov å kjøre med den til reperasjonen som ble booket til neste uke. Dyre greier. :( Etterpå var jeg med ut på Ikea med far min og handlet kommode med ham, og hjalp etterpå å sette den sammen. Det tok sin tid, for det var en del å montere på den. Men det er en fin kommode, som tar litt plass på badet. Og så hjalp jeg til med å finne plasser i stua til å henge opp noen flere bilder. Det blir litt mer liv i stua når det henger noe på veggene og det ikke bare er store, hvite flater.

Onsdag hadde jeg hatt lyst å ta meg en tur ut i skauen, men jeg endte som spådd med å sove ut i stedet. Når man ikke slukker nattbordslyset før fem på morgenkvisten, kan man takke seg selv, er jeg redd. Men jeg fikk gjort litt småtteri med akvariene, ihvertfall.

I dag har jeg vært i sentrum og handlet på storsalg. Jeg fikk kjøpt meg to par kjempegode sandaler! Et par Gabor i olivengrønt og litt glitter, og et par sorte Skechers som var laget av luft. De tror jeg kanskje at jeg skal ha som jobbsko når joggeskoene er utslitt. Det blir for varmt med vanlige, heldekkende sko på jobb - jeg savner sandaler! Mannen ønsket seg et par nye Ecco-sko, så da fikk jeg tak i det til ham. Riktignok ikke helt den samme modellen han har fra før, men jeg fikk lov å kjøpe den som var på nesten halv pris likevel. Ei lita sjokoladekake på tilbud, tannskyllevann til halv pris og ei skinnveske også til halv pris ble også med meg hjem. Jeg er fornøyd etter en drøy time i økende folkehav, så nå skal det slappes litt av.

I morgen er det linsekontroll og forhåpentligvis nye fisker til akvariet! (Videoen under er lånt fra Youtube og er ikke min. Men den viser fiskearten jeg har bestilt.) :)

tirsdag 3. juli 2018

Full fart inn i første ferieuke

Jeg er på god vei inn i første ferieuke, og jeg er påtvungen en viss døgnrytme. Eller ... Jeg har gjort noen avtaler som gjør at jeg må opp på ei skjebelig tid denne uka. Det betyr dessverre ikke at jeg kommer meg tidlig nok i seng, men jeg jobber med saken. Litt, i hvert fall. Tror jeg. Klokka er bare halv tre på natta ...

Mandag leverte jeg nemlig bilen kl. 09:20 til EU-kontroll og sjekking av startbatteriet som har vært kranglete i småkaldt vær. 

Tirsdag henter min far meg kl. 12 slik at jeg kan hente bilen og bli med ham en tur på Ikea for å finne et lite skap til doruller på badet hans. Tredje gang på Ikea med min far denne våren! Verden står ikke til påske!

Onsdag har jeg ingen planer. Jeg kommer sikkert til å sove lenge, mens jeg egentlig burde kommet meg på trening.

Torsdag starter handelens dag kl. 07:00 og jeg vil ha noen gode sommersko. Mannen vil sikkert påstå at jeg har nok av dem, og til og med noen jeg ikke bruker, men tilbud er tilbud! Og de jeg ikke bruker, er ikke så gode og det er grunnen til manglende bruk. Jeg burde kanskje heller solgt dem når jeg likevel er inne i en slik selge-ting-på-Finn-bølge ... Ønsker meg også en tunika og en type capri-bukse, men får se hva jeg gidder å lete etter i folkekaoset.

Fredag skal jeg til linsekontroll kl. 11:00 og hente nye akvariefisk etterpå.

Og så er det helg, og jeg skal ikke delta på den himla festivalen som skal være her i byen. Jeg er for gammel og folkesky for slikt, og i år slipper jeg ihvertfall å jobbe den helgen. Kanskje jeg heller skal ta meg en god tur ut i skauen og en ny liten sørlandstopptur i stedet? Det er lenge siden sist!

Fra en tidligere sørlandstopptur.
 

lørdag 30. juni 2018

Ferie!

Endelig er det sommerferie! Hele tre uker til endes har jeg til fri benyttelse. Mannen skal bygge bod og jeg skal være moralsk støtte og tilfeldig håndlanger. Så mange planer jeg har som jeg skal rekke å ikke gjennomføre! Det er bare å gå på med krum hals. Eller noe.

fredag 22. juni 2018

Ond sirkel

Jeg er inne i minst én ond sirkel. Det går så som så med treningen, jeg snoper altfor mye og døgnrytmen er verre enn vanlig. Jeg har konstant søvnunderskudd, slik at de dagene jeg har fri fra jobb benyttes til å ta igjen tapt søvn. Jeg har alvorlig lakenskrekk (Holdt på å skrive lakenstrekk, men det er noe helt annet.) og klarer ikke ta meg sammen. Det er ikke bare å "ta seg sammen og -gjøre- noe". På linje med at både over- og underspising må endres gjennom livsstils- og holdningsendring, må nok mine søvnrutiner gjennom noe tilsvarende. Selv da vi bodde i Oslo og jeg bare jobbet i dagstilling i ti år, slet jeg med å legge meg tidlig nok. Med all verdens beste forutsetning til å klare det, klarte jeg det ikke. Nå jobber jeg til alle døgnets tider og kan heldigvis sove lenge når jeg jobber kveld, men fortsatt sliter jeg med å komme meg i seng. Det illustreres jo på beste måte ved at jeg sitter her og skriver dette klokka 3 på natta. Heldigvis skal jeg på kveldsvakt.

Søvnunderskuddet resulterer i at den fridagen jeg skulle bruke til trening, i stedet brukes til å sove ut. Det er blytungt å komme seg opp på ei skjebelig tid når ikke jobben drar meg opp. I følge fitbit sover jeg gjennomsnittlig 5,5 time i døgnet, og det inkluderer de dagene jeg sover ut. Det er kanskje ikke så rart at jeg er litt sliten?

Og når man er sliten, tyr man til lette løsninger i matveien. Det blir dessverre for mye snoping på kveldene. Frokost, niste og middag er ikke så hakkende gale, men så kommer kvelden og jeg blir kjesken på noe godt. 

Jeg må snart få orden på dette! Voksne mennesket!

Men! I dag hadde jeg min siste trening med PTen. Hun skal slutte og jeg får en mannlig PT fra høsten av. Det blir jo spennende. Men det jeg -egentlig- ville fortelle i dag, var at jeg ENDELIG kom meg ut på tur etter treningen! Årets første tur ut gikk på grusvei da det er for vått på skogsstiene i området. Og jeg er litt stolt av egen innsats, selv om turen bare var på rundt 5,5 km. Det nærmer seg sommerferie, og da håper jeg på å komme meg mer ut på tur igjen. Nå skal jeg jobbe hver eneste dag frem til ferien begynner, så det blir ikke noen tur før det.

En av endene ved vannet jeg gikk tur til. Skeptiske andemødre, men nysgjerrige andunger.
 

onsdag 13. juni 2018

Fredfullt

Det er nesten helt stille, bare fuglene som kvitrer. Sola skinner varmt og det lukter fuktig jord etter det lette regnet som kom noen timer tidligere. Bare et lett drag i lufta og mange fine planter plassert rundt omkring. Noen steder vokser nysådd gress gjennom nylagt jord. Etter å ha stått en liten stund, har jeg mest lyst å sette meg ned på gresset i stedet for å stå. Eller legge meg ned ved siden av og kikke opp på himmelen, lytte til fuglene og kjenne lukta av jorda og kjenne sola varme. Det er stille og rolig. Jeg har begynt å forstå hvorfor noen tar med seg en liten krakk til gravgården.

onsdag 30. mai 2018

Mai 2018

Alle røde maidager er brukt opp, og de ble stort sett tilbrakt på jobb. Bortsett fra 1. mai som jeg hadde fri. De fem nattevaktene gikk overraskende greit, selv om jeg som vanlig slet med å komme i gjenge etterpå. Døgnrytmen min har allerede vært ødelagt i mange år.


Her sør fikk vi plutselig sommer i mai, og det har vært så deilig med sol og varmt vær at du aner det ikke! Det er utrolig som humør og sinnelag letner proporsjonalt med skylaget. Selv om jeg jobbet hele pinsen og ikke fikk nytt noe finvær da, har vi hatt mange fine dager etter det. Og endelig fikk jeg handlet planter og pottet de fleste av dem! Verandaen ser nå frodig og grønn ut, og det hjelper også på humøret. 


Jeg har handlet hosta, løyntnantshjerte, jordbær, peoner, silkekinagress, margeritter, lavendel, campanula, astilbe, georgine og cosmos. Blomsterkassene ved inngangen er alle pottet, de fine, blå veggkrukkene etter mor henger på veggen og hostaen ser ut til å trives langs østveggen. Det blir jordbær, hvit rips, plukksalat - og én gulrot i år! Gulroten er en overlevende i plantetrauet fra i fjor, og har fått selskap av plukksalaten. Jeg høstet de første bladene i går kveld og de befinner seg på nista til i dag.


Treningsmessig står det verre til. I fjor gikk jeg massevis av flotte turer i nærområdene fra mars og sommeren gjennom. I år har jeg ikke tatt en eneste tur. Våren kom sent og jeg har vært opptatt med å hjelpe far min. Barndomshjemmet mitt ble overtatt sist fredag, så nå kan både far og jeg senke skuldrene litt. 2017 var et nokså jævlig år, om jeg kan være så ærlig. Jeg prioriterte meg selv lite, og kostholdet skled ut. Det viser seg dessverre på vekta, men nå skal jeg ta bedre grep igjen. Jeg kjøpte noen fine treningstights i fjor sommer, så jeg får bruke dem som en av motivasjonene til å trene mer og spise mindre snop.




onsdag 9. mai 2018

Tilstandsrapport

Det er egentlig et under at jeg holder det gående til tider. Det føles som det går i ett. Etter jul har vi hjulpet min far med å pakke ned ting og selge unna overskuddsting på facebook og finn. I skrivende stund har jeg generert inn over 25 000,- og det er gode penger for min far å ha! Den billigste tingen jeg solgte, var et bilde til 40,- og det dyreste har vært bl.a. et våpenskap til 2000,-. Og folk kjøper det utroligste! Jeg har ikke oversikt over alle timene jeg har brukt på å google hva ting er eller heter, for så å finne en pris å sette på det. Det er ikke få!

Men jeg er sliten. Jeg får ikke gjort noe hjemme! Ingenting er plantet eller sådd, lite er blitt ryddet. I helgen som var flyttet endelig min far inn i sin nye leilighet. Eneboligen tømte vi mer eller mindre på lørdagen. Søndagen hentet vi en kamferkiste og et flott, gammelt bord etter fars foreldre som skulle hjem til oss. I leiligheten kommer han nok sakte, men sikkert i orden. Men han er sliten, han også. Etter at mor døde gikk futten ut av ham, men jeg håper det blir bedre etterhvert. Sorg tar den tiden det tar, det.

Søndagen fylte vi opp det ene vitrineskapet med tingene slik de hadde stått før, samt satte inn noen krystallglass i seksjonen. Min bror og mann sørget for at far hadde internett og PC oppe, og at TV-en fungerte i helgen. Kjøleskap og fryser er stappfulle ettersom han gikk fra fullstørrelse kjøleskap og fryseskap til kombiskap. Kjøkkenskapene er fylt opp av kopper og kar og et ukjent antall fat og skåler, men her må han sortere og flytte på ting som det passer ham etterhvert.

