© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 20. januar 2020

Barndomsminner #7 - om vennskap

Jeg har aldri hatt lett for å få venner, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere. Egentlig nesten helt umulig i dag. Sånn ekte venner, mener jeg. Ikke bare bekjente. Faktisk tror jeg ikke jeg har fått en ny venn på over 20 år. Jeg ser bort fra mannen min, naturligvis. Det er en annen historie. 

Strengt tatt har jeg nok bare én venn, og jeg er helt ræva til å opprettholde det vennskapet. Det er ikke hennes skyld, men vi har forskjellige liv. Hun har barn og er et sosialt menneske, og hun bor flere timers kjøretur unna. Vi har kjent hverandre siden første klasse på barneskolen, men vi ble ikke venner før rundt 5. eller 6. klasse.

Det var lettere da jeg var liten. Den første vennen jeg fikk, som ikke var en av naboungene, traff jeg på vei til helsesøster sammen med min mor før skolestart. Hun var på vei dit sammen med sin mor og mødrene kom i prat med hverandre, og plutselig var vi venner. Hun bodde i samme gate som meg, bare litt lenger opp, og vi havnet i samme klasse på barneskolen.

Vi lekte sammen i friminuttene og vi besøkte hverandre ofte etter skoletid. Jeg husker hun hadde undulater og det var eksotisk for meg. Og vi lekte ofte "Lava" sammen med lillesøsteren hennes. Da hun etterhvert også fikk andre venner enn meg, ble jeg oppriktig fornærmet. I mitt hode var det ikke mulig å ha flere enn én venn om gangen! Den andre venninnen var attpåtil fra en annen klasse! Det var helt uforståelig for meg.

Denne venninnen min flyttet til Østlandet etter 4. klasse, og brøt kontakten tvert. Jeg sendte brev etter brev, men fikk aldri svar. Det føltes som et svik og var meg en sorg på den tiden.

Jeg fikk heldigvis en ny venninne fra klassen, og med henne enda en venninne. Etter ett eller to år til, kom enda en venninne inn i klikken, og vi var fire stykker som hang sammen helt til russetiden. Jeg var utrolig heldig med det, for det kunne ha blitt helt annerledes om ikke vi fire var sånn nogenlunde like av natur og personlighet. Av disse tre vennene døde ei av anoreksi kombinert med diabetes før hun fylte 30 og ei flyttet til Vestlandet og brøt all kontakt med oss andre. Den tredje er hun jeg fortsatt har kontakt med - sånn omtrent 3-4 ganger i året.

Jeg flyttet tilbake til hjembyen min i 2010, men har ikke fått noen venner her nede. Jeg får stadig flere bekjente, enten gjennom jobben eller koret, men ingen jeg er sosial med på fritiden. Det er delvis min feil, for jeg tar jo ikke initiativ selv. Det skyldes nok delvis en frykt for avvisning og kanskje til og med latterliggjøring. Men også at jeg er nokså asosial. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med andre. Jeg er elendig på småprating. Jeg interesserer meg lite for slikt som andre synes er artig, som reality-serier og kjendiser, ser lite serier og er i det hele tatt lite oppdatert på slikt. Å spørre andre om ting fra deres liv er jeg heller ikke flink til, og dermed kan jeg nok oppfattes som lite interessert. Det er delvis sant, dessverre. Jeg klarer ikke huske særlig med detaljer fra hva andre forteller meg om deres liv, og i stedet for å måtte innrømme at jeg glemmer slikt, har jeg sluttet å spørre slik at de ikke skal tro jeg er uinteressert i dem når jeg glemmer detaljene. Andre husker jo slikt, sant?

Det er bedre å tie og la andre tro du er idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil.

Jeg tenker at hvis andre vil fortelle meg noe, så sier de det selv uten at jeg skal tvinge spørsmålene mine på dem. Likevel sier jeg sjeldent noe om meg selv til andre uten å bli spurt, og forventer ikke en gang å bli spurt. Sa noen paradoks?

Det er litt sårt, det med venner. Jeg vil gjerne ha noen, men jeg vet at jeg sannsynligvis ikke klarer opprettholde vennskapet. Jeg utsetter treff, kommer med unnskyldninger for å unngå dem, prioriterer andre ting og kan late som jeg er dårlig. Jeg er av typen som kan stå bak gardinene og vente på at naboen skal gå inn før jeg går i postkassa, bare for å unngå å hilse på dem. Eller krangle med mannen fordi ingen av oss vil snakke på telefonen den dagen for å bestille pizza, og dermed ender opp med brødskiver til middag. Hvordan skal jeg kunne holde på et vennskap med de "forpliktelser" og forventninger det medfører, når jeg ikke en gang kan gjøre enkle ting?

Jeg er litt rar, med andre ord.

Og jeg kan huske fra 1. eller 2. klasse at klasseforstanderen måtte be de andre i klassen leke med meg i friminuttene, fordi jeg gikk så mye alene. Det var litt flaut. Det var et minne jeg hadde glemt helt frem til for noen år siden.


4 kommentarer:

  1. Det ER vanskelig å inngå vennskap når man er voksen! Og holde på dem! Da man var brn, holdt det å møte opp på skolen (for noen) og så vedlikeholdt det liksom seg selv.
    Jeg er heller ikke den der invitasjonstypen. Middagstypen. Selskapstypen. Det blir bare stress. Mye bedre om man kan gå en tur eller noe, noe som ikke krever så mye i TILLEGG.

    Jeg lurer på om det er mest sårt at du ikke helt er typen som lett får venner, eller om det er sårt at du ikke har venner der du bor? Jeg spør fordi om det er det første, så er man jo som man er, og det er aldri noe galt i det. Det er de andre som er rare.

    SvarSlett
    Svar
    1. En kombinasjon, vil jeg tro. Jeg er som jeg er, men jeg skulle gjerne vært litt annerledes på det punktet. Noen er kjempeflinke å prate med folk. De spør og graver og ser den de snakker med, mens jeg har mer enn nok med å følge med i én samtale mens det foregår flere parallelle rundt meg. Jeg skulle gjerne evnet å skaffe noen venner, men vet også at jeg synes sosialisering er slitsomt. Frustrerende å ha slike konfliktfylte ønsker. :P

      Slett
  2. Det er så tøft at du skriver om dette! Modig!
    Når man er voksen blir man på en måte venner på en annen måte, man har "bagasje" og ett liv og noen erfaringer fra tidligere som spiller inn. Jeg har noen nære venner, og mange bekjente etterhvert.
    Og kjenner nå, etter ett halvt år i jobb, at det er tungt å bli kjent med nye. Det krever at man er "på", og innimellom lurer jeg på om det er verdt det.
    Det er mye snakk om venner og alt venner gjør sammen, men det er lov å trives alene, dersom man gjør det. Få venner er vondt når man ikke vil være alene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, jeg trives veldig godt i eget selskap. Nesten litt for godt ettersom jeg streber for lite etter å være mer sosial. Dette innlegget er det første i en serie om mine rarieteter og utfordringer, for jeg mistenker nemlig at jeg har en diagnose. Første henvisning (som var elendig skrevet) ble avvist forrige uke, men jeg skal klage og få fastlegen til å skrive en ordentlig og grundig henvisning neste gang. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...