© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 23. august 2017

Midlertidig opphold

Min mor har fått seg en fin, liten hybel på omsorgssenteret. Opprinnelig skulle hun kastes ut i slutten av denne uka, men hun har fått midlertidig fortsatt opphold. Heldigvis. Hun er på ingen måte klar til å komme hjem, pleietrengende og sengeliggende som hun er.

Matlysten hennes har kommet litt tilbake, og de fjernet sondenæringen for noen dager siden. Hun spiser både lapskaus, karbonader, poteter og kaker. I går hadde hun spist hele to kringlebiter! "Den var fantastisk god!", proklamerte hun. Jeg blir glad av å høre slikt, selv om hun fortsatt er småspist.

Da jeg var innom henne etter endt vakt på mandag, hadde hun kviknet til etter en dag som hun stort sett hadde sovet bort. Min far ringte meg og advarte, ettersom han visste at jeg skulle innom senere, om at hun hadde vært nokså bortreist mens han var der. Hun hadde sovet mye, ikke hørt at mobilen hennes hadde ringt og lurt på når de var kommet dit. Og da hun sa at hun måtte på toalettet, og far sa han skulle hente pleierne, lurte hun på hvorfor det fordi det kunne hun jo klare selv og halvveis prøvde komme seg ut av senga. Det lyktes rimeligvis ikke.

Men altså, da jeg var innom noen timer senere, var hun våken og helt med. Jeg testet den opererte foten litt mens jeg var der, og klødde og klemte litt her og der. Hun kjente at jeg klemte hardt i lille- og storetåa, men ikke de tre midterste. Og da jeg dro neglene litt røft over fotbuen hennes, rykket hun også til. Hun kan ikke bevege noen tær og ikke ankelen, men klarer vende beinet litt mot venstre. Jeg tar det som et tegn på håp om mulig bedring.

Jeg prøvde innføre en liten treningslek, men er usikker på om motivasjonen og viljen er tilstede. Tanken var ihvertfall at hver gang noen kommer inn på rommet hennes, skal hun løfte armene rett opp som en liten minibølge. Hun er ikke helt med på den ennå.

Radioen som hun sendte hjem med far fordi hun ikke hørte på likevel, fikk jeg henne til å ville hente tilbake, så far tok den med igjen i går. Og mens jeg var innom på mandag, fikk jeg henne til og med til å se 21-nyhetene på TV2! Hun som slett ikke gidder ser på tv lenger! Pleieren som kom inn med kveldsmedisiner, kommenterte at hun syntes det var så deilig å høre tv-lyden da hun kom inn for det var så stusselig å se mor ligge der og stirre ut i det stille rommet alene med egne tanker.

Mor har ikke fått noe treningstilbud ennå, for de har prioritert å behandle lungene hennes. De har vært redd for at hun skulle få lungebetennelse, men det ser så langt bra ut. Men operasjonssåret i lysken er fortsatt åpent, og det gror sakte, så sakte. En vakuumpumpe pumper vekk overskuddsvæske for raskere tilheling, men det tar sin tid.

Den mentale formen hennes er veldig opp og ned.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...