Og så er det ørti kasser og esker å tømme og flytte innholdet inn en annen passende plass. Det kommer nok til å ta sin tid. Men eneboligen er som sagt mer eller mindre tømt. Alt som nå ligger på finn av fars ting, legges ut på loppemarked/flyttesalg/garasjesalg i huset i helgen. Der skal jeg prøve å få unna alle finn-tingene samt alt som vi ikke har rukket å legge ut ennå. Jeg må sette prislapp på alt, promotere loppemarkedet, legge ting utover på en grei måte og ta betalt på den store salgsdagen. Mann og far kommer til å passe på at ingen stjeler og kan fortelle og forklare det som trengs til de som kommer. Men SÅ - det som ikke er solgt og som jeg ikke tror har godt salgspotensiale, ryker på gjenbruken. Finn-annonsene avsluttes og jeg kan kanskje slappe litt mer av. I slutten av måneden overtar de nye eierne huset, og da avsluttes det kapittelet.

Det er godt jeg har relativt tidlig ferie i år! Litt mindre godt at jeg skal jobbe fem nattevakter fra 16. til 21. mai. Hardt nok å ta fem netter på rappen - enda verre er det med tiden rundt 17. mai og pinsehelg! Jeg gleder meg ikke. Det blir en rolig feiring for egen del.

En av de mer spesielle tingene jeg har solgt: speiderbelte fra 1951!
 

søndag 6. mai 2018

Litt om tannkrem

Jeg fikk plutselig ekstremt dårlig tid til å skrive dette innlegget. Det var vært lite lyd i meg i det siste fordi vi har vært opptatte med å hjelpe min far å flytte. Men mer om det senere. Nå til det mer presserende innlegget med deadline i dag - om tannkrem.

I samarbeid med Buzzador, fordi jeg er buzzador og svarer ja på alle muligheter om å buzze ting jeg er mer eller mindre interessert i, så fikk jeg en ekstremt dårlig timet mulighet til å buzze tannkrem. Zendium Classic, for å være mer presis.

Jeg fikk en hel, normalt stor tube til egen benyttelse - samt en del tuber i reisestørrelse som jeg skulle gi bort til folk og fe. Fortrinnsvis folk, tror jeg. De endte opp hos diverse kolleger og en ektemann.

Og nå har jeg prøvd tannkremen i et par uker.

Først litt om Zendium Classic:
I følge deres norske nettside, er Zendium mild, men effektiv. Det er fordi Zendium tannkremer inneholder 0% Triklosan, Parabener og SLS (natriumlaurylsulfat), en skumdanner som er kjent for å endre smaken i tradisjonelle tannkremer.  

Triklosan er noe dritt, så hold dere unna all tannkrem som måtte inneholde det. Parabener har et dårlig rykte og SLS er frarådet om du har after eller munnsår (jft. Den norske tannlegeforenings tidende) 

Den norske nettsiden fortsetter med denne listen om hvordan Zendium virker:

  • Med naturlige enzymer og proteiner som allerede finnes i munnen, styrker den munnens naturlige forsvarssystem og beskytter munnen på en naturlig måte.
  • Inneholder 1 450 ppm fluor for å bidra til å gjøre de nye permanente tennene sterkere.
  • Skummer skånsomt uten skumdanneren SLS. Det gjør Zendium velegnet selv for de mest ømtålige munner.
  • Mild smak.
  • Ingen endring i hvordan du opplever smaken av mat og drikke. Prøv å drikke appelsinjuice etter at du har børstet med Zendium – du kommer til å bli overrasket
Alt dette ser jo forfriskende bra ut. Men er tannkremen det? Aner ikke. To uker inne i prøveperioden har jeg ikke merket noen som helst endring i min munnhelse. Tannkremen er tammere i smaken enn den jeg foretrekker (Sensodyne pro-emalj), og skummer kanskje en tanke mindre. Jeg kommer ikke til å kjøpe den igjen til eget bruk. Tubekorken likte jeg derimot godt! 
#zendiumbuzz #zendium #buzzador 

tirsdag 10. april 2018

På etterskudd

Jeg ligger på etterskudd, føler jeg. Har ikke sådd et eneste frø så langt i år! Nå ligger det jo fortsatt snø på store deler av verandaen, og jeg hadde min første tur ut der på vestsiden i går for å skuffe ut litt snø og kikke på tilstanden. Tre potter var fulle av vann, så de veltet jeg litt på for å få ut litt av vannet. Regner med at plantene oppi der har råtnet helt. Én innepotte var blitt glemt ute og hadde sprukket, så den gikk i søpla.

