© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 5. april 2014

Barnløs

Så er det endelig offisielt: Mine svigerforeldre skal endelig få lov til å bli besteforeldre. Det er dessverre ikke vår fortjeneste. Min svoger skal bli pappa og alle gleder seg til høsten.

Det har vært uoffisielt en stund, men nå er nyheten sluppet. Og jeg reagerte som ventet - og var veldig glad for at jeg er gressenke denne helgen. Først naturligvis glad på de vordendes vegne, men så gråt jeg noen bitre tårer over egen sjebne. 

Jeg er selvfølgelig kjempeglad for at mine svigerforeldre endelig kan få barnebarn å glede seg over, men jeg vet at jeg vil savne den oppmerksomheten som de i fremtiden kommer til å tilegne barnebarn og barneforeldre. Den gleden de opplever over det som skjer, og som  jeg aldri vil kunne verken bli til del eller forårsake. Jeg gråter bare ved tanken. Ikke forstå det slik at jeg ikke unner dem det. På ingen måte! Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg kunne vært en del av en slik opplevelse selv, og ikke bare bivåne det fra sidelinjen.

Det er ikke til å komme fra at det er et veldig sårt punkt for meg, og det blir bare verre og verre. Det går i perioder, hvor jeg tenker enten mer eller mindre over det. Noen ganger skal det lite til før jeg gråter, andre ganger er jeg mer hardhudet - men uansett er det sårt, samme hvor mye jeg prøver skjule det.

Utad snakker jeg ikke mye om det. Det går i en fast regle hvis noen spør. Nei, dessverre har det ikke blitt barn på oss. Dessverre ville ikke omstendighetene at det skulle bli slik. Nei, det går greit, vi har det bra. Kanskje det var like greit, helsen er jo ikke hundre prosent likevel.  Ingen utbroderinger om hvorfor eller hvor mange tårer jeg har felt i skjul. Hvis noen prøver å spørre mer utdypende, feier jeg det vekk og skifter tema.

Jeg vet at hvis jeg går nærmere inn på temaet med noen, så kommer tårene. De ligger like under overflaten, men jeg vil ikke dele dem med uinnvidde. Disse tårene har jeg ikke engang delt med mannen min, så tåpelig det enn høres ut.

Akkurat nå deler jeg dem med dere. Fordi dere ikke vet hvem jeg er. De fleste av dere, ihvertfall. Det gir en avstand og en viss trygghet. Ingen innpåsliten trøst eller flakkende blikk eller leting etter de rette ordene.

14 kommentarer:

  1. Livet, altså....
    Avogtil slår det meg som litt rart at folk i det hele tatt stiller andre dette spørsmålet. Skjønt når jeg tenker meg om kan det godt være jeg har stilt det selv. Det er nesten litt som small talk. Og DET er rart, at noe så personlig er noe man slenger utav seg for å få praten til å gå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Men å spørre om noen har barn ER jo smalltalk. Og de fleste har jo barn og svarer på hvor mange gutter og jenter de har og hvor gamle de er. Når svaret derimot blir nei, så kommer usikkerheten i ansiktet på den som spør. Noen få buser ut med spørsmål om det var selvbestemt, men de fleste lar det heldigvis ligge. Og liksom for å unnskylde meg, tåpelig greie, følger jeg opp med at nei, dessverre ble det ikke slik for oss osv.

      Slett
    2. Jojo. Det er sant. Men det er mange som spør: skal ikke dere ha barn snart da? Planlegger dere å få barn? Og sånt. Og det er jo litt rart.

      Slett
    3. Ja, de spørsmålene er påtrengende og egentlig veldig private. Vi har heldigvis vært forskånet for dem fordi våre respektive foreldre og aller nærmeste venner har kjent situasjonen vår, eller ihvertfall nok til å ikke spørre nærmere. Å spørre barnløse om slikt et slag i ansiktet til den som blir spurt. Kjenner man ikke den som blir spurt godt nok, så vet man ikke grunnen til barnløsheten. Og den grunnen kan være utrolig vond for dem det gjelder.

      Slett
  2. Vondt å lese...hvordan skal jeg reagere, om jeg spør og noen sier nei? Bare gå videre til jobb, vær og sånn? Jeg spør fordi jeg vil vite, tro meg, ikke for å håne!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det der er ikke lett. Folk er jo så forskjellige og reagerer på forskjellige ting. Noen har et ønske om å fortelle, andre ikke. Noen har forsont seg med tingenes tilstand, andre ikke. Hvis du hadde spurt meg, så hadde jeg satt pris på at samtalen raskt endret retning uten å gå i detaljer. I hvertfall ingen "trøstende" kommentarer om at livet da må være så mye enklere, bare oss selv å tenke på og har frihet til å gjøre som vi vil. For oss som ennå ikke er forsont med tanken på en barnløs alderdom gjør slike kommentarer vondt verre. Savnet etter noen å dele livsvisdom videre til, lære opp, se utvikling fra spedbarn til voksen, overlevere tradisjoner og arv til, og som kan være der når vi blir gamle. Den er tung å svelge. Bare å skrive dette og kjenne på det er tungt.

      Slett
    2. Sender over en virtuell klem, du kan ta den i mot eller legge den i en skuff til du trenger den. Håper uansett søndagen er fin!

      Slett
    3. Tusen takk! Virtuelle klemmer mottas alltid med stor takk! En god søndag ønskes deg tilbake. :)

      Slett
  3. Jeg skjønner at det er et sårt tema. Det er mange som ønsker seg barn, men så går det ikke. Noen tror liksom det er en selvfølge at alle kan få barn. Jeg har hørt kommentarer som "Skal dere ikke ha barn snart, da?" til folk som har vært gift i mange år. Da tenker jeg at det vel kan hende at paret faktisk har prøvd lenge. Det blir sårende med kommentarer som "Nå er det vel deres tur!". Jeg får prøve meg med å si at du får glede deg over å bli tante. Men det blir jo ikke akkurat det samme.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det blir ikke det samme. Hele svigerfamilien bor på Vestlandet og er mange timers reise unna oss, så når jeg skriver "på sidelinjen" så er det virkelig på sidelinjen. Dette blir tantebarn jeg bare kommer til å treffe 1-2 ganger i året maks og bare følge utviklingen på på facebook med bilder og kommentarer.

      Slett
  4. Smatt tilfeldigvis innom bloggen din, så eg er absolutt ein av de som ikkje kjenner deg. Eg forstår at dette er sårt - og eg håper at tantebarnet bringer glede, og kanskje til og med litt følelse av at det er ok at du slepper vokenetter, trassperioder og trevekerlange omgangssjuker. God klem til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det de fleste med barn ikke forstår, er at de som ønsker barn mer enn gjerne hadde byttet til seg våkenetter, trass og omgangssyke bare for å få barn! Herregud, slik er jo bagateller i forhold til det å ha barn! De er bivirkninger, kan man si, da det å ha barn gir så utrolig mye mer. Selvsagt er det ok å slippe det, men tapet av alt det andre er så uendelig mye større!

      Slett
  5. Huff. Klem til deg. Det er ikke alltid man tenker før man snakker og som dere diskuterte over her så er jo spørsmål om barn veldig naturlig og "small talk". Men jeg tenker av og til at folk er veldig lite flike til å plukke opp signaler på at "denne samtalen er ikke ok å ha" når de fortsetter å grave med spørsmål om hvorfor folk ikke har barn. Ønsker deg uansett en god påske.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det der er en balansegang og man skal være ganske flink til å lese mennesker og ansiktsuttrykk for å forstå når nok er nok. En god klem og en riktig god påske til deg også! :)

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...