© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 7. mars 2016

Min kamp

Det er flere grunner til at vi ikke har barn, og barnløsheten vår er komplisert uten at jeg ønsker å gå i detaljer. Hver dag er en kamp for å holde hodet over vannet og ikke bukke under i selvmedlitenhet over tingenes tilstand. De fleste dagene er kampen snaut merkbar, kanskje ofte glemt for en periode. Andre ganger kan jeg gå en stund og slite med tankene og følelsene.

Det er stort sett detaljer og filleting som setter i gang tankene som igjen sparker igang de dumme følelsene som jeg så må bruke energi på å undertrykke. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil IKKE gråte! Så langt har jeg klart å holde tårene for meg selv.

Folk får seg til å si så mange merkelige ting til meg. Jeg antar at det ikke er for å være slemme, men at det skyldes tankeløshet. Én gang fikk en kollega seg til å si til meg at hun var glad for at det var slike som meg, som ikke hadde barn, for vi hadde jo mindre fravær fra jobb ettersom vi aldri fikk syke barn. Jeg holdt på å svare henne at det var godt at andres elendighet gjorde henne tilfreds, men jeg svelgte ordene og gjorde mitt beste for å endre tema.

En annen gang sa en kollega til meg at hun var så utrolig takknemlig for at hun hadde friske barn. Dette var rett etter at vi hadde vært involvert med et kritisk sykt barn på jobb, og jeg sa meg enig i det hun sa. Jeg er jo menneske, jeg har ikke problemer med å forstå den tanken - og jeg hadde ikke reflektert noe mer over episoden hvis det ikke hadde vært for at samme kollega senere kom bort til meg og beklaget at hun hadde vært så ufølsom. Herregud, jeg er da ikke lagt av krystall! Jeg trenger ikke håndteres med silkehansker. Beklagelsen hennes gjør at jeg nå husker denne episoden som én av en rekke uttalelser som gjør meg trist.

Tankeløse uttalelser, enten noen spør meg om noe i forbindelse med barnløsheten, eller sier eller kommenterer noe angående barn til meg, gjør at de dumme tankene og de dumme følelsene stadig er tilbakevendende. Behandle meg som normalt og alt er greit. La være å spørre og grave. Svarer jeg unnvikende, så ta et hint. Det er ikke alltid så lett å si at jeg ikke ønsker å snakke om det. Én teit kommentar kan være alt som skal til for at jeg må ta kampen igjen. Jeg har nok å kjempe med og mot, om ikke følelsene skal snike seg innpå meg og gjøre dagen kjip igjen.

Det skal sies at jeg også er lettrørt. Rørende dokumentarer, følelsesladde filmer, sterke historier. Blikket kan fort bli vasstrukkent. Barnløshet i film og tv prøver jeg unngå - jeg vet jo hvordan jeg reagerer. Og så begynner tankene å spinne, følelsene å rulle og vannkrana nær ved å renne.

Søndag fikk nok en kollega startet hverdagskampen min. Hun spurte, jeg svarte unnvikende og fikk plustelig noe annet å gjøre og så kom beklagelsen hennes noe senere. Jeg svarte smilende at hun ikke skulle tenke på det, alt var greit. Men hun så ikke tristheten i blikket mitt, hørte ikke virvelvinden av tanker i hodet mitt, så ikke kampen min da jeg satt alene foran pcen på kvelden etter jobb og ikke kunne glemme det hun hadde sagt. Kampen for å la være å gråte. Jeg SKAL ikke gråte! Det er å gi etter for selvmedlitenheten. Jeg er sterk nok, dette skal jeg klare! Dette SKAL jeg klare. Må jeg klare. Jeg har for pokker ikke noe valg. Det hjelper ingen å bryte sammen. Jeg har grått mange nok tårer tidligere og situasjonen er da for svingende den samme i dag som da. Det er bare å bite tennene sammen, skru av tankene etter beste evne, sove ut (det pleier ofte hjelpe!), innse at de nærmeste dagene vil bli noe labrere i humør og så er man tilbake til vanlig igjen.

Nå skal jeg legge meg, for jeg må tidlig opp på jobb. Jeg må bare tørke øyekroken først. Faen.


3 kommentarer:

  1. Det er utrolig hva folk kan få seg til å si. Det er som barn, eksisterende eller ikke, er en slags offentlig eiendom.
    Menjeg synes du skal få lov å gråte. Selv om situasjonen er den samme som før så er jo også følelsene rundt den de samme.

    SvarSlett
  2. Kanskje bør du si ifra til dine kollegaer at dette er en stor sorg, at du forstår at alle kan si noe ubetenksomt og det bare gjør vondt verre at de unnskylder seg etterpå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det blir ikke aktuelt. Det er et ikke-tema. Jeg ønsker ikke snakke om det overhodet.

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...