© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

søndag 31. mai 2020

Til informasjon

Bloggen er lagt ned.


Kontakt meg på pm på facebook https://www.facebook.com/RodhettesVerden/

eller

send meg en epost på rodhettesverden(at)gmail.com

om du vil ha beskjed hvis jeg starter en ny blogg
eller lager meg profil på en annen plattform.




mandag 4. mai 2020

Nedleggingsvarsel

Bloggen min legges ned. Det er nå bestemt, for den er ikke lenger anonym på jobb. Men det er tross alt nesten ti år av mitt liv som er skrevet ned som en slags dagbok, og det føltes leit å bare skulle slette alt uten å ta vare på annet enn bildene på harddisken. Derfor lette jeg etter en måte å få skrevet bloggen ut på, og fant Blogg till bok

Det er en nettside hvor man kan bestille bok/bøker av sin blogg eller instagramkonto på en veldig enkel måte. Ved å velge portal og skrive inn adressen til bloggen, kom jeg til et skjema hvor jeg valgte start- og stoppdato for bøkene. Dette var trinn 1, og når man trykker 'fortsett' her, laster siden inn informasjon fra bloggen. På trinn 2 kan man velge (eller velge vekk) de innleggene man ønsker. På trinn 3 velger man bokomslaget, med tittel, undertittel og baksidetekst, sidetall eller ikke etc. Siste trinn er godkjenning av boka og valg av rygg.

Jeg laget bøker av de fem første årene av bloggen, og er igrunnen veldig fornøyd. Det ble fire bøker av det, og jeg fjernet alle innlegg som kun var en videosnutt. I tillegg hadde jeg gått gjennom blogginnleggene og fjernet endel lenker og ikke-fungerende bilder. Ettersom jeg hadde valgt innstillingen om at nytt blogginnlegg skulle komme på ny side (i motsetning til løpende innlegg), prøvde jeg trekke sammen enkelte bilder og tilpasse rom mellom tekst og bilder. På forhåndsvisningen i trinn 4 kunne man se hvordan boka ble seende ut, og der prøvde jeg unngå blanke sider (bl.a. pga mye rom under innleggene) eller en setning eller to øverst på siden og resten blankt.

Dette virket bare sånn måtelig dessverre, da jeg mener å ha luket ut slike skjønnhetsfeil i forhåndsvisningen, men de dukket likevel opp i den fysiske boka. Jeg er likevel godt fornøyd med produktet og muligheten til å bevare min digitale dagbok fysisk når jeg snart sletter alt.

De første årene er allerede nesten helt borte.

Rødhettes verden 2010-2014. De første fem årene.
Mitt første blogginnlegg.

Fotografiene gjengis godt i boka.
Til tross for redigering kom likevel tomme sider ...
... eller sider med ett ord på.
Baksiden av bøkene.

torsdag 9. april 2020

Skuffet

Jeg er skuffet. Og akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal legge ned hele bloggen eller om jeg skal gidde å forsette. Jeg har ikke bestemt meg ennå.

søndag 5. april 2020

Litt reklame

Jeg lurer på om Jokke har begynt å følge bloggen min!


Innlegget er ikke sponset av verken Pondus eller Facebook, hvor bildet over er rappet fra.

tirsdag 31. mars 2020

Hypokondrisk

Jeg holder på å bli helt tussete! En hypokonder av dimensjoner. Jeg har jo diverse tilstander fra før (endometriose, hypothyreose, EDS, allergi, oftalmisk migrene f.eks.) og jeg har hostet i 20 år. Fordi jeg hostet på meg ryggvondt, ble jeg utredet og fikk diagnosen anstrengelsesastma. Etter ti år og astmabehandling ble jeg friskmeldt da vi skulle flytte fra Oslo. Jeg fortsatte likevel å hoste litt og har utviklet en "stygg" hoste, litt sånn røykhosteaktig enda jeg ikke har tatt et sigarettdrag i mitt liv. Ny utredning i hjembyen min inkluderte bronkoskopi og jeg fikk vite at jeg har trakeomalasi, som nok er årsaken til den stygge hostelyden. Jeg mistenker at malasien skyldes EDS.

