© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

torsdag 12. mars 2015

Bronkoskopi

Dette innlegget er kanskje ikke så interessant for mange av dere, med mindre dere er nysgjerrige på hvordan bronkoskopi foregår. Da kan dere bare la være å lese, for dette er mer for at jeg skal huske opplevelsen.

Da jeg ble fulgt inn på undersøkelsesrommet på lungeavdelingen og plassert i en stol, var det to sykepleiere som gjorde i stand til undersøkelsen. Jeg fikk pute under knærne og en under hver arm, og så fortalte de grundig hva som skulle skje. EKG ble tatt før undersøkelsen, og jeg var koblet til under hele prosedyren, samt hadde et pulsoksimeter på fingeren. 

På pasienthotellet. Senga er off limits.
Bedøvelsen av hals og luftveier var det de skulle bruke mest tid på, ble jeg forklart, og de fortalte også hvordan det ville oppleves. De var veldig dyktige til å forklare gangen i det hele, og det hjalp godt. De satte også inn en veneflon på ene hånda mi for å kunne gi beroligende medisin underveis.


Da jeg og sykepleierne var klare, begynte vi med to spraydoser med en xylocain-spray i halsen. Den var fryktelig bitter i smak og nokså fort kom følelsen av klump i halsen. Den du får når du er hoven i halsen og sliter med å svelge. Dette hadde jeg blitt fortalt ville skje, og at det kun var på grunn av bedøvelsen, ikke fordi jeg hovnet opp eller annet skummelt. Totalt 12 spray fikk jeg i halsen før sykepleieren ble fornøyd, og det ble mindre og mindre ubehagelig å få dem, skjønt jeg fikk mer og mer problemer med å svelge og hoste opp slim. Jeg kunne snakke mer eller mindre normalt hele tiden. Etter spraydosene, ble to dotter fuktet med samme bedøvelse og ført så langt ned i svelget som mulig og smurt litt rundt.

Deretter kom to leger for å utføre selve bronkoskopien. En som førte bronkoskopet og en som bare overvar moroa. Jeg fikk bite på en bitering (i mangel av bedre ord) slik at bronkoskopet kunne føres lett opp og ned i luftveiene mine. Én sykepleier stod klar med beroligende medisin ved veneflonen, og én sykepleier stod tett ved siden min med en beroligende hånd på skulderen og armen og snakket meg gjennom alt ettersom vi gjennomførte prosedyren. Jeg satte veldig pris på å ha henne der, selv om det nok hadde gått bra uten også. Men det var greit at hun passet på meg, ba meg slappe godt av (fikk mye oppmuntring om hvor flink jeg var til å slappe av), fortalte at nå kommer bronkoskopet, nå kan du bare lukke øynene, nå går de forbi stemmebåndene, nå snakker legene litt om hva de ser, nå vil du føle det ubehagelig, dette går veldig bra og så videre.

Da de satte den beroligende medisinen, ble jeg bedt om å hvile godt tilbake med hodet og bare lukke øynene. Det var en underlig følelse! Du vet den følelsen du får når du er full, lukker øynene og føler at du faller bakover? Akkurat slik føltes det. Helt snodig. Men jeg fant ut at det var en god idé å følge rådet om å ha øynene stort sett lukket, for det hadde sikkert blitt en mer ubehagelig opplevelse å se bronkoskopet bli ført opp og ned rett foran nesa mi.


Sammen med bronkoskopet var det en slange som kunne gi bedøvelse nede i bronkiene når de kom litt lenger nede i systemet. Det var nokså ubehagelig å kjenne noe kaldt renne ned i luftveien, og det trigget endel hosting underveis, men det var temmelig kortvarig. Det som kanskje var det verste (bortsett fra å få bedøvelsen), var da de skulle ta skylleprøver fra bronkiene (eller hvor langt nede de nå var). De slapp ut saltvann nede i luftveiene, slik at jeg ikke fikk puste og fikk brekningsfornemmelser, men de var veldig raske til å suge det opp igjen. To ganger gjorde de dette, og de fortalte tydelig hva de gjorde og at de passet godt på meg hele tiden.



De kunne ikke se noen skumle ting på skjermen. Ingen utvekster eller andre anomalier, men de tok altså de skylleprøvene for å se om det var noe bakterievekst som kunne påvises og forårsake hostingen min. Det eneste de hadde å berette, var at bronkiene kunne virke litt slappe, som om de kollapset litt når jeg hostet, og dette trodde de kunne skyldes EDS-en min siden det påvirker bindevevet i kroppen. Legen ville ha meg til kontroll om en måneds tid igjen.

Etter bronkoskopien ble jeg trillet opp på pasienthotellet for å hvile ut rusen i to timer. Dessverre var jeg ikke verdt ei seng, men jeg fikk en god hvilestol jeg satt og leste i mens jeg ventet. Hadde vært forutseende nok til å ta med meg ei bok, heldigvis. Før jeg dro, ville de at jeg skulle ta litt å drikke først, så litt mat for å se om svelget var tilbake til normalen igjen. Og så dro jeg hjem, med et lite stopp i sentrum for å kjøpe meg litt belønning i form av sushimiddag. På grunn av den beroligende medisinen fikk jeg ikke lov til å kjøre noe resten av dagen.

Dagen etterpå var det tilbake til jobb igjen. Der fikk jeg e-post fra en av sjefene om at en pasient jeg hadde vært i kontakt med uken før hadde fått påvist MRSA i etterkant, og jeg ble bedt om å dra bort på lungeavdelingen for å ta nese- og halsprøver til MRSA-screening. Oh, the perks of hospital jobs!


1 kommentar:

  1. Har ikke tatt det selv, men vært med pasient og eksmann på denne undersøkelsen. Det gleder meg å lese at de nå bedøver litt mer enn tidligere.... sånn tilfelle jeg må ta det en gang. ;)

    God bedring!

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...