© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 17. april 2019

Mysteriefrø

Jeg deltar villig vekk på diverse påskekonkurranser på Facebook, men sjeldent hvis det er flere enn 1000 som allerede har deltatt. Jeg anser vinnersjansene som for små da, skjønt jeg kjøper likevel lottokuponger stadig vekk. Litt inkonsekvent logikk der, men skitt au.

Jeg vant nå likevel et par konkurranser nylig, og i dag hentet jeg premiene hjem. Den ene premien var fra en dyrebutikk og inneholdt akvariumsrelaterte ting. Den andre premien ble sendt meg på jobb, og pakken veide mistenkelig lite da jeg stakk innom for å hente den.

Da jeg var kommet hjem, pakket jeg opp DHL-esken og fant en liten eggekartong. Wehey, tenkte jeg, sjokoladeegg! 
Hurra, sjokoladeegg!

Men den gang ei. Kartongen inneholdt riktignok et marsipanegg og en sjokoladepåskehare, men også noe pussig. Hva var dette, tro?
 
WTF, lissom?

Her måtte det finstuderes.Tysk!?

Jeg tror jeg forstod essensen av dette.
Jammen godt jeg hadde tysk på skolen for 30 år siden. Jeg tror jeg forstod det viktigste av det som stod i instruksjonen, men jeg skjønte overhodet ikke hva slags plante det dreide seg om. Eierbaum, liksom? Eggtre?

Vekstmedium ferdig laget og klar for frø.
Samen. Kjente ikke ordet fra før, men skjønte at det betyr frø.
Jeg åpnet frøpakken etter å ha løst opp jordtabletten og hatt jorden i minipotta. Skulle virkelig alle de frøene oppi den lille potta?? Javel, det er jo bare å blande de oppi og se hva som skjer.
The waiting game has begun.
Nå er det bare å vente i cirka 20 dager på at noe skal skje. Potta må stå lyst, men ikke i direkte sollys. Det skal bli spennende å se hva som dukker opp her! I mellomtiden sjekker jeg google.

Og finner ut at "Eierbaum" er aubergine. "Eggplant" i statene. Jeg burde sett den sammenhengen. Og jeg som ikke liker auberginer, en gang! Og hvis du ser på bildet under, så ser du hvorfor planten fikk det navnet. Jeg holdt på å le høyt da jeg så de hvite fruktene, for jeg har alltid bare sett mørkelilla auberginer!




SE på dette da! Egg som vokser på trær! :D

lørdag 23. mars 2019

Møkkatorsdag

Torsdag utviklet seg til å bli litt drittdag. Fordi jeg hadde kveldsvakt onsdag og ikke var hjemme før rundt kl. 23 og så ble sittende oppe i noen timer etter det, ble det ikke mer enn halvannen times søvn natt til torsdag. Til alt overmål klarte jeg å ha mareritt i løpet av den halvannen timen (inspirert av et TV-program jeg så før jeg la meg)! Jeg var litt trøtt. Attpåtil er jeg litt redusert for tiden ettersom jeg fikk fjernet to føflekker og en klump på tirsdagen. Jeg hadde håpt på sykemeldning ut uka, men møtte ingen sympati hos legen som kuttet meg. Han røsket godt i stingene han sydde på hofta og proklamerte etterpå at stingene skulle holde godt nok til at jeg kunne jobbe. Noe råttent humør av den grunn, altså, og fordi de bare plastret meg vanlig igjen så jeg måtte selv finne noe selvheftende bandasje til å surre rundt beinet der de to andre skavankene ble fjernet. Jeg stoler ikke like mye som legen på at stingene holder i EDS-huden min. Derfor haltet jeg rundt på kveldsvakt onsdag, og fortsatte med litt mindre halting på torsdag. 

Etter jobb torsdag dro jeg ut på et handlesenter og satte fra meg bilen på et bilvaskeri som gjør jobben mens man handler. Eller går til frisøren, som jeg gjorde. Sårene gjorde at jeg ikke kunne dusje når jeg ville, så da var det greit å få vasket håret og tatt vårklippen i samme slengen. Frisøren var veldig nøye med å klippe med stø hånd i rette linjer, men det hjelper lite når ikke alt håret er greid i riktig retning. Det fant jeg ut da jeg kom hjem og håret begynte å legge seg i vante baner. Ikke helt fornøyd der, altså.

