© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 5. februar 2019

Litt av hvert

Det er årsmøtenes tid i disse dager. Årsmøte for en pasientinteresseorganisasjon (hvor jeg ble valgt til fortsatt nestleder) og årsmøte for koret er gjennomført. Årsmøte for fagorganisasjonen på arbeidsplassen min og for fylket gjenstår. Sistnevnte fikk jeg e-post med personlig invitasjon til. Det viste seg plutselig at jeg er 25-årsjubilant og skal markeres med blomster etter årsmøtet sammen med andre jubilanter. Jeg har aldri vært på et eneste fagorganisasjonsårsmøte i mitt liv, men nå føler jeg at jeg bør stille opp. Det er ikke ofte jeg får slik oppmerksomhet, så gratis middag og gratis blomsterkvast mottas gjerne. Man tar det man får. Nål og diplom kommer i posten, stod det ...

Så skal vi (mannen og jeg) intervjues av regionalavisen snart. Det gjelder en sykdom mannen min led/lider av og en facebook-gruppe jeg dannet på bakgrunn av det. Kunnskap til folket!

Og i dag fikk jeg brev fra sykehuset om innkalling til kirurgisk poliklinikk, så nå er det vel på tide å fjerne noe mer. En klump og en flekk på høyre bein, satser jeg på. Flekken på venstre hofte kan godt vente litt, slik at jeg har én side fri. 

I dag skulket jeg forresten koret. Sånn malapropos.

søndag 27. januar 2019

Dårlig samvittighet?

På jobb hadde vi et møte hvor man diskuterte sykefravær og holdninger til syke kolleger. En av lederne kommenterte på slutten av møtet at når man tok en egenmeldingsdag og var borte fra jobb, så skulle man kjenne litt på den dårlige samvittigheten ovenfor kollegene som måtte trå til ekstra på grunn av fraværet ditt.

Og jeg kjente at jeg var grunnleggende uenig, og skulle gjerne sagt i mot. Men som det vanligvis er satt jeg og strevde med å finne ord og argumenter, og holdt heller kjeft. Heldigvis var det én kollega som sa seg uenig i plenum.

For hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for at jeg er syk? Det er sannsynligvis ikke min feil at jeg ble syk! 

Jeg har flere diagnoser. Noen er jeg mer åpne om og snakker om enn andre. Lavt stoffskifte og EDS er jeg helt åpen om. Endometriose snