© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 18. september 2017

En (opp)tur

Jeg har vært på kurs. Et fagkurs i Bergen om ting jeg jobbet spesielt med da vi bodde i Oslo. Det var en skikkelig selvtillitsboost i disse litt småkjipe dager med sykdom og barndomshjemflytting og ting og tang. Noe av min dårlige selvtillit ligger i at jeg ikke tror folk jeg delvis kjenner fra gammelt av skal huske meg, så derfor tør jeg sjeldent ta kontakt i frykt for å bli møtt med et "Hvem er du?".

Før jeg dro, kikket jeg raskt gjennom deltakerlista, og så noen få kjente navn. Én salgsrepresentant jeg hadde hatt litt med å gjøre, én kollega fra "tvillinglabben" som ble slått sammen med min etter at jeg sluttet der og som jeg ofte traff på kongresser og én tidligere kollega fra hovedlabben som min spesiallab var en liten del av - i tillegg til hun jeg var på kurs sammen med, naturligvis.

Det var det, liksom. Og jeg er jo heller ikke blant de mest sosiale, så jeg regnet med et interessant, men litt usosialt kurs.

På Flesland snudde flypassasjeren foran meg i rulletrappen seg mot meg og spurte "NN?". Hun hadde tydeligvis studert deltakerlisten bedre enn meg, så vi holdt i grunnen litt sammen under kurset. Hun var fra et nabosykehus her i sør, veldig ung (da jeg senere sa når jeg var uteksaminert, kommenterte hun at hun snaut nok var født da, den jyplingen), og enda mer usosial enn meg - men vi kom godt ut av det med hverandre og jeg følte meg nesten som en fadder for henne under kurset. Ettersom vi fant ut at vi også skulle ha samme fly tilbake, avtalte vi raskt at vi skulle ta følge.

Allerede ved kursoppstart kom tvillinglabkollegaen bort til meg for å si hei og hilse fra min gamle kollega som nå var hennes kollega ettersom labbene var slått sammen. Og mens vi pratet, kom en annen av hennes kollegaer bort og så ble vi presentert, hvorpå hun utbryter at "Er det DU som er NN?! Ja, deg har vi hørt om. Navnet ditt er jo kjent!" Jeg blir jo alltid litt usikker på om det er et godt eller dårlig tegn, men valgte å ta det til min fordel.

Salgsrepresentanten kom også bort og tappet meg på skulderen og sa takk for sist, nå er det lenge siden og hvordan trives jeg i sør og er det snart anbud på nye maskiner hos oss? Han er en hyggelig mann, nesten litt gentleman i slike settinger (jeg aner jo ikke hvordan han er privat - men han er en ypperlig representant for firmaet sitt). 

Ei som følger instagramprofilen min og som sitter i NITO kom også bort og bare måtte fortelle hvor artige bilder jeg legger ut der og det måtte jeg bare fortsette med og det var gøy og hun måtte bare fortelle meg det og wee.

Han jeg kjente til fra hovedlabben hilste på meg i en matkø og vi småpratet litt til tallerkenene våre var fylt opp og vi gikk til hvert vår bord.

Ei annen fra hovedlabben jeg husket ansiktet på da jeg så henne, hilste også på meg da jeg havnet bak henne i kurssalen og lurte på hvor lenge siden det var siden jeg hadde sluttet, trivdes jeg med hva det var jeg gjorde nå og hun hadde rukket å få to barn siden da og jammen går tiden fort! 

Under den sosiale middagen halvveis i todagerskurset havnet jeg på bord sammen med salgsrepresentanten, tvillinglabbkollegaen og hennes kollega og jammen var det enda en hovedlabkollega jeg husket ansiktet og stemmen, men ikke navnet, på. Hun husket meg godt, og jeg fikk vite om skilsmisser, syke mødre, fraværende barn og vanskelige ekser, språkkurs og at hun likte å lage mat like lite som jeg gjør. Det var veldig hyggelig ved bordet, faktisk. Jeg pleier jo ikke være den mest pratsomme, men det gjør lite når de jeg sitter ved siden av stadig initierer til samtaler. Jeg svarer jo stort sett når jeg blir snakket til, jeg er bare ikke så flink til å ta initiativ selv. Jeg fikk vite masse nytt om min gamle lab, gamle kolleger, gamle og nye analyser, mye mimring og vi ble enige om at jeg måtte gjøre alvor av å besøke min gamle arbeidsplass når jeg en gang likevel var i Oslo.

