© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 30. juni 2010

Peoner og oppsigelse

Så var det gjort. Etter 10 år hos samme arbeidsgiver har jeg sagt opp den trygge, faste stillingen min. For å gå over i et bittelite vikariat som i utgangspunktet varer 3 måneder ...

Jeg snakket med NITO igjen i dag, og de anbefalte meg å kontakte den nye arbeidsgiveren angående gamle tall på arbeidsavtalen. Den nye arbeidsgiveren min (i.e. hun som intervjuet meg) kjente ikke de nye tallene, men mente at det ville oppdateres når den riktige lønna mi skulle settes. Ikke noe å tenke på foreløpig, med andre ord. Og på slutten av arbeidsdagen ble altså skriftlig oppsigelse levert inn.

Og like før jeg skulle gå for dagen, overrasket nærmeste leder med å dele ut flotte peoner til oss tre som var på seksjonen idag! Ei hadde hatt bursdag, ei hadde 10 årsjubileum på jobb og jeg skulle slutte. En veldig flott gest som kom helt uventet! Takk, sjef! Du er helt ... ehh ... sjef!  :-)

I kveld ringte jeg foreldrene mine for å fortelle at nå var avgjørelsen endelig og ugjenkallelig tatt. Og på spørsmål om det var mulig å leie i kjelleren hos dem for en rimelig penge, var det helt greit. Takk og pris! Det gir rom for å bruke bedre tid til å finne noe skikkelig og ikke "kaste bort" altfor mange penger i leieutgifter mens vi venter. Så får vi håpe at mannen min finner seg jobb i hjembyen min snart, han også! Det blir pyton å bo på to forskjellige steder over såpass lang tid. Og å skulle koordinere kjøp og salg fra forskjellige byer.

Nå tikker klokka ...! 
Bildet av jordbærene er fra tidligere i måneden da en pensjonert kollega kom innom for å hilse på og tok med seg jordbær og nektariner. Nam!

tirsdag 29. juni 2010

Småhektisk

I dag har jeg hatt hektisk telefonaktivitet. Jeg bestemte meg for å kontakte personalavdelingen til min potensielt nye arbeidsgiver for å høre om de kunne være behjelpelige med å finne ut hva jeg skulle tilbys av lønn. Jeg traff på en tilsynelatende eldre dame med Jærdialekt som hadde god tid og ikke altfor oppegående i dagens tekniske verden.

Hvor jobber du, sa du?

Jeg lurte på hvorfor det var viktig, men gav henne svaret.

Skulle du et tilbud, sa du?

Tilbudet fikk jeg telefonisk for nøyaktig ei uke siden, forklarte jeg. Jeg mangler bare papirene slik at jeg kan gjøre meg opp en siste vurdering.

Jeg ser det står at du skulle fått tilbud, men ...

Hun måtte tilslutt finne en kollega og jeg overhørte dem snakke sammen. Endelig bestemte hun seg for at jeg måtte ringe tilbake samme ettermiddag.

Du skjønner det at vi er så få folk for tida. Hun som hadde med dette å gjøre har sluttet i jobben og ei er gått ut i ferie nå, så jeg vet sannelig ikke ...

Men betyr det at den hos dere som har med .... Har dere ingen hos dere for tida som har med nyansettelser å gjøre?? Jeg ble satt helt ut! Hvis de ikke fant papirene mine og rette vedkommende var sluttet og det var DISSE damene som skulle lete ...? Jeg sa at jeg kom til å ringe rundt kl. 14 igjen og avsluttet mismodig samtalen.

Så ringte jeg NITO for å høre om de kunne være behjelpelig med lønnsstatistikk for den byen. Han var naturligvis til lunsj da jeg ringte, men på plass da jeg ringte 12:05. Der måtte han ringe meg tilbake - han var ikke helt sikker på hvor detaljert han kunne hjelpe meg.

Femten minutter før jeg skulle ringe personalavdelingen igjen, ble jeg oppringt av NITO. Han var riktig så behjelpelig nå! Han hadde nemlig snakket med forhandlingsansvarlige i Spekter som nettopp hadde vært i den byen og hadde helt ferske tall å formidle meg. Så flott! De siste tallene gir bare 4000,- mindre i årslønn med 10 års ansiennitet enn det jeg i dag har før årets tillegg! Jeg fortalte NITO-mannen at han hadde fjernet en betydelig vekt fra skuldrene mine. Jeg ble så utrolig lettet! Jeg har gått rundt å fryktet et betraktelig lønnstap på å bytte arbeidsgiver, men det ser ikke ut til å bli så ille likevel. NITO-mannen avsluttet med å ønske meg riktig så lykke til i ny jobb. Hyggelige og hjelpsomme mannen!

Deretter stod personalavdelingen for tur igjen. Jeg presenterte meg og ble avbrutt med "Åja! Det var deg, ja!" - noe jeg ikke kunne avkrefte. Dama var rent sprudlende på telefonen denne gangen. Hun kvitret nesten!

Jo, nå skal du høre her! Vi fant papirene dine! Vi fant kopi av papirene og hun som sluttet på fredag hadde gjort seg ferdig med dem! De skal være sendt tilbake til hun på avdelingen som du har snakket med tidligere allerede torsdag eller fredag.

Så flott da! Kan du se av kopiene hvilken lønn som vil tilbys meg?

Hvor var det nå vi la de papirene ...?

Etter litt leting fant de dem og hun opplyste om en minstelønn etter 10 års ansiennitet på 13 000,- mindre enn det NITO opplyste om. Jeg regner med at det er gamle tall før siste forhandling.

Så spurte jeg, mens jeg hadde henne på tråden, om hun visste noe om de hadde boliger til leie for nyansatte?


Jo, vi har jo den gamle blokka.

Jeg vet ikke om det var affæren med de forsvunne papirene som gjorde henne så medgjørlig og snakkesalig nå, men jeg fikk ihvertfall navn og telefonnummer til hun som har med utleie å gjøre.

I morgen må jeg huske på å ringe boligutleiedama og hun som intervjuet meg for å snakke litt lønn. Jeg ønsker ikke at det skal stå gamle uforhandlede tall i kontrakten min hvis det foreligger nye og bedre tall. Som NITO-mannen sa: "Det er nå du har sjansen til å forhandle om lønna!"

Fem minutter etter at jeg var ferdig med siste telefonsamtale tikket det inn en sms fra min kjære om at det var kommet post fra min sannsynligvis nye arbeidsgiver som lå hjemme og ventet på meg.

Vel hjemme etter dagens dont så jeg at det i papirene stod gamle tall. Men hvor er min dokumentasjon på BCG-vaksinen, tro?

mandag 28. juni 2010

Småstresset

Jeg kjenner jeg blir småstresset! Ettersom det ikke var noen papirer i posten til meg lørdagen heller, ringte jeg min potensielt fremtidige arbeidsgiver for å høre om de var postet. Der fikk jeg høre at det var personalavdelingen som somlet, men hun håpet å få sendt papirene i dag. (Sic) Jeg håper hun fikk med seg at jeg ikke vil si opp før jeg faktisk har papirene og jobbtilbudet foran meg!

Men det var noe annet som stresset meg mer.

Jeg hadde håpet at de kunne være behjelpelige med hybel/leilighet. Den type bedrift pleide nemlig å ha det. Tidligere. "Jeg har fått beskjed om å svare nyansatte at vi ikke har det lenger.", sa hun. For en merkelig formulering! Jeg må altså ut på det private markedet og leie i den tiden mannen min og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi har ikke råd til å kjøpe nytt mange måneder før vi selger leiligheten vi bor i nå.

