© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

søndag 8. oktober 2017

Et farvel

Da alt var over, ble vi enige om å komme tilbake til intensivavdelingen etter en drøy time slik at de kunne stelle mor og vi kunne se henne uten alle ledninger og makkverk. Vi tuslet triste tilbake til avdelingen min, jeg fikk fortalt en forbipasserende kollega kort hva som hadde skjedd og så satte vi oss på vaskerommet i fred og ro.

Far begynte på ringerunden. Først min bror; Nå er det over, hun døde for 10 minutter siden. Så fars brors kone; Det gikk ikke. Hun døde for 15 minutter siden. Og mors yngste søster; Nå har du mistet din eldste søster. Hun døde for 20 minutter siden. Og neste: Hun døde for 25 minutter siden. Og neste, og neste. Og så måtte vi finne et begravelsesbyrå, så vi fant oss en PC og googlet oss frem til en som far ringte til og snakket lett gråtkvalt med. 

Og så satt vi og ventet på at tiden skulle gå. Far var trist. Jeg var trist. Vi tørket noen tårer og pusset nesen noen ganger. Vi hadde ikke så mye å si, bortsett fra at vi var enige om at det ikke var slik ting skulle ende og at alt bare var leit. Og så var det på tide å gå tilbake til mor.

Sykepleierne hadde ryddet rommet for alle maskiner, pumper og ledninger. Lyset var dempet og på nattbordet var det plassert en liten engel og to batteridrevne telys. "Jeg satte en engel på nattbordet.", sa sykepleieren til oss. "Jeg håper det var greit?". "Hun -var- en engel!", svarte far. Mor elsket engler. Hun hadde en hel hylle med bare engler i seksjonen på stua. Nattbordsengelen hadde hun nok likt.

Mor lå med en diskret hakestøtte og hendene hvilende over dyna på magen. Dyna var strekt godt ut og mor så ut som hun sov. Blek og stille lå hun der.

Det var satt frem stoler til oss, men ingen av oss følte behov for å bli værende så lenge. "Det ser ut som hun sover.", sa far. Vi ønsket begge sterkt at vi kunne vekke henne igjen. Sykepleieren oppfordret oss til å ta bilder av mor, noe vi gjorde. Fars klapptelefon tar dårlige mobilbilder, men jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse nok til å ta med min egen telefon, så jeg tok flere bilder i forskjellige vinkler. Det tok flere dager før jeg orket se på dem senere.

Og så sa vi vårt farvel til mor. Aldri mer skal vi få se henne. Ihvertfall ikke i dette livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...