© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 10. oktober 2016

Et dukkehjem

En tittel inspirert av Ibsen, men helt uten dramaturgien. Det er likevel snakk om løsrivelse. Ikke fra en konform kvinnerolle, men fra en drøm, en lengten, et ønske. Jeg skal kvitte meg med mitt barndoms dukkehus.

I mange år har mine foreldre spurt og spurt igjen om ikke jeg snart skal kvitte meg med dukkehuset mitt som har vært lagret på loftet deres siden 80-tallet. Og jeg har svart, igjen og igjen, at nei - jeg vil vente litt til. Nei, vi har ikke plass til å lagre det hos oss, og står det ikke greit nok der oppe på loftet?

Hvorfor har det tatt så lang tid og hvorfor har det sittet så langt inne å kvitte meg med det?

Forklaringen er enkel og sår.

Dukkehuset har jeg ønsket skal gå i arv til mine barn. Et av mine barndomsminner som jeg ønsket å dele videre til neste generasjon. 

Dukkehuset har dermed symbolisert håpet om egne barn. Å gi avkall på dukkehuset har betydd å gi avkall på drømmen om egne barn. Det har sittet langt inne. Det SITTER langt inne! Det er ikke med lett hjerte jeg nå selger dukkehuset.

Men nå har jeg kapitulert. Gitt opp. Forkastet drømmen. Innsett realitetene. Det blir ingen egne barn. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

Jeg spurte i sommer en venninne (strengt tatt min eneste) om hun var interessert i det til sine døtre. Det var hun, men hun ville snakke med mannen sin først. Da hun ringte meg på bursdagen nylig, tok jeg opp tråden og spurte om hun fortsatt var interessert i å kjøpe dukkehuset. Det virket som hun dro på det da det ble snakk om kjøp og ikke gave. Jeg hadde syntes det var en god erstatning for egne barn, at en venninnes barn overtok det, slik at jeg kunne se dem glede seg over det. La dukkehuset forbli en del av mitt barndoms rike, så å si.

Det ser uansett ikke ut som jeg trenger bli sittende med dukkehuset lenge, for jeg har allerede fått en interessent gjennom koret - men jeg ønsker å gi min venninne en sjanse først. Høystbydende får kanskje tilslaget.

Potetene er ferdige.
Snasent messingsett.

4 kommentarer:

  1. Det er veldig vanskelig å finne på noe å si. Du er tøff som deler.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, det er ikke alltid det er så viktig å si så mye, bare man viser at man er der.
      Det er litt følelser involvert i dukkehuset, men så langt går det overraskende greit. Har begynt på en budrunde, men kjente at da det kom ukjente med der, så ble det litt ... hva skal jeg si? ... ugreit?

      Slett
  2. Jeg skjønner det!

    Det er noe med det at ting ikke bare er gjenstander..

    SvarSlett
  3. Jeg håper dukkehuset kommer til et godt hjem hvor det blir satt pris på! Stor klem til deg. :)

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...