© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 13. desember 2017

Sildedommen

"Liiitt for lite sukker!"
Fars dom over tomatsilda var at den var bare liiiiitt for lite søt. Liiiiitt mer sukker i, mente han. Det er naturligvis helt feil etter mine smaksløker, men neste gang får jeg lage hans litt søtere enn min. Det skal nok gå bra.

Jeg har nå endelig fått malt mandlene. Den plastkverna kan umulig holde i mange sesonger! Den holdt heldigvis til årets bakst, men virker litt "plæstik" i kvaliteten. Berthas pepperkakedeig har nå blitt til ferdige pepperkaker som smaker godt. Mannen har godkjent dem. Jeg prøvde meg på å glasurpynte dem med ferdigglasur, men det blir neppe noen suksess. Det får holde med å pynte de store hjertene. De små blomstene/snøkrystallene/stjernene får forbli upyntet.

Årets første julekort er mottatt, så nå har jeg funnet frem julekortene og listene. Frimerkene kjøpte jeg på mandag. Jeg må skrive kortene en av de nærmeste dagene slik at folk rekker å få dem før jul.

Mannen hentet ned julepynten mens jeg bakte pepperkakene, så nå er det bare å skride til verks når jeg får anledning. Jeg lette etter en julepyntet potteskjuler i juleboksene uten å finne den, så nå lurer jeg på om den står i putekassa på verandaen ... Den som jeg hadde tenkt å ha til blomsten som alle ansatte ved avdelingen fikk med seg hjem. Jeg finner den nok til slutt.

Helt perfekt!

mandag 11. desember 2017

Førjulsfremdrift

Det er midt i juleforberedelsene, og jeg føler at jeg ligger langt mer i etterkant enn jeg burde. Jeg orker ikke lage sirupsnipper i år, men skal gå for Berthas pepperkakedeig denne uka. Jeg har pyntet til advent hos far, og tenker å pynte til jul hos ham til onsdag. Hvis ikke jeg gjør det, så blir det neppe gjort.

Jeg har laget mors tomatsild for første gang - med et visst vemod. Søndag kveld smakte jeg på den på ordentlig, og den ble akkurat så god som den skulle, om jeg må få si det selv. Far har også fått et glass med tomatsild, og jeg får dommen i løpet av mandagen.

I år har jeg tenkt å prøve meg på "gule bomber" etter tips fra en kollega. Ei ukes tid etter at hun tipset meg, fortalte hun meg at "det var litt arbeid, men dø å pine så verdt det var"! Jeg har handlet inn ingrediensene, men må male mandlene. Jeg har nå overtatt nøttekverna til mor.

Koret mitt har hatt sin julekonsert mens snøen lavet ned utenfor. Vi skal ha julebord denne uka, men i år har jeg meldt avbud. Jeg føler at jeg har for mye annet å gjøre og for liten tid å gjøre det på. Det ene akvariet er rengjort, men jeg har det minste akvariet igjen.
Jeg har ikke begynt på julekortene ennå! Men så har jeg heller ikke fått noen ennå, så jeg er vel kanskje ikke verre enn andre ... ennå. Og julegaver ...! Jeg har kjøpt en til min far, men aner ikke hva jeg skal finne på til andre. Heldigvis tar mannen seg av sin egen familie.

Huset er verken rengjort eller pyntet til jul, men jeg tror torsdagen går med til mye av det. Jeg skal nemlig ha nattevaktshelg, så da blir jeg nokså ubrukelig til det meste.

Hva mer er det jeg har gjort eller må gjøre ...?

Sengene er skiftet på, men vi må tømme gjesterommet for alle tingene vi har hentet ned fra hytta. Jeg har fått solgt noen ting etter mor og etter hytta, og faktisk fant vi plass til mors åkle i trappa vår! Jeg var redd vi måtte la det henge igjen på hytta da den ble solgt, men det løste seg heldigvis. Det er fortsatt en liten haug av ting som skal forsøkes selges (tupperware, stoffer, retro-ting, retro-tøy, pelskåpe, servise, bilder m.m.), men det er begrenset hva jeg orker ta tak i nå før jul.

Jeg kjenner at jeg er litt fragmentert i tankegangen min nå. De løper i alle retninger! Det er kanskje på tide å skrive en liste over gjøremål, slik at jeg lettere får oversikt og det ser litt mer overkommelig ut. Akkurat nå blir jeg bare motløs av tanken på alt som skal og bør gjøres.

Men - både hytta og huset til far er nå solgt! Hytta gikk for over takst og huset under, men alt i alt tror jeg han må si seg sånn nogenlunde fornøyd. Litt mindre å bekymre seg over! Og til onsdag drar far og jeg på visning i den nye leiligheten hans som skal være ferdig i mai.

Forresten har mor endelig fått gravsteinen sin på plass. Den ble veldig fin og med bilde av henne som 17-åring på.

Og hva var overraskelsen jeg lagde til min far? Jo, en adventskalender! Jeg syntes han fortjente et lite lyspunkt hver dag nå frem mot julaften. Bilderas følger:

 
 
 



mandag 20. november 2017

Videre

Verden går videre, og jeg med den. Jeg savner fortsatt mor sårt, og jeg kan fortsatt bli plutselig satt ut av noe som får meg til å tenke på minner om mor. Jeg kvier meg til å gå på venstrefløyen på intensivavdelingen hvor vi satt hos mor da hun døde, og jeg prøver unngå kvinnelige pasienter i hennes alder så sant jeg kan. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom to nattevakter etter at hun døde, men det skyldtes nok mer flaks i pasientgruppen enn noe annet. Og i helgen kom min bror ned fra Oslo slik at vi endelig kunne fordele mors smykker mellom oss.

Nå er så godt som alt fordelt av mors ting. Det føles veldig underlig. Det gjenstår noe småtteri, men ingenting som kommer til å bli fordelt. Nederste kjøkkenskuff, for eksempel. Den har vi ikke gått skikkelig gjennom, men jeg fant mors kjøkkenforkle der da vi laget middag for far for ei uke siden. Jeg tror nesten at jeg må ta det, hvis ikke far vil beholde det for fremtidig kokkelering. Så langt har han overhodet ingen planer om å lage seg mat på annet vis enn å koke egg i eggekokeren, middag i mikroen og smøre seg brødskiver - men jeg håper at vi kan inspirere og overtale ham til å forsøke litt enkle retter etter hvert.

Huset hans ligger fortsatt ute for salg. To vanlige visninger, ett åpent hus og én privat visning har resultert i totalt to som møtte opp og ingen bud. Vi håper at nyåret løser den floken, og inntil videre lar vi være å bekymre oss for dette. Nå går vi inn i advents- og juletiden og har mer enn nok med det.

Og apropos julen - jeg husker ikke om jeg har fortalt dere det tidligere, men jeg tror vi har fått ordnet julen så godt som det overhodet kunne gjøres. Svigerforeldre og svoger kommer ned til oss fra Vestlandet! Svoger bor hos oss, mens svigerforeldrene overnatter hos min far. Min gode svigermor blir nok nødt å stelle i stand maten mens de bor der, for far har ikke peiling eller ork til å tenke på slikt, men det er hun inneforstått med. Lille julaften blir det derfor mat hos min far med hovedsaklig ribbe og litt pinnekjøtt, mens julaften blir hos oss med hovedsaklig pinnekjøtt og litt ribbe til far. Jeg tror jeg må gå til innkjøp av risgrøt til desserten, når jeg tenker meg om. Og rød saus. Men i år orker jeg ikke lage sirupsnipper, så jeg har tatt snarveien om Berthas pepperkakedeig for første gang.

Og så har jeg laget en overraskelse til min far, men den får dere ikke høre noe mer om før han har fått den!

lørdag 4. november 2017

Litt om følelser i ettertid

Sett i ettertid, så tror jeg at jeg var en relativt god datter i mors sykeperiode. Da hun var innlagt på Radiumhospitalet, så fikk jeg naturlig nok ikke sett henne så mye, men vi var innom to ganger da vi kjørte fra Ålesund til Sørlandet via Oslo og vi kjøpte en radio som hun kunne høre på i sykesenga. Men jeg ringte henne nesten hver dag, og selv om hun ikke var i særlig til form i begynnelsen, vekslet vi ihvertfall noen ord. Og det ble flere ord jo bedre hun følte seg. 

Etter en måned ble hun flyttet til sykehuset jeg jobber på. Jeg var innom henne hver eneste arbeidsdag. Hadde jeg dagvakt, stakk jeg innom etter vakta før jeg dro hjem. Jobbet jeg kveld, prøvde jeg å få til en visitt i et rolig øyeblikk, og hvis jeg ikke rakk det, så stakk jeg innom da vakta var slutt og før jeg dro hjem. Og hadde jeg nattevakt, dro jeg inn litt tidligere slik at vi kunne prate litt før jeg begynte jobb, og så kikket jeg til henne etter vakta før jeg dro hjem. Sov hun, så vekket jeg henne ikke. Var hun våken, så pratet vi litt om hvordan natta hadde vært og hvordan formen var. Og på fridagene mine ringte jeg. Jeg hadde med diverse proteinrike fødevarer fordi hun lå lavt i albumin, og jeg kuttet opp jordbær og hadde med melon eller yoghurt fordi hun ikke var helt fornøyd med bevertningen.