Da jeg hentet bilen, oppdaget jeg at sjåførdøra hadde fått seg en skrape langs kanten oppe ved vinduet. Ikke i lakken, men det sorte som også omgir vinduet. Det var helt i kanten, så det måtte ha skjedd med ei åpen dør. Skrapeskrell kunne plukkes av, og det var ikke der da jeg kjørte fra jobb. Jeg kommenterte det til han i ekspedisjonen, men han nektet naturligvis for at det hadde skjedd hos dem for da ville selvfølgelig de ansatte ha kommentert det. Særlig. Men han kom nå tuslende med noe svart lakk han smurte over skrapen i kanten. Jeg valgte å ikke gjøre noe større nummer ut av det for det hadde vel uansett bare blitt ord mot ord. Likevel vil jeg si at de har fått seg en skrape i lakken i mine øyne. Pun intended. Mulig jeg ikke kommer til å gå til dem så mange flere ganger.

Gretten kjørte jeg til en kinarestaurant i nærheten for å kjøpe med meg middag hjem. Jeg spurte hva slags grønnsaker som var i retten, og ba om å få slippe paprika. "Bare si hvilke grønnsaker du vil ha i, du!". Så jeg ba om å få vannkastanjer og gulrøtter i stedet for paprikaen. Jeg presiserte "i stedet for". Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at vannkastanjer og gulrøtter var alt jeg hadde fått av grønnsaker. Ananas og løk hadde hun også liksågodt fjernet. Argh! 

Ikke så mannen at jeg hadde klippet meg heller. Møkkadag!



mandag 18. mars 2019

En liten, varmende historie

Jeg må bare skrive ned dette. Mest for min egen del, slik at jeg kan hente frem historien når jeg trenger å løftes litt opp. 

På denne siste nattevakten fortalte min kollega at hun trodde at det var jeg som hadde tatt blodprøve av henne da hun høygravid og nervøs kom til oss for dette før planlagt keisersnitt for mange år siden. Hun hadde dårlig erfaring med blodprøver tidligere og fortalte blodprøvetakeren (antakelig meg) at hun var litt redd. Hun var også i en fase av livet der hun vurderte å ta min utdanning, men var usikker på om hun var skikket til dette på grunn av sin frykt for blodprøvetaking. Dette siste sa hun ingenting høyt om da hun hadde mer enn nok med situasjonen.

Så forteller hun videre at prøvetakeren hadde vært så beroligende med henne da hun fortalte om sin frykt og ikke laget et stor nummer ut av det, men bare forsøkt å gjøre situasjonen så god som mulig. Og da stikket kom, hadde hun ikke kjent en eneste ting! Ikke et bittelite stikk, en gang! Dette var første gang hun opplevde det, fortalte hun, og hun hadde blitt så overrasket over at det faktisk gikk an å ikke kjenne noe overhodet. Og den kunnskapen hjalp henne også til å innse at man faktisk kan bli en så dyktig prøvetaker, og at hun kanskje hadde en fremtid i yrket likevel. 

Jeg ble litt varm i hjertet over å høre dette. Nesten litt rørt, faktisk. Tenk at jeg klarte gjøre en skremmende situasjon så mye bedre for en pasient! Og ikke bare det, men faktisk bidro til selvtillit nok til at hun tok utdanningen hun vurderte! Jeg er nok ikke helt ubrukelig i yrket mitt, kan det se ut til! :D

 

tirsdag 5. mars 2019

Tror ikke det, nei!

Jeg drømte at jeg var og handlet på en Coop-butikk. Først var det en Obs, men så viste det seg visst å være en Extra i stedet. I denne butikken hadde de veldig mange store pakninger av søtsaker, søte kjeks og slikt som er dårlig for livvidden. Jeg gikk opp en bakke (!) langs en reol og plukket med meg det ene pakken etter den andre av kuriøse nyvinninger av sjokolader og kjeks. Oppi handlevognen hvor godsakene havnet, var også det fine, orange Morild-skjerfet mitt. Og i det jeg snudde meg og la en pakke oppi handlevognen bak meg, merket jeg at innholdet i vognen var annerledes, og en penere vestkantfrue kommenterte tørt at "Tror ikke det, nei!", og tok vognen sin og gikk. Min handlevogn var borte vekk. Noen hadde rappet den og det fine skjerfet mitt var søkk borte! Så jeg gikk rundt langs reolene og lette, og jeg innså at butikken manglet tak. Så jeg kravlet litt rundt på en knaus også, uten å finne noe mer der.

