© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

søndag 30. oktober 2016

På konsert

Vi har vært på konsert i Oslo! På fredag hadde Jean Michel Jarre konsert i Oslo Spektrum, og mannen og jeg tok turen til Oslo. Praktisk nok overnattet vi hos min brors familie, der plutselig legekontoret mitt ringte på ettermiddagen. Det var legen min som endelig hadde oppdaget mitt lave vitamin D-nivå, og ville skrive ut Divisun for å skikkelig gi meg en boost. Det trengs jo åpenbart.



Det var en bra konsert! Jeg synes JMJ har blitt litt mye tyngre i musikken, med heftig bass og mer upbeat rytme. Mannen syntes dette var JMJs beste konsert, mens jeg likte bedre hans forrige i Oslo. Det var også mindre laserbruk denne gangen, selv om det var et flott lysshow gjennom hele konserten. En JMJ-konsert er vel verdt pengene, og mannen holder seg utrolig godt til å være 68 år!


Jean Michel Jarre spiller på laserharpen sin.


fredag 21. oktober 2016

Se D!

Jeg var hos legen min igjen. Faren min spurte meg nemlig under bursdagsmiddagen min i begynnelsen av måneden om jeg hadde tatt "den der prøven" for arvelig brystkreft. Det hadde jeg ikke. Jeg visste at min farmor fikk brystkreft i 70-årene, men hun ble operert og ble bra igjen etterpå. Min mormor døde av kreft, men jeg trodde det var lungekreft. Det var det ikke. Hun døde av brystkreft 44 år gammel, da min mor bare var 16 år gammel. Lille julaften, til og med.

Jeg søkte litt på nett om arvelig brystkreft, og kom over noen kriterier for å mistenke arvelig brystkreft i familien. De er som følger: 
  • Kvinner under 50 år med brystkreft
  • To nære slektninger under 55 år med brystkreft
  • Tre nære slektninger med brystkreft uansett alder
  • Menn med brystkreft
  • Kvinne under 60 år med kreft i begge bryster (bilateral brystkreft)
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning med eggstokkreft
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning under 55 år med prostatakreft 
  • En kvinne med eggstokkreft, uansett alder
Da tenkte jeg at det var en god idé å få tatt DNA-testen for dette, og fikk meg altså en legetime. Blodprøven tok jeg i dag, sammen med en liten haug andre prøver jeg slengte på når jeg først var i siget. Legen min og jeg har en avtale om at jeg kan bestille mine egne blodprøver og så vurderer hun dem når hun får svaret. Jeg kontrollerer bl.a. min hypotyreose, vitamin B12 og vitamin D sånn cirka kvartalsvis.

Jeg har ligget noe lavt på vitamin D, lyshudet, rødhåret og solunnvikende som jeg er. Men denne gangen var jeg veldig lav. Jeg har ligget på rundt 40 nmol/L (referanseverdien er 50-150), men i dag, altså! Usle 29 nmol/L. De tablettene jeg har i skapet på badet har stått godt lagret der, men de gjør lite nytte for seg i boksen. Nå har jeg i stedet kjøpt tyggetabletter med appelsinsmak. De er faktisk gode! Jeg setter min lit til at to slike om dagen kan hjelpe litt.

Sånn avslutningsvis kommer jeg på at det egentlig er endel kreft i slekta på begge sider. Farfar døde av tykktarmskreft og en onkel på morssiden døde av kreft i eller på halsen. Og min mor fikk nettopp påvist ondartet føflekkreft som skal opereres vekk om et par uker. Jeg går nesten bare og venter - og lurer på hvilken variant jeg på et eller annet tidspunkt skal få.

 

mandag 10. oktober 2016

Et dukkehjem

En tittel inspirert av Ibsen, men helt uten dramaturgien. Det er likevel snakk om løsrivelse. Ikke fra en konform kvinnerolle, men fra en drøm, en lengten, et ønske. Jeg skal kvitte meg med mitt barndoms dukkehus.

I mange år har mine foreldre spurt og spurt igjen om ikke jeg snart skal kvitte meg med dukkehuset mitt som har vært lagret på loftet deres siden 80-tallet. Og jeg har svart, igjen og igjen, at nei - jeg vil vente litt til. Nei, vi har ikke plass til å lagre det hos oss, og står det ikke greit nok der oppe på loftet?

Hvorfor har det tatt så lang tid og hvorfor har det sittet så langt inne å kvitte meg med det?

Forklaringen er enkel og sår.

Dukkehuset har jeg ønsket skal gå i arv til mine barn. Et av mine barndomsminner som jeg ønsket å dele videre til neste generasjon. 

Dukkehuset har dermed symbolisert håpet om egne barn. Å gi avkall på dukkehuset har betydd å gi avkall på drømmen om egne barn. Det har sittet langt inne. Det SITTER langt inne! Det er ikke med lett hjerte jeg nå selger dukkehuset.