Etter en måned på sykehuset ble hun flyttet til omsorgssenteret. Der besøkte vi henne hver helg, men på langt nær så ofte som om hun var på sykehuset. Og hadde jeg en fridag, så kunne det hende jeg stakk innom en tur. Jeg laget middag til henne et par ganger fordi hun ikke likte maten hun fikk der. Og jeg ringte henne så godt som hver dag. Det var ikke alltid så mye vi hadde å prate om, men det ble gjerne 5-10 minutter hver gang. Og var hun midt i stellet, så avtalte vi å heller prate mer neste dag.

Jeg tror jeg kan stå inne for innsatsen. Jeg har ihvertfall ingen dårlig samvittighet for oppfølgingen, men jeg vet selvfølgelig ikke hva mor tenkte om den saken. Vi er, som tidligere nevnt, ikke så flinke med følelser i vår familie. Ei heller å sette ord på dem.

Så jeg sliter med å finne ord for alle tanker og følelser jeg har hatt ved mors sykehussengeside. Hennes opp- og nedturer ble mine opp- og nedturer. Når hun lå blek og svak og nesten ikke klarte holde seg våken, var det fortvilende å ikke kunne gjøre noe, å ikke vite noe om utfallet. Når matlysten hennes var borte, og ikke vi klarte lokke i henne mat med medbrakt melon eller yoghurt. Eller når hun var i god form og snakket om at det bare var å trene opp beinet, så var hun snart oppe og gikk igjen, og jeg visste at det slett ikke var så lett, men så ville jeg ikke si noe for å ta fra henne motivasjonen og gnisten. Når hun snakket om tur til Tyskland neste sommer, og jeg tenkte at det neppe ble noe av fordi hun trengte lenger tid til opptrening, men ikke kunne si noe til verken henne eller far fordi de måtte få lov å beholde troen og håpet. 

Og jeg måtte holde meg sterk. For min egen del. For dem. Jeg, som helsepersonell, som liksom skulle kunne litt mer. For jeg kunne ikke tillate meg å ta sorger på forskudd. Det er bare bortkastet energi, selv om kongen mener at det det er bedre å ta dem på forskudd, for ellers får du ingen glede av dem. Men Gud, så fortvilet jeg kunne føle meg. Å gå på jobb og skulle holde maska når folk spurte hvordan det gikk med mor. Å saklig forklare hva og hvordan, men likevel være så fortvilet over at hun aldri ble bedre i beinet sitt, at det ikke var noen fremskritt. Alle tankene som fløy gjennom hodet. Alle verdens utfall - hva hvis? Eller om? Tankene på å miste mor, som jeg nesten ikke orket tenke, men som stadig dukket opp. Tankene på far, hvordan han ville takle det, hvordan vi måtte passe på ham.

Ved noen få anledninger klarte jeg ikke holde maska ved mors side. Fortvilelsen og frustrasjonen ble for stor, og det kom noen tårer. Men vi snakket ikke om det. Mor bare kikket litt på meg, men sa ingenting. 

Den uken hun døde, bygget følelsene seg opp. Hun ble lagt inn på sykehus og far var kjempebekymret, og jeg prøvde betrygge ham med at det er normalt at man får episoder hvor man er dårligere, før man igjen blir bedre. Jeg måtte holde meg sterk! For ham og for meg - og for mor. Men mor ble dårligere og den dagen hun døde og jeg kom på vakt, møtte jeg en kjempesnill kollega som omsorgsfullt spurte hvordan det gikk, og jeg hadde gått med klump i halsen siden dagen før og da rant det rett og slett over. For jeg hadde nettopp vært hos mor på intensivavdelingen og selv om hun var helt med, så var hun svak og frøys, og jeg slet med å holde maska hos henne. Og da kollegaen spurte, orket jeg ikke holde maska lenger. Og all ære til kollegaen som ikke fant på en dårlig unnskyldning for å komme seg unna, men gav meg en god klem og tok seg tid til å vente til jeg klarte samle meg igjen.


tirsdag 24. oktober 2017

Begravelsen

Begravelsen gikk greit. Både far og jeg hadde gruet oss, men det gikk mye bedre enn fryktet. Min bror med familien og mannen min og jeg samlet oss hos far før vi dro samlet bort til kirka. Kirka hvor jeg fikk min første kirkebok, som jeg ble konfirmert i, som jeg sang i ungdsomkor i til jeg var russ og hvor jeg gikk litt i Yngres i. Nå også hvor jeg har begravd min mor. 

Vi møtte opp en snau time før seremonien skulle begynne, slik at vi fikk snakke litt med prest og begravelsesagent først, sett på blomsterhilsenene og gjort oss kjent med lokalet, anledningen og følelsene våre. Vi satt på første rad, og det føltes underlig at i kista foran oss lå kroppen til mor. Skallet hennes.

Og så begynte folk å komme. Gamle og nye naboer, familie, venner, langveisfarende, ukjente. Presten holdt minnetalen som han hadde mailet far og meg for godkjenning og de andre sang salmene vi hadde valgt. Verken far eller jeg orket forsøke oss på sang. Jeg hadde mer enn nok med å holde maska.

Så ble bårebærerne kalt opp og vi var seks som bar mor ut kirka til den ventende tralla, som vi så skjøv mellom oss bort til gravplassen. Gravplassen til min barndoms kirke er ganske ny, med få graver. Mor har fått en fin plass midt i et nytt felt ganske nær den asfalterte veien som går gjennom anlegget. Der låret vi kisten ned, godt instruert av en ansatt som hele tiden sa hva og hvordan.

Været var grått, men det høljet ikke ned slik som meldt. Det yret lett i stedet. Under kondolansene ved grava var det ikke lett å holde maska, og leppa bevret noen ganger. Men ingen tårer rant og ingen nesepuss ble nødvendig, skjønt det av og til holdt hardt.

Etter oppbruddet på gravplassen dro vi til gravøl hos min fars eldste bror. Der ble det mest snakket om andre ting enn mor, og det var helt greit.


mandag 9. oktober 2017

En travel uke

Etter vårt farvel til mor, dro far hjem. Vi gav hverandre en klem i det han dro. Jeg kan ikke huske sist vi klemte hverandre. Så dro jeg opp på avdelingen min igjen for å skrive til personalansvarlige hva som hadde skjedd og be om permisjon og forklare at jeg ikke kom på jobb neste dag. Og så dro jeg hjem.

På vei ut fra parkeringshuset slo jeg på bilradioen og AC/DCs "Highway to Hell" begynte. Jeg husker at jeg ikke syntes det var en spesielt upassende sang fordi den jo ikke var relatert til mor, men at timingen var forferdelig. Og jeg husker at jeg håpte den sangen ikke skulle huskes i ettertid som sangen jeg hørte på vei hjem etter at mor døde. Ja, ja ...

Vel hjemme, uten altfor sløret blikk under kjøreturen, møtte jeg mannen som tok i mot meg med en god klem og jeg fikk grått noen tårer på skulderen hans før jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde fått tekstmelding av meg tidligere, så han var forberedt. Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av. Jeg skrev om mors bortgang på facebook (etter godkjenning av far) slik at venner og kjente som ikke allerede visste det, skulle få beskjed. Og så ble resten av kvelden tilbrakt foran TV i lett vegetativ tilstand, bortsett fra telefonen fra far som fortalte at sykehuset hadde ringt ham opp igjen fordi de gjerne ville obdusere mor, men trengte hans tillatelse. Han likte slett ikke tanken på hva det innebar, men ville høre med meg. Jeg likte tanken like lite, men som helsepersonell har jeg kanskje en mer rasjonell tilnærming til tanken og sa at jeg syntes det var en god idé tross alt. Da ville vi jo antakelig få vite hvorfor mor døde så brått, om det var betennelse i tarmen, som de mistenkte, eller om det var kreften som hadde spredd seg. Og hvis det var noe helsepersonellet hadde gjort feil i behandlingen, kunne de kanskje lære noe av det som kunne komme frem under obduksjonen.

Fredagen skulle far ha møtt takstmannen på hytta, men det fikk jeg ham til å avbestille mens vi ventet på å se mor en siste gang. Det virket som han egentlig tenkte å møte ham der, men jeg fikk ham til å ringe ham og avlyse det. Det er en tid for alt, og fredagen var ikke en tid for å kjøre en drøy time til hytta i dyp sorg over konas dødsfall kvelden før.

Jeg sov ikke så lenge på fredagen. Jeg sovnet sent, sov dårlig og våknet på formiddagen. Jeg fikk ringt legekontoret mitt og bedt om sykemelding til og med dagen etter begravelsen. Fredagen var også dagen da min svigerfamilie skulle komme på besøk for å feire gullbryllupet til mine svigerforeldre. Mannen snakket med dem så fort han visste hva som hadde skjedd, og de lurte på om de skulle snu bilen der de overnattet på Østlandet. Det var ikke aktuelt, så vi møtte dem fredag ettermiddag for å spise ute. Jeg grudde meg til kondolansene og mottakelsen, men etter noen tårer og klemmer fra alle gikk det bedre. Middagen gikk greit nok.