Jeg tror underbevisstheten prøver å fortelle meg noe, og det har neppe noe med skjerf å gjøre.

mandag 4. mars 2019

Og siden sist ...

Plutselig fløy en ny måned forbi. Hvis denne bloggefrekvensen fortsetter, ender jeg opp med tidenes laveste antall med ett innlegg i måneden. Dette må det jo bli en endring på!

Alle årsmøter jeg skulle delta på er gjennomført. Blomsterkvast ble mottatt sammen med to andre jubilanter, mens nål og diplom fortsatt ikke er kommet i posten. Middagen var god. Alt ble vedtatt. :)

Regionalavisintervjuet ble gjennomført og artikkelen er publisert. Det var litt underlig å se seg selv i avisa! Dessverre var teksten noe endret etter at vi hadde hatt den til gjennomlesning, men ingen altfor store feil stod der. 

Mors pelargonia, som jeg tok stiklinger av i fjor sommer, måtte klippes ned igjen. Den hadde vokst seg helt opp til toppen av vinduet. "Morplanten" står fortsatt i vinduet, men fem stiklinger er satt i jorda. Jeg skal beholde én av dem (toppstiklingen), mens resten loddes bort i et lite produktparty jeg er vertinne for i løpet av denne uka.

Til akvariet har jeg kjøpt fire nye platyer; én hann og tre hunner, så nå er de totalt fem. Jeg kjøpte også seks nye pristellatetraer, så nå skal de være 26 stykker. De er litt vanskelige å telle, men antallet stemmer ihvertfall sånn nogenlunde. I dag har jeg forresten svidd av fryktelig mange penger på nytt lys til akvariet. Jeg skal erstatte lysstoffrørene med LED-lys, og for ekstra bra effekt har jeg også bestilt en kontroll til lysene. Med kontrollen kan jeg simulere soloppgang og -nedgang og ha blått nattlys på, blant annet. Men det koster å være kar! For å rettferdiggjøre noe av utgiften, så trøster jeg meg med at lysstoffrør egentlig bør byttes ut en gang i året, mens de nye LED-lysene skal holde i 22 år med 10 timers lys per dag. 

Det går åt skogen med treningen min. Da jeg ble operert for lipomet, frøs jeg medlemskapet mitt, men nå har det vært aktivt i over en måned uten at jeg har brukt det. Det er fryktelig vanskelig å komme i gang! Og om et par uker skal jeg under kniven igjen, og da blir det nok en liten pause.

Og så har jeg fått litt vondt i en lillefinger. Den er litt stiv og leddet kjennes litt større ut enn på den andre lillefingeren. Det er forhåpentligvis noe uskyldig som går over.

Jeg holdt på å glemme den største nyheten! Mannen har sagt opp jobben sin og begynner i ny jobb før sommeren! Jeg tror den nye jobben hans vil passe ham mye bedre. Det gjør jo heller ikke vondt at han får en ganske grei lønnsstigning. :)

tirsdag 5. februar 2019

Litt av hvert

Det er årsmøtenes tid i disse dager. Årsmøte for en pasientinteresseorganisasjon (hvor jeg ble valgt til fortsatt nestleder) og årsmøte for koret er gjennomført. Årsmøte for fagorganisasjonen på arbeidsplassen min og for fylket gjenstår. Sistnevnte fikk jeg e-post med personlig invitasjon til. Det viste seg plutselig at jeg er 25-årsjubilant og skal markeres med blomster etter årsmøtet sammen med andre jubilanter. Jeg har aldri vært på et eneste fagorganisasjonsårsmøte i mitt liv, men nå føler jeg at jeg bør stille opp. Det er ikke ofte jeg får slik oppmerksomhet, så gratis middag og gratis blomsterkvast mottas gjerne. Man tar det man får. Nål og diplom kommer i posten, stod det ...

Så skal vi (mannen og jeg) intervjues av regionalavisen snart. Det gjelder en sykdom mannen min led/lider av og en facebook-gruppe jeg dannet på bakgrunn av det. Kunnskap til folket!