Men jeg kunne jo sådd noe inne. Jeg fikk jo så flott julegave av svigers! En HerbGarden kjøpt gjennom Den Lille Gartner som jeg skulle dyrke spinat til meg og chili til mannen i. Den er montert og plassert på stua (eneste sted det var plass), men for tiden drukner vi i diverse saker fra barndomshjemmet som enten skal legges ut for salg eller gås gjennom før en eller annen resirkulering. Spisestuebordet er smekkfullt og omringet av en haug poser fylt med bøker, lego, tegneserier, gamle leker, skolebøker og jeg vet ikke hva. Jeg har ikke hatt ork til å tenke på hagearbeid ennå, så slik sett har den sene våren passet greit.

Håper på at litt overskudd for hagearbeid kommer snart, i takt med at utetemperaturen stiger og dagene blir lengre.


tirsdag 3. april 2018

Ukeplan

Påsken er over for i år, og selv om jeg har hatt fri og vi har hatt et aldeles nydelig påskevær, så aner jeg ikke helt hva dagene har gått til. Plutselig var det ferie, og like plutselig er den over! 

Ferien ble innledet med en uvanlig intensiv jobbing, med kveldsvakt mandagen, dagvakt tirsdagen og så nattevakt natt til onsdag grunnet syk vakt. Altså 24,7 timers jobbing på 40,8 timer. Det kommer ikke til å skje ofte igjen.

Men så var det altså ferie, og det nye akvariumsbordet ble montert, plassert og vatret skjærtorsdagen. Langfredagen var jeg faktisk på trening, og det er jeg litt stolt av. Lørdagen besøkte vi mor før vi tok en snarvisitt innom far. Søndagen tok vi en ny liten fotoøkt hos min far av diverse som skal selges, samtidig som vi lagde ordentlig søndagsmiddag hos ham. Her hjemme drukner vi snart i poser og esker med ting fra barndomshjemmet som enten skal tas vare på eller legges ut for salg etterhvert. Stua er stufull! Derfor tok vi heller med oss maten til min far og lagde den til hos ham. Vi kan jo ikke ha besøk på en liten evighet før vi har fått ryddet unna en del. 

I dag, mandag, har vi bare slækket. Eller - én ting fikk jeg ordnet! Jeg fikk solgt unna det lille 17-liters akvariet som jeg har hatt reker og snegler i. Den siste eplesneglen døde for noen uker siden og det var bare én kirsebærreke igjen. Den ble akuttflyttet til 55-literen sammen med moseballene jeg skulle ta vare på. Resten gikk til kjøperen. Nå slipper jeg at den står og tar plass. Jeg slapp til og med å rengjøre den før den ble hentet. En annen ting jeg også endelig fikk gjort i dag, var å vaske 17 kg med sand til det nye akvariet og klaske det oppi. Nå ligger det 4-6 cm med sand dekket med vann oppi, og jeg gjør ikke noe mer før jeg mottar bestillingen min fra Aquascaping Norge med bakgrunn og planter.

I morgen er det tilbake til jobb og kor.

Og på onsdag skal jeg på Ikea med min far! 

mandag 26. mars 2018

Snart påske

Det er jammen meg snart påske og i år har jeg påskefri! Onsdag ettermiddag tar jeg ferie, og fra da skal vi prøve å få satt sammen et nytt akvariebord, plassert det og begynt innkjøringen av det. Det er da fremskritt, vel?

Riktig god påske!

fredag 9. mars 2018

OK da

Jeg er ferdig konspirert. For lengst. I hvert fall for denne gang. Og ettersom det gjaldt mannens 50-årsfeiring kunne jeg ikke skrive noe om det her før det var over. Men jeg kan nå fortelle dere hva jeg gjorde for ham.

