© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

fredag 16. november 2018

Fjerning av lipom

På onsdag fikk jeg fjernet et lipom, en fettsvulst, på ryggen. På grunn av størrelsen ville de ha meg i narkose under inngrepet, og det var min første opplevelse med det. Dagen startet med å ta bussen til det andre sykehuset i en annen by. Min første arbeidsgiver, faktisk. Det var litt underlig å gå på gamle, kjente trakter. Mye var forandret, men veggene, trappene og heisene var på samme plass. Jeg flyttet fra denne byen for 18 år siden. Så fort tiden har gått!

Sykehusmote mens jeg venter.
Etter innledende samtaler og undersøkelse, måtte jeg skifte til sykehusmoten og fikk tildelt en seng å ligge i mens jeg ventet på å komme inn til operasjon. Jeg fikk et lett utvalg av piller å svelge, bl.a. kvalmestillende og smertedempende. En svært nervøs medpasient lå bak noen forheng og okket og oiet seg og fikk nærmest astmaanfall.

Anestesilegen som ringte meg dagen før operasjon og skrev ut cyklokapron til meg, slik at jeg måtte ut på medisinjakt (de to nærmeste apotekene var tomme), stakk innom igjen for å prate litt. Han fortalte at de antakelig ville ha meg i mageleie og at jeg da måtte intuberes, og jeg gav ham en brosjyre om Ehlers-Danlos Syndrom med litt info om sying og eventuelle kjeve-ut-av-ledd-ved-intubering-utfordringer.

Til slutt ble det min tur, og jeg ble trillet inn på operasjonsrommet, fikk veneflon på én arm, blodtrykksmansjett på den andre og maske for munn og nese. Først ble jeg susete i hodet og så sovnet jeg. 

Og så våknet jeg på ryggen med brillene på i ventehallen bak forhenget jeg hadde ligget tidligere. Noen pleiere kikket nærgående på meg da jeg våknet. Det er litt rart å ikke vite om jeg våknet i det jeg ankom dit og i det de satte på brillene, eller om jeg hadde ligget der litt først. Det mest fascinerende, derimot, er at narkosen virket så godt at jeg ikke engang har anelse om hva som skjedde etter at jeg sluknet. Det er jo akkurat slik narkose skal virke, selvsagt, men det er rart at folk har herjet rundt med kroppen min uten at jeg merker noe!

Da jeg våknet, lå jeg og kjente litt etter om halsen var sår etter intubering. Den kjentes helt fin og jeg tenkte at her hadde noen virkelig vært flinke i jobben sin!

Men altså, mens jeg lå i narkose hadde de veltet meg over i sideleie og derfor ikke trengt å intubere meg, de hadde kuttet meg opp, gravd ut omtrent 200 gram fettsvulst, snurpet meg godt igjen og bandasjert omtrent -hele- ryggen. Deretter la de meg nok i ryggleie igjen og så løftet minst 3-4 personer meg over fra operasjonsbenken og over på senga de trillet meg inn og ut på. Uten at jeg merket en ting. Det er litt rart å tenke på, men veldig betryggende med tanke på eventuelle fremtidige narkoser.

Og så våknet jeg altså - med brillene på. Og ble umiddelbart spurt om jeg ville ha noe å drikke. Himmel, jeg var så trøtt at jeg ba om å få hvile litt først. Først da jeg ville rulle rundt på venstre side, kjente jeg at hele ryggen var plastret. Så jeg sov en times tid før jeg våknet til liv igjen, og da fikk jeg både mat og drikke. God og sterk saft, og god og varm kakao ettersom jeg drikker verken kaffe eller te. Og kudos til dagkirurgien som serverte grove rundstykker.
 
Helt grei sykehusmat og -drikke.

I skrivende stund har jeg en diger kompresjonspute på ryggen som skal sitte på til lørdag. Da får jeg lov å dusje, og da må puten av. Så skal jeg dusje med bandasjen og etter dusjen tas bandasjen av og såret skal lufttørkes. Det blir første mulighet til å se merakkelset. Skulle man bedømt såret etter bandasjeringen, så har de kuttet opp hele ryggen min, men sannheten er nok at såret er mellom 5 og 10 cm langt. Kirurgen fortalte at fordi lipomfjerningen skaper en sårhule, så må den komprimeres godt for at kroppen ikke skal fylle den for mye med væske som en naturlig helingsprosess. Noe væske vil nok dannes, men jeg fikk ikke lov å stikke hull på det ettersom det øker infeksjonsfaren. Kroppen vil håndtere det på egen hånd. Og stingene er sydd lagvis og vil løse seg opp av seg selv. Etter to uker har de halvert styrken, sa hun. Og så må jeg gå med bandasje eller tape over såret i noen måneder etter dette slik at ikke hele greia revner.

Du trenger vel sykemelding?, spurte hun og jeg bekreftet det. Ja, da blir det sykemelding ut uka. Litt snaut, syntes jeg, men sa ikke noe med en gang. Og så må du være forsiktig med denne bevegelsen, fortsatte hun og strakk armene fremover og skjøt rygg. Ehh ... hele min jobb er jo i en slik posisjon, svarte jeg. Når jeg bøyer meg over pasienter for å ta blodprøver, når jeg jobber på maskiner og på benk ... Åja, to ukers sykemelding da!, utbrøt hun uten nøling. Det ble jeg mer fornøyd med.

Torsdag fikk jeg mannen til å handle inn plasterfjerner. Det er mye som skal røskes av til lørdag. Jeg gleder meg ikke til den biten.

 

2 kommentarer:

  1. Uff da, ønsker deg riktig god bedring!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Spent på hvordan det ser ut under bandasjeringen!

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...