Alt i alt et veldig vellykket kurs for min del, både sosialt og faglig. Det gjorde meg i grunnen veldig godt og jeg fikk faktisk en opptur av hele greia.

Fra gamlejobben min. PCR var litt artig, faktisk.
 

tirsdag 12. september 2017

Og plutselig!

De tenkte jammen ikke lenge på det! Jeg fikk tekstmelding fra min far i formiddag om nå hadde han kjøpt leilighet. Det ble en fin sak i tredje etasje med to soverom og vestvendt balkong med overtakelse allerede i mai.

Jøjje meg! Det skal bli en del å gjøre frem til da!

Men nå tar jeg straks turen til Bergen på kurs. :)

søndag 10. september 2017

Store endringer

"Beinet er ødelagt", hadde legen sagt til mor. Ikke akkurat en oppløftende melding å få. Akkurat hva som er ødelagt er det ingen av oss som vet, men far ønsker å få epikrisen for å se om det er en feil som er gjort eller om det var en "kalkulert risiko" fordi de kanskje ønsket fjerne mer av kreften og området rundt enn de opprinnelig trodde de måtte.

I dag har foreldrene mine tatt en alvorsprat sammen, og blitt enige om å selge både hytta og huset, og kjøpe seg en leilighet. Hytta går først og far håper på en million for den. Det burde ikke være umulig. Mannen og jeg skal hjelpe til når det nærmer seg. Far har tenkt å selge den privat, men hadde ikke tenkt på å få seg en gratis verdivurdering. Nå tenker han heldigvis på det. Det kan være greit å få en profesjonell vurdering på hva hytta er verdt, slik at han vet litt om hva han kan forvente i pris. Hytta er relativt gammel (30+ år), men ligger i et populært hyttefelt hvor det er bygget mye nytt de siste 10-15 årene. 

Foreldrene mine har også funnet et nytt leilighetsprosjekt som ligger ganske sentralt. I trinn 1 er det bare 2-3 ledige leiligheter igjen, mens i trinn 2 fins det flere. Mor ønsker tre soverom (sikkert grunnet min bror og familien i Oslo), men jeg fant ingen leiligheter med mer enn to soverom der. De får tenke litt på det. Store endringer er på vei.
 

fredag 8. september 2017

Mer dritt

Plutselig ble det stille, gitt. Det skjedde ikke så mye nytt, og så ble jeg himla forkjøla denne uka. To egenmeldingsdager måtte tas ut, og jeg dro hjem litt tidligere fra jobb i dag. Nå er det helg, og jeg skal komme meg litt mer til hektene før ny uke begynner.

Jeg har enten vært på besøk hos eller ringt min mor hver dag, bortsett fra de to dagene jeg var sykest denne uka. Nå holder jeg meg fysisk unna til jeg blir frisk nok igjen. Det er ikke verdt å utsette henne for mer elendighet enn nødvendig. Hun har fått mer enn nok å bale med.

I dag har hun vært på sykehuset for å sjekke beinet igjen, og min far snakket litt med legen etterpå. Det var ingen gode nyheter å trøste seg med der. Legene kan ikke si noe om hun har blitt kreftfri, og de har ingen tro på at hun kommer seg på beina igjen. Oslo kan ikke gjøre noe mer for henne, så lokalsykehuset har overtatt helt. Verken far eller jeg vet hvor mye mor vet, men jeg skal ringe henne i kveld. At det så dårlig ut, var alt far fikk ut av henne etter undersøkelsen før hun ble kjørt tilbake til omsorgssenteret.

Jeg håper hun og far klarer holde motet oppe likevel. Hvis vi ser bort fra en potensiell vedvarende kreftfare, så kan hun likevel komme seg godt. Det vil ta måneder før operasjonssåret gror skikkelig, men hvis hun trener godt, kan hun komme seg i en rullestol. Og hvis hun trener den friske foten sin sterk (og armene), kan hun klare mye på egenhånd! Hun er ingen ungførkje lenger, men alder er ingen hinder for styrketrening. Hun burde ideelt sett kunne klare å trene seg opp til å klare seg selv i stor grad, selv med en "ubrukelig" venstrefot. Hun kommer neppe hjem før hun kan klare å gå på toalettet selv, og med riktig trening og tålmodighet er ikke det en utopi. Spørsmålet er hvor sta, målbevisst og tålmodig hun er.

Foreldrene mine må snart også på alvor vurdere bosituasjonen sin. Eneboligen og barndomshjemmet mitt er ikke egnet for en rullestolbruker. Inngang, baderom, kjøkken og soverom bør tilpasses og at alt er på ett plan er naturligvis det ideelle. Det blir nok tungt for dem. Det kom så mye raskere på dem enn noen forventet. Det blir litt tungt for meg også, faktisk.

