© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 30. mars 2016

Vinnerne

Da har jeg trukket vinnerne av bok-gi-borten min ved hjelp av random.org, og de heldige er:

Hanna, som ønsket seg "Vann til elefantene"

og

Karina Olsen, som beleilig nok ønsket seg "Fyrvokteren".

Gratulerer! Send meg en e-post med adressen dere ønsker bøkene sendt til, så kommer de i posten så snart jeg får fingeren ut.  :-) 

 

mandag 28. mars 2016

Ut på tur

Det har vært påske, og i år har jeg hatt litt påskeferie. Foreldrene mine har vært på hytta si, og vi tok en liten tur oppom. Én overnatting holdt. Når opphavet gjør alvor av truslene om å se tyske TV-show som inkluderer smørsanger og jodling kan det fort bli litt hett mellom ørene på hvem som helst. Jeg fant frem ørepropper til kryssordløsing mens mannen så ett eller annet på nettbrett.

Heldigvis valgte vi å ta en skitur allerede samme dagen vi ankom hytta, for dagen etter var været altfor vått. Det er minst to år siden siste skitur, så verken mannen eller jeg skryter på oss noen skiferdigheter overhodet. Vi la ihvertfall ut på tur med godt mot og lovnader om å snart være tilbake.

Jeg førte an og mannen kom etter med fotosekk og kamera rundt halsen. Kompaktkamera og mobilen holdt for min del. Været var overskyet, så jeg regnet ikke med de store fotosjansene.

Foreldrene mine kjøpte hytta første halvdel av 80-tallet og i begynnelsen var det bare fem hytter i nærområdet. Ei sjette hytte lå et stykke unna i vannkanten til vannet vi hadde utsikt ned til. Og det var det. De siste årene har det vært hektisk byggeaktivitet i området og et (for meg) stort hyttefelt ligger bare noen hundre meter unna mine foreldres hytte. I begynnelsen måtte vi parkere langs ei elv, gå over ei utrygg bro og så vandre et godt stykke til enten fots eller ski før vi kom fram. Etter en stund fikk vi lov til å låne bondens vei og kjøre forbi på tunet hans og nesten inn til hytta. Bare 10 minutters vandring fra bilen. Nå har det blitt anlagt ny bro og grusvei over elva vi parkerte ved i begynnelsen, og vi kan kjøre til hyttedøra. Det er lysløyper og oppkjørte skiløyper i umiddelbar nærhet. Faktisk går noe av skiløypene rett nedenfor hytta, og det er fortsatt uvant med så mange fremmedfolk i nærheten.

Hytteområdet jeg nærmest vokste opp i på 80-tallet og ble tvunget med på i helgene enten jeg ville eller ikke helt til jeg var 18 har forandret seg mye. Fra nærmest avsondret fra sivilisasjonen til et populært hyttefelt med familievennlige skimuligheter. Jeg synes fortsatt det er uvant.

Men i alle fall - nyoppkjørte skiløyper gir uansett gode skimuligheter, og mannen og jeg travet ustø i vei på våre lite brukte ski. Med anlagte løyper følger også skilting, og vi fant ut at vi skulle gå inn til et lite fjell (vi snakker jo tross alt om Sørlandet - ikke mange høye fjell å skryte av her). Vi fulgte skiltingen og kom faktisk helt inn. Da hadde vi gått 4 km og mannen var begynt å bli litt lei, så vi valgte å snu ved bunnen av fjellet. På vei hjem valgte vi feil i et løypekryss og havnet plutselig i den tidligere nevnte lysløypa og jeg skjønte at vi var på nye trakter, men likevel i riktig retning. Og etter drøye to timer og 8,5 km var vi tilbake på hytta igjen, og mannen var både fryktelig lei og fryktelig sliten. Han hadde nemlig en del turer i grøfta og var gjennomvåt av både svette og smeltet snø.

