© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 4. september 2018

En klem og et terningkast

Jeg fikk både klem og terningkast 6 på jobb. Av to forskjellige pasienter. Det var veldig hyggelig - en god dag!

Klemmen kom som et resultat av at jeg måtte si høyt til en pasient med dårlig hørsel at han måtte klemme godt på stikkstedet. "Klemme godt?", spurte han. "Vil du også ha en klem, kanskje?", fortsatte han spøkefullt. Til det svarte jeg at det kunne jeg godt og at det hadde vært hyggelig. Så da bøyde han seg ned mot meg der jeg satt på stolen og gav meg en god klem.

Terningkastet skyltes en pasient som nærmest åpnet dialogen med å utbasunere at den forrige blodprøvetakeren hadde vært "skikkelig dårlig". H*n hadde fortsatt merke igjen etter blåmerket. Jeg tok lett på det og sa at h*n fikk gi meg en vurdering av innsatsen min når jeg var ferdig. Det ble fulltreffer og helt smertefritt, og da jeg plastret pasienten sa jeg at jeg nå var spent på vurderingen. Om det ble et godt terningkast. Det måtte h*n tenke litt på, fikk jeg beskjed om. Og en times tid senere kom en sykepleier inn til oss og med blikket målrettet på meg kom hun bort og la hånda på skulderen min. "Det ble terningkast 6! H*n var virkelig fornøyd!". Hun hadde fått beskjed om å si det til "hun med de signalfargede skoene" (og sikkert med briller og rødt hår, men det utelot hun).  

Jeg var også innom en avdeling hvor pasientene av og til kan være ekstra utfordrende i oppførsel. Jeg fikk ett forsøk på å ta blodprøve, fikk jeg klar beskjed om. Slikt kan man jo ta på forskjellige måter. Én måte er å si ok og gjøre sitt ene forsøk og enten klare det eller ikke. Eller så kan man slå an en lett tone og spøke litt rundt det, men det kommer jo helt an på pasienten hvordan den fremgangsmåten går. I dag gikk jeg for den lette tonen og sa med et smil "Bare ett, hva? Det var jo litt strengt. Ikke noe prestasjonspress, altså?". Pasienten tok hintet og smilte litt selv, og fortsatte med "Ok, to da. Fordi det er deg." Da fikk vi løst litt opp i stemningen og jeg klarte meg med ett stikk og alle var fornøyde.

Alt i alt en god dag, tross ekstra arbeid i forbindelse med en serveroppdatering.

2 kommentarer:

  1. jeg liker å lese sånne episoder. Du skriver bra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for gode ord! Det er en balansegang hva og hvor mye jeg kan skrive. Jeg vil ikke henge ut noen og jeg vil ikke beskrive noe som kan gjenkjennes av tredjepersoner, men så synes jeg det er litt greit å fortelle fra arbeidshverdagen også. Hvordan det oppleves å jobbe med det jeg gjør. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...