© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 9. oktober 2017

En travel uke

Etter vårt farvel til mor, dro far hjem. Vi gav hverandre en klem i det han dro. Jeg kan ikke huske sist vi klemte hverandre. Så dro jeg opp på avdelingen min igjen for å skrive til personalansvarlige hva som hadde skjedd og be om permisjon og forklare at jeg ikke kom på jobb neste dag. Og så dro jeg hjem.

På vei ut fra parkeringshuset slo jeg på bilradioen og AC/DCs "Highway to Hell" begynte. Jeg husker at jeg ikke syntes det var en spesielt upassende sang fordi den jo ikke var relatert til mor, men at timingen var forferdelig. Og jeg husker at jeg håpte den sangen ikke skulle huskes i ettertid som sangen jeg hørte på vei hjem etter at mor døde. Ja, ja ...

Vel hjemme, uten altfor sløret blikk under kjøreturen, møtte jeg mannen som tok i mot meg med en god klem og jeg fikk grått noen tårer på skulderen hans før jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde fått tekstmelding av meg tidligere, så han var forberedt. Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av. Jeg skrev om mors bortgang på facebook (etter godkjenning av far) slik at venner og kjente som ikke allerede visste det, skulle få beskjed. Og så ble resten av kvelden tilbrakt foran TV i lett vegetativ tilstand, bortsett fra telefonen fra far som fortalte at sykehuset hadde ringt ham opp igjen fordi de gjerne ville obdusere mor, men trengte hans tillatelse. Han likte slett ikke tanken på hva det innebar, men ville høre med meg. Jeg likte tanken like lite, men som helsepersonell har jeg kanskje en mer rasjonell tilnærming til tanken og sa at jeg syntes det var en god idé tross alt. Da ville vi jo antakelig få vite hvorfor mor døde så brått, om det var betennelse i tarmen, som de mistenkte, eller om det var kreften som hadde spredd seg. Og hvis det var noe helsepersonellet hadde gjort feil i behandlingen, kunne de kanskje lære noe av det som kunne komme frem under obduksjonen.

Fredagen skulle far ha møtt takstmannen på hytta, men det fikk jeg ham til å avbestille mens vi ventet på å se mor en siste gang. Det virket som han egentlig tenkte å møte ham der, men jeg fikk ham til å ringe ham og avlyse det. Det er en tid for alt, og fredagen var ikke en tid for å kjøre en drøy time til hytta i dyp sorg over konas dødsfall kvelden før.

Jeg sov ikke så lenge på fredagen. Jeg sovnet sent, sov dårlig og våknet på formiddagen. Jeg fikk ringt legekontoret mitt og bedt om sykemelding til og med dagen etter begravelsen. Fredagen var også dagen da min svigerfamilie skulle komme på besøk for å feire gullbryllupet til mine svigerforeldre. Mannen snakket med dem så fort han visste hva som hadde skjedd, og de lurte på om de skulle snu bilen der de overnattet på Østlandet. Det var ikke aktuelt, så vi møtte dem fredag ettermiddag for å spise ute. Jeg grudde meg til kondolansene og mottakelsen, men etter noen tårer og klemmer fra alle gikk det bedre. Middagen gikk greit nok.

Lørdagen hadde svigers bestilt bord på en restaurant, og avtalen var at far skulle være med ut og spise sammen med oss. Heldigvis ble han med ut og fikk i seg en god middag og dessert. Verken han eller jeg var spesielt taletrengte, men det var likevel godt å ikke være alene med tankene. Etter middagen var det samling hos oss, og min bror med kone kom også. De hadde kommet fra Oslo kvelden før.

Søndagen dro mannen, svigermor og jeg bort til far for å gå gjennom mors vesker og ytterjakker. Min svigerinne var også der, og det ble littegranne ugreit da hun føltes litt vel ivrig i ryddingen. Jeg fikk liksom ikke ta det i mitt tempo, og det føltes som om jeg måtte skyndte meg å bestemme meg for om jeg ville ha det, ellers ville hun ta det. Heldigvis fikk jeg begrenset ryddingen til stort sett vesker, jakker og paraplyer.

På ettermiddagen hadde vi planlagt tacomiddag med svigers og far hos oss. Vi gjennomførte planen, bortsett fra den delen som inkluderte en tur til mor på omsorgssenteret. Far og jeg var fortsatt ikke spesielt pratsomme, men det var fortsatt godt å ha folk rundt seg.

