© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 23. juni 2010

Trollet i esken

I går fikk altså mannen min beskjeden om at jeg har blitt tilbudt jobb i hjembyen min, og han tok det pent. Det kom jo ikke som noen overraskelse - han visste jo at jeg hadde vært til jobbintervju sist fredag. Men likevel ble ting plutselig mer virkelig. Fra å være drømmer og løse planer, så er dette mye mer håndfast. Ting skjer faktisk!

Han brukte noe av kvelden til å sjekke etter jobber i hjembyen min, men resultatet var faktisk null. Skuffende! Derimot var det én bedrift som hadde en "perfekt" stillingsutlysning, men fristen hadde gått ut for seks dager siden. Han sendte likevel en forespørsel på e-post og la ved CV-en sin som vedlegg. Først etterpå oppdaget han at akkurat den stillingen var lagt til Sirdal. :)

Jeg hadde håpet at papirene mine skulle komme i postkassa i dag, men der var det tomt da jeg kom hjem fra jobb. Jeg har tenkt å ringe dem tilbake om et par spørsmål (bl.a. lønn), men jeg vil gjerne ha papirene foran meg først. Kanskje i morgen, da.

I går fortalte jeg én kollega at jeg hadde fått jobbtilbud. Hun har hele tiden visst om søknaden jeg hadde inne, og da jeg nå har fått tilbudet, synes hun det skal bli rart når jeg (kanskje) forsvinner derfra. Vi har begge jobbet 10 år på samme stedet, og begynte omtrent samtidig. Vi er nesten jevngamle og kommer godt overens, så vi prater endel sammen. "Det skal bli rart!", sa hun. Jeg er enig med henne i det.

I dag fortalte jeg to andre kolleger om tilbudet, deriblant hun som er min nærmeste sjef. Hun har også visst om søkeprosessen min. Litt underlig (eller kanskje ikke?), men det var nesten med klump i halsen at jeg fortalte dem det. De er gode kolleger og veldig hyggelige personer - og jeg vil komme til å savne dem! Men inntil videre har jeg bedt dem å ikke spre ordet - ihvertfall ikke før jeg faktisk har sagt opp stillingen min.

Jeg burde vel også ringt foreldrene mine og fortalt dem nyheten, men jeg venter til jeg ihvertfall har papirene. De venter i spenning, det vet jeg. Far min tilbød seg faktisk å hente meg etter jobbintervjuet og han er ikke den som vanligvis tilbyr slike tjenester! Han sa til og med ja til å kjøre meg til toget da jeg skulle hjem igjen også. Det var nesten for godt til å være sant! :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...