Lørdagen hadde svigers bestilt bord på en restaurant, og avtalen var at far skulle være med ut og spise sammen med oss. Heldigvis ble han med ut og fikk i seg en god middag og dessert. Verken han eller jeg var spesielt taletrengte, men det var likevel godt å ikke være alene med tankene. Etter middagen var det samling hos oss, og min bror med kone kom også. De hadde kommet fra Oslo kvelden før.

Søndagen dro mannen, svigermor og jeg bort til far for å gå gjennom mors vesker og ytterjakker. Min svigerinne var også der, og det ble littegranne ugreit da hun føltes litt vel ivrig i ryddingen. Jeg fikk liksom ikke ta det i mitt tempo, og det føltes som om jeg måtte skyndte meg å bestemme meg for om jeg ville ha det, ellers ville hun ta det. Heldigvis fikk jeg begrenset ryddingen til stort sett vesker, jakker og paraplyer.

På ettermiddagen hadde vi planlagt tacomiddag med svigers og far hos oss. Vi gjennomførte planen, bortsett fra den delen som inkluderte en tur til mor på omsorgssenteret. Far og jeg var fortsatt ikke spesielt pratsomme, men det var fortsatt godt å ha folk rundt seg.

Både far og jeg har slitt med søvnen. Han la seg tidlig, våknet tidlig og ble liggende å vri seg. Jeg holdt meg våken for å bli så trøtt at når jeg la meg, ville jeg slukne med en gang slik at jeg slapp at tankene fløy. Hvilket betød at jeg stort sett la meg mellom 3 og 5 på morgenen.

Mandagen dro svigerfamilien hjemover igjen. Heldigvis var det bare svogeren min som overnattet hos oss - de andre bodde på hotell. Mannen tok fri fra jobb og vi dro bort til far for å møte begravelsesagenten sammen. Det var en dyktig fyr som behandlet oss godt. Vi gikk gjennom formaliteter rundt begravelsesseremonien og dødsannonsen, og han kunne fortelle at mor var brakt til Stavanger for obduksjon. 

Etterpå ryddet vi litt igjen. Jeg fikk med meg hjem de fleste orkidéene til mor. De fire fineste står fortsatt i stuevinduene til far for å skape litt hjemmekos.

Tirsdagen var mannen tilbake på jobb, og jeg måtte innom legekontoret for å hente sykemeldingen ("psykisk ubalanse krisereaksjon") og deretter innom arbeidsgiver for å levere den. Jeg snakket med sjefen, og da jeg ble spurt om mor og jeg hadde et tett forhold, svarte jeg som sant var at neeei, det var ikke så veldig tett, men at en mor tross alt er en mor. Jeg har tenkt på i ettertid at jeg skulle svart at nei, vi hadde ikke så tett forhold, men at jeg var nært knyttet til henne likevel.

Etterpå dro jeg ut til far igjen for å rydde enda litt mer i mors klær. Det gikk mange søppelposer med fine klær til gjenbruken. Mor og jeg hadde rimeligvis ikke helt samme klesstil, men noen få klær har jeg beholdt. Tre par sko passet meg også, selv om mor hadde litt større føtter enn meg. Det gjenstår fortsatt noen av mors klær, men nå får vi vente til etter begravelsen med resten. Og så var det visst bursdagen min også denne dagen.

På onsdagen dro jeg ut til far for å snakke med presten sammen. Far møtte meg i døra med tårevåte øyne. Han hadde sett mors dødsannonse i avisa, klippet den ut og satt den på ungdomsbildet av mor - og selv om han visste den kom så var det tungt. Presten var en behagelig fyr og samtalen ble slett ikke så ille som far og jeg fryktet. Men da jeg ble spurt om hvordan jeg ville beskrive mor, gikk jeg i blankt. Jeg kom ikke på noe annet enn snill og omsorgsfull, og da jeg senere ble spurt på nytt om det var noe jeg ville legge til, ble jeg sittende og kikke ut av kjøkkenvinduet uten å komme på noe glupt. "Nei, vi skal jo ikke skrive bok, heller.", sa presten da jeg sa at jeg burde kommet på mer men feilet. Etter at presten dro, ble det mer rydding i mors ting. Det er utrolig hvor mye rart den dama har spart på og kjøpt inn! All verdens type kremer og solkremer så gamle som alle hauger, sminke fra 60- og 70-tallet, diverse deodoranter og annet jeg husket fra speilskapet på badet i barndommen min, da jeg måtte stå på badekarskanten for å rekke opp. Det gjorde litt godt å kunne smile litt oppgitt sammen over mors hamstring.

Torsdagen var eneste avtale en MR-time på ettermiddagen av lipomet mitt på skulderbladet - og jeg fikk endelig følelsen av å ha sovet ut. Og fredags morgen hentet far meg og så dro vi opp på hytta for å møte takstmannen en uke forskjøvet og for å rydde mer. Lørdagen var mannen og jeg og ryddet og vasket litt mer hos far, for nå hadde vi fått en visningsdato uken etter.

Søndagen tok jeg helt fri.

Mandagen, i dag, skal jeg bare forberede meg på begravelsen som er på tirsdag og ikke gjøre noe særlig annet fornuftig. Jeg gruer meg til begravelsen. Jeg skal være med å bære kista og å låre den ned i graven. Og det er meldt møkkavær.



søndag 8. oktober 2017

Et farvel

Da alt var over, ble vi enige om å komme tilbake til intensivavdelingen etter en drøy time slik at de kunne stelle mor og vi kunne se henne uten alle ledninger og makkverk. Vi tuslet triste tilbake til avdelingen min, jeg fikk fortalt en forbipasserende kollega kort hva som hadde skjedd og så satte vi oss på vaskerommet i fred og ro.

Far begynte på ringerunden. Først min bror; Nå er det over, hun døde for 10 minutter siden. Så fars brors kone; Det gikk ikke. Hun døde for 15 minutter siden. Og mors yngste søster; Nå har du mistet din eldste søster. Hun døde for 20 minutter siden. Og neste: Hun døde for 25 minutter siden. Og neste, og neste. Og så måtte vi finne et begravelsesbyrå, så vi fant oss en PC og googlet oss frem til en som far ringte til og snakket lett gråtkvalt med. 

Og så satt vi og ventet på at tiden skulle gå. Far var trist. Jeg var trist. Vi tørket noen tårer og pusset nesen noen ganger. Vi hadde ikke så mye å si, bortsett fra at vi var enige om at det ikke var slik ting skulle ende og at alt bare var leit. Og så var det på tide å gå tilbake til mor.

Sykepleierne hadde ryddet rommet for alle maskiner, pumper og ledninger. Lyset var dempet og på nattbordet var det plassert en liten engel og to batteridrevne telys. "Jeg satte en engel på nattbordet.", sa sykepleieren til oss. "Jeg håper det var greit?". "Hun -var- en engel!", svarte far. Mor elsket engler. Hun hadde en hel hylle med bare engler i seksjonen på stua. Nattbordsengelen hadde hun nok likt.

Mor lå med en diskret hakestøtte og hendene hvilende over dyna på magen. Dyna var strekt godt ut og mor så ut som hun sov. Blek og stille lå hun der.

Det var satt frem stoler til oss, men ingen av oss følte behov for å bli værende så lenge. "Det ser ut som hun sover.", sa far. Vi ønsket begge sterkt at vi kunne vekke henne igjen. Sykepleieren oppfordret oss til å ta bilder av mor, noe vi gjorde. Fars klapptelefon tar dårlige mobilbilder, men jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse nok til å ta med min egen telefon, så jeg tok flere bilder i forskjellige vinkler. Det tok flere dager før jeg orket se på dem senere.

Og så sa vi vårt farvel til mor. Aldri mer skal vi få se henne. Ihvertfall ikke i dette livet.

tirsdag 3. oktober 2017

God reise!


Forrige tirsdag hadde jeg jobbfri og skulle bli med min far på hytta for å klargjøre den til prospektfotografering, og fredagen skulle han møte takstmannen der oppe. Helgen var planlagt i god tid. Svigerforeldre og svoger skulle komme ned fra Vestlandet for å feire gullbryllup, og lørdagen skulle min far være med på middag, og søndag skulle svigers være med til omsorgssenteret og besøke min mor og åpne mine foreldres gave til dem slik at også mor fikk se den.

Forrige mandag var mannen og jeg og besøkte mor på omsorgssenteret. Hun var trøtt og sliten og hadde problemer med holde seg våken mens vi var der. Fryktelig blek i ansiktet var hun også. Vi ble bare kort tid, før vi dro igjen sammen med far. Hun var rett og slett for sliten.

Tirsdag hentet far meg og vi dro opp på hytta, og i det vi kom frem fikk far telefon om at mor var blitt lagt inn på lungeavdelingen fordi de trodde kanskje hun hadde fått lungebetennelse. Vi gjorde oss ferdige på hytta og dro hjem igjen.

