© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 30. januar 2017

Om kontrabeskjeder og sånt

Jeg har vel ikke skrevet så mye om min mors sykdom. Det er jo hennes historie og ikke min oppgave å fortelle til ukjente (eller kjente), og dessuten ligger taushetsplikten fra jobb i ryggmargen min, så det nytter ikke komme til meg for å høre rykter om noe som helst. Selv om jeg er nesten helt anonym her på bloggen, så vet jeg at noen av dere vet hvem jeg er. Men nå må jeg bare lufte hjernen min litt, ellers blir jeg tullete.

I fjor fikk min mor påvist føflekkreft ved ankelen på den ene foten. Hun hadde fått føflekken undersøkt noen år tidligere, men da fant de ikke noe galt og de ville ikke fjerne den uten videre. I fjor ble det altså påvist kreft i den. Hun ble operert sist høst, og ettersom ikke alt ble fjernet, ble hun reoperert rett før jul. Det viste seg at de ikke fikk fjernet alt på det siste forsøket heller, men før hun kan cellegiftbehandles helt lokalt, må hun heles etter operasjonen. Det venter hun på nå.

Men så var det litt flere undersøkelser også.

Før jeg forteller videre, må jeg skyte inn en tilleggsopplysning. I oktober var jeg hos legen min og ba i den forbindelse om å få tatt en gentest mtp. brystkreft ettersom både mormor og farmor hadde brystkreft. Mormor døde av det i 40-årene, mens farmor fikk det i 70-årene og ble frisk etterpå. Det kom aldri noen svar på blodprøven, så jeg purret på legen min. I forrige uke kom et brev fra legen hvor hun ikke helt husket hvordan blodprøven var kommet til og ba meg ta kontakt for avklaring. Vedlagt fulgte et svarbrev fra Ullevål (datert oktober!) som ville at jeg skulle henvises til genetisk veiledning før de kunne utføre gentesten. Min noe hjelpesløse lege fikk derfor beskjed av meg om å skrive en henvisning til genetisk veiledning til en gitt adresse (legen var ikke på jobb, så sekretæren tok flittig i mot beskjeden). Jeg har ikke hørt noe mer, så jeg antar at legen forsto hva som måtte gjøres - og har forhåpentligvis gjort det.

Tilbake til min mor.

Hun har vært inne på Radiumhospitalet og venter på svar om kort tid på den undersøkelsen. Hun tok tidligere en biopsi av et bryst på lokalsykehuset. I dag var hun hos legen for å skifte bandasje på foten og få svar på andre undersøkelser. Og fikk beskjed om at hun hadde brystkreft. Far min sendte meg meldingen midt i lunsjen min.

All verdens tanker begynte å fly. Jeg har vært relativt rolig når det gjaldt føflekkreften, så lenge den ikke sprer seg. Når hun nå fikk beskjed om brystkreft, så jeg for meg spredning og annen dritt. Jeg tenkte på at legen min burde få beskjed om at nå var det også påvist i aller nærmeste familieledd. At mors helse skulle gradvis forverres og at vi kanskje skulle miste henne. At far skulle bli alene. At far er redd. At jeg må lese meg opp på kreftformer og pakkeforløp fordi jeg er den "medisinsk kompentente" i familien. At når det rammer så nærme, så er det bare er tidsspørsmål før jeg får en eller annen kreftvariant selv. At blodprøven min mest sannsynlig vil være positiv når både mor og mormor får det - og hvordan skal jeg forholde meg til det? Jeg var ikke særlig høy i hatten, for å si det mildt, og det var litt slitsomt å holde maska på jobb etter den lunsjen.

Men så tikker det inn en ny melding fra min far. En sykepleier hadde ringt min mor en time senere og fortalt at det IKKE var brystkreft!

Min mor vet ikke helt hvorfor hun først fikk en slik forferdelig beskjed for så å få kontrabeskjed, men hun skal høre med legen om ei uke. Jeg ba henne få en helt entydig og klar beskjed om at hun ikke har brystkreft. Og så kan jeg slappe litt mer av mtp. min egen gentest - ihvertfall inntil svaret foreligger. Snakk om mental berg-og-dalbane!
 


tirsdag 17. januar 2017

Syvsover

I dag forsov jeg meg til PT-timen. Snakk om bortkastede penger! Det er første gang på de to årene jeg har gått der, men likevel surt. Jeg husker at mannen sa hadet i det han dro på jobb og jeg husker at jeg hørte søppeltømmerne utenfor da de var på sitt ukentlige besøk i gata. Jeg kan overhodet ikke huske at jeg slo av alarmen på mobilen. Det er liksom ikke bare å trykke på en knapp og så er alarmen avslått, heller. Jeg må heve meg opp på én arm i senga, strekke meg over to bøker på nattbordet og så sveipe over mobilskjermen for å slå den av. Hadde jeg bare trykket midt på skjermen, så hadde jeg i det minste snoozet i ti minutter ekstra - men neida, jeg klarte bevisstløst å sveipe av hele greia. Det er utrolig hva jeg får til.