Nøyaktig ett år før han fylte 50 (på 49-årsdagen hans, rimeligvis), laget jeg en hemmelig facebookgruppe hvor jeg begynte å invitere inn alle hans venner, kjente og familie - og oppfordret dem igjen til å invitere inn folk de visste om som var i min manns historie. Studiekamerater, gamle og nye kolleger - you name it.

Oppdraget alle fikk, var å skrive et brev - kort eller langt - om enten en morsom historie de var med på med ham, hvordan de traff ham første gang eller hvordan de husker ham, eller ganske enkelt en gratulasjon med dagen. Det var opp til hver og en hva de ville skrive. Poenget var at han skulle få en hilsen fra dem - og jo lenger tilbake i historien de var, jo mer overraskende ville jo hilsenen bli og gleden forhåpentligvis desto større.

Jeg hadde håpt på 50 brev, ett for hvert år han fylte. Det klarte jeg dessverre ikke, men jeg fikk rundt 30. Ganske bra, det også.

De brevene som kom på e-post ble skrevet ut og lagt i konvolutt. Noen få ble sendt i vanlig post. Og alle ble godt gjemt inntil vi reiste bort den helgen. Jeg tror ikke mannen mistenkte noe slikt overhodet.

Helgen ble tilbrakt på Sola Strand Hotel og vi var heldige med været. Fredagen tok mannen fri fra jobb og jeg gikk av nattevakt den morgenen. Jeg rakk å sove noen få timer før vi måtte kjøre for å rekke planene. Jeg hadde bestilt klassisk massasje og middag for oss. Og et sjokoladefat på rommet som en liten ekstra oppmerksomhet. Fatet stod på rommet da vi kom, og sannelig fikk vi et fat etter middag også. Ingen slankehelg, altså!

Bursdagen hans var på lørdagen, så jeg dro ham opp slik at vi rakk hotellfrokosten og håpet var å ta en dupp i bassenget etterhvert, samt en god tur på Solastranda med kamera. Han fikk nemlig et nytt kompaktkamera av min far og meg, og jeg regnet med at han ville teste det ut.

Etter frokosten ble han presentert med haugen av konvolutter og beskjed om at han skulle filmes. Egentlig hadde jeg bare tenkt at han skulle si hvem brevene var fra og så lese dem for seg selv, men han begynte å lese dem høyt, så da tok det jo sin tid. Noen var jo riktig så ordrike! Og som om ikke det tok lang nok tid i seg selv, så måtte jeg filme med mobilen min - og den gikk jo varm hver snaue halvtime. Mens mobilen ble ladet og nedkjølt, lastet jeg videosnuttene over på fb-gruppen og til Youtube. Fire snutter ble det, så hele formiddagen gikk til dette prosjektet. Det ble mye humring under høytopplesningen!

Etterpå vandret vi opp og ned på Solastranda, tok bilder og beundret bølgenes brytning mot stranda. Det er fint der! Men noen tur i bassenget ble det aldri tid til. Søndagen valgte vi å sove lenge. Da vi sjekket ut kommenterte jenta i ekspedisjonen at det ved en feil ble gitt oss sjokoladefat på rommet i steden for til middagen. Ettersom vi fikk begge deler, bekreftet jeg bare at "Ehh, joda, det stemmer at vi fikk sjokoladefat på rommet, ja." Det er ikke umulig at vi fikk dobbelt opp for enkel pris.