Onsdag hadde jeg kveldsvakt og så til mor på lungeavdelingen. Hun sov, og jeg lot henne fortsette med det.

Torsdag hadde jeg også kveldsvakt og far ringte meg før jobb om at mor var lagt inn på intensivavdelingen. Han var kjempebekymret og inne hos henne. I ett-tiden ringte jeg ham, med tanke på at jeg skulle dra inn på jobb tidligere, men da hadde han reist hjem en liten tur, så jeg drøyde det og dro inn bare en halvtime tidligere. Da hadde mor fått blodoverføring og hadde en friskere farge i ansiktet og jeg hadde kontakt med henne. Hun fortalte blant annet at en av sykepleierne var fra et sted i nærheten hvor vi har litt familie. Halvtimen gikk og jeg måtte begynne på vakta mi.

Klokka 18 var det min tur til å ta middagspause på vakt, jeg sjekket telefonen og så at far hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Jeg ringte tilbake og "Nå er det litt krise her. Du må komme bort!". Og mens jeg snakket med far, hadde intensiv ringt opp avdelingen min og spurt etter meg og jeg måtte komme bort med en gang. 

Fremme ved rommet stod det mange rundt senga hennes og jeg lurte et øyeblikk på om det hadde vært hjertestans på grunn av aktiviteten rundt henne. "Nå er hun her!" sa min far til mor, og jeg fikk øyekontakt med henne over noen skuldre mens jeg vinket med hanskekledd hånd. Hun lå med heldekkende oksygenmaske og kunne bare hive etter pusten. Sykepleierne gjorde plass til oss ved siden av sengen, og far ble sittende og holde mor i hånda, mens jeg satt ved skulderen hennes og strøk henne på overarmen. Legen til stede snakket om mulig betennelse i tykktarmen og at stomioperasjon var en mulighet, men at hun var altfor ustabil til at de kunne gjøre noe og at de trodde de ikke ville rekke det og jeg husker jeg irriterte meg litt over at de snakket -om- mor over henne og ikke -til- henne.

Og helt hit klarte jeg skrive før tårene renner. Men nå ...

En sykepleier plasserte raskt en blodtrykksmansjett på andre armen hennes og mor ynket seg. "Gjør det vondt, mor?", spurte jeg og før hun rakk å få sjansen til å svare, kommenterte sykepleieren at hun har vondt over alt nå og jeg irriterte meg igjen over følelsen over umyndiggjøring. Hun kunne jo ikke svare selv, men jeg syntes jeg så et forsøk på å heve øyenbrynene som et bekreftende svar på spørsmålet mitt. De gav henne litt mer smertestillende og sa at "Dette vil lindre smertene dine og gjøre deg trøtt." De tok av oksygenmasken og satte på oksygen på slange i nesen hennes og så slo de av alle alarmene på monitoren og trakk seg litt tilbake mens far og jeg satt ved mors side.

Jeg tørket vekk noe fukt fra øyekroken hennes et par ganger. Jeg vet ikke om det var tårer eller bare tilstanden som gjorde det. "Jeg er glad i deg, mor!", fikk jeg sagt. Jeg vet ikke om hun fikk det med seg. Jeg burde sagt det tidligere! Nå jobbet hun for hvert åndedrag med halvt lukkede øyne, og dragene kom saktere og jeg bøyde meg frem og strøk henne over håret i flere minutter. Plutselig så hun raskt mot vår side, men ikke akkurat på meg og så gikk lyset ut av øynene hennes i det øynene automatisk flyttet seg tilbake og jeg fikk med skjelvende stemme sagt "God reise, mor! Vi sees igjen!". Etter noen sekunder snudde vi oss mot sykepleieren ved mors fotende og spurte om det var over. "Hjertet har stoppet nå", svarte hun. Klokka var 18:35.

Og jeg lurer så på om hun var redd på slutten. Skjønte hun at hun var i ferd med å dø? Forstod hun hva som skjedde rundt henne? Så hun noe da hun kikket meg over skulderen i dødsøyeblikket eller var det bare en muskelsammentrekning? Gråt hun egentlig? Hadde hun mye vondt? Var det desperasjon jeg så i blikket da jeg fikk øyekontakt med henne over skuldrene da jeg kom inn? Jeg klarer liksom ikke tolke det blikket og jeg vil aldri få svar.

God reise, mor! Jeg håper du er kommet trygt frem! Nå kan du hvile. Vi vil alltid savne deg! Etter hvert vil de gode minnene overskygge sorgen og vi vil huske deg slik du var. Og til slutt møtes vi igjen.

Nattbordet etter at mor var stelt.

mandag 18. september 2017

En (opp)tur

Jeg har vært på kurs. Et fagkurs i Bergen om ting jeg jobbet spesielt med da vi bodde i Oslo. Det var en skikkelig selvtillitsboost i disse litt småkjipe dager med sykdom og barndomshjemflytting og ting og tang. Noe av min dårlige selvtillit ligger i at jeg ikke tror folk jeg delvis kjenner fra gammelt av skal huske meg, så derfor tør jeg sjeldent ta kontakt i frykt for å bli møtt med et "Hvem er du?".

Før jeg dro, kikket jeg raskt gjennom deltakerlista, og så noen få kjente navn. Én salgsrepresentant jeg hadde hatt litt med å gjøre, én kollega fra "tvillinglabben" som ble slått sammen med min etter at jeg sluttet der og som jeg ofte traff på kongresser og én tidligere kollega fra hovedlabben som min spesiallab var en liten del av - i tillegg til hun jeg var på kurs sammen med, naturligvis.

Det var det, liksom. Og jeg er jo heller ikke blant de mest sosiale, så jeg regnet med et interessant, men litt usosialt kurs.

På Flesland snudde flypassasjeren foran meg i rulletrappen seg mot meg og spurte "NN?". Hun hadde tydeligvis studert deltakerlisten bedre enn meg, så vi holdt i grunnen litt sammen under kurset. Hun var fra et nabosykehus her i sør, veldig ung (da jeg senere sa når jeg var uteksaminert, kommenterte hun at hun snaut nok var født da, den jyplingen), og enda mer usosial enn meg - men vi kom godt ut av det med hverandre og jeg følte meg nesten som en fadder for henne under kurset. Ettersom vi fant ut at vi også skulle ha samme fly tilbake, avtalte vi raskt at vi skulle ta følge.

Allerede ved kursoppstart kom tvillinglabkollegaen bort til meg for å si hei og hilse fra min gamle kollega som nå var hennes kollega ettersom labbene var slått sammen. Og mens vi pratet, kom en annen av hennes kollegaer bort og så ble vi presentert, hvorpå hun utbryter at "Er det DU som er NN?! Ja, deg har vi hørt om. Navnet ditt er jo kjent!" Jeg blir jo alltid litt usikker på om det er et godt eller dårlig tegn, men valgte å ta det til min fordel.

Salgsrepresentanten kom også bort og tappet meg på skulderen og sa takk for sist, nå er det lenge siden og hvordan trives jeg i sør og er det snart anbud på nye maskiner hos oss? Han er en hyggelig mann, nesten litt gentleman i slike settinger (jeg aner jo ikke hvordan han er privat - men han er en ypperlig representant for firmaet sitt). 

Ei som følger instagramprofilen min og som sitter i NITO kom også bort og bare måtte fortelle hvor artige bilder jeg legger ut der og det måtte jeg bare fortsette med og det var gøy og hun måtte bare fortelle meg det og wee.

Han jeg kjente til fra hovedlabben hilste på meg i en matkø og vi småpratet litt til tallerkenene våre var fylt opp og vi gikk til hvert vår bord.

Ei annen fra hovedlabben jeg husket ansiktet på da jeg så henne, hilste også på meg da jeg havnet bak henne i kurssalen og lurte på hvor lenge siden det var siden jeg hadde sluttet, trivdes jeg med hva det var jeg gjorde nå og hun hadde rukket å få to barn siden da og jammen går tiden fort! 

Under den sosiale middagen halvveis i todagerskurset havnet jeg på bord sammen med salgsrepresentanten, tvillinglabbkollegaen og hennes kollega og jammen var det enda en hovedlabkollega jeg husket ansiktet og stemmen, men ikke navnet, på. Hun husket meg godt, og jeg fikk vite om skilsmisser, syke mødre, fraværende barn og vanskelige ekser, språkkurs og at hun likte å lage mat like lite som jeg gjør. Det var veldig hyggelig ved bordet, faktisk. Jeg pleier jo ikke være den mest pratsomme, men det gjør lite når de jeg sitter ved siden av stadig initierer til samtaler. Jeg svarer jo stort sett når jeg blir snakket til, jeg er bare ikke så flink til å ta initiativ selv. Jeg fikk vite masse nytt om min gamle lab, gamle kolleger, gamle og nye analyser, mye mimring og vi ble enige om at jeg måtte gjøre alvor av å besøke min gamle arbeidsplass når jeg en gang likevel var i Oslo.

Alt i alt et veldig vellykket kurs for min del, både sosialt og faglig. Det gjorde meg i grunnen veldig godt og jeg fikk faktisk en opptur av hele greia.