Jeg har vært mye trøtt i det siste. Det er mulig at det er all jobbingen i høst og i juletiden som nå slår inn. Forrige tirsdag kom jeg meg på PT-time, men da ble jeg så trøtt og sliten på ettermiddagen at jeg ikke hadde krefter til å dra på korøvelsen den kvelden. Jeg sov på sofaen fra 17 til 21 i stedet. Og på søndag som var tilbrakte jeg 13 timer i senga før jeg våknet til live utpå ettermiddagen. Jeg hadde riktignok hatt en forskjøvet kveldsvakt kvelden før, men det rettferdiggjør da ikke en slik utskeielse.

Trøttheten er forhåpentligvis forbigående. Det hjelper kanskje også hvis jeg kan bli litt flinkere til å legge meg på sjebelige tider.


torsdag 12. januar 2017

Tungtveiende

Nytt år, bedre treningsmuligheter. I hvert fall slik at jeg ikke er hemmet etter noen inngrep lenger. Jeg hadde årets andre PT-time denne uka, og hun skrøt av at jeg var en av de mest tålmodige hun visste om. Jeg har fått høre tidligere at jeg (stort sett) er en veldig tålmodig person, så jeg måtte spørre på hvilket vis hun mente. Det var naturligvis med tanke på vektnedgang. Jeg har ligget kjedelig stabilt i et halvt års tid nå, og på disse to årene med livsstilsendring har jeg gått ned nesten 20 kg (juletillegget ødela det runde tallet, dessverre). Så hun prøvde lokke meg til en diett. PSMF-dietten. "Proteinsparende Modifisert Faste (PSMF) er den beste ekstrem-dietten for hurtig vektnedgang på kort tid.", står det i reklamen. Jeg er overhodet ikke fristet. Null karbohydrater og øspøs på med proteiner. Jeg kan ikke fordra dietter. Jeg synes matlaging er kjedelig nok om ikke jeg skal lage mat jeg i utgangspunktet er skeptisk til. Mat må være enkelt og raskt. Fjordland, Toro og Fersk & Ferdig er helt topp så lenge kalorimengden er innafor. Jeg tror jeg melder diettpass.

Det første treningssenteråret mitt kjørte jeg på med 30 PT-timer, noe som kostet det hvite ut av øynene mine. Vi snakker flerogtyvetusen, og det merktes godt på sparebøssa. I fjor modererte jeg meg og kjøpte 10 PT-timer. Det var økonomisk langt mer overkommerlig, og tanken var å ha én time med henne i måneden og så trene på egenhånd mellom hver gang.

Det gikk sånn måtelig. Jeg ble operert i høyre leggen på våren og venstre låret på høsten, og jeg tok meg god tid til å heles etterpå før jeg turde trene. Jeg har derfor fortsatt tre PT-timer igjen i dag. De tar jeg fortløpende tirsdager de kommende ukene. Men jeg fortalte henne hva jeg ønsker fremover, og håper at jeg klarte formidle det bedre denne gangen enn sist. For det jeg (fortsatt) ønsker er å kjøpe 10 nye PT-timer, og i år som i fjor spre dem ut på hver måned og ha egentrening mellom hver gang. Men jeg ønsker også at hun lager et program for meg fra måned til måned som jeg kan trene selv, slik at jeg slipper å planlegge treningen etter hvilke øvelser til hvilke muskelgrupper. De siste to øvelsene har jeg hovedsaklig trent med kettlebell, og hun spurte om jeg trivdes med det. Og det er jo helt greit, det. Jeg er egentlig fornøyd bare jeg slipper å tenke for mye selv, så skal jeg heller gjøre mitt beste for å gjøre det jeg får beskjed om å gjøre.

Det siste jeg fikk beskjed om å gjøre, var forresten å anstrenge meg for å trene én dag ekstra i uka. "Er det noe i veien for at du kommer inn en dag ekstra i uka og bare ror i 20 minutter, for eksempel?", spurte hun. Og det er det jo ikke. Det er jo bare vondt i viljen som hindrer meg. Dørstokkmila kan være ganske tung!

 

lørdag 7. januar 2017

Flere steder

Ikke bare er jeg på Facebook, men jeg er jammen på Twitter også! Der er jeg faktisk relativt aktiv til tider, og du må gjerne følge meg der. Ettersom den private meg ikke er på Twitter, får jeg ut den delen gjennom blogg-aliaset mitt. Det var også her jeg fikk kontakt med Jens Stoltenberg og fikk spurt om hvor mye rødbete som skal i sildesalaten hans.

 

fredag 6. januar 2017

På flere plattformer

I dag vil jeg slå et slag for Facebook-siden min. Det er riktignok ikke allverdens som skjer der, men jeg legger ut nye poster der etterhvert som de kommer. Og så deler jeg en og annen link jeg synes er verdt å spre til andre. Vil du ikke være med, du også? Det hadde jeg syntes var veldig stas! Du finner siden min her: Rødhettes verden. Velkommen skal du være!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...