Og i dag fikk jeg brev fra sykehuset om innkalling til kirurgisk poliklinikk, så nå er det vel på tide å fjerne noe mer. En klump og en flekk på høyre bein, satser jeg på. Flekken på venstre hofte kan godt vente litt, slik at jeg har én side fri. 

I dag skulket jeg forresten koret. Sånn malapropos.

søndag 27. januar 2019

Dårlig samvittighet?

På jobb hadde vi et møte hvor man diskuterte sykefravær og holdninger til syke kolleger. En av lederne kommenterte på slutten av møtet at når man tok en egenmeldingsdag og var borte fra jobb, så skulle man kjenne litt på den dårlige samvittigheten ovenfor kollegene som måtte trå til ekstra på grunn av fraværet ditt.

Og jeg kjente at jeg var grunnleggende uenig, og skulle gjerne sagt i mot. Men som det vanligvis er satt jeg og strevde med å finne ord og argumenter, og holdt heller kjeft. Heldigvis var det én kollega som sa seg uenig i plenum.

For hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk? Det er sannsynligvis ikke min feil at jeg ble syk! 

Jeg har flere diagnoser. Noen er jeg mer åpne om og snakker om enn andre. Lavt stoffskifte og EDS er jeg helt åpen om. Endometriose snakker jeg mindre om, for da blir barnløshet ofte et tema og det er et tema jeg ikke tar opp. Likevel er nok endometriosen den diagnosen som har plaget meg mest i hverdagen, da jeg har hatt svært kraftige menssmerter og tilhørende plager opp igjennom årene. Disse smertene har av og til gjort at jeg har tatt egenmeldingsdager. Og for å gi et bilde på hvor sterke disse smertene har vært, så kan jeg fortelle at jeg en gang har forsøkt å slå meg selv i svime med å dunke hodet i en betongvegg. Det resulterte ikke i annet enn en mindre kledelig kul i panna, for jeg turde nok ikke dra til for hardt likevel.

Mange med kroniske tilstander har mer enn nok dårlig samvittighet i hverdagen fra før. Jeg er så heldig at jeg kan jobbe 100% og det har jeg gjort siden jeg var nyutdannet som 21-åring. Jeg har ikke engang hatt fødselspermisjon av åpenbare grunner. Men som kroniker bruker jeg opp mesteparten av min energi på å kunne gå på jobb. Det betyr at jeg ikke har særlig overskudd til annet. Jeg var mer sosial i 20-årene enn jeg er nå, men likevel mindre sosial enn jevnaldrende. Jeg sier ofte neitakk til invitasjoner og tilstelninger fordi jeg ikke har ork. Jeg er ikke flink til å holde vennskap ved like. Det gir meg dårlig samvittighet. Skal jeg i tillegg ha dårlig samvittighet for at jeg blir syk av og til også?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får influensa og må være hjemme ei uke? En influensa det er stor sannsynlighet for at jeg fikk på jobb.

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg faller på glatta og brekker håndleddet?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får invalidiserende migrene og må ligge og spy på et mørkt rom?

Skal jeg ha dårlig samvittighet for en omgangssyke et sykt barn på jobb gav meg fordi pleierne ikke hadde rukket å spørre de rette spørsmålene til foreldrene og sette igang korrekt smitteregime, slik at jeg på det viset kom "for tidlig" og tok blodprøver av barnet uten smittevern?

Skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg kaver meg på jobb hver dag og bruker opp all min tilmålte energi der og ikke orker noe annet etter jobb, slik at jeg av og til blir helt utslitt og må hente meg inn igjen?

Skulle jeg hatt dårlig samvittighet da min mor døde?

Skal en mor få dårligere samvittighet for å ta ut egenmelding på barnets vegne enn en far? 

Foreldre som har kronisk sykdom har enda dårligere samvittighet enn andre. Alt de skal strekke til, alt de ikke orker, alle snarveiene de må ta, alt de må si nei til. Skal de ha ekstra dårlig samvittighet hvis de er syke en dag eller to? 

Ikke faen! Jeg nekter å ha dårlig samvittighet hvis jeg er så syk at jeg må ta en egenmeldingsdag! Jeg har nok med den daglige dårlige samvittigheten for alt jeg skulle og burde ha gjort! Det holder, for helvete!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...