Fra gamlejobben min. PCR var litt artig, faktisk.
 

tirsdag 12. september 2017

Og plutselig!

De tenkte jammen ikke lenge på det! Jeg fikk tekstmelding fra min far i formiddag om nå hadde han kjøpt leilighet. Det ble en fin sak i tredje etasje med to soverom og vestvendt balkong med overtakelse allerede i mai.

Jøjje meg! Det skal bli en del å gjøre frem til da!

Men nå tar jeg straks turen til Bergen på kurs. :)

søndag 10. september 2017

Store endringer

"Beinet er ødelagt", hadde legen sagt til mor. Ikke akkurat en oppløftende melding å få. Akkurat hva som er ødelagt er det ingen av oss som vet, men far ønsker å få epikrisen for å se om det er en feil som er gjort eller om det var en "kalkulert risiko" fordi de kanskje ønsket fjerne mer av kreften og området rundt enn de opprinnelig trodde de måtte.

I dag har foreldrene mine tatt en alvorsprat sammen, og blitt enige om å selge både hytta og huset, og kjøpe seg en leilighet. Hytta går først og far håper på en million for den. Det burde ikke være umulig. Mannen og jeg skal hjelpe til når det nærmer seg. Far har tenkt å selge den privat, men hadde ikke tenkt på å få seg en gratis verdivurdering. Nå tenker han heldigvis på det. Det kan være greit å få en profesjonell vurdering på hva hytta er verdt, slik at han vet litt om hva han kan forvente i pris. Hytta er relativt gammel (30+ år), men ligger i et populært hyttefelt hvor det er bygget mye nytt de siste 10-15 årene. 

Foreldrene mine har også funnet et nytt leilighetsprosjekt som ligger ganske sentralt. I trinn 1 er det bare 2-3 ledige leiligheter igjen, mens i trinn 2 fins det flere. Mor ønsker tre soverom (sikkert grunnet min bror og familien i Oslo), men jeg fant ingen leiligheter med mer enn to soverom der. De får tenke litt på det. Store endringer er på vei.
 

fredag 8. september 2017

Mer dritt

Plutselig ble det stille, gitt. Det skjedde ikke så mye nytt, og så ble jeg himla forkjøla denne uka. To egenmeldingsdager måtte tas ut, og jeg dro hjem litt tidligere fra jobb i dag. Nå er det helg, og jeg skal komme meg litt mer til hektene før ny uke begynner.

Jeg har enten vært på besøk hos eller ringt min mor hver dag, bortsett fra de to dagene jeg var sykest denne uka. Nå holder jeg meg fysisk unna til jeg blir frisk nok igjen. Det er ikke verdt å utsette henne for mer elendighet enn nødvendig. Hun har fått mer enn nok å bale med.

I dag har hun vært på sykehuset for å sjekke beinet igjen, og min far snakket litt med legen etterpå. Det var ingen gode nyheter å trøste seg med der. Legene kan ikke si noe om hun har blitt kreftfri, og de har ingen tro på at hun kommer seg på beina igjen. Oslo kan ikke gjøre noe mer for henne, så lokalsykehuset har overtatt helt. Verken far eller jeg vet hvor mye mor vet, men jeg skal ringe henne i kveld. At det så dårlig ut, var alt far fikk ut av henne etter undersøkelsen før hun ble kjørt tilbake til omsorgssenteret.

Jeg håper hun og far klarer holde motet oppe likevel. Hvis vi ser bort fra en potensiell vedvarende kreftfare, så kan hun likevel komme seg godt. Det vil ta måneder før operasjonssåret gror skikkelig, men hvis hun trener godt, kan hun komme seg i en rullestol. Og hvis hun trener den friske foten sin sterk (og armene), kan hun klare mye på egenhånd! Hun er ingen ungførkje lenger, men alder er ingen hinder for styrketrening. Hun burde ideelt sett kunne klare å trene seg opp til å klare seg selv i stor grad, selv med en "ubrukelig" venstrefot. Hun kommer neppe hjem før hun kan klare å gå på toalettet selv, og med riktig trening og tålmodighet er ikke det en utopi. Spørsmålet er hvor sta, målbevisst og tålmodig hun er.

Foreldrene mine må snart også på alvor vurdere bosituasjonen sin. Eneboligen og barndomshjemmet mitt er ikke egnet for en rullestolbruker. Inngang, baderom, kjøkken og soverom bør tilpasses og at alt er på ett plan er naturligvis det ideelle. Det blir nok tungt for dem. Det kom så mye raskere på dem enn noen forventet. Det blir litt tungt for meg også, faktisk.

Dritt!

onsdag 23. august 2017

Midlertidig opphold

Min mor har fått seg en fin, liten hybel på omsorgssenteret. Opprinnelig skulle hun kastes ut i slutten av denne uka, men hun har fått midlertidig fortsatt opphold. Heldigvis. Hun er på ingen måte klar til å komme hjem, pleietrengende og sengeliggende som hun er.

Matlysten hennes har kommet litt tilbake, og de fjernet sondenæringen for noen dager siden. Hun spiser både lapskaus, karbonader, poteter og kaker. I går hadde hun spist hele to kringlebiter! "Den var fantastisk god!", proklamerte hun. Jeg blir glad av å høre slikt, selv om hun fortsatt er småspist.

Da jeg var innom henne etter endt vakt på mandag, hadde hun kviknet til etter en dag som hun stort sett hadde sovet bort. Min far ringte meg og advarte, ettersom han visste at jeg skulle innom senere, om at hun hadde vært nokså bortreist mens han var der. Hun hadde sovet mye, ikke hørt at mobilen hennes hadde ringt og lurt på når de var kommet dit. Og da hun sa at hun måtte på toalettet, og far sa han skulle hente pleierne, lurte hun på hvorfor det fordi det kunne hun jo klare selv og halvveis prøvde komme seg ut av senga. Det lyktes rimeligvis ikke.

Men altså, da jeg var innom noen timer senere, var hun våken og helt med. Jeg testet den opererte foten litt mens jeg var der, og klødde og klemte litt her og der. Hun kjente at jeg klemte hardt i lille- og storetåa, men ikke de tre midterste. Og da jeg dro neglene litt røft over fotbuen hennes, rykket hun også til. Hun kan ikke bevege noen tær og ikke ankelen, men klarer vende beinet litt mot venstre. Jeg tar det som et tegn på håp om mulig bedring.

Jeg prøvde innføre en liten treningslek, men er usikker på om motivasjonen og viljen er tilstede. Tanken var ihvertfall at hver gang noen kommer inn på rommet hennes, skal hun løfte armene rett opp som en liten minibølge. Hun er ikke helt med på den ennå.

Radioen som hun sendte hjem med far fordi hun ikke hørte på likevel, fikk jeg henne til å ville hente tilbake, så far tok den med igjen i går. Og mens jeg var innom på mandag, fikk jeg henne til og med til å se 21-nyhetene på TV2! Hun som slett ikke gidder ser på tv lenger! Pleieren som kom inn med kveldsmedisiner, kommenterte at hun syntes det var så deilig å høre tv-lyden da hun kom inn for det var så stusselig å se mor ligge der og stirre ut i det stille rommet alene med egne tanker.

Mor har ikke fått noe treningstilbud ennå, for de har prioritert å behandle lungene hennes. De har vært redd for at hun skulle få lungebetennelse, men det ser så langt bra ut. Men operasjonssåret i lysken er fortsatt åpent, og det gror sakte, så sakte. En vakuumpumpe pumper vekk overskuddsvæske for raskere tilheling, men det tar sin tid.

Den mentale formen hennes er veldig opp og ned.

tirsdag 15. august 2017

Små fremskritt

I forgårs hadde mor faktisk sittet hele 4,5 time i stolen før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Far hadde med litt bløtkake til henne i går, men hun hadde bare orket en fjerdedel. Matlysten hennes er fortsatt veldig dårlig, og hun får fortsatt sondenæring.

Men!

I dag (ettersom vi er passert midnatt) blir hun overflyttet til et helse- og omsorgssenter! Der vil de forhåpentligvis fokusere mer på å trene henne opp til å klare seg mer på egenhånd. Venstrefoten hennes er fortsatt like ubrukelig, men kanskje klarer de å få litt mer liv i den? Da jeg besøkte henne midt i kveldsvakten min i går, virket hun relativt pigg. Jeg tror hun ser frem til å komme ut av sykehuset og arbeide med å komme seg ut av sykesenga.

lørdag 12. august 2017

Aber plötzlich

Jepp, berg-og-dalbane. Tidligere i dag ringte min far og sa at mor hadde sittet en hel time i en stol før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Og når jeg nettopp ringte henne, hadde hun sendt far ut for å kjøpe pølse på byens famøse pølsekiosk! Hun er fortsatt ikke videre imponert over sykehusmiddagene. Det er små lyspunkt på veien!

fredag 11. august 2017

Viljeknappen

Jeg har ikke skrevet på en stund, og det skyldes at jeg ikke helt har visst hva og hvor mye jeg skulle fortelle. Men nå kjenner jeg at jeg må ha en ventil. Et sted å få det ut. For ting er litt dritt for tiden.