Både far og jeg har slitt med søvnen. Han la seg tidlig, våknet tidlig og ble liggende å vri seg. Jeg holdt meg våken for å bli så trøtt at når jeg la meg, ville jeg slukne med en gang slik at jeg slapp at tankene fløy. Hvilket betød at jeg stort sett la meg mellom 3 og 5 på morgenen.

Mandagen dro svigerfamilien hjemover igjen. Heldigvis var det bare svogeren min som overnattet hos oss - de andre bodde på hotell. Mannen tok fri fra jobb og vi dro bort til far for å møte begravelsesagenten sammen. Det var en dyktig fyr som behandlet oss godt. Vi gikk gjennom formaliteter rundt begravelsesseremonien og dødsannonsen, og han kunne fortelle at mor var brakt til Stavanger for obduksjon. 

Etterpå ryddet vi litt igjen. Jeg fikk med meg hjem de fleste orkidéene til mor. De fire fineste står fortsatt i stuevinduene til far for å skape litt hjemmekos.

Tirsdagen var mannen tilbake på jobb, og jeg måtte innom legekontoret for å hente sykemeldingen ("psykisk ubalanse krisereaksjon") og deretter innom arbeidsgiver for å levere den. Jeg snakket med sjefen, og da jeg ble spurt om mor og jeg hadde et tett forhold, svarte jeg som sant var at neeei, det var ikke så veldig tett, men at en mor tross alt er en mor. Jeg har tenkt på i ettertid at jeg skulle svart at nei, vi hadde ikke så tett forhold, men at jeg var nært knyttet til henne likevel.

Etterpå dro jeg ut til far igjen for å rydde enda litt mer i mors klær. Det gikk mange søppelposer med fine klær til gjenbruken. Mor og jeg hadde rimeligvis ikke helt samme klesstil, men noen få klær har jeg beholdt. Tre par sko passet meg også, selv om mor hadde litt større føtter enn meg. Det gjenstår fortsatt noen av mors klær, men nå får vi vente til etter begravelsen med resten. Og så var det visst bursdagen min også denne dagen.

På onsdagen dro jeg ut til far for å snakke med presten sammen. Far møtte meg i døra med tårevåte øyne. Han hadde sett mors dødsannonse i avisa, klippet den ut og satt den på ungdomsbildet av mor - og selv om han visste den kom så var det tungt. Presten var en behagelig fyr og samtalen ble slett ikke så ille som far og jeg fryktet. Men da jeg ble spurt om hvordan jeg ville beskrive mor, gikk jeg i blankt. Jeg kom ikke på noe annet enn snill og omsorgsfull, og da jeg senere ble spurt på nytt om det var noe jeg ville legge til, ble jeg sittende og kikke ut av kjøkkenvinduet uten å komme på noe glupt. "Nei, vi skal jo ikke skrive bok, heller.", sa presten da jeg sa at jeg burde kommet på mer men feilet. Etter at presten dro, ble det mer rydding i mors ting. Det er utrolig hvor mye rart den dama har spart på og kjøpt inn! All verdens type kremer og solkremer så gamle som alle hauger, sminke fra 60- og 70-tallet, diverse deodoranter og annet jeg husket fra speilskapet på badet i barndommen min, da jeg måtte stå på badekarskanten for å rekke opp. Det gjorde litt godt å kunne smile litt oppgitt sammen over mors hamstring.

Torsdagen var eneste avtale en MR-time på ettermiddagen av lipomet mitt på skulderbladet - og jeg fikk endelig følelsen av å ha sovet ut. Og fredags morgen hentet far meg og så dro vi opp på hytta for å møte takstmannen en uke forskjøvet og for å rydde mer. Lørdagen var mannen og jeg og ryddet og vasket litt mer hos far, for nå hadde vi fått en visningsdato uken etter.

Søndagen tok jeg helt fri.

Mandagen, i dag, skal jeg bare forberede meg på begravelsen som er på tirsdag og ikke gjøre noe særlig annet fornuftig. Jeg gruer meg til begravelsen. Jeg skal være med å bære kista og å låre den ned i graven. Og det er meldt møkkavær.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...