Jeg gjorde et lite søk på Finn.no for å se på tilbudet, men det var ganske begredelig. Billigste var 7100,-/mnd med "sådär" standard og lokalisering. Helsike heller! Det hadde vært så utrolig greit om de hadde hatt en liten leilighet til meg som jeg kunne leid!


Både foreldre og svigerforeldre fikk forresten vite hvordan ståa er i går. Mine foreldre tilbød seg å lagre noen glassting under trappa i kjelleren. "Ting dere er redde for." Vi får ta med oss det vi pakket ned da vi pusset opp stua i fjor. Det står i ei av bodene våre, og er bare å hente frem - ferdig pakket. Og så får vi tilbringe den delen av sommerferien som er i den byen til å drive leieleting! *sukk*

lørdag 26. juni 2010

Fortsatt ingen papirer!

Æsj, jeg har fortsatt ikke fått papirene som jeg venter på! Jeg blir nødt å ringe dem til mandag og etterlyse dem. Jeg kan ikke si opp før jeg har papirene i hendene! Og 1. juli er allerede kommende torsdag, så det begynner å haste. Jeg kjenner at jeg blir frustert av slikt.

I dag har min kjære begynt på de to siste taklistene som skal henges opp på kontoret. Arbeidet stoppet vel opp for et år siden, så man kan vel si at det er på tide å gjøre det ferdig? Det måtte i alle tilfeller ordnes før vi får noen taksering av leiligheten.

For trekvart år siden fikk jeg en flott Dendrobium-orkidé av min fetter. Den hadde massevis av flotte hvite blomster og var virkelig en fryd å se på. Dessverre tålte den ikke min behandling. Jeg er en plante-dödare av de store, så i seg selv var ikke det så rart. Men jeg fikk meg ikke til å kaste den umiddelbart. Derfor ble den plassert på kjøkkenbenken i påvente av videre behandling. Potten inneholdt jo så mange barkebiter jeg kunne bruke til de andre orkidéene mine! Noen av dem trenger absolutt påfyll. Og idag, da jeg ble akkurat passe lei av å se den store popcornboksen på samme kjøkkenbenk, kom jeg på at jeg skulle tømme/riste av all barken fra orkidéen og oppi popcornboksen! Schmart! Så nå har jeg en stor popcornboks med litt bark i bunnen. Kjekt å ha! :)


Dendrobium etter ristingen. Luftig mellom døde røtter! :)

torsdag 24. juni 2010

TO DO-liste

Vi har snakket sammen om det før, mannen min og jeg. Ting vi burde få med oss mens vi bor i Oslo. "Burde" ... Det er så mye vi burde ha gjort, burde gjøre. Oftest blir det ikke noe av. Slikt sett er vi for like av oss. Vi drar hverandre ned. Jeg har ofte inntrykk av at i andre parforhold så drar man hverandre opp. Hvis en foreslår en aktivitet, så blir den andre med på det. Hos oss er det motsatt. Hvis en foreslår en aktivitet, så sier den andre ofte nei, og da blir det ikke noe av det for noen av oss. Vi burde absolutt skjerpe oss!

Men tilbake til burde-listen. Også ofte kjent som TO DO-listen. Her er min raskt nedskriblede TO DO i Oslo før flytting-liste:

* Vigelandsparken
* Operataket i solskinn
* Norsk Teknisk Museum
* Vikingskiphuset
* Holmenkollen
* Botanisk hage
* Emanuel Vigeland Museum
* Småflaskemuseet
* NRK Opplevelser
* Munch-museet?

onsdag 23. juni 2010

Trollet i esken

I går fikk altså mannen min beskjeden om at jeg har blitt tilbudt jobb i hjembyen min, og han tok det pent. Det kom jo ikke som noen overraskelse - han visste jo at jeg hadde vært til jobbintervju sist fredag. Men likevel ble ting plutselig mer virkelig. Fra å være drømmer og løse planer, så er dette mye mer håndfast. Ting skjer faktisk!