Min mor er fortsatt innlagt på sykehus og jeg besøker henne hver arbeidsdag, enten før eller etter vakten min. Men det står ikke godt til med henne. Det er hennes åttende sengeliggende uke, og hun blir bare svakere i muskulaturen. Den opererte foten er fortsatt ikke god, hun sier hun ikke kjenner når jeg stryker eller klemmer på tærne hennes og hun kan gjøre lite med den. Den høyre og egentlig friske foten blir jo heller ikke brukt, og muskulaturen svinner. Hun har blitt tung i kroppen og alt er vanskelig for henne. Jeg mistenker at hun ikke er så flink til å gjøre de øvelsene hun har fått i lekse.

Men én ting er den svinnende muskelmassen hennes, det neste er den forsvinnende matlysten hennes. Hun har blitt ekstremt sær i matveien. Ingenting smaker godt lenger, og hun har pirket i middagene. Min far og jeg prøver friste henne med godsaker, men det er ikke så mye hun orker. For to dager siden hadde far med seg sushi til henne. Da spiste hun heldigvis alle åtte bitene. Jeg hadde med oppskåret jordbær med sukker i går, men det ble for søtt for henne, så hun spiste bare litt. I dag skal far ha med blåbær og vaniljesaus. Matlysten hennes har vært så dårlig at hun i går ble satt på sondenæring. Det er et ekstremt dårlig tegn når matlysten forsvinner og jeg er ærlig talt litt redd for henne. Heldigvis spiste hun litt av gårsdagens jordbær.

En siste ting som bekymrer oss, er måten hun av og til svarer oss på. Litt på siden av det hun blir spurt om, liksom. Som kunsten og det fillete blodtrykksstativet i forrige post. Sykepleierne hadde også reagert på det, og hun var på CT med kontrastvæske denne uken. Far hadde snakket med legen etter det, og kom hjem til oss etterpå. Mors hjerne viste tegn på å krympe og de mistenkte begynnende demens. Hun skal utredes videre, men det er en utvikling som ingen av oss liker. Jeg håper det "bare" er voksenvannhode (normaltrykkshydrocephalus) ettersom det da er en sjans for å reversere hjerneproblemene.

Det har vært en emosjonell berg-og-dalbane de siste månedene. Fra aksept av kreft til håp om tilnærmet tilheling til frykt for å miste mor enten til kreften eller demensen. Jeg holder fasaden, men de siste dagene har det vært blytungt. Den er tynn som et eggeskall som truer med å briste ved enhver pirking.

Jeg pusher henne på om viktigheten av å trene bein og armer for å komme seg opp av senga, samt spise godt med mat. Hun trekker lett på skuldrene og har ikke sett ut til å bry seg så mye. Av og til gir hun litt merkelige svar når jeg spør om noe, andre ganger virker hun pigg. Da jeg så til henne etter en endt kveldsvakt, kom påtroppende nattevaktssykepleier inn på rommet. Da livnet hun til, og jeg merket at de hadde en god kjemi og hun ramset opp flere steder til meg som han hadde bodd på. Andre ganger er det vanskeligere å holde en samtale og jeg lurer av og til under samtalen på om hun vet at jeg er datteren og ikke bare en av pleierne i hvitt. Men så går øyeblikket over og hun er mer eller mindre seg selv igjen.

I går kveld, mens hun spiste jordbærene, maste jeg nok en gang om viktigheten av å trene. Da var hun oppsatt på at nå skulle hun ut av senga. "Det er like før, nå!", sa hun. Og jeg vet at det ikke er sant. Formen hennes er like dårlig som i begynnelsen av uka, da jeg overvar at fysioterapeuten fikk satt henne på sengekanten med mye om og men og hjelp av to andre pleiere. Hun slet med å heise hodet normalt og se rett frem, og orket ikke sitte oppe mer enn kanskje ett eller to minutter. Jeg fikk henne til å heise armene rett opp, og det var godt å se at hun klarte det uten problemer. Bare for to dager siden slet hun med å få alle tablettene, en av gangen, inn mellom leppene og svelge dem ned med vann. Hun skalv på hendene og klarte nesten ikke få dem opp til ansiktet. I går var hendene roligere, og hun satt/lå og leste Hjemmet da jeg kom på rommet. Jeg maste også om at hun må være flink til å bevege på den friske foten. "Ja, men den går jo nesten av seg selv!", sa hun, og jeg vet jo at det ikke er sant. Den friske foten er svak etter snart to måneder i senga. Med sviktende stemme sa jeg at det er viktig å trene hvis hun skal komme seg ut av senga, og jeg klarte ikke holde tårene unna lenger. "Det er dessverre ingen pille eller knapp å trykke på, og så er du sterk nok. Du får det blytungt, men du må trene deg opp". Da kom det stille fra henne: "Jo, det fins det ... Viljeknappen." Da holdt jeg på å bryte sammen og måtte tørke tårene. Jeg håper bare det ikke bare var et lite blaff av klarsyn, men en faktisk vilje til å endelig gjøre en innsats for å komme seg opp og ut av senga. Kanskje hadde hun hatt en prat med fagfolk om dette tidligere på dagen. Jeg vet ikke. Vi er ikke så flinke på følelser i vår familie, så da hun så at jeg ikke klarte holde tårene inne, kastet hun noen blikk på meg og fortsatte å spise på jordbærene.

Jeg er redd for å miste henne. Det kan ta lang tid, men jeg liker overhode ikke utviklingen. Jeg synes "forfallet" har gått så fort! Hun var jo seg selv da hun ble lagt inn på Radiumhospitalet, men så begynte tiden i senga å gå og hun ble ikke bedre. Hun fikk en infeksjon da hun kom her sør, blodtrykksfall og hjerteflimmer og hun måtte få blodoverføring. Infeksjonen er fortsatt ikke ute av kroppen hennes, men den er minkende. Hun har måttet operere inn en vakuumpumpe for å drenere vekk væske fra lyskesåret, ettersom infeksjonen ikke ga seg. Kroppen er hoven og ødematøs og tung, og det surkler i lungene hennes på utpust.

Mor er lei av å være så syk og pleietrengende, men hun må trene seg opp. Jeg håper hun beholder motivasjonen jeg så et glimt av i går kveld. Både hun og jeg trenger den.

mandag 24. juli 2017

Fillete

Min mor kom endelig tilbake fra Radiumhospitalet i forrige uke etter omtrent tre uker der. Nå er hun på det lokale sykehuset hvor jeg også jobber, så nå kan jeg stikke innom hver arbeidsdag. Jeg har nettopp gått av etter ei nattevaktshelg, og har sett innom henne før hver vakt og i dag morges før jeg dro hjem. I natt har hun ikke hatt det særlig godt. Etter et blodtrykksfall i går og synkende hemoglobin, fikk hun blodoverføring i tillegg til at de dytter i henne så mye væske de klarer. Hun orker nemlig ikke drikke nok selv. Nattens undersøkelser og behandling var én ting, men foten hennes har vært vond nå og hun fikk ikke særlig til smertelindring i natt, så hun sov nesten ingenting.

Jeg vet ikke om det var fordi hun var sliten og trøtt, om det er synet som sviktet henne litt eller om det er andre ting, men jeg blir faktisk litt usikker på om jeg bør bli litt bekymret når hun plutselig oppgitt kommenterer at "Det ser så fillete ut!" og kikker på noe ved siden av sengen. Og det viser seg at det som ser "fillete" ut er et metallstativ for blodtrykksmåleren på rommet hennes hvor også et termometer hviler i en lomme. Ikke en tøyfille i sikte, bare uskyldig medisinsk utstyr. Jeg velger å skylde på en kombinasjon av trøtthet og dårlig syn. Hun kommenterte også noe på veggen i helgen, og lurte på om det var noe kunst fra noen hun kjente. Kunsten var en staseslange og et stetoskop som hang på en knagg på veggen.

Fillete blodtrykksmålertralle?
 

mandag 10. juli 2017

Plutselig tilbake

Ferdige med 2/3 av ferien og ferieværet ser ikke ut til å bli plagsomt fint. Ihvertfall ikke i begynnelsen av uka. Jeg har litt større håp for slutten av uka, sånn rett før jeg går tilbake til jobb igjen. Vi får se. Været blir som det blir, og det er fint lite å gjøre med det annet enn å innrette seg.

Ferien så langt har altså vært tilbrakt på Vestlandet, med noen få ekskursjoner hit og dit. Jeg skal fortelle mer om dem når jeg har behandlet de 500+ bildene jeg tok i løpet av ferien. 

Min mor er fortsatt innlagt på Radiumhospitalet og har det så greit som man kan forvente. På hjemveien fra Vestlandet overnattet vi i Oslo og besøkte henne begge dagene. Vi kjøpte en radio og øreklokker til henne, slik at hun kunne få litt adspredning fra lange, kjedelige timer i senga. Min far har vært inne i Oslo denne helga, og måtte allerede skifte batterier i radioen, så da betyr det at hun bruker den, og det er jo bra! Hun bor på et tomannsrom, og begge er lenket til senga. Fjernkontrollen til TVen de deler ligger på et bord i et hjørne av rommet, så det har visst vært lite TV-titting. De er vel begge for høflige til å ville forstyrre den andre, så de har det relativt rolig bak hvert sitt forheng.