Men nå har jeg kapitulert. Gitt opp. Forkastet drømmen. Innsett realitetene. Det blir ingen egne barn. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

Jeg spurte i sommer en venninne (strengt tatt min eneste) om hun var interessert i det til sine døtre. Det var hun, men hun ville snakke med mannen sin først. Da hun ringte meg på bursdagen nylig, tok jeg opp tråden og spurte om hun fortsatt var interessert i å kjøpe dukkehuset. Det virket som hun dro på det da det ble snakk om kjøp og ikke gave. Jeg hadde syntes det var en god erstatning for egne barn, at en venninnes barn overtok det, slik at jeg kunne se dem glede seg over det. La dukkehuset forbli en del av mitt barndoms rike, så å si.

Det ser uansett ikke ut som jeg trenger bli sittende med dukkehuset lenge, for jeg har allerede fått en interessent gjennom koret - men jeg ønsker å gi min venninne en sjanse først. Høystbydende får kanskje tilslaget.

Potetene er ferdige.
Snasent messingsett.

søndag 9. oktober 2016

På fornavn

Jeg fikk oppfylt et bursdagsønske i år. Helt tilfeldig, faktisk. Plutselig ramlet det inn en e-post kort før bursdagen min hvor jeg ble spurt om jeg ville prøve ut et produkt fra Color4Care for så å blogge om det, og så kunne jeg velge mellom noen bestemte produkter. Ett av produktene var nemlig noe jeg hadde lyst på sist jeg handlet hos dem, men som jeg da valgte å ikke kjøpe. Navneskilt!

Hos Color4Care kan man nemlig tilpasse navneskiltet til omtrent enhver smak og ønske, for de har svært mange valgmuligheter. Ovalt eller firkantet skilt? Klemme, magnet- eller nålefeste? Font, fontfarge, bakgrunnsbilde eller -farge og illustrasjonsbilde etter eget ønske fra et godt utvalg.
 
Noen av bakgrunnsbildene man kan velge.

Noen av illustrasjonene man kan velge.
Skiltet mitt kom i posten etter omtrent ei uke. Dessverre var det noen små skjønnhetsfeil, som små bobler i overflateplasten og noen hadde klassa på plasten før den var ferdig størknet og satt et avtrykk som ikke går vekk. Slikt er utrolig irriterende, men neppe sjenerende for andre enn meg. Bortsett fra det så navneskiltet flott ut.
 
Grrr!

Dobbelt-grrr!
På jobb bruker jeg uniform, og jeg har bare en bh under. Noen bruker t-skjorte eller en eller annen topp, men jeg foretrekker uten. Da jeg tok på navneskiltet med magneten på innsiden av uniformsoverdelen, tenkte jeg først at dette kunne komme til å bli litt klamt, men jeg glemte fort nok å kjenne etter. En fordel med magnetfeste er at om skiltet kommer litt skjevt på, er det superenkelt å justere på rett plass. Ulempen er nødvendigvis den samme årsaken, samt at man kan miste magneten. Heldigvis kan man kjøpe ny magnet uavhengig av skiltet, om man er så uheldig. 

Jeg har vært veldig fornøyd med å handle hos Color4Care tidligere, og kan gjerne anbefale deg å ta en titt på utvalget deres. De har masse annet også, som klokker, klær, arbeidssko og en haug forskjellig utstyr. Dessverre ble jeg litt skuffet over skjønnhetsfeilene på skiltet, men jeg var nok bare uheldig. De er heldigvis serviceminded og vil selvsagt ordne med nytt skilt hvis noe slikt skulle skje deg. Det har jeg direkte fra kilden som har lest dette innlegget. Under ser du et eksempel på hvordan et ferdig navneskilt kan se ut:

 NB! Dette innlegget er sponset, men meningene er mine egne.

lørdag 1. oktober 2016

Pelargonia

Jeg kjøpte meg en duftpelargonia i sommerferien. Den var ganske stor og jeg fikk den relativt billig, avblomstret og på restelager som den var. Den ble stående ute på verandaen i godværet. Fordi den var så stor tenkte jeg at det kanskje var en god idé å klippe den ned litt og la avklippene stå i vann for å få røtter slik at jeg kunne få fem nye pelargoniaer ut av den. Sånn i tilfelle jeg klarte ta livet av morplanten, liksom. Jeg stoler ikke helt på mine egne grønne evner, for å si det mildt.

Før-bilde

Etter-bilde
Svigermor fikk med seg én avlegger til Vestlandet og min mor fikk også en med seg hjem. Jeg må huske å spørre dem hvordan det har gått med dem, forresten. Det ble tre avleggere igjen til meg. Det gikk ikke noe særlig godt. De råtnet faktisk, så de endte sine dager i matavfallet.

Kompost
Morplanten er heldigvis fortsatt i live, men den stod ute helt til i forrige uke. Da begynte høstværet og kjøligere netter å sette inn, så da turde jeg ikke gamble på livet dens lenger. Nå står den på skjenken i stua og har mistet endel blader, men også fått mange små, nye skudd. Jeg er usikker på om den trives, men jeg krysser fingre.

Tips til meg selv: Sjekk pelargonia.no
Nyttig pelargonia-info: "Stell av pelargonia" (pdf)


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...