Og hva vil jeg så med denne lange avhandlingen? Bare fortelle litt om hytteturen, litt nostalgi om oppveksten og ikke minst - skryte av at jeg ikke falt en eneste gang! Og det beste av alt? Jeg var ikke sliten etter turen! Ikke lemster en plass, ikke vondt i et ledd! Det kjennes så utrolig deilig at året med styrketrening faktisk har virket! Jeg! Nesten ei mil på ski og uten verken varige eller midlertidige mén! Helt fantastisk, faktisk!

 

søndag 13. mars 2016

En bok-gi-bort

AVSLUTTET!

For en god stund siden fikk jeg dobbelt opp av ei bok, og en liten stund etter at jeg hadde tenkt å gi bort den boka på denne bloggen, kjøpte jeg en annen bok som jeg også kunne gi bort i samme anledning. Og så skjedde det ikke noe på veldig, veldig lenge. I hvert fall over et år.

Men nå, altså. Nå har jeg endelig tatt bilde av begge bøkene og bestemt meg for at det jammen var på tide å bli kvitt dem, og dermed sparker jeg denne gi-borten i gang!


Bøkene du kan få er Camilla Läckbergs "Fyrvokteren" (innbundet) og Sara Gruens "Vann til elefantene" (pocket). Jeg prøvde forsiktig å ta av prislappen på pocketboka, men den satt så godt at jeg fant det lurest å la prislappen bli værende. Boka er like lesverdig uansett.

Hvis du klikker på boktitlene, så vil lenkene ta deg direkte til bøkene i en nettbutikk hvor du kan lese om dem. Hvis det blir for vrient for deg, står det følgende der:

Om "Fyrvokteren": Den syvende boken i suksesserien om politimannen Patrik Hedström og forfatteren Erica Falck i Fjällbacka. Det er en lys sommernatt. En kvinne kaster seg inn i en bil. Hendene på rattet er blodige. Med den lille sønnen sin i baksetet flykter hun mot det eneste stedet der hun kjenner seg trygg: øya Gråskär utenfor Fjällbacka, der familien hennes har bodd i generasjoner. Et par døgn senere myrdes en mann en leilighet i Fjällbacka. Han var nyansatt økonomisjef i kommunen. En samvittighetsfull og vennlig person, som etter mange år har vendt tilbake til barndommens trakter. Ingen har et vondt ord å si om ham. Men Patrik Hedström og kollegene ved Tanumshede politistasjon oppdager snart at livet hans var fullt av hemmeligheter. Det viser seg at mannen besøkte Gråskär like før han døde. På folkemunne kalles øya Gastholmen: Det sies at de døde går igjen der, og at de har noe å fortelle de levende.

Om "Vann til elefantene": USA, 1931. Jacob er en 23 år gammel veterinærstudent. Skjebnens luner kaster ham ut i en vagabondtilværelse sammen med et annenrangs sirkus hvor han får jobb som dyrepasser. Her møter han Marlena, en av stjernene i forestillingen, og Rosie, en elefant som ikke vil la seg trene. Dette er en burlesk fortelling om kjærlighet, vennskap og mot i depresjonstidens USA. 

Jeg trekker to vinnere, som får hver sin bok, rett over påske - onsdag 30. mars. Skriv hvilken bok du ønsker, evt. ikke ønsker. Førstemann som trekkes får ønsket sitt. Hvis andremann absolutt ikke ønsker den boka vedkommende trekkes til (Du har den kanskje fra før?), trekker jeg heller en ny vinner helt til vinneren har ønsket seg den gjenværende boka. Forstår du hva jeg mener?

Du kan øke vinnersjansene dine ved å dele gi-borten på bloggen din (bruk det øverste bildet), dele på Facebook (lenk til denne bloggens fb-sak om gi-borten) eller dele på Twitter (tagg med @rodhettesverden). Skriv i så fall hvor du har delt, så jeg kan sjekke. Lykke til!