Mors form er sakte i bedring. Lenge kunne hun ikke bevege tærne på det opererte beinet, men for et par dager siden kunne hun melde at nå kunne hun endelig bevege de små tærne. Storetåa var fortsatt litt vrien til å samarbeide. Hun har sittet litt mer i rullestol de siste dagene, og det ser ut til å funke bra. Beinet er fortsatt hovent, men ikke så ille som i begynnelsen. Det kan se ut som hun blir værende der ihvertfall ut neste uke.

Vel hjemme på Sørlandet igjen oppdaget jeg at plantepassernaboene hadde gjort en i overmåte god jobb at veksttrauet formerlig bugner av grønne vekster! Jeg har glemt å sjekke om løken fortsatt er i live, men både salat, spinat og gulrøtter har vokst så til de grader at lokket er vanskelig å plassere på plass etterpå! Jeg satte tre stiklinger også i blomsterkassa til klematisen, men den ene strøk med mens vi var vekke. Til gjengjeld har de to andre blitt så frodige at jeg må spise mye salat fremover!

Spinat, kulegulrøtter og plukksalat. Og kanskje en løk nedi der et sted.

Frodig plukksalat sammen med klematisen og Buddha.
 

lørdag 24. juni 2017

Plutselig ferie

FERIE! Den kom tidlig i år, og føles litt plutselig, men jeg er alltid klar for fri. Vi drar til Vestlandet og svigerfamilien for ei drøy uke. Jeg har fått en nabo til å passe uteplantene. Inneplantene og akvariene får klare seg selv til vi er tilbake.

Min mor er i relativt god form og ved godt mot, som det heter. Beinet er visst veldig hovent etter operasjonen, men hun har få smerter. Legene hadde sagt hun måtte være innlagt 1-2 uker, så hvis hun fortsatt er der når vi drar hjem fra Vestlandet, kjører vi om Oslo og besøker henne. Fredag hadde hun vært oppe og gått litt allerede. Ikke mye, men ihvertfall vært oppe på beina, og det er jo bra.

I "grønnsakshagen" min vokser det faktisk litt. Jeg har allerede høstet blader fra spinaten, og den smaker jo ekstra godt og sprøtt når jeg vet den er dyrket frem selv. Det blir flere kulegulrøtter etterhvert og den plukksalaten jeg priklet, har blitt så frodig at den truer med å skygge for gulrøttene og ta over sin side av veksttrauet. Den har jeg også allerede høstet noen blader av, og de smaker salat. Ikke spesielt spennende, men sprø og gode. Veldig tilfredsstillende å høste fra egen "hage"! 

Veksttrauet med spinat, plukksalat, gulrøtter og én løk. Det overeksponerte bildet er noen dager gammelt, og salaten er enda mer frodig nå. Salaten øverst til venstre er fra samme batch som de til høyre, bare satt ei stund senere - samme dag som bildet er tatt.
 
De litt sørgelige plukksalatrestene. Plantevanningsnaboene har fått lov å ta dem hvis de vil ha dem.

tirsdag 20. juni 2017

Dritt og lort - del 2

Mandag hadde min mor en time på Radiumhospitalet for å snakke med legene om videre undersøkelser og behandling. Hun hadde ringt dem i forrige uke for å høre om det var snakk om innleggelse, noe det ikke var. Men mens hun var til samtale i går, fikk de en avbestilling, så nå er hun innlagt likevel. Og det blir en fem timers lang operasjon på onsdag hvor de skal gjøre noe med/i lysken hennes hvor de fant en metastase. Og så skal hun få en cytostatika-hestekur, som nok vil gjøre henne rimelig klein til forms. Det skal være en éngangskur som forhåpentligvis vil fjerne "de mørke flekkene" rundt primærmelanomet. Far min kjørte alene tilbake fra Oslo i går ettermiddag via Sverige. Han "hadde jo billettene!", og min niese bor hos dem denne uka fordi hun måtte ut av studentboligen. Far tar med seg niesen min tilbake til Oslo til torsdag. Jeg er spent på hvordan det vil gå med mor. Alternativet, sa legen, var å amputere foten ved hofta ...

søndag 18. juni 2017

Barndomsminne #6

Jeg hørte på radioen på vei til jobb tidligere denne uken, og da begynte Queens "I was born to love you" å spille, og jeg ble umiddelbart henrykket til barndom/tidlig ungdom. Min bror hadde spilt inn bl.a. denne på kassett til meg, og jeg hørte mye på den på hytta. Minner om musikk på walkman, tegneserier i dårlig lys og køyeseng på hytta.



tirsdag 13. juni 2017

Litt nytt

Jeg gikk på vekten igjen for første gang på to måneder. Det var en nedslående opplevelse. Jeg visste at jeg hadde gått opp litt i vekt, men at det var 3-4 kg var litt kjipt. Men det gir jo nytt liv til motivasjonen om å ta fornyet tak i kostholdet og treningen. Det er bare å stå på og ikke gi seg!

Minidrivhuset har endelig kommet ut på verandaen, og da vi var ute på Plantasjen i helgen, kjøpte jeg endelig en cherrytomatplante. Det har jeg hatt lyst å kjøpe lenge, men ikke turt fordi jeg ikke hadde tro på at jeg kunne klare å holde liv i den innendørs. Om jeg klarer holde liv i den utendørs vil vise seg. Den har selskap av et lite brett med plukksalat. Det er bare to uker til vi tar sommerferie, så jeg har ikke helt hatt lyst å kjøpe inn så mye når jeg vet at jeg blir borte over ei uke. 

Fjorårets staudeinvestering har vist seg å være relativt god. Alle alunrotene har overlevd (skjønt en ser litt skranten ut, men den blomstrer likevel), samme med hvit rips, eplemynte, timian, forglemmegeisøster (én av to er 50% overlevelse!), julerosen, klematisen (skjønt den henger med nebbet i disse dager uten at jeg skjønner hvorfor), tre av fire campanulaer, fagerklokken og kantabstorknebb - i tillegg til dvergsyrinen, bambusen og steinbedsplantene. Astilben og peonen fra i fjor overlevde ikke vinteren, dessverre. En kattemynte har overtatt potten til astilben, som jeg egentlig tror druknet og råtnet fordi drenasjen i potten var for dårlig. Nå har mannen drillet hull i fiberduken som dekket vanningshullet, og da skal jeg si det kom ut mye søle!

Sparsomt innredet enn så lenge.
 

søndag 4. juni 2017

Mer nytt

Dagen etter at jeg skrev forrige innlegg, kom sannelig innkallelse til genetisk veiledning medio juni. Endelig! Det står på ett av alle arkene som kom at "Hvis du selv ikke har hatt kreft, og den som har hatt kreft i familien lever, er det en fordel om hun blir med deg til timen her for informasjon og eventuell testing.", så jeg prøver å få med min mor hvis hun har tid og ork til det. Hun er jo allerede inni et opplegg og har vel mer informasjon allerede enn meg.

Jeg ringte min mor i går. Foreldrene mine er på hytta denne helgen, så det ble ikke noe av middagen jeg hadde planlagt. Den ble utsatt til neste helg i stedet. Min mor kunne forøvrig opplyse at det var funn i én lymfeknute i lysken og at hun skal til scintigrafi (for å sjekke om det er spredning til skjelettet), CT og diverse blodprøver. Svar på alt dette skulle hun få 13. juni. Jeg håper og ber om det ikke er mer spredning nå. Det holder med det hun allerede har fått. Legen som behandler henne spurte henne forresten om TV2 kunne filme under den siste timen, men min mor er litt avventende og har ikke bestemt seg ennå. Underholdning av andres elendighet - ikke et nytt fenomen. 

Noen av de nye plantene på verandaen før potting.
 

torsdag 1. juni 2017

Dritt og lort

Tittelen er hentet fra min fars kraftuttrykk da han fortalte meg siste nytt om min mors krefthistorie. Han banner ikke. Ihvertfall ikke som jeg har hørt. Det sterkeste må være "For tusande!". Da har det skjedd noe virkelig alvorlig. "Dritt og lort!!" er ikke så langt unna når det kommer fra ham.

Siste nytt er at mors føflekkreft har spredd seg til lymfeknutene. Jeg skriver flertall, men glemte i befippelsen å spørre om det var funn i bare én eller flere knuter. Prognosene har dermed sunket. Jeg kom over denne nyttige lenken: Prognose for føflekkreft. Den gir noe håp, men på langt nær så mye som ønskelig.

Forøvrig venter jeg fortsatt på å få genetisk veiledning, slik at jeg kan bli gentestet med tanke på brystkreft.

Drittkreft!

lørdag 20. mai 2017

Minidrivhus

Vi har ikke hage og heller ikke økonomi til å kjøpe et ordentlig drivhus, noe som er drømmen min. Men Clas-Ohlson har en mer økonomisk og lett variant som jeg falt for. Men jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg skal ha på hyllene der! Den får stå inne på stua ei uke til, for neste fredag blir det fasadevask av huset.

