© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 29. september 2018

Ett år

Nå har det gått ett år siden mor gikk bort. Mye har skjedd i løpet av det året, men savnet er der fortsatt. Og minnene fra tiden hun var svært syk og selve dødsdagen er fortsatt sterkt til stede. Såpass levende er de minnene at hvis jeg er i "rette" stemningen og ikke sovner med en gang når jeg har lagt meg, så kverner tankene rundt disse minnene og jeg blir lei meg og får ihvertfall ikke sove. Tenker på hva som kunne skjedd hvis hun ikke hadde blitt smittet med Clostridium difficile. Hvordan hadde mors helse da utviklet seg? Og tanker om hvilke tanker mor lå med mot slutten. Hun som bare få uker før endelig hadde klart å skyve seg over fra ryggleie og over til å ligge på høyre side, til alle pleiernes store overraskelse og glede.

Jeg husker dagen i fjor relativt godt. Jeg hadde kveldsvakt, og dro inn litt tidligere for å se innom mor som lå på intensivavdelingen. Hun snakket om sykepleieren som kom fra en plass i nærheten mye av mors familie kom fra og fordi mor hadde fått blodoverføring hadde hun en fin farge i ansiktet. Jeg husker at jeg hadde latt mobilen ligge i veska mens jeg jobbet, men sjekket den kl. 18 da jeg skulle lage meg middag. Og mens middagen stod i mikroen, sjekket jeg mobilen og så at far hadde ringt meg flere ganger, og mens jeg ringte ham tilbake kom en kollega bort og sa at intensiv ringte for at jeg skulle komme bort.


Den tankefulle gåturen bort til intensiv.

Mors blikk som fulgte meg da jeg gikk rundt senga og jeg fikk sette meg på stolen ved siden av henne. Far som stod ved siden av meg. Himlingen med øynene da jeg spurte om hun hadde vondt. Da de slo av alle alarmene på pumpene og monitorene som stod rundt henne fordi det ikke var noe mer å gjøre likevel og de bare var forstyrrende. Da de tok av oksygenmasken og gav henne luftslange i nesa i stedet, slik at hun skulle kunne si noen siste ord. Sykepleieren som snufset. Legene som forsvant ut rommet og inn på et møterom ved siden av.

Og rundt 18:35 var det slutt.


En drøy times tid senere kunne far og jeg komme tilbake til mor som var blitt stelt, og alle apparater, slanger og venefloner fjernet. Engelen og det batteridrevne telyset på nattbordet, og flagget som stod rett innenfor inngangen til avdelingen - det de alltid finner frem når en pasient har gått bort. Jeg tror ikke far la merke til det, og jeg orket ikke kommentere det til ham. Bildene jeg tok av mor der hun fredfullt lå i senga. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av at jeg holdt hennes hånd, men jeg var idiotisk nok altfor opptatt av å tenke smittevern. Vi satt jo med smittefrakk og hansker hos henne, men nå hadde hun jo blitt vasket og stelt. Et siste bilde med oss to på. Hendene våre. Det ble det aldri noe av.

Med dårlig samvittighet sendte jeg far hjem alene, mens jeg dro opp til kollegene for å si at jeg ikke kom til å fullføre vakta og skrive e-post til personalansvarlig om hva som hadde skjedd og at jeg ble borte til etter begravelsen. Sangen på bilradioen da jeg kjørte ut av garasjehuset. Komme hjem og snakke og gråte litt med min mann.

Og så dagene som fulgte. Møte presten sammen med far, finne gravstein sammen, bestemme bokstaver og tekst, snakke med begravelsesagenten. Svigerfamilien som var planlagt å komme helgen etter og som vi ønsket skulle komme tross omstendighetene. Bror min og kona som også kom nedover.

Begravelsen i lett regn. Far orket ikke gravøl etter, men hans bror samlet de nærmeste på den siden av familien til litt kaffe og kake.

Rydding av mors ting - klær, baderomsartikler, vesker og all verdens. Hennes eldste søsters sure telefonsamtale om noe jeg hadde skrevet på fb og manglende gravøl.

Og oppi dette skulle hytta tas bilde av før salg, alt av verdi skulle tas hjem. Det ble holdt visning og salget gikk i boks. Så stod barndomshjemmet for tur og ble ryddet for fotografering og salg. Julen skulle feires og svigerfamilien tro til igjen og hjalp oss gjennom den på aller best mulige vis. Og så skulle barndomshjemmet tømmes, ting selges, beholdes, lagres eller pakkes til flyttingen. Hussalget gikk endelig i boks, flyttingen gjennomført og i løpet av sommeren kom far mer og mer i orden og bilder opp på veggene. Far og jeg har vært opptil flere ganger på Ikea, og vi har skrudd sammen både bokhyller og kommoder.

I går, på ettårsdagen, besøkte jeg mor igjen og tente et lys på graven. Det stod en nydelig bukett med røde roser der som jeg regner er fra far. Vi skal bort til ham på søndag til kaffe og kaker. Han har nemlig fått seg ei venninne. :-)

tirsdag 4. september 2018

En klem og et terningkast

Jeg fikk både klem og terningkast 6 på jobb. Av to forskjellige pasienter. Det var veldig hyggelig - en god dag!

Klemmen kom som et resultat av at jeg måtte si høyt til en pasient med dårlig hørsel at han måtte klemme godt på stikkstedet. "Klemme godt?", spurte han. "Vil du også ha en klem, kanskje?", fortsatte han spøkefullt. Til det svarte jeg at det kunne jeg godt og at det hadde vært hyggelig. Så da bøyde han seg ned mot meg der jeg satt på stolen og gav meg en god klem.

Terningkastet skyltes en pasient som nærmest åpnet dialogen med å utbasunere at den forrige blodprøvetakeren hadde vært "skikkelig dårlig". H*n hadde fortsatt merke igjen etter blåmerket. Jeg tok lett på det og sa at h*n fikk gi meg en vurdering av innsatsen min når jeg var ferdig. Det ble fulltreffer og helt smertefritt, og da jeg plastret pasienten sa jeg at jeg nå var spent på vurderingen. Om det ble et godt terningkast. Det måtte h*n tenke litt på, fikk jeg beskjed om. Og en times tid senere kom en sykepleier inn til oss og med blikket målrettet på meg kom hun bort og la hånda på skulderen min. "Det ble terningkast 6! H*n var virkelig fornøyd!". Hun hadde fått beskjed om å si det til "hun med de signalfargede skoene" (og sikkert med briller og rødt hår, men det utelot hun).  

Jeg var også innom en avdeling hvor pasientene av og til kan være ekstra utfordrende i oppførsel. Jeg fikk ett forsøk på å ta blodprøve, fikk jeg klar beskjed om. Slikt kan man jo ta på forskjellige måter. Én måte er å si ok og gjøre sitt ene forsøk og enten klare det eller ikke. Eller så kan man slå an en lett tone og spøke litt rundt det, men det kommer jo helt an på pasienten hvordan den fremgangsmåten går. I dag gikk jeg for den lette tonen og sa med et smil "Bare ett, hva? Det var jo litt strengt. Ikke noe prestasjonspress, altså?". Pasienten tok hintet og smilte litt selv, og fortsatte med "Ok, to da. Fordi det er deg." Da fikk vi løst litt opp i stemningen og jeg klarte meg med ett stikk og alle var fornøyde.

Alt i alt en god dag, tross ekstra arbeid i forbindelse med en serveroppdatering.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...