© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 4. november 2017

Litt om følelser i ettertid

Sett i ettertid, så tror jeg at jeg var en relativt god datter i mors sykeperiode. Da hun var innlagt på Radiumhospitalet, så fikk jeg naturlig nok ikke sett henne så mye, men vi var innom to ganger da vi kjørte fra Ålesund til Sørlandet via Oslo og vi kjøpte en radio som hun kunne høre på i sykesenga. Men jeg ringte henne nesten hver dag, og selv om hun ikke var i særlig til form i begynnelsen, vekslet vi ihvertfall noen ord. Og det ble flere ord jo bedre hun følte seg. 

Etter en måned ble hun flyttet til sykehuset jeg jobber på. Jeg var innom henne hver eneste arbeidsdag. Hadde jeg dagvakt, stakk jeg innom etter vakta før jeg dro hjem. Jobbet jeg kveld, prøvde jeg å få til en visitt i et rolig øyeblikk, og hvis jeg ikke rakk det, så stakk jeg innom da vakta var slutt og før jeg dro hjem. Og hadde jeg nattevakt, dro jeg inn litt tidligere slik at vi kunne prate litt før jeg begynte jobb, og så kikket jeg til henne etter vakta før jeg dro hjem. Sov hun, så vekket jeg henne ikke. Var hun våken, så pratet vi litt om hvordan natta hadde vært og hvordan formen var. Og på fridagene mine ringte jeg. Jeg hadde med diverse proteinrike fødevarer fordi hun lå lavt i albumin, og jeg kuttet opp jordbær og hadde med melon eller yoghurt fordi hun ikke var helt fornøyd med bevertningen.

Etter en måned på sykehuset ble hun flyttet til omsorgssenteret. Der besøkte vi henne hver helg, men på langt nær så ofte som om hun var på sykehuset. Og hadde jeg en fridag, så kunne det hende jeg stakk innom en tur. Jeg laget middag til henne et par ganger fordi hun ikke likte maten hun fikk der. Og jeg ringte henne så godt som hver dag. Det var ikke alltid så mye vi hadde å prate om, men det ble gjerne 5-10 minutter hver gang. Og var hun midt i stellet, så avtalte vi å heller prate mer neste dag.

Jeg tror jeg kan stå inne for innsatsen. Jeg har ihvertfall ingen dårlig samvittighet for oppfølgingen, men jeg vet selvfølgelig ikke hva mor tenkte om den saken. Vi er, som tidligere nevnt, ikke så flinke med følelser i vår familie. Ei heller å sette ord på dem.

Så jeg sliter med å finne ord for alle tanker og følelser jeg har hatt ved mors sykehussengeside. Hennes opp- og nedturer ble mine opp- og nedturer. Når hun lå blek og svak og nesten ikke klarte holde seg våken, var det fortvilende å ikke kunne gjøre noe, å ikke vite noe om utfallet. Når matlysten hennes var borte, og ikke vi klarte lokke i henne mat med medbrakt melon eller yoghurt. Eller når hun var i god form og snakket om at det bare var å trene opp beinet, så var hun snart oppe og gikk igjen, og jeg visste at det slett ikke var så lett, men så ville jeg ikke si noe for å ta fra henne motivasjonen og gnisten. Når hun snakket om tur til Tyskland neste sommer, og jeg tenkte at det neppe ble noe av fordi hun trengte lenger tid til opptrening, men ikke kunne si noe til verken henne eller far fordi de måtte få lov å beholde troen og håpet. 

Og jeg måtte holde meg sterk. For min egen del. For dem. Jeg, som helsepersonell, som liksom skulle kunne litt mer. For jeg kunne ikke tillate meg å ta sorger på forskudd. Det er bare bortkastet energi, selv om kongen mener at det det er bedre å ta dem på forskudd, for ellers får du ingen glede av dem. Men Gud, så fortvilet jeg kunne føle meg. Å gå på jobb og skulle holde maska når folk spurte hvordan det gikk med mor. Å saklig forklare hva og hvordan, men likevel være så fortvilet over at hun aldri ble bedre i beinet sitt, at det ikke var noen fremskritt. Alle tankene som fløy gjennom hodet. Alle verdens utfall - hva hvis? Eller om? Tankene på å miste mor, som jeg nesten ikke orket tenke, men som stadig dukket opp. Tankene på far, hvordan han ville takle det, hvordan vi måtte passe på ham.

Ved noen få anledninger klarte jeg ikke holde maska ved mors side. Fortvilelsen og frustrasjonen ble for stor, og det kom noen tårer. Men vi snakket ikke om det. Mor bare kikket litt på meg, men sa ingenting. 

Den uken hun døde, bygget følelsene seg opp. Hun ble lagt inn på sykehus og far var kjempebekymret, og jeg prøvde betrygge ham med at det er normalt at man får episoder hvor man er dårligere, før man igjen blir bedre. Jeg måtte holde meg sterk! For ham og for meg - og for mor. Men mor ble dårligere og den dagen hun døde og jeg kom på vakt, møtte jeg en kjempesnill kollega som omsorgsfullt spurte hvordan det gikk, og jeg hadde gått med klump i halsen siden dagen før og da rant det rett og slett over. For jeg hadde nettopp vært hos mor på intensivavdelingen og selv om hun var helt med, så var hun svak og frøys, og jeg slet med å holde maska hos henne. Og da kollegaen spurte, orket jeg ikke holde maska lenger. Og all ære til kollegaen som ikke fant på en dårlig unnskyldning for å komme seg unna, men gav meg en god klem og tok seg tid til å vente til jeg klarte samle meg igjen.


2 kommentarer:

  1. jeg har ikke kommentert så mye for selv om jeg også har mistet en forelder så tror jeg at ethvert tap er uten sammenligning. Men jeg tenker på deg selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal si.

    SvarSlett
    Svar
    1. Av og til er det bare oppmerksomheten og omtanken man får, som trengs. Detaljene er ikke alltid så viktige. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...