Bildet er lånt fra ClasOhlson.com

tirsdag 16. mai 2017

Bare nevner det

Jeg må innrømme det: Det er litt kult, selv om det bare er et par sekunder. Jeg blir neppe gjenkjent på gata på grunn av dette, for å si det sånn.

mandag 1. mai 2017

Inspirert

Jeg inspireres av å se og lese om folk som dyrker egen mat på lettvindt måte. Og så blir jeg littegrann misunnelig fordi vi ikke har hage og jeg ikke har grønne fingre. Jeg har lyst på slike plantekasser som er så i vinden for tiden, men vi har ikke plass. Verandaen vår er ikke stor. Hver gang jeg er på Plantasjen eller Hageland, sender jeg lange, lengtende blikk mot utstillingsdrivhusene de har. Jeg ønsker meg slikt, men vet jeg verken har plass eller råd. Skal jeg dyrke, er det nødt å bli i småskala.

I februar var jeg innom Hageland og så et "drivhus bord", som de kaller det. I syregrønn/neongrønn/lysegrønn-med-litt-olivenfarge. Ikke helt min stil, altså. Siden da har jeg ventet med lengsel og spenning på at de skulle ta inn mer normale farger. 

Og nå er jeg den stolte eier av et "drivhus bord" i mørkegrå farge og lokk med luftehull. Neste helg skal jeg gjøre kjøkkenhage ut av den, og så gulrot, spinat og løk i den. Løken er litt plasskrevende, så jeg er litt usikker på den, egentlig. Jeg skal tenke litt på det. Men jeg gleder meg! Det er endelig VÅR!

Bildet er lånt fra Hageland.no

lørdag 22. april 2017

På ny og ukjent grunn

Jeg har nylig gjort noe veldig ulikt meg. Jeg har trådt solid ut av min kjære komfortsone og gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Og jeg innser at det er delvis på grunn av forfengelighet og delvis på grunn av at jeg ikke har barn, og derfor et ønske om at noe skal leve videre etter meg. Det er vel kanskje et utslag av forfengelighet, det også. Dette noe er noe så uvant som å være statist i en reklamefilm.

I et svakt og veldig overtrøtt øyeblikk kom jeg over en lenke på facebook som jeg klikket meg inn på. Veldig lenge tok jeg bare vare på lenken og kikket innom med ujevne mellomrom, før jeg til slutt - i nok et overtrøtt øyeblikk - registrerte meg der, på statist.no.

Det var noen år siden, og etter det har jeg merket meg at så godt som all statistvirksomhet foregår på Østlandet, og noe småtterier i Bergen, Trondheim og noen få andre steder. Ekstremt lite på Sørlandet, for å si det mildt.

Inntil jeg fikk en telefon rett før påske, mens jeg var på jobb. Tilfeldigvis hadde jeg telefonen i lomma, og på grunn av all lyden rundt meg fikk jeg ikke med meg presentasjonen til hun som ringte meg, så jeg antok at det var nok et meningsmålingsinstitutt som ville at jeg skulle svare på noen spørsmål, så jeg var litt kort i tonen og bare ventet på en mulighet til å avslutte samtalen. Så seig det inn hva som faktisk ble sagt. Om jeg var interessert i å stille opp til en reklameinnspilling? Noe perpleks bekreftet jeg det så snart jeg oppdaget at det passet med vaktene mine. 

Og plutselig var påska over, innspillingsdagen kom, jeg ble sminket og kledd opp og lurte på hva i h****** jeg hadde begitt meg ut på - og fikk en kjetting rundt meg og en is i hånda.

Så nå får dere snart se meg på tv! 

For et par dager siden slo det meg plutselig at de neste ukene kommer det til å sitte en person i Oslo som skal finstudere meg (og noen flere) på film, pusse på skavanker og justere farger. Meg! Mitt tryne! Det var en veldig underlig åpenbaring. Jeg er VELDIG spent på resultatet! Jeg håper det blir bra og at jeg ikke blir klippet vekk.

 

onsdag 5. april 2017

Ingen kjære mor

Jeg har vært hos fysioterapeut, og der kommer det ikke det å være noen kjære mor. Jeg hadde en snau time hos henne og fikk klar beskjed om at hun drev med trening, og ikke massering. Det var i så fall helt unntaksvis. Og så kikket hun på kroppen og holdningen min. Stå slik og sånn, bøy deg hit og dit, kryss armene, bøy beina og nakken, se til høyre og venstre. Konklusjonen var at jeg trenger opptrening for å styrke kjernemuskulaturen. Stiv akilles, stive leggmuskler, svak hofte, svak nakke, et nakkevirvel som stakk litt ut og gav meg en rykkvis bevegelse når jeg bøyde nakken ned, antydning til hallux valgus og lett plattfot, særlig den ene foten. Men god balanse, da. Jeg får ta de komplimenter jeg får. 

Jeg skal prøve en time med treningen hennes over påske. Hun driver med redcord og neurac, som jeg har hørt litt om tidligere. Det skal visst være bra trening. Og så anbefalte hun meg noen innleggssåler til jobbskoene mine, ettersom jeg går mye i jobben min. Jeg fikk forresten også skryt for valg av jobbsko - Sketchers og MBT. Det var hun veldig fornøyd med. Og ettersom hun har trening på - for meg - litt ukurante tider, nevnte hun at det var godt mulig at jeg kunne få litt fritak fra jobb for å trene hos henne. Det blir nok personalansvarlig og seksjonsledere på jobb superfornøyd med ... Vi får se om det behovet melder seg.

For å fordøye all den overstående informasjonen dro jeg på shopping spree etterpå, og endte opp med tre (!) dongribukser, som jeg foretrekker å kalle dem, med trange legger - eventuelt slim fit, om du vil. Jeg er så lei av de akkurat litt for store buksene jeg går i for tiden. For tre uker siden kjøpte jeg et nytt belte, men det hjalp ikke noe særlig. Derfor - nye bukser som jeg får litt klaustrofobi i fordi de er så himla trange om beina, og det er uvant for meg. Men jeg tror de ser bra ut, da.

 

 

torsdag 30. mars 2017

Oppdatering

Jeg har endelig vært til legen og snakket om MR-resultatene. For én gangs skyld kom jeg inn presis på tiden, og hun var så stolt over det at hun kommenterte det selv. "Dette er du ikke vant til?", spurte hun. Og det hadde hun rett i. 

Det blir ingen inngrep på lipomet. Ennå, ihvertfall. Hun henviser meg til kontroll-MR om et halvt år, og jeg sa at jeg kunne avvente til etter det. Jeg synes fettklumpen på ryggen er skjemmende og har egentlig lyst å bli kvitt den, men så har jeg jo den morsomme EDS-komplikasjonen i tillegg. Så jeg avventer. Og forbereder meg i det stille på å argumentere for å bli kvitt den til høsten. Etter MR-en.

Neste uke skal jeg til fysioterapi for første gang på noen år. Siden vi flyttet fra Oslo, faktisk. Jeg hadde siste naprapattime i desember, og det har gått overraskende bra til nå. Jeg har kvidd meg for å bestille time hos fysioterapeut fordi jeg ikke har et akutt behov for det, men ettersom det er litt ventetid på å komme inn til henne, fikk jeg endelig ånden over meg for et par uker siden og ringte dem. Og plutselig satt jeg med en prematur time som jeg ikke synes jeg kan si nei til bare fordi jeg ikke har vondt akkurat her og nå.

På grunn av fysioterapitimen må jeg avbestille PT-timen min den dagen fordi de er nesten sammenfallende. Det har vært ekstremt lite trening i de siste ukene. Først forsvant all treningsmotivasjon på grunn av den dårlige nyheten om min mor. Og så lå jeg langflat av en heftig forkjølelse. Og nå må jeg avbestille treningstimen neste uke. Jeg lover å skjerpe meg!

Men til helgen skal koret mitt holde konsert! Det blir både gøy og spennende - og litt skummelt! 


 

mandag 20. mars 2017

En viss progresjon

Jeg ringte Oslo i dag for å høre om de hadde mottatt henvisningen til genetisk veiledning, fordi jeg syntes det tok slik tid før jeg hørte noe fra dem. Den var heldigvis mottatt, men jeg stod på venteliste. Og her i byen betyr det at jeg kanskje får time før sommeren ... Jeg gav dem beskjed om at jeg kunne møte opp på kort varsel i tilfelle de fikk en avbestilling. Mens jeg hadde dem på tråden fikk jeg også spurt om en ny blodprøve måtte tas, og hun kunne ikke se at det var registrert noen blodprøver på meg, så da må jeg vente ytterligere på det etter veiledningen! Minst en måned fra prøvetaking til svar foreligger! Da snakker vi omtrent ETT ÅR siden jeg ba om å få tatt testen! Jeg er ikke imponert.

Og neste uke skal jeg snakke med legen om MR-resultatet. Det kan jo bli spennende.

 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...