© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 29. august 2016

Plutselig tilbake

Nei altså - det er ikke fordi jeg ikke ville, men mer fordi jeg syntes jeg ikke klarte. At jeg hadde denne pausen her, altså. For på onsdag som var ble jeg skåret litt i igjen. Noen slanker seg på tradisjonelt vis, jeg kjører i tillegg på med å skjære av bit for bit. Denne gangen ble tre biter fjernet. En føflekk over brystet, en føflekk bak på låret og en (fett-?)klump foran på samme lår. Alt "sånn for sikkerhets skyld".


Og det er greit nok - selve inngrepet er ikke noe problem, selv om jeg lå i spenn i halvannen time på benken. Det er umulig å ligge avslappet i tilnærmet likt stabilt sideleie når noen driver å skjærer biter av en. Selv de slemme lokalbedøvelsessprøytene er til å leve med, for det vonde varer bare noen få sekunder, og etter det kjenner man jo nesten ingenting. Hvis vi ser bort fra de som ble satt over brystet - der måtte det endel injeksjoner til før jeg sluttet å kjenne noe. Freselyden av "blodårebrenneren" var lett kvalmende, men det luktet ikke og så lenge jeg klarte å ikke visualisere hva som skjedde, gikk det helt greit.

Nei, det som er plagsomt, er tiden etterpå. Nå skal jeg gå tre uker med stingene på låret og ihvertfall to uker på bringa. Jeg kunne stikke innom kirurgisk akuttpol for å sjekke bringestingene etter to uker, men da har jeg noen fridager før jeg begynner på nattevakter. Jeg må pønske litt på hvordan jeg løser det. Jeg har bestilt time hos fastlegen min til å ta lårstingene om tre uker ihvertfall. Forhåpentligvis er hun ikke like nervøs denne gangen som første gang hun skulle ta stingene mine på leggen for et års tid siden.

Jeg fikk en haug beskjeder om hvordan jeg skulle forholde meg situasjonen før jeg dro fra poliklinikken, men jeg husker sjeldent alt. Jeg tror jeg skulle beholde stripsene over stingene til stripsene falt av av seg selv. Der har jeg ett problem allerede. Stripsene på bringa falt av i min etterlengtede dusj i dag. Og er det ett sted jeg ikke ønsker et altfor synlig arr, så er det jo der. Jeg tror jeg må innom dem igjen i løpet av arbeidsdagen i morgen og høre om de kan stripse meg på nytt. Og så må jeg innom apoteket.

Disse sårene gjør meg litt funksjonshemmet, for jeg er som vanlig superpingle og redd for at stingene skal revne huden. Jeg har jo Ehlers Danlos Syndrom som kødder med kollagenet i bindevevet mitt og gir meg økt blødningstendens og dårlig grokjøtt. Derfor går jeg ekstra lenge med stingene, og ekstra lenge med strips og plaster etterpå, for å gjøre det beste for å forhindre større arrdannelse enn nødvendig. Og fordi jeg er pingle, begrenser jeg enkelte bevegelser. Det gjør at jeg ikke bøyer skuldra frem så mye når jeg skal strekke armen etter noe, og at jeg er -veldig- forsiktig med å strekke skulderen bakover for å unngå å strekke i arret. Og jeg har sovet med bh-en på siden onsdag for å holde ting litt på plass. Jeg begynner å bli lei ...

Til alt overmål har jeg disse lårsårene som hemmer meg på forskjellig vis. Det bakerste er litt vrient når jeg sitter, og det fremste smått plagsomt når jeg går. Jeg prøver innbille meg at det bare er limet i bandasjene som stikker, men når jeg tar på området som stikker, har det så langt nesten alltid vært sårene. 

Sovingen er et avsnitt verdt i seg selv. Jeg kan ikke ligge på venstre side på grunn av sårene på låret. Jeg kan ikke (og har heller ikke gjort på mange år) sove på magen. Jeg kunne ligget på høyre side om ikke gravitasjonen hadde utfordret såret på bringa i en slik stilling. Derfor ender jeg med å ligge på ryggen, med varierende hell og beinstilling. Jeg sover altså ikke særlig godt for tiden. Hver gang jeg ønsker å avlaste ryggen med å legge meg halvveis på høyre side, må jeg passe på at overkroppen ikke følger for langt med.

Og jeg vet - dette er så små problemer i det store og det hele at jeg sikkert kunne brukt spalteplassen til noe mye mer fornuftig, men akkurat nå er det dette som fyller hodet mitt. Jeg er ikke vant til å være hemmet av slike ting og jeg liker det ikke. 

Om tre uker er alle stingene tatt, men da kommer jeg til å gå rundt å være redd for at arrene skal revne fordi stingene ikke lenger er der. Noe skal det være.

Brodering var aldri min sterke side. Dette er forresten min venstre side.

2 kommentarer:

  1. Min erfaring er at det nettopp er lurt å skrive om det man er redd for, det fjerner ikke all redsel - men hjelper kanskje litt.

    Håper at alle sårene gror bra.

    SvarSlett
    Svar
    1. "Redd" er vel egentlig å ta litt hardt i, men jeg går rundt og tenker på det og er smått bekymret. Det er ikke til å komme fra, når jeg har dårlig erfaring fra før. Arr som revner = gørrvondt.
      Takk for lykkeønskninger. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...