© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 31. januar 2015

Første skritt

Nå står ikke verden til påske, er jeg fristet å skrive. For jeg har utviklet og utpønsket en liten plan. Ikke særlig avansert og svært mange har gjort det før meg. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til samme konklusjon. Den satt riktignok langt inne, men skal jeg nå et mål, så må det en plan til. Og hvis målet er mer aktivitet og helst vektnedgang, må det noe mer til enn gode intensjoner.

På livsstilsendringskursets siste intensiv-dag var det flere kursdeltakere som fortalte i plenum om hvilke planer de har. Og for nesten alle av dem gjaldt det å trene på faste dager. Det går jo bare ikke for meg, sa jeg, når jeg jobber i turnus. Det er ikke det at jeg ikke vil, for det hadde jo vært det beste for meg også. Og det fikk jeg jo stor forståelse for.

Men så er det jo det at siden i sommer så har jeg klart å ha én fast ukedag fri i uka fordi jeg ønsker å ha fri før jeg går på koret, og med ønsketurnus kan jeg legge opp turnusen min slik at det stort sett går greit. Og hva er da i veien for at jeg bruker samme dag til fast treningsdag? Overhodet ingenting! Da kan jeg trene i arbeidstiden hvor det forhåpentligvis ikke er mange folk på treningssenteret. Jeg må også ha en personlig trener i begynnelsen, som forteller meg hva og hvordan ting skal gjøres. Det kommer til å koste penger, men det er en investering i helsa mi. På egenhånd hadde det sannsynligvis bare blitt kanskje én passe lang gåtur i uka med en og annen strikktrening når jeg fant det for godt. Noe er bedre enn ingenting, som en kurskollega sa, men det ville ikke egentlig være godt nok for en bedring. Derfor treningssenter.

Sukk.

Jeg gleder meg ikke, akkurat.

Først må jeg komme meg dit og ta lokalene og folkene i nærmere øyensyn. Det er første skritt på veien.


onsdag 28. januar 2015

Avspenning

Sitt med øynene lukket. Kjenn at overkroppen hviler på hoftene. Tenk deg hvordan en stolt persons holdning er, med ryggen rak og brystkassa frem. Forsøk å sitte slik. Legg merke til pusten din.

Dette får jeg til. Null problem!

Kjenn hvordan innpusten er ørlite kaldere enn utpusten.

Jepp, det stemmer.

Kjenn hvordan luften trekkes inn gjennom nesa.

M-m.

Legg merke til hvordan det føles når du puster inn. 

Det begynner å bli tørt i halsen ...

Bare tenk på pusten. Hvis tankene vandrer, så trekk dem tilbake til pusten din.

Tørr hals. Jeg vil hoste, men det er helt stille i rommet bortsett fra pratingen din!

Finn et punkt i pusten din som du fokuserer på. Det er helt vanlig å tenke på nesa eller magen.Om du tenker på et annet punkt, så er det også helt greit.

Det ble gysla tørt i halsen nå. MÅ hoste!

Lytt til fuglekvitteret utenfor vinduet. Du trenger ikke tenke på hva slags fugl det er, bare registrere at det er fuglekvitter og at det er greit.

Jammen han på gulvet foran meg sovnet og har begynt å snorke og puste tungt!

Og så må jeg hoste og kremte litt på grunn av den tørre halsen min, mens kurskollegaen min fortsetter å sove på gulvet. Avspenning er ikke alltid like lett.

 


søndag 25. januar 2015

Flink!

Til i dag hadde vi bestemt oss for å gå en tur i området. Holde aktiviteten min oppe, så å si. Og jeg var forutseende nok til å kjøpe brodder på Enklere Liv i går. Så vi gikk først ned på en gammel vei som førte til lysløypa via "bakveien". Vi gikk hjem via lysløypa og passet oss for skiløperne. Denne turen tok vi en gang i høst også. Og jeg må innrømme at det var ufattelig deilig å kjenne at formen var adskillig bedre nå enn da! Jeg var til og med sprekere enn mannen i dag! Treningen og trappegåingen har utvilsomt hjulpet! Slikt er inspirerende. Det er også lettere å komme meg ut på slike turer nå som jeg har blitt tvunget til å kjøpe klær i forbindelse med kurset.

Gudd å hærlig!


Turen varte i omtrent halvannen time, var på nesten 7 km og over 8000 skritt. Dette inkluderte en del fotopauser og et par pustepauser i de verste oppforbakkene. Bildet over er fra begynnelsen av turen.

torsdag 22. januar 2015

Kroppen min fortjener det beste

Det var nesten litt skuffende å oppdage i dag at selv livsstilsendringslærere/-trenere har, om ikke vær- så ihvertfall føreforbehold. Vi skulle opprinnelig hatt "ball/lek" ute i dag, men det ble omgjort til gåtur (stavgang for de flestes del) pga. våt snø og grapseføre. Her har de tidligere dager dratt oss ut på tur i skikkelig møkkavær for å bevise at det ikke finnes annet enn dårlige klær, og så endret de dagens aktivitet. Været var forsåvidt helt greit i dag, selv om det kom litt nedbør på tilbaketuren. Og i dag gikk jeg fra alle sammen. Vi ble tre i den raske gruppen i dag, og derfor fikk vi en omvei på vei tilbake. Og der oppdaget jeg til slutt at jeg hadde dratt fra de to andre. Det var bare fysioterapeuten som hang på fordi jeg gikk først. Jeg tar de poengene jeg kan raske til meg.

Vi blir også stadig utfordret på hvilke mål og ønsker vi har, og hva vi skal gjøre for å nå våre mål. Vi har definert våre livskompass som vi skal bruke som retningslinje i vår livsstilsendring. Da vi fikk hjemmelekse om å finne vårt livskompass, fikk vi høre tidligere eksempler. Just do it. Det enkle er ofte det beste. Fra tanke til handling. Det var vanskelig å komme på noe meningsfullt, men jeg endte opp med:

Kroppen min fortjener det beste.

Med det mener jeg at for at kroppen min skal ha det bra, må jeg gjøre de beste valgene. Dette innebærer aktiviteter, sunn mat, nok søvn etc. Står jeg i butikken og lurer på om jeg skal kjøpe meg en sjokolade etter en stressa dag på jobb, så skal jeg tenke på livskompasset mitt og vurdere om kroppen min har best av sjokolade eller at jeg lar være å kjøpe den. Det blir ikke lett, men det er som oftest et enkelt svar på det spørsmålet.

I dag fikk vi ny hjemmelekse. Lag et sol-diagram med hvilke punkter jeg trenger i livet mitt for å kunne etterfølge livskompasset mitt og få bedre livskvalitet. Disse punktene skulle vi så vurdere hvorvidt vi allerede hadde i livet vårt, eller om det var noe vi måtte jobbe mer med for å få til. Ett av mine punkt var å få nok søvn/energi. Deretter måtte jeg sette opp en plan på hvordan jeg skal nå dette målet. Jeg skulle velge nok et punkt, men den må jeg tenke litt mer på. Jeg synes noen av disse hjemmeleksene er vanskelige! De ønsker så konkrete svar av og til, og jeg har ikke vært der i hodet mitt ennå. Alle endringer har vært lagt til fram i tid. Jada, jeg skal spise sunnere, spise mindre snop, bevege meg mer. Men ikke nå. Ikke i dag. Kanskje neste måned? Men nå utfordres jeg til å konkretisere alt dette som jeg alltid har utsatt. Og det er naturligvis det som må til. Jeg har bare ikke vært helt klar til det i hodet mitt.

Jeg kan ihvertfall være fornøyd med dagens aktivitet, målt av Fitbit-en min. Den er ganske kjekk å ha i disse dager!


mandag 19. januar 2015

Selvskrytt er velskrytt

For når ingen andre skryter, får man gjøre det selv. I dag har jeg nemlig trent litt. Med trykk på litt. Det var ikke store økten, men som noen på kurset sa; Litt er bedre enn ingenting. Og de femten minuttene med strikkøvelser, knebøy og utfall er absolutt bedre enn femten minutter i koma foran PC-en. Jeg fant frem strikket (... Heter det en eller et strikk, forresten?) som mannen hadde kjøpt for lenge siden, og brukte trapperekkverket til å feste det i. Det funket aldeles utmerket, selv om jeg må stå i stua og kan bli beglodd av særs nysgjerrige naboer hvis de får det for seg.

Og så har jeg ryddet i godtehylla mi. Over halvparten av innholdet gikk i bøtta. Mye fordi det var utgått på dato, men også fordi det ikke fristet lengre. Et par poser med sukkerfri drops fikk ligge igjen, blant annet. Det er fortsatt en del igjen som strengt tatt burde forsvunnet, men så er det dette med at man liksom ikke skal kaste mat. Den sitter dypt inne. Jeg får heller være flink til å ikke kjøpe inn nytt snop. Der er det nok til og med litt penger å spare.

I helgen var det korøvelseshelg med årsfest på lørdagskvelden. Vi gikk nokså tidlig, litt før midnatt, men likevel måtte jeg melde avbud på søndagen. Jeg orket rett og slett ikke stille opp. Og jeg var tydeligvis sliten, for jeg stod ikke opp før langt utpå ettermiddagen. Det er bare en snau måned til den store konserten vår, så jeg får heller være flink til å møte opp på øvelsene i uka. Nå har vi to øvinger i uka frem til konserten!

fredag 16. januar 2015

Dag 3

I dag har vært første dagen hvor vi virkelig har trent. Gudd som vi har trent! Hver kursdag består av fire undervisningsbolker, og i dag har to av bolkene vært trening; den første og den siste. Vi begynte dagen med å trene med strikk og på matte. Tretten forskjellige øvelser utført med ti repetisjoner og i tre serier. Det var en god økt, synes jeg. Og jeg oppdaget at magemusklene hadde tapt seg kraftig de siste femten årene ...

Dagen ble avsluttet med spinning, og død og pine så fort man ble øm en viss plass av sykkelsetet! Det var så ømt at jeg ikke klarte slippe styret og sitte oppreist for å ta meg en vannslurk, fordi vi fikk beskjed om at beina hele tiden skulle være i bevegelse. Hadde jeg bare kunnet slutte å trå, så skulle jeg klart å få tatt meg en slurk, men jeg ventet til vi var ferdige. Kanskje rumpa er herdet til neste gang vi skal opp på sykkelsetene igjen?

Nå har jeg helg, men det skal være korøvingshelg med årsmøte og årsfest, så første hele fridagen min blir til mandag. Da er det fristende å ikke gjør en tøddel, men det kan vel hende jeg burde gjøre en eller annen aktivitet i stedet. Jeg fant nemlig nettopp ut i sted at mannen allerede har kjøpt inn strikk for lenge siden, så det er ingen unnskyldning til å ikke ta en strikkøkt i heimen. Jeg har jo fått med øvelsesinstruksjonene hjem!

Bildet er lånt herfra.

torsdag 15. januar 2015

Dag 2

Det er mye fokus på hvilke endringer, mentalt og praktisk, man selv må gjøre for å komme i mål med kurset. Hvilke endringer ønsker jeg og hva må jeg gjøre for å få det til. Det er mye snakk, men grunnen er for å få i gang tankeprosesser hos oss som deltar.

Og så hadde vi vår første trening i dag. Stavgang i nærområdet. I ordentlig møkkavær. Jeg gav til slutt opp å ha hetta oppe, for den blåste bare bakover. Derfor kom jeg tilbake og så ut som ei drukna kirkerotte, til tross for skalljakke og regnbukse. Jeg må huske å ta med hårbøste i morgen! Men jeg skal ihvertfall ta til meg én ting, og det var at jeg på stavgangturen holdt meg i den "spreke" gruppa som gikk først og raskest.


onsdag 14. januar 2015

Dag 1

Denne første dagen var jo slett ikke ille, og mye mindre stress enn fryktet. Én av underviserne sa flere ganger at "denne dagen er jo litt hektisk for dere", men jeg satt og ristet på hodet inni meg. Nei, dette var da bare som en ordinær kursdag. Med et bittelite fysisk innslag da jeg skulle testes.

For kondisen skulle jo naturligvis sjekkes, så det ble en tur på tredemølle. Jeg holdt ut i 6,5 minutt med stadig økende intensitet, og kom litt over snittet ifølge hun som testet meg. Midjemål, BMI, fettprosent og oksygenopptak ble også undersøkt. BMI-en min er egentlig rett under opptakskravet til kurset, men jeg slapp likevel inn pga. EDS-diagnosen min. Så for en sjelden gangs skyld er jeg en av de slankeste i gruppen ...

I morgen skal vi ha vår første utetrening. Uten værforbehold. Én times stavgang midt i verste møkkaværet. Juhu!


Men jeg har innsett en viktig ting. Dette kurset avhenger helt og holdent av hva jeg gjør ut av det. De kan fortelle meg både det ene og det andre, men med mindre jeg tar det til meg så spiller det ingen rolle hva de sier.

tirsdag 13. januar 2015

Skummel morgendag

I morgen braker det løs og jeg kjenner at jeg er nervøs for det ukjente som ligger foran meg. Ettersom jeg ikke kjenner opplegget, og ikke er spesielt glad i å svette meg ut og bli stiv og støl i dagesvis etterpå, er dette ukjente litt skummelt. Alt jeg vet er at i morgen blir en inne-dag hvor jeg skal testes og måles i alle bauger og kanter. 

I det brevet jeg fikk tilsendt fra EFF med informasjon om kurset var det også en liste over hva jeg trenger av utstyr. Som ikke-trenende, fritidsstillesittende sofasliter var det noen hull i hva jeg hadde fra før av det som stod på lista. Derfor måtte jeg ut og handle.

Lørdag trådte jeg til verks. Og la det bare være sagt: Å finne treningstøy i stor nok størrelse kan være en sabla utfordring! Er det ikke ironisk at vi som trenger det mest har minst å velge mellom og vanskeligst for å finne det? Jeg visste at Stormberg hadde store størrelser, så jeg var innom deres outletbutikk og fant det meste. Til en noe rimeligere penge enn om jeg skulle handlet siste skrik i treningstøy. 

De siste innkjøpene gjorde jeg i dag før jeg var hos legen og fikk sykemelding. Det er nemlig heller ikke lett å finne regntøy i stor størrelse, og ihvertfall ikke regnbukse! Men jeg fant, jeg fant. Men det var med en liten bismak i munnen at jeg handlet utstyret, for det er jo meningen at jeg skal krympe, og da blir jo mye av klærne jeg har kjøpt for store ... Jeg får se på det som en investering. 

Ønsk meg lykke til!


Det er litt flaut å ha storhandlet på dette viset. Det er ihvertfall ikke utstyret det skal stå på! Regnbukse, skalljakke, ullundertøy, tights (en pirat, to lange), lett jakke, fleecegenser, langerma, yogabukse, romslig bukse, korterma, sokker og ute- og innesko.

Og forresten frk. Figenschou - jeg får ikke tilgang til Lappegnag lengre. *savne*

onsdag 7. januar 2015

Ett skritt nærmere

Jeg har rimeligvis ikke mottatt noe brev fra EFF ennå, men jeg fant ut at jeg måtte få bestilt legetime sporenstreks hvis jeg skulle ha sjanse til å få time overhodet. Dagen før kurset begynner fikk jeg time. Legene var så opptatte at jeg måtte skvises inn hos en turnuslege, og så får jeg ta turen innom jobb rett etterpå og levere sykemeldingen. Og så begynner kurset dagen etterpå. Grøss!

Jeg må ta en liten prat med personalansvarlige når jeg kommer på kveldsvakt i dag, slik at hun ihvertfall kan finne avløsere de siste dagene i neste uke som er alt jeg vet om så langt. Heldigvis var jeg såpass forutseende at jeg la opp turnusens siste periode med tanke på at jeg kanskje skulle begynne på kurset, slik at jeg har få vakter og hovedsaklig dagjobbing.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt nervøs.

mandag 5. januar 2015

Alvoret nærmer seg!

I dag ble jeg oppringt rett etter lunsj. Tilfeldigvis hadde jeg lagt mobilen i lomma til lunsj, så jeg kunne umiddelbart svare på oppringningen. Det var fra EFF igjen. De lurte på om jeg fortsatt ville være med. Og denne gangen hadde jeg ingen unnskyldning til å si nei, så nå starter snart moroa!

Den 14. januar begynner alvoret. Det blir spennende, skummelt og forhåpentligvis litt morsomt også. Hun som ringte meg skulle sende meg et infobrev med detaljer, og så snarte jeg har det i hende må jeg få meg en time hos legen min for å få sykemelding for de aktuelle dagene.

Så langt har Fitbit-en min vært en stadig kilde til mild underholdning. Den erklærte i går at den elsket meg da jeg hadde fulladet batteriet dens. I dag fikk jeg nye "badges" for god innsats. Når kurset starter kan den forhåpentlig bli en kilde til inspirasjon. Jeg er ihvertfall fornøyd med dagens innsats!


lørdag 3. januar 2015

Kort om 2014

Det er den tiden på året igjen. Hvor man går gjennom året som har vært i kortform. Det var forøvrig det mest labre bloggåret siden oppstart i 2010, med bare 64 innlegg og altså en nedgang på 21 % fra året før. Jeg skal prøve å skjerpe meg!

Januar startet med krøll i søvnvanene mine etter nattevakter. Jula ble pakket ned og det røde kubbelyset nevnt her, ble nedbrent først i høst. Jeg fortsatte i helsevesenmølla og avsluttet måneden med frustrasjon over manglende inspirasjon når jeg skulle finne 50-årsgave til brodern.


Februar startet hos en revmatolog, etterfulgt av litt opplading etter en særs travel kveldsvakt. Likevel gikk jeg ned for telling av en heftig forkjølelse, før jeg var hos gynekolog. Litt frustrasjon over verbale stikkpiller på jobb måtte luftes og 50-årsgavene var nesten i boks.

I mars ble jeg tildelt Liebster Award og nøt av sola begynte å gjøre seg mer gjeldende ute. P-pille-byttet gjorde at min innvendige termostat gikk totalt amok, mitt forsøk på universitetstimelærer ble det intet av, 50-åringen ble feiret og jeg ble gjenkjent av Hasla-folk i en lokal gullsmed her i byen.


April ble innledet med noen tanker rundt barnløsheten vår, påska kom og gikk og jeg bommet på ei nattevakt.


I mai begynte jeg såvidt på forberedelser til planting og potting på verandaen. Jeg var hos lungelege og fikk diagnosen "hyperreaktive bronkialslimhinner" og ble henvist til EFF. Mai er også måneden hvor allergier blusser heftig opp og da de gamle brillene mine gikk i stykker. Nye briller ble ordnet og endelig begynte jeg prosessen med å finne passende kontaktlinser. Den prosessen går fortsatt. Det siste paret prøvde jeg under spabehandlingen tidligere denne uken ... Og så var jeg hos kardiolog og fikk sjekket hjertet mitt.

Mannen begynte med litt oppussing ute i juni, av verandrarekkverk og inngangstrappa. Jeg vurderte om jeg skulle skrive om yrket mitt. Det vurderer jeg fortsatt. Jeg har lyst, men det krever endel egeninnsats og for tiden er jeg svak i viljen.


I juli ble det endel handling før vi dro på ferie til ei gresk øy hvor vi koste oss i to uker.


I august funderte jeg på om vi skulle si jatakk til tilbudet om "gratis ferie". Vi feiret tinnbryllup og svigerfamilien kom på besøk i ei uke hos oss mens vi to jobbet. 


Den mest aktive bloggmåneden ble september, med hele åtte innlegg. Jeg ble skikkelig syltet igjen, og så var jeg til konsultasjon hos EFF. Dette var også måneden mannen fikk beskjed om at han skulle nedbemannes, og jeg begynte å gå trapper. Og fikk akutt vondt i problemskuldra mi. Ikke på grunn av trapper, altså, men ja ... du vet. 

Jeg hadde bursdag i oktober, fikk besøk av en katt vi trodde var naboens, og vi var på infomøte angående livsstilsendringskurset. Jeg måtte kjøpe ny drikkeflaske grunnet en uheldig kollega og så stod jeg på stand for Stiftelsen Organdonasjon.


I november gikk brannalarmen i garasjen da jeg var på vei hjem fra kveldsvakt og mannen var på Vestlandet. Jeg postet en video som forteller litt om yrket mitt, i mangel av innlegg om det. Jeg fikk tilbud om å begynne på livsstilsendringskurset, men takket nei. Mitt første hvite hår ble funnet og jeg oppdaget at Nycomed er noen skikkelig luringer.


I årets siste måned prøvde jeg meg på brune pinner for første gang. Folk strømmet innom bloggen min for å se hvordan man lager snøkrystaller av papir, mannen fikk endelig en ny jobb, akvariene ble rengjort, jula kom i hus og fjorårets 40-årsgave fra brodern ble endelig tatt ut. I siste liten.


Jeg kan legge til at mannen begynner i ny jobb på mandag, svigerforeldrenes besteforeldredrømmer ble (midlertidig) knust sammen med ekteskapet til min svoger og jeg begynner på livsstilsendringskurset om sikkert ikke lenge. Har ikke fått dato, men dere skal få grundig oppdatering.

torsdag 1. januar 2015

Godt nytt år!

Romjulen har forløpt relativt rolig etter at alle vaktene var unnagjort. Dog hadde vi en nokså tight schedule på tirsdag. Dagen begynte med spa-opplegg som var broderns 40-årsgave til meg i fjor. Første del var stort sett gjør-det-selv-opplegg hvor man fikk utdelt et nett med noen velværeprodukter som skulle brukes underveis etter et program man kunne velge å følge. Fotbad, dusjing, badstu 45 grader, badstu 65 grader og badstu 80 grader. Og kaldkulp på 7 grader. Jeg kan med en viss stolthet erklære at jeg dyppet meg to ganger i kaldkulpen, og det var to ganger mer enn enkelte andre mannlige deltakere gjorde! Men ikke mannen min altså - han var også en av de tøffe. Opplegget ble avsluttet med massasje. En nokså letthåndt affære. Jeg lå og savnet naprapaten min mens massøren holdt på.

Etter spa ble det såvidt tid til en middag ute sammen med ei venninne og barna hennes, før vi kom oss på kino og endelig fikk sett den siste Hobbit-filmen.

Nyttårsaften ble, for min del, en deilig og lat dag. Mannen lagde hele middagen selv, som seg hør og bør når vi har pinnekjøtt, og kvelden ble tilbrakt foran TVen. Litt før midnatt trakk vi ut på trappa og bivånte at fjerne naboers penger gikk opp i fargerik og høylydt røyk. Men fint var det, og jeg fikk faktisk en del relativt gode bilder ut av det. Kameraet mitt har en egen fyrverkeri-innstilling, noe som ser ut til å funke bra. Det eneste som ikke alltid funket like bra var min evne til å holde kameraet stille og timingen min. De nærmeste naboene fikk klemmer og gode nyttårsønsker på veien. Bokstavelig talt. Alle samlet seg nemlig i gata rett ved trappa vår.

Riktig godt nytt år, alle sammen! Måtte 2015 bli adskillig bedre enn året som har vært!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...