Det siste halvåret, tenker jeg, har jeg kjent på en følelse av en forkjølelse som aldri bryter ut. Jeg er ofte litt småtett i nesa, men legene fant aldri ut noe av det og påsto at de ikke kunne se noe unormalt. Før jul tenkte jeg at det hadde jo vært typisk at forkjølelsen skulle komme under juleforberedelsene, og jeg har ofte nok kjent nøye etter om jeg hadde en bitteliten grunn til å ringe inn syk på jobb, men jeg ble aldri syk nok til det.

Så kom mars og koronaviruset begynte å nærme seg faretruende. En haug av tiltak er satt i verk på jobb, vi får ikke forlate landet, helsevesenet ruster opp etter beste evne, ingen må bli syke og alle må beskytte seg. Jeg begynte å kjenne på at nesa ble litt tettere og jeg småsnufset litt innimellom, før jeg innså at pollensesongen hadde begynt rekordtidlig i år og jeg hadde glemt å begynne på allergimedisin! Nå har jeg gått på det i to uker og nesa oppfører seg ikke annerledes.

Som helsepersonell er det ekstra overvåkenhet om egen helsetilstand. Kan vi gå på jobb? Er vi smittebærere? Det er kriterier om akutt innsettende feber, hoste og tungpust. Skal vi koronatestes? Men det er begrensede midler. 

Så jeg går hele tiden og kjenner etter. Har jeg sår hals? Ja, men den forsvinner i løpet av noen timer. Jeg har begynt å snufse litt denne helgen, men det er jo egentlig et godt tegn. Det er kanskje allergien som gir snufsingen? Jeg hadde et migreneanfall på jobb i dag og det har jeg jo sjeldent, men det oppførte seg som normalt med synforstyrrelser som forsvant etter omtrent en halvtime. Er det et tegn? Jeg hiver etter pusten når jeg går trapper på jobb, men kjennes det ikke egentlig ut som normal dårlig form? Når jeg legger meg for natten, er det ikke litt knitring når jeg puster? Jeg har ingen feberfølelse, men den hostekula i sted var jo tørrhoste. Er ikke det et dårlig tegn, tro? Og der var den såre halsen igjen, men nå forsvant det visst likevel. Og hvis jeg sitter slik, er jeg littebitt tyngre i pusten da? Eller når jeg sitter foran PCen og kjenner etter, er det litt annerledes å puste? Og er det ikke litt varmt akkurat nå? Skal jeg ringe "koronatelefonen" og spørre i morgen? Må jeg testes nå?

Jeg blir litt sprø av å kjenne etter. Er det noe jeg frykter, er det å være smittebærer og uforvarende smitte andre - særlig sårbare pasienter. Vi vasser jo i mistenkte tilfeller hver arbeidsdag nå, og kler oss opp og ned i smittervernsutstyr ørten ganger for dagen. Vi "vet" at det bare er et tidsspørsmål for noen på avdelingen blir smittet, og hva skjer da? Hvor mange må da i karantene? Men ingenting ved min helse er akutt - alt er kronisk eller langsomt innsettende. Truende forkjølelse i et halv år, liksom! Hoste i 20 år. Da er liksom ikke den smått halvtette nesa mi så mye å komme med. Men jeg fortsetter å kjenne etter og blir langsomt halvsprø underveis. Hvis nå bare forkjølelsen kan bryte ut, så blir jeg kanskje testet og får midlertidig visshet - og blir kvitt den truende forkjølelsesfølelsen jeg er så lei av.

søndag 22. mars 2020

Stille før stormen

Jeg jobber i helsevesenet, det norske. På sykehus. Jeg er ikke sykepleier, men jeg er ansett som kritisk personell og har fått forbud mot å forlate landet. Det var forsåvidt ikke innbakt i de nærmeste planene, så det er ikke akkurat noe offer. Jeg har fått e-post om at jeg kan bli nødt å jobbe flere timer enn tidligere tillatt. Vi har ikke kommet der ennå. Det føles som et limbo. En stillstand. Det er stille før stormen. Vi går bare og venter på at første bølge skal skylle inn over sykehuset i den varslede stormen vi står overfor. Tsunamien er varslet og vannet har trukket seg tilbake. Nå venter vi bare.





