© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

fredag 24. januar 2020

Ansiktsblindhet

De fleste har hørt om dysleksi - ordblindhet. Mange har hørt om dyskalkuli - tallblindhet. Men har du hørt om prosopagnosi? Det er ansiktsblindhet. Og jeg er overbevist om at jeg har et snev av det også.

I Wikipedia står følgende:

Prosopagnosia (gresk: prosopon = «ansikt», agnosia = «kjenner ikke») er en spesifikk form for agnosi karakterisert av manglende evne til å gjenkjenne ansikter. De som lider av prosopagnosia ser ansikt, men husker dem ikke. Det finnes forskjellige grader av lidelsen, man deler dem ofte inn i tre grupper. Den største gruppen er prosopagnosikere som lider av lett ansiktsblindhet, d.v.s. at de har vanskelig for å huske "nye" ansikter og ofte har problemer med å kjenne igjen folk som de bare har møtt noen få ganger. Gruppe nr. 2 kjenner som regel igjen sin egen familie, nære venner, naboer og andre personer som de treffer hver dag, men har vanskeligere med å kjenne igjen nye kolleger, slektninger de ikke treffer så ofte, eller nye kontakter. Den mest uvanlige formen for ansiktsblindhet er alvorlig ansiktsblindhet. De kjenner ikke igjen sin egen familie, sine venner eller andre personer rundt seg. I veldig alvorlige tilfeller kjenner personen ikke igjen sitt eget ansikt i speilet eller på et fotografi. og heller ikke sine egne familiemedlemmer. Dette gjelder imidlertid bare ansikter; andre ting gjenkjennes på normalt vis.  

Jeg er nok i gruppe 1 eller 2, mener jeg selv. Jeg har alltid slitt med både ansikter og navn, og når jeg skal kjenne igjen folk, er det ofte stemme, hår, briller, væremåte, gåstilen eller andre ting jeg kjenner dem igjen på. Det gjelder ikke venner, familie eller folk jeg treffer med jevne mellomrom, heldigvis. Men hvis jeg hadde truffet naboen over gata (som jeg nesten aldri snakker med fordi jeg er så asosial) i byen, så hadde jeg nok ikke kjent dem igjen. Nye kormedlemmer sliter jeg også med i noen måneder, med mindre jeg faktisk snakker med dem, og ikke bare ser dem i en annen stemmegruppe under øvingene.

Hva gjør at jeg husker eller glemmer et ansikt, da? Hvis du ser ut som hvermannsen og har jevne ansiktstrekk, har jeg antakelig ikke en sjanse. Er det ett eller annet med ansiktet ditt som jeg kan feste meg ved, så hjelper det. Et bildepent ansikt gjør det ikke nødvendigvis lettere for meg, heller tvert i mot. Jeg har ikke funnet fasiten, og jeg er ikke sikker på om den fins.

For endel uker siden tok jeg blodprøver på et nyfødt barn mens en sykepleier passet på barnet i kuvøsen. Etter prøvetakingen gikk jeg til et analyseapparat i et rom i nærheten for å kjøre en analyse, og gikk tilbake med prøveresultatet. Det var ingen pleier ved barnet da jeg kikket inn på rommet, så jeg gikk inn på vaktrommet vegg-i-vegg hvor det var et kjent ansikt og ville levere prøvesvarene til henne. Dessverre var det feil sykepleier, og da hun hentet den rette pleieren så jeg at de slett ikke var like i det hele tatt! De var omtrent like høye og hadde kort hår og kanskje omtrent samme alder, men ellers var de ganske ulike! Det var flaut.

I forrige uke kom det inn en pasient som jeg skulle ta en blodprøve av. Jeg kjente faktisk igjen ansiktet og utbrøt "Jøss, er det deg?", men klarte overhodet ikke huske hvor jeg hadde ham fra. Var det koret? Det var ikke en nabo, mente jeg. En ansatt på en annen avdeling? Heldigvis hadde han et spesielt navn jeg kjente igjen, og det var en av pasientene som ofte tar prøver på en annen klinikk jeg også sitter på.

For noen år siden var jeg på en avdeling for å ta noen blodprøver, og en godt voksen dame (en ansatt) kom bort til meg og spurte hvordan det gikk med en pensjonert kollega av meg. Jeg ble tatt helt på senga, men prøvde svare etter beste evne. Jeg klarte overhodet ikke plassere henne, og til denne dag aner jeg virkelig ikke hvem jeg snakket med. Jeg følte meg så dum!