Vakre Solastranda. Hotellet vises i hvitt.

onsdag 14. februar 2018

Konspirasjon

Jeg er her fortsatt, altså. Men jeg konspirerer. Og det må jeg bli litt ferdig med først. Jeg driver også å selger unna ting for min far, både på Facebook og på Finn. Av og til går det litt trådt, andre ganger rives det unna. Folk er rare. :)

mandag 15. januar 2018

Grmf

Trøtt og sliten og lei! I dag har jeg bare sittet og tatt blodprøver hele dagen, og det ble mer og mer slitsomt å smile blidt utover dagen. Og jeg hadde bare sovet omtrent 2,5 time natta før. (Min egen feil, men jeg ble verken i bedre humør eller mindre trøtt av den grunn.) Vondt i nakken og vondt i høyre skulder begynte i går, men gikk ikke over i løpet av natta, så det koste jeg meg med hele dagen. Småsvimlet et par ganger. Og det var virkelig demotiverende å sitte og høre kolleger sitte i pausekroken å kjatre mens jeg satt på båsen min og tok unna pasienter, selv om det i "snakkepausene" sjeldent var mer enn tre-fire i kø. Noen har et større sosialt behov enn andre, det er ihvertfall sikkert.

Kjenner jeg er litt smågretten, her jeg sitter. Hadde det ikke vært for at jeg avrunder en budrunde på et salongbord om en time, så hadde jeg gått og lagt meg noen timer. Det pleier hjelpe på humøret å sove litt.

(Og altså - hvis jeg hadde syntes kollegene slacket for mye mens jeg jobbet eller pasientkøen ble for lang, så hadde jeg sagt fra. Men det er rart med det når pasientene kommer i kø én og én. Man klarer jo holde unna og hvis andre kom, så ble jo jeg sittende å tvinne tommeltotter i stedet.)

lørdag 13. januar 2018

Fortsatt med!

Nå har "God jul!"-innlegget ligget øverst så lenge at jeg begynte å gremmes litt, så det er på tide å gi livstegn fra meg igjen.

Hei!

Det står til liv! Julen ble feiret med svigerfamilien hjertelig til stede, og det satte jeg utrolig stor pris på - bedre enn jeg nok klarte gi uttrykk for til dem. At svigerforeldrene overnattet hos min far tror jeg var en smart løsning, og jeg har inntrykk av at begge parter satte pris på det. Nyttår ble feiret i fred og ro bare mannen og jeg, og så kom far min på førstenyttårsdagsmiddag og vi serverte steik og en fantastisk soppstuing. 

Jeg bruker Finn og Facebook aktivt for å selge unna ting og tang for far min. Foreløpig har vi fått unna en sovesofa, ei bokhylle, et bilde, et par keramikk-katter, en barnespisestol, en pynterokk, fire retrostoler, seks rømerglass, en pose med stoffer og mors gamle porselensmalerutstyr. Et gammelt salongbord er snart på vei ut. Det er jo en begynnelse! Flere ting ligger ute og enda flere ting skal legges ut. Jeg forundres stadig over hva som selger og hva som blir liggende.

Treningen er tatt opp igjen, men det blir bare PT-time omtrent én gang i måneden. Det blir for dyrt med oftere, så jeg får heller spre timene sånn nogenlunde jevnt utover året. Tirsdagene holdes stort sett av til trening og kor, bortsett fra kommende tirsdag hvor jeg er satt opp på dagvakt. Jeg tror nok jeg egentlig hadde tenkt å be om avspasering den dagen, men jeg hadde glemt hele greia og nå er det for sent.

Og plutselig har jeg også kjøpt meg et større akvarium. Akvarieinteressen min har vært litt skrantende det siste året, så enten måtte jeg kutte det helt ut eller gjøre noe nytt. På ei Facebookgruppe var det noen som solgte ei akvariumspumpe som jeg kjøpte fordi den gamle viser alderdomstegn, men så viste det seg at den nye pumpa er litt for høy for akvariet mitt. Jeg hadde helt glemt å tenke størrelse. Da måtte jeg enten selge den nye, ubrukte pumpa eller beholde den, så jeg kikket litt på hva som lå ute på Finn av brukte akvarier. Der fant jeg et 120-liters akvastabil-akvarium som jeg nå skal hente i midten av neste måned. De småttisene som nå flagrer rundt i 55-literen min skal snart få dobbel så stor tumleplass! Men det er godt mulig at 17-literen min med ei kirsebærreke og én eplesnegle snart ryker.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...