Det er underlige tider vi er inne i. Ingen av oss har opplevd dette før. Det står vakter ved inngangene på jobb og stiller alle besøkende spørsmål. Ved personalinngangen er det snekret sammen en provisorisk palle-vegg med to påmonterte håndspritholdere. Rommet med uniformene våre har to dører, men nå er den ene inngang og den andre utgang og man får ikke jukse seg ut feil vei. I lunsjen sitter vi én meter fra hverandre. Ingen tar på hverandre. Jeg er sikker på at vi har et rekordhøyt forbruk av håndsåpe og håndsprit.

Færre folk går til sitt legekontor og derfor blir færre blodprøver tatt, og derfor mottar vi færre prøver til analysering fra primærhelsetjenesten. De pasientene som er innlagt hos oss nå, er de som -må- behandles, men det er litt færre av dem også da de som kunne, har blitt utskrevet.

Akuttmottaket har fått konteiner-rom på utsiden og utvidet arealet sitt til å dekke en del av en poliklinikk vegg-i-vegg. All besøk til pasienter der loggføres - navn, tittel og når inn og når ut. Det er ny staseslange til hver pasient, og denne følger pasienten på hospitalferden. (Noe min avdeling har ønsket lenge, og som plutselig fikk ny aktualitet og ble hasteinnført.) Ved den minste antydning til et pasientsnufs, er det fullt smitteregime med briller/visir. Bøtter med virkon står på gulvet utenfor rommene slik at brillene kan renses og brukes på nytt. Det har vært en konstant strøm av ny info om nye prosedyrer og manglende smittevernutstyr. Én av prosedyrene beskriver hva man skal gjøre hvis vi havner i en situasjon hvor vi står helt tomme for det, tomme for frakker, munnbind og hansker. 

Fire sengeposter er blitt flyttet for å gi plass til potensielle smittepasienter. Planlagte operasjoner avlyses. Og det er besøksforbud på huset.

Når jeg kjører til og fra jobb, er det som om det er midt på sommeren eller en lørdag. Det er færre biler ute og den vanlige ettermiddagsrushen er omtrent fraværende. Jeg har sagt til min far at det blir en stund til jeg kommer på besøk, for jeg kan uforvarende bli smittet og overføre det til ham.

Mine kolleger i naboavdelingen jobber ræva av seg for å påvise SARS-CoV 2 og får altfor liten ære og oppmerksomhet i disse dager. De skulle vært hyllet i landets aviser, sammen med alle andre som jobber og holder liv i oss, både i og utenfor helsevesenet. Ikke én oppramsing av yrker i noen av hyllestene jeg har lest, har nevnt min yrkesgruppe spesifikt. De som nevnes fortjener det i aller høyeste grad! Men det hadde vært hyggelig om noen husket oss også. Uten oss stopper mye opp. Ingen pasienter ville fått blodprodukter, ingen ville fått svar på biopsier eller celleprøver, allergier påvist i blodprøver, ingen virustester, ingen ville fått vite hvilket antibiotikum som passet, så alle ville fått bredspektret antibiotika og dermed økt faren for resistente bakterier. Ingen ville fått målt sin INR, kolesterol, stoffskifte, blodprosent, lever- eller hjerteenzymer. Hormonubalanser ville gått uoppdaget, skyhøye blodsukker kunne ikke blitt målt nøyaktig, koagulasjonsforstyrrelser eller genmutasjoner ville forblitt uoppdaget og man ville ikke kunne se hvordan medisiner virker/brytes ned i kroppen. Infeksjoner ville blitt oppdaget for sent (og skyldes den bakterier eller virus, tro?). Kreftpasienter, fødedamer, traumepasienter, kronikere og alle oss andre ville påvirkes. Det sies at minst 70% av alle diagnoser er basert på vårt arbeid. Vi fortjener i det minste å bli nevnt.

Egentlig tenkte jeg bare å skrive noen ord om den underlige situasjonen vi er i på jobb for tiden, men det ble visst en liten 'rant' om en gjemt og glemt yrkesgruppe også.

Og fra mandag er mannen min permittert. Det er vel en slags trøst at jeg ikke blir arbeidsledig med det første!
(Lånt av en god venn.)

torsdag 19. mars 2020

Julekaktus - del 4

Det er jo viktig å holde seg oppdatert i disse virale tider, så her er en kjapp, liten oppdatering på julekaktusene. Igjen. Jeg tok dem nemlig nærmere i øyensyn da jeg stod opp i ettermiddag mellom nattevaktene, og jammen var det ikke kommet nytt skudd - på begge to! Det er håp!


 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...