© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

fredag 11. august 2017

Viljeknappen

Jeg har ikke skrevet på en stund, og det skyldes at jeg ikke helt har visst hva og hvor mye jeg skulle fortelle. Men nå kjenner jeg at jeg må ha en ventil. Et sted å få det ut. For ting er litt dritt for tiden.

Min mor er fortsatt innlagt på sykehus og jeg besøker henne hver arbeidsdag, enten før eller etter vakten min. Men det står ikke godt til med henne. Det er hennes åttende sengeliggende uke, og hun blir bare svakere i muskulaturen. Den opererte foten er fortsatt ikke god, hun sier hun ikke kjenner når jeg stryker eller klemmer på tærne hennes og hun kan gjøre lite med den. Den høyre og egentlig friske foten blir jo heller ikke brukt, og muskulaturen svinner. Hun har blitt tung i kroppen og alt er vanskelig for henne. Jeg mistenker at hun ikke er så flink til å gjøre de øvelsene hun har fått i lekse.

Men én ting er den svinnende muskelmassen hennes, det neste er den forsvinnende matlysten hennes. Hun har blitt ekstremt sær i matveien. Ingenting smaker godt lenger, og hun har pirket i middagene. Min far og jeg prøver friste henne med godsaker, men det er ikke så mye hun orker. For to dager siden hadde far med seg sushi til henne. Da spiste hun heldigvis alle åtte bitene. Jeg hadde med oppskåret jordbær med sukker i går, men det ble for søtt for henne, så hun spiste bare litt. I dag skal far ha med blåbær og vaniljesaus. Matlysten hennes har vært så dårlig at hun i går ble satt på sondenæring. Det er et ekstremt dårlig tegn når matlysten forsvinner og jeg er ærlig talt litt redd for henne. Heldigvis spiste hun litt av gårsdagens jordbær.

En siste ting som bekymrer oss, er måten hun av og til svarer oss på. Litt på siden av det hun blir spurt om, liksom. Som kunsten og det fillete blodtrykksstativet i forrige post. Sykepleierne hadde også reagert på det, og hun var på CT med kontrastvæske denne uken. Far hadde snakket med legen etter det, og kom hjem til oss etterpå. Mors hjerne viste tegn på å krympe og de mistenkte begynnende demens. Hun skal utredes videre, men det er en utvikling som ingen av oss liker. Jeg håper det "bare" er voksenvannhode (normaltrykkshydrocephalus) ettersom det da er en sjans for å reversere hjerneproblemene.

Det har vært en emosjonell berg-og-dalbane de siste månedene. Fra aksept av kreft til håp om tilnærmet tilheling til frykt for å miste mor enten til kreften eller demensen. Jeg holder fasaden, men de siste dagene har det vært blytungt. Den er tynn som et eggeskall som truer med å briste ved enhver pirking.

Jeg pusher henne på om viktigheten av å trene bein og armer for å komme seg opp av senga, samt spise godt med mat. Hun trekker lett på skuldrene og har ikke sett ut til å bry seg så mye. Av og til gir hun litt merkelige svar når jeg spør om noe, andre ganger virker hun pigg. Da jeg så til henne etter en endt kveldsvakt, kom påtroppende nattevaktssykepleier inn på rommet. Da livnet hun til, og jeg merket at de hadde en god kjemi og hun ramset opp flere steder til meg som han hadde bodd på. Andre ganger er det vanskeligere å holde en samtale og jeg lurer av og til under samtalen på om hun vet at jeg er datteren og ikke bare en av pleierne i hvitt. Men så går øyeblikket over og hun er mer eller mindre seg selv igjen.

I går kveld, mens hun spiste jordbærene, maste jeg nok en gang om viktigheten av å trene. Da var hun oppsatt på at nå skulle hun ut av senga. "Det er like før, nå!", sa hun. Og jeg vet at det ikke er sant. Formen hennes er like dårlig som i begynnelsen av uka, da jeg overvar at fysioterapeuten fikk satt henne på sengekanten med mye om og men og hjelp av to andre pleiere. Hun slet med å heise hodet normalt og se rett frem, og orket ikke sitte oppe mer enn kanskje ett eller to minutter. Jeg fikk henne til å heise armene rett opp, og det var godt å se at hun klarte det uten problemer. Bare for to dager siden slet hun med å få alle tablettene, en av gangen, inn mellom leppene og svelge dem ned med vann. Hun skalv på hendene og klarte nesten ikke få dem opp til ansiktet. I går var hendene roligere, og hun satt/lå og leste Hjemmet da jeg kom på rommet. Jeg maste også om at hun må være flink til å bevege på den friske foten. "Ja, men den går jo nesten av seg selv!", sa hun, og jeg vet jo at det ikke er sant. Den friske foten er svak etter snart to måneder i senga. Med sviktende stemme sa jeg at det er viktig å trene hvis hun skal komme seg ut av senga, og jeg klarte ikke holde tårene unna lenger. "Det er dessverre ingen pille eller knapp å trykke på, og så er du sterk nok. Du får det blytungt, men du må trene deg opp". Da kom det stille fra henne: "Jo, det fins det ... Viljeknappen." Da holdt jeg på å bryte sammen og måtte tørke tårene. Jeg håper bare det ikke bare var et lite blaff av klarsyn, men en faktisk vilje til å endelig gjøre en innsats for å komme seg opp og ut av senga. Kanskje hadde hun hatt en prat med fagfolk om dette tidligere på dagen. Jeg vet ikke. Vi er ikke så flinke på følelser i vår familie, så da hun så at jeg ikke klarte holde tårene inne, kastet hun noen blikk på meg og fortsatte å spise på jordbærene.

Jeg er redd for å miste henne. Det kan ta lang tid, men jeg liker overhode ikke utviklingen. Jeg synes "forfallet" har gått så fort! Hun var jo seg selv da hun ble lagt inn på Radiumhospitalet, men så begynte tiden i senga å gå og hun ble ikke bedre. Hun fikk en infeksjon da hun kom her sør, blodtrykksfall og hjerteflimmer og hun måtte få blodoverføring. Infeksjonen er fortsatt ikke ute av kroppen hennes, men den er minkende. Hun har måttet operere inn en vakuumpumpe for å drenere vekk væske fra lyskesåret, ettersom infeksjonen ikke ga seg. Kroppen er hoven og ødematøs og tung, og det surkler i lungene hennes på utpust.

Mor er lei av å være så syk og pleietrengende, men hun må trene seg opp. Jeg håper hun beholder motivasjonen jeg så et glimt av i går kveld. Både hun og jeg trenger den.

4 kommentarer:

  1. Uff! Sykdom er ikke moro, enten det er man sjøl eller noen man er glad i. Sender en klem og tenker på dere. Og så imponerende at du er innom hver dag, det er nok ett lyspunkt for henne, sjøl om hun ikje sier så mye om det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tja, det er ikke så imponerende når jeg arbeider i samme bygget. Takk for klem. :)

      Slett
  2. Så forferdelig trasig å høre om.

    Nå er jo du helsepersonell, og det er ikke jeg, men jeg har erfart fra nær familie at infeksjon i kroppen kan gjøre en som er i en skral fase, merkbart virrete og ute. Én erfaring utgjør jo ingen særlig empiri, men det kan jo gjelde din mor også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har det i mente. Og i dag klarte hun å sitte en hel time i en stol! Det fins lyspunkt.

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...