© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 22. oktober 2019

Dracula

- Der var Dracula på plass!

Kommentaren kom fra en pårørende som kom inn på rommet mens jeg satt ved siden av pasienten og klargjorde til blodprøvetaking. Og jeg følte meg som ei surmaga kjerring da jeg trakk pusten, nølte et sekund og svarte at:

- Nei, bioingeniøren er på plass.

Jeg har jobbet i snart 25 år i yrket mitt, og siden dag én har jeg fått slengt etter meg all verdens økenavn. Det går mest i dracula, blodiglen, myggen og blodsugeren. I begynnelsen smiler man med og sier at jada, ha ha og sånn. Man ønsker jo ikke skape dårlig stemning. Det kunne jo til og med hende de første par årene at et nytt økenavn man ikke hadde hørt før dukket opp. Et par har til og med vært overraskende og derfor litt morsomme. Jeg tror ikke det har skjedd de siste tyve årene, og smilet har stivnet litt.

Folk sier mye rart når de er redde, nervøse og bekymrede. Det vet vi som jobber i helsevesenet. Vi har derfor stor takhøyde for hva folk sier i våre korte møter. Jeg har opplevd å bli skjelt huden full av en rasende pårørende, fått takknemlige klemmer av lettede pasienter, blitt truet med juling og "Jeg skal DREPE deg, di jævla hore!", fått høre at "Dette kunne du ihvertfall ikke!" og "Det var det beste stikket jeg noen gang ikke har kjent!". Jeg har forårsaket utallige tårer hos barn og trøstet nydiagnostiserte kreftpasienter. "LIKER du å ta prøver av barn, eller??" har jeg også fått slengt mot meg av foreldre mens jeg svettet over blodprøvetaking av et lite barn som var vettskremt, og legen insisterte på at prøvene måtte tas.

Vi vet at det oftest skyldes redsel, frykt eller bekymring. Vi tar det sjeldent personlig.

Også andre yrkesgrupper bruker økenavn på oss. Det synes jeg er mer leit. Stikkedama, for eksempel. Hvordan oppfatter et barn oss når en sykepleier sier at "Nå skal den slemme stikkedama bare ta en liten prøve."? For det første er vi ikke slemme. Det er ikke vi som har bestilt prøvene, det har legen gjort, og prøvene tas for at barnet skal bli frisk, ikke fordi noen ønsker å påføre det smerte. Vi er derimot de som har kompetansen til å ta prøvene på best mulig måte. For det andre så skremmes barnet med økenavnet. Ei stikkedame kan umulig være en person man ønsker i nærheten. De stikker jo! Og ja, den kommentaren kom fra en sykepleier på post, og det var ikke en hyggelig opplevelse.

En lege brukte akkurat samme økenavn på meg til en eldre pasient. "Nå skal bare stikkedama gjøre seg ferdig med blodprøven, så skal jeg undersøke deg etterpå." Jeg var hårfint unna en skarp kommentar ved sengekanten, men holdt meg for god for det. Legen virket stresset, og hvis jeg skulle kommentert det, måtte det blitt utenfor pasienters rekkevidde. Man tar ikke slike diskusjoner foran pasienter.

Men hvorfor reagerer jeg på økenavnene? Prøver ikke folk bare å være morsomme i en alvorlig situasjon? Jo, pasienter og pårørende gjør stort sett det. Det er sjeldent det sies i ond mening, skjønt det skjer. Fra annet helsepersonell kan det skyldes at de rett og slett ikke husker tittelen vår eller tror at økenavnet "forklarer" oss bedre overfor pasienten. De gjør oss ingen tjeneste ved det, dessverre. 

Det økenavnet gjør er å redusere oss til en brøkdel av hva vi gjør. Ja, vi stikker. Det er kanskje 10% av yrkesutøvelsen min. Det er den synlige delen av yrket mitt. Det fjerner tre års høyskole- eller universitetsutdannelse, bachelorgraden min. Det fjerner de andre 90 prosentene av hva jeg gjør. Hva jeg har lært. Hva jeg kan. Det reduserer meg til en ting ingen liker å assosiere seg med, noe som høres slemt, skummelt og ekkelt ut. Hvor mange kaller andre yrker i helsevesenet for pilletrillere, rumpevaskere, slaktere og beinknekkere direkte til dem?

 Jeg er bioingeniør, og jeg er stolt av det! Det er en tittel alt for få kjenner til, og som jeg ønsker skulle vært mer synlig. Hver gang en annen yrkesgruppe benevner meg med riktig tittel, blir jeg alltid glad. Det skulle ikke vært nødvendig, det skulle vært en selvfølge. Når en pasient spør meg om jeg er "en sånn bioingeniør", blir jeg enda gladere og dessverre overrasket over at vedkommende kjenner tittelen. Det er så få som vet om oss.

Det handler i grunnen om respekt. Respekt for meg som person og for yrket mitt. Og husker du ikke eller er du usikker på tittelen min i vårt møte, så er det helt greit. Spør meg gjerne! Vi blir så glade når vi kan fortelle hva vi er og hva vi gjør og spre litt informasjon om yrkesgruppen vår.

Tilbake til den innledende samtalen. Det ble heldigvis ikke dårlig stemning på rommet. Både pasienten, pårørende og jeg hadde en grei liten samtale mens prøvetakingen foregikk.

2 kommentarer:

  1. Jeg er sjokkert over at folk gir sånne kommentarer. Jeg hadde reagert umiddelbart om jeg hadde hørt det og gitt klar beskjed om hvor uhøflig det var.

    SvarSlett
  2. Ja det høre man rett og slett alt for ofte i vårt yrke

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...