© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 3. oktober 2017

God reise!


Forrige tirsdag hadde jeg jobbfri og skulle bli med min far på hytta for å klargjøre den til prospektfotografering, og fredagen skulle han møte takstmannen der oppe. Helgen var planlagt i god tid. Svigerforeldre og svoger skulle komme ned fra Vestlandet for å feire gullbryllup, og lørdagen skulle min far være med på middag, og søndag skulle svigers være med til omsorgssenteret og besøke min mor og åpne mine foreldres gave til dem slik at også mor fikk se den.

Forrige mandag var mannen og jeg og besøkte mor på omsorgssenteret. Hun var trøtt og sliten og hadde problemer med holde seg våken mens vi var der. Fryktelig blek i ansiktet var hun også. Vi ble bare kort tid, før vi dro igjen sammen med far. Hun var rett og slett for sliten.

Tirsdag hentet far meg og vi dro opp på hytta, og i det vi kom frem fikk far telefon om at mor var blitt lagt inn på lungeavdelingen fordi de trodde kanskje hun hadde fått lungebetennelse. Vi gjorde oss ferdige på hytta og dro hjem igjen.

Onsdag hadde jeg kveldsvakt og så til mor på lungeavdelingen. Hun sov, og jeg lot henne fortsette med det.

Torsdag hadde jeg også kveldsvakt og far ringte meg før jobb om at mor var lagt inn på intensivavdelingen. Han var kjempebekymret og inne hos henne. I ett-tiden ringte jeg ham, med tanke på at jeg skulle dra inn på jobb tidligere, men da hadde han reist hjem en liten tur, så jeg drøyde det og dro inn bare en halvtime tidligere. Da hadde mor fått blodoverføring og hadde en friskere farge i ansiktet og jeg hadde kontakt med henne. Hun fortalte blant annet at en av sykepleierne var fra et sted i nærheten hvor vi har litt familie. Halvtimen gikk og jeg måtte begynne på vakta mi.

Klokka 18 var det min tur til å ta middagspause på vakt, jeg sjekket telefonen og så at far hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Jeg ringte tilbake og "Nå er det litt krise her. Du må komme bort!". Og mens jeg snakket med far, hadde intensiv ringt opp avdelingen min og spurt etter meg og jeg måtte komme bort med en gang. 

Fremme ved rommet stod det mange rundt senga hennes og jeg lurte et øyeblikk på om det hadde vært hjertestans på grunn av aktiviteten rundt henne. "Nå er hun her!" sa min far til mor, og jeg fikk øyekontakt med henne over noen skuldre mens jeg vinket med hanskekledd hånd. Hun lå med heldekkende oksygenmaske og kunne bare hive etter pusten. Sykepleierne gjorde plass til oss ved siden av sengen, og far ble sittende og holde mor i hånda, mens jeg satt ved skulderen hennes og strøk henne på overarmen. Legen til stede snakket om mulig betennelse i tykktarmen og at stomioperasjon var en mulighet, men at hun var altfor ustabil til at de kunne gjøre noe og at de trodde de ikke ville rekke det og jeg husker jeg irriterte meg litt over at de snakket -om- mor over henne og ikke -til- henne.

Og helt hit klarte jeg skrive før tårene renner. Men nå ...

En sykepleier plasserte raskt en blodtrykksmansjett på andre armen hennes og mor ynket seg. "Gjør det vondt, mor?", spurte jeg og før hun rakk å få sjansen til å svare, kommenterte sykepleieren at hun har vondt over alt nå og jeg irriterte meg igjen over følelsen over umyndiggjøring. Hun kunne jo ikke svare selv, men jeg syntes jeg så et forsøk på å heve øyenbrynene som et bekreftende svar på spørsmålet mitt. De gav henne litt mer smertestillende og sa at "Dette vil lindre smertene dine og gjøre deg trøtt." De tok av oksygenmasken og satte på oksygen på slange i nesen hennes og så slo de av alle alarmene på monitoren og trakk seg litt tilbake mens far og jeg satt ved mors side.

Jeg tørket vekk noe fukt fra øyekroken hennes et par ganger. Jeg vet ikke om det var tårer eller bare tilstanden som gjorde det. "Jeg er glad i deg, mor!", fikk jeg sagt. Jeg vet ikke om hun fikk det med seg. Jeg burde sagt det tidligere! Nå jobbet hun for hvert åndedrag med halvt lukkede øyne, og dragene kom saktere og jeg bøyde meg frem og strøk henne over håret i flere minutter. Plutselig så hun raskt mot vår side, men ikke akkurat på meg og så gikk lyset ut av øynene hennes i det øynene automatisk flyttet seg tilbake og jeg fikk med skjelvende stemme sagt "God reise, mor! Vi sees igjen!". Etter noen sekunder snudde vi oss mot sykepleieren ved mors fotende og spurte om det var over. "Hjertet har stoppet nå", svarte hun. Klokka var 18:35.

Og jeg lurer så på om hun var redd på slutten. Skjønte hun at hun var i ferd med å dø? Forstod hun hva som skjedde rundt henne? Så hun noe da hun kikket meg over skulderen i dødsøyeblikket eller var det bare en muskelsammentrekning? Gråt hun egentlig? Hadde hun mye vondt? Var det desperasjon jeg så i blikket da jeg fikk øyekontakt med henne over skuldrene da jeg kom inn? Jeg klarer liksom ikke tolke det blikket og jeg vil aldri få svar.

God reise, mor! Jeg håper du er kommet trygt frem! Nå kan du hvile. Vi vil alltid savne deg! Etter hvert vil de gode minnene overskygge sorgen og vi vil huske deg slik du var. Og til slutt møtes vi igjen.

Nattbordet etter at mor var stelt.

3 kommentarer:

  1. Åh nei. Men så fint at du var der og fikk se det du fikk se med egne øyne. Så slipper du å tolke andres historier iallefall. Dere var der, sammen.
    Ja. Nei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Du er tøff.

    SvarSlett
  2. Så trist å lese. Jeg hadde håpet at de skulle få flytte inn i den nye leiligheten sammen, og få en god tid der.

    SvarSlett
  3. Så trist å lese, men samtidig så fint fordi dere fikk være der hos henne. Varm klem og gode tanker fra meg:)

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...