© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 20. september 2014

Et sjeldent hode

Aftenposten publiserte nettopp artikkelen "Rødhårede er sjeldne hoder" og kommer med noen fakta om hårfargen min. Artikkelen følges opp med flere rødhårede som forteller kort om sin opplevelse av å leve med rødt hår. De fleste av dem ble mobbet som barn og mange opplever også i voksen alder at folk kommenterer hårfargen på enten positivt eller negativt vis.

Etter å ha lest artikkelen innser jeg at jeg har hatt en heldig oppvekst! Jeg ble aldri mobbet på skolen på grunn av det røde håret mitt. Det kan naturligvis ha mye å gjøre med at vi, ved sjebnens sammentreff, var tre rødhårede i klassen min. De to andre hadde mørkere rødfarge enn jeg. Én gutt i klassen prøvde seg en gang, men da jeg påpekte at han jammen hadde rødskjær i håret sitt selv, ble det stille fra den kanten.

En av "faktaene" om rødhårede, er at vi er så veldig temperamentsfulle. Det har jeg aldri kjent meg igjen i. Tvert i mot er jeg en stille person som gjør lite av meg. I hvert fall mener jeg det selv, og jeg tror nok de fleste er enige med meg. Blir jeg sint, så blir jeg stille. Jeg farer ikke opp, men går heller og koker for meg selv som langsint.

Noe jeg kjenner igjen fra intervjuene er å føle seg annerledes. Jeg tenkte ikke så mye på det som liten, for det var lite fokus på håret mitt. Ingen mobbing, få eller ingen kommentarer. Som voksen, derimot, har jeg vært mer bevisst hårfargen min. Jeg vet at jeg skiller meg ut i mengden og er lett å finne blant mange andre folk ene og alene på grunn av håret. Men jeg har også blitt stolt av håret mitt. På verdensbasis er det 1-2% med samme hårfarge, og det er jo ganske sjeldent! De fleste som kommenterer fargen, gjør det i positive ordlag. Mang en frisør skryter av fargen, jeg har fått ørti spørsmål om det er min ekte hårfarge. En eldre enkemann som var pasient da jeg var nyutdannet ble så berørt av håret mitt da jeg skulle ta blodprøve av ham at han strakk armene opp mot hodet mitt og rusket litt i håret. Han fortalte rørt at jeg minnet ham om hans avdøde kone fordi hun hadde hatt akkurat samme hårfarge som meg. En litt underlig opplevelse, men den sitter igjen som et hyggelig minne.

Av og til lurer jeg på hvordan det ville føles å ha en mer anonym hårfarge. Å gå mer i ett med mengden. Uansett hvilken situasjon jeg er i, så vil jeg alltid være "hun med rødt hår". I det store og hele er jeg vel fornøyd med å være henne, og ettersom jeg ikke driver med lyssky affærer trenger jeg jo strengt tatt ikke gjemme meg vekk heller.

Noen ulemper følger dessverre med på kjøpet, og det er den lyse huden. Jeg tåler ekstremt lite sol, og ti minutter i ubeskyttet sommersol gjør meg solbrent. På Rhodos i sommer smurte jeg meg hver morgen. Et helt lite morgenritual ble det. SF 50 i ansikt og på hals, SF30 på armer og SF20 på beina. Etter to uker var jeg møkkalei all solkrem, men var pukka nødt. En barndom med årlige sommersolbrentheter gjør meg ikke lysten på å fornye erfaringene. Jeg blir altså ikke brun. Ikke pokker. Får jeg farge, så blir jeg først rosa og så falmer det stort sett tilbake til utgangspunktet. Armene og ansiktet får endel flere fregner i sommermånedene, men det falmer utover høsten. Leggene forblir kritthvite. Er jeg heldig, kan jeg (men få andre) se en antydning til farge på føttene på grunn av skille fra fottøyet. På grunn av barndommens solerfaringer er jeg derfor ikke særlig glad i å sole meg.

Da jeg giftet meg ble jeg sprayet brun. I dagene etterpå, når jeg gikk i t-skjorte og tights som sluttet ved knærne, følte jeg meg så flott og brun! Det var en underlig opplevelse å se ned på brunfargede legger og føle meg normal og slippe å skamme meg over de kritthvite beina. Til vanlig er jeg veldig bevisst de bleke beina mine og synes ikke noe om mangelen på brunfarge, men hva skal jeg gjøre når naturen nekter meg en normal effekt av soling? Jeg er litt misunnelig på dere som blir brune i sola, for det ser så pent ut.

En annen følge av mitt røde hår, er at de fleste andre kroppshår er helt lyse. Hadde jeg hatt mørkt hår, hadde jeg nok hatt en tydelig bart. Jeg gidder heller ikke barbere leggene fordi ingen kan se de lyse hårene mine der. Samme med under armene. Til gjengjeld er øyenbryn og -vipper også helt lyse, og det er negativt igjen. Jeg synes det er mye finere med tydelige øyenbryn, så jeg farger dem med (u)jevne mellomrom. Vippene mine brukte jeg også å farge, men nå er de så få at det ikke er verdt bryet. Det hadde bare sett rart ut. 

Som barn fikk jeg høre at det var enkelte farger jeg ikke kunne gå i fordi det krasjet med hårfargen. Rødt, for eksempel, måtte jeg for all del unngå! Hører man det mange nok ganger, blir man hjernevasket. Da jeg sent i tenårene gjentok denne "sannheten" for ei venninne, spurte hun ganske enkelt "Hvorfor?". Det hadde jeg ikke noe godt svar på, og nå liker jeg godt en varm rødfarge. Varme farger er min ting klesmessig. Ikke overraskende passer høstpaletten med sine jordfarger til meg. 

Alt man skal passe på!

Bakhue mitt

6 kommentarer:

  1. Jeg har en Rødhette i huset og leste artikkelen med stor glede. Hun har heller aldri blitt mobbet, til tross for at hun er eneste jente på trinnet med rødt hår. Det morsomme er jo at hun har omtrent den fargen veldig mange kvinner kjøper i pulverform for hjemmefarging eller får påført hos frisør.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var en av grunnene til at jeg stadig ble mer og mer stolt av hårfargen min ettersom jeg vokste opp. Folk betalte jo for å få farget håret rødt, mens jeg hadde fått gavepakke gratis fra naturens side.
      Godt å lese at din Rødhette heller ikke blir mobbet for håret sitt! :)

      Slett
  2. Rødt hår er langt å foretrekke framfor kommunegrått!

    SvarSlett
  3. Men jeg har alltid syntes at rødhårete skal være hvithuder! Dere er som en egen liga med egne regler! brunfarge for vanlige dødelige, porselenshvitt for de rødhårete, opphøyde.

    (unnskyld hvis denne kom to ganger? har litt trøbbel med innloggingen her.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ehh, har vel aldri følt meg opphøyd noen gang, tror jeg. Og ihvertfall ikke pga. håret. :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...