Dritt!

onsdag 23. august 2017

Midlertidig opphold

Min mor har fått seg en fin, liten hybel på omsorgssenteret. Opprinnelig skulle hun kastes ut i slutten av denne uka, men hun har fått midlertidig fortsatt opphold. Heldigvis. Hun er på ingen måte klar til å komme hjem, pleietrengende og sengeliggende som hun er.

Matlysten hennes har kommet litt tilbake, og de fjernet sondenæringen for noen dager siden. Hun spiser både lapskaus, karbonader, poteter og kaker. I går hadde hun spist hele to kringlebiter! "Den var fantastisk god!", proklamerte hun. Jeg blir glad av å høre slikt, selv om hun fortsatt er småspist.

Da jeg var innom henne etter endt vakt på mandag, hadde hun kviknet til etter en dag som hun stort sett hadde sovet bort. Min far ringte meg og advarte, ettersom han visste at jeg skulle innom senere, om at hun hadde vært nokså bortreist mens han var der. Hun hadde sovet mye, ikke hørt at mobilen hennes hadde ringt og lurt på når de var kommet dit. Og da hun sa at hun måtte på toalettet, og far sa han skulle hente pleierne, lurte hun på hvorfor det fordi det kunne hun jo klare selv og halvveis prøvde komme seg ut av senga. Det lyktes rimeligvis ikke.

Men altså, da jeg var innom noen timer senere, var hun våken og helt med. Jeg testet den opererte foten litt mens jeg var der, og klødde og klemte litt her og der. Hun kjente at jeg klemte hardt i lille- og storetåa, men ikke de tre midterste. Og da jeg dro neglene litt røft over fotbuen hennes, rykket hun også til. Hun kan ikke bevege noen tær og ikke ankelen, men klarer vende beinet litt mot venstre. Jeg tar det som et tegn på håp om mulig bedring.

Jeg prøvde innføre en liten treningslek, men er usikker på om motivasjonen og viljen er tilstede. Tanken var ihvertfall at hver gang noen kommer inn på rommet hennes, skal hun løfte armene rett opp som en liten minibølge. Hun er ikke helt med på den ennå.

Radioen som hun sendte hjem med far fordi hun ikke hørte på likevel, fikk jeg henne til å ville hente tilbake, så far tok den med igjen i går. Og mens jeg var innom på mandag, fikk jeg henne til og med til å se 21-nyhetene på TV2! Hun som slett ikke gidder ser på tv lenger! Pleieren som kom inn med kveldsmedisiner, kommenterte at hun syntes det var så deilig å høre tv-lyden da hun kom inn for det var så stusselig å se mor ligge der og stirre ut i det stille rommet alene med egne tanker.

Mor har ikke fått noe treningstilbud ennå, for de har prioritert å behandle lungene hennes. De har vært redd for at hun skulle få lungebetennelse, men det ser så langt bra ut. Men operasjonssåret i lysken er fortsatt åpent, og det gror sakte, så sakte. En vakuumpumpe pumper vekk overskuddsvæske for raskere tilheling, men det tar sin tid.

Den mentale formen hennes er veldig opp og ned.

tirsdag 15. august 2017

Små fremskritt

I forgårs hadde mor faktisk sittet hele 4,5 time i stolen før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Far hadde med litt bløtkake til henne i går, men hun hadde bare orket en fjerdedel. Matlysten hennes er fortsatt veldig dårlig, og hun får fortsatt sondenæring.

Men!

I dag (ettersom vi er passert midnatt) blir hun overflyttet til et helse- og omsorgssenter! Der vil de forhåpentligvis fokusere mer på å trene henne opp til å klare seg mer på egenhånd. Venstrefoten hennes er fortsatt like ubrukelig, men kanskje klarer de å få litt mer liv i den? Da jeg besøkte henne midt i kveldsvakten min i går, virket hun relativt pigg. Jeg tror hun ser frem til å komme ut av sykehuset og arbeide med å komme seg ut av sykesenga.

lørdag 12. august 2017

Aber plötzlich

Jepp, berg-og-dalbane. Tidligere i dag ringte min far og sa at mor hadde sittet en hel time i en stol før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Og når jeg nettopp ringte henne, hadde hun sendt far ut for å kjøpe pølse på byens famøse pølsekiosk! Hun er fortsatt ikke videre imponert over sykehusmiddagene. Det er små lyspunkt på veien!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...