Han brukte noe av kvelden til å sjekke etter jobber i hjembyen min, men resultatet var faktisk null. Skuffende! Derimot var det én bedrift som hadde en "perfekt" stillingsutlysning, men fristen hadde gått ut for seks dager siden. Han sendte likevel en forespørsel på e-post og la ved CV-en sin som vedlegg. Først etterpå oppdaget han at akkurat den stillingen var lagt til Sirdal. :)

Jeg hadde håpet at papirene mine skulle komme i postkassa i dag, men der var det tomt da jeg kom hjem fra jobb. Jeg har tenkt å ringe dem tilbake om et par spørsmål (bl.a. lønn), men jeg vil gjerne ha papirene foran meg først. Kanskje i morgen, da.

I går fortalte jeg én kollega at jeg hadde fått jobbtilbud. Hun har hele tiden visst om søknaden jeg hadde inne, og da jeg nå har fått tilbudet, synes hun det skal bli rart når jeg (kanskje) forsvinner derfra. Vi har begge jobbet 10 år på samme stedet, og begynte omtrent samtidig. Vi er nesten jevngamle og kommer godt overens, så vi prater endel sammen. "Det skal bli rart!", sa hun. Jeg er enig med henne i det.

I dag fortalte jeg to andre kolleger om tilbudet, deriblant hun som er min nærmeste sjef. Hun har også visst om søkeprosessen min. Litt underlig (eller kanskje ikke?), men det var nesten med klump i halsen at jeg fortalte dem det. De er gode kolleger og veldig hyggelige personer - og jeg vil komme til å savne dem! Men inntil videre har jeg bedt dem å ikke spre ordet - ihvertfall ikke før jeg faktisk har sagt opp stillingen min.

Jeg burde vel også ringt foreldrene mine og fortalt dem nyheten, men jeg venter til jeg ihvertfall har papirene. De venter i spenning, det vet jeg. Far min tilbød seg faktisk å hente meg etter jobbintervjuet og han er ikke den som vanligvis tilbyr slike tjenester! Han sa til og med ja til å kjøre meg til toget da jeg skulle hjem igjen også. Det var nesten for godt til å være sant! :)

tirsdag 22. juni 2010

Så var jeg her, jeg også ...

For en tid siden stod valget mellom å åpne en Flickr-konto eller en blogg. Jeg endte opp med en Flickr-konto da fotografering stod i mitt fokus akkurat der og da, men jeg halvveis bestemte meg for at om jeg fikk en ny jobb og skulle begynne flytteprosessen - DA skulle jeg starte blogg! Kanskje. Skrive om flytteprosessen, pakking, innflytting, spenningen rundt det å begynne i ny jobb - og senere som en slags dagbok for de som gidder å lese. Kanskje.

Vel - jeg fikk telefon i dag. Jeg har blitt tilbudt en jobb i hjembyen min, og jeg kommer sannsynligvis til å takke ja. Lønna som tilbys skal være ganske råtten for at jeg sier nei. Jeg har tross alt søkt meg dit i minst tre år!

Og dermed ble denne bloggen opprettet.

Hvorfor "Rødhette"? Godt spørsmål. Jeg kom rett og slett ikke på noe bedre i farta! Jeg har rødt hår som jeg er stolt av, så der er fargekoblingen. Kanskje endrer jeg navn senere, men inntil videre får bloggen hete det den heter. De små grå kommer kanskje på noe bedre på et senere tidspunkt.

Snart kommer mannen min hjem fra jobb, og da skal han få beskjed. Timingen med hans jobb er særdeles dårlig, men det er sjeldent slikt er perfekt timet. Den delen av sommerferien vi skal tilbringe i hjembyen min vil nok bli noe brukt til visninger og å gjøre seg bedre kjent med de forskjellige bydelene igjen.

For en jobb vi har foran oss ...!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...