 

mandag 7. mars 2016

Min kamp

Det er flere grunner til at vi ikke har barn, og barnløsheten vår er komplisert uten at jeg ønsker å gå i detaljer. Hver dag er en kamp for å holde hodet over vannet og ikke bukke under i selvmedlitenhet over tingenes tilstand. De fleste dagene er kampen snaut merkbar, kanskje ofte glemt for en periode. Andre ganger kan jeg gå en stund og slite med tankene og følelsene.

Det er stort sett detaljer og filleting som setter i gang tankene som igjen sparker igang de dumme følelsene som jeg så må bruke energi på å undertrykke. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil IKKE gråte! Så langt har jeg klart å holde tårene for meg selv.

Folk får seg til å si så mange merkelige ting til meg. Jeg antar at det ikke er for å være slemme, men at det skyldes tankeløshet. Én gang fikk en kollega seg til å si til meg at hun var glad for at det var slike som meg, som ikke hadde barn, for vi hadde jo mindre fravær fra jobb ettersom vi aldri fikk syke barn. Jeg holdt på å svare henne at det var godt at andres elendighet gjorde henne tilfreds, men jeg svelgte ordene og gjorde mitt beste for å endre tema.

En annen gang sa en kollega til meg at hun var så utrolig takknemlig for at hun hadde friske barn. Dette var rett etter at vi hadde vært involvert med et kritisk sykt barn på jobb, og jeg sa meg enig i det hun sa. Jeg er jo menneske, jeg har ikke problemer med å forstå den tanken - og jeg hadde ikke reflektert noe mer over episoden hvis det ikke hadde vært for at samme kollega senere kom bort til meg og beklaget at hun hadde vært så ufølsom. Herregud, jeg er da ikke lagt av krystall! Jeg trenger ikke håndteres med silkehansker. Beklagelsen hennes gjør at jeg nå husker denne episoden som én av en rekke uttalelser som gjør meg trist.

Tankeløse uttalelser, enten noen spør meg om noe i forbindelse med barnløsheten, eller sier eller kommenterer noe angående barn til meg, gjør at de dumme tankene og de dumme følelsene stadig er tilbakevendende. Behandle meg som normalt og alt er greit. La være å spørre og grave. Svarer jeg unnvikende, så ta et hint. Det er ikke alltid så lett å si at jeg ikke ønsker å snakke om det. Én teit kommentar kan være alt som skal til for at jeg må ta kampen igjen. Jeg har nok å kjempe med og mot, om ikke følelsene skal snike seg innpå meg og gjøre dagen kjip igjen.

Det skal sies at jeg også er lettrørt. Rørende dokumentarer, følelsesladde filmer, sterke historier. Blikket kan fort bli vasstrukkent. Barnløshet i film og tv prøver jeg unngå - jeg vet jo hvordan jeg reagerer. Og så begynner tankene å spinne, følelsene å rulle og vannkrana nær ved å renne.

Søndag fikk nok en kollega startet hverdagskampen min. Hun spurte, jeg svarte unnvikende og fikk plustelig noe annet å gjøre og så kom beklagelsen hennes noe senere. Jeg svarte smilende at hun ikke skulle tenke på det, alt var greit. Men hun så ikke tristheten i blikket mitt, hørte ikke virvelvinden av tanker i hodet mitt, så ikke kampen min da jeg satt alene foran pcen på kvelden etter jobb og ikke kunne glemme det hun hadde sagt. Kampen for å la være å gråte. Jeg SKAL ikke gråte! Det er å gi etter for selvmedlitenheten. Jeg er sterk nok, dette skal jeg klare! Dette SKAL jeg klare. Må jeg klare. Jeg har for pokker ikke noe valg. Det hjelper ingen å bryte sammen. Jeg har grått mange nok tårer tidligere og situasjonen er da for svingende den samme i dag som da. Det er bare å bite tennene sammen, skru av tankene etter beste evne, sove ut (det pleier ofte hjelpe!), innse at de nærmeste dagene vil bli noe labrere i humør og så er man tilbake til vanlig igjen.

Nå skal jeg legge meg, for jeg må tidlig opp på jobb. Jeg må bare tørke øyekroken først. Faen.


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...