Da min niese studerte her i byen for noen år siden, inviterte jeg henne og foreldrene mine ut på restaurant for å feire bursdagen min. Da mannen og jeg ankom restauranten, kikket jeg raskt inn for å se om noen var kommet før oss, men så ingen kjente. Vi ble derfor stående ute og vente på de andre for å gå samlet inn. Foreldrene mine kom etterhvert, og så ble vi stående og vente. Og vente. Til slutt sendte jeg melding til niesen min og spurte om hun var på vei. Hun svarte at hun satt inne og ventet på oss. Mitt (altfor) raske blikk hadde altså ikke kjent henne igjen da jeg sveipet over lokalet fra inngangsdøra. Jeg har ellers ikke noe problem med å kjenne henne igjen, bare så det er sagt. Men et kjapt blikk fungerte altså ikke så godt som jeg trodde.

Birkbeck, University of London, forsker på ansiktsblindhet. Du kan lese litt om hva de skriver her: http://www.prosopagnosia.bbk.ac.uk/

De har også en ansiktsblindhetstest. Lenken finner du her. De skriver at normale folk vil få en skår på over 80%, mens hvis du har under 60% kan det indikere ansiktsblindhet. Jeg tok testen, og den var fryktelig vanskelig! Jeg følte jeg gjettet på omtrent halvparten av ansiktene - minst! Man skulle blant annet memorere et ansikt, og så plukke det ut blant totalt tre ansikter. Og senere seks ansikter. Og enda senere noe skjulte ansikter. Jeg stirret og stirret i de få sekundene jeg fikk, men i det bildet forsvant var det som om noen visket ut husken min. Det føltes slik. Og så var det å gjette hvilket ansikt som passet best. Noen hadde føflekker på kinnet. Andre hadde sterkt nedadgående øyne. Høye kinnbein. Kraftig kjeve. De var lettest å se, men jeg gjettet mye. Pussig nok fikk jeg en god skår på 74%! Jeg tilskriver det en god evne til å gjenkjenne mønster (dog ikke ansikter) og en stor porsjon flaks. Det var ikke fordi jeg faktisk kjente igjen mange ansikter!

Og hvis du ikke vil klikke deg inn på testen, kan du prøve deg på bildet under. Det er omtrent slik jeg føler mange ansikter er når jeg skal prøve å plassere hvor jeg har dem fra.


Jeg tror ansiktsblindheten kan være noe jeg har arvet av far min. Mor pleide erte ham litt for det at hun omtrent kunne gå rett forbi ham uten at han så henne. Jeg sliter litt med det samme. Å gjenkjenne kjente i en folkemengde er et mareritt, så jeg ser ikke etter folk eller på folk. Jeg holder blikket som oftest i bakken, så slipper jeg ta stilling til om jeg kjenner noen eller ikke.

Da jeg var nyansatt i den jobben jeg har nå, var det et mareritt å gå fra garderoben og passere en haug av mennesker som kom mot meg. Hvem kjenner jeg? Hvem skal jeg hilse på? Jeg synes fortsatt det er pyton å gå de meterne og møte alle folkene, selv om jeg kjenner igjen stadig flere. Kollegene mine kjenner jeg jo igjen nå, men jeg sliter av og til med jentene på kontoret hos oss ettersom jeg ikke har så mye kontakt med dem som med andre.

Jeg kunne jo inntatt den holdningen at alle er potensielt kjente av meg og bare hilst på alle som møter blikket mitt, men jeg er ikke typen. Jeg foretrekker et senket blikk og unngår gjerne øyekontakt når jeg går i folkemengder. Ofte ellers også. Jeg er redd for å få blikkontakt med noen jeg kjenner men ikke gjenkjenner, og derfor ikke hilser på. Da fremstår jeg som hoven, og det vil jeg unngå. Da får jeg heller se ut til å gå i min egen verden.

1 kommentar:

  1. Jeg tok den testen en gang og fikk en score på 62! Men da tok jeg testen igjen mange ganger og kom meg godt opp på 80tallet. Nå tror jeg at jeg ville kjent igjen mange av ansiktene i testen i en folkemengde.

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...