© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 31. januar 2015

Første skritt

Nå står ikke verden til påske, er jeg fristet å skrive. For jeg har utviklet og utpønsket en liten plan. Ikke særlig avansert og svært mange har gjort det før meg. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til samme konklusjon. Den satt riktignok langt inne, men skal jeg nå et mål, så må det en plan til. Og hvis målet er mer aktivitet og helst vektnedgang, må det noe mer til enn gode intensjoner.

På livsstilsendringskursets siste intensiv-dag var det flere kursdeltakere som fortalte i plenum om hvilke planer de har. Og for nesten alle av dem gjaldt det å trene på faste dager. Det går jo bare ikke for meg, sa jeg, når jeg jobber i turnus. Det er ikke det at jeg ikke vil, for det hadde jo vært det beste for meg også. Og det fikk jeg jo stor forståelse for.

Men så er det jo det at siden i sommer så har jeg klart å ha én fast ukedag fri i uka fordi jeg ønsker å ha fri før jeg går på koret, og med ønsketurnus kan jeg legge opp turnusen min slik at det stort sett går greit. Og hva er da i veien for at jeg bruker samme dag til fast treningsdag? Overhodet ingenting! Da kan jeg trene i arbeidstiden hvor det forhåpentligvis ikke er mange folk på treningssenteret. Jeg må også ha en personlig trener i begynnelsen, som forteller meg hva og hvordan ting skal gjøres. Det kommer til å koste penger, men det er en investering i helsa mi. På egenhånd hadde det sannsynligvis bare blitt kanskje én passe lang gåtur i uka med en og annen strikktrening når jeg fant det for godt. Noe er bedre enn ingenting, som en kurskollega sa, men det ville ikke egentlig være godt nok for en bedring. Derfor treningssenter.

Sukk.

Jeg gleder meg ikke, akkurat.

Først må jeg komme meg dit og ta lokalene og folkene i nærmere øyensyn. Det er første skritt på veien.


2 kommentarer:

  1. Har ei venninne som har en PT. Tror det er et visst hat/kjærlighetsforhold der... ^^ Selv har jeg ingen store planer om å nærme meg et treningssenter med det første. Men hvem vet, kanskje en gang. En annen gang... ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, tror nok det er vanlig med slike hat/kjærlighetsforhold til sine PT-er. De gjør deg godt, men er slitsomme mens de holder på med deg. Regner med at det blir nok slikt for min del også, hvis jeg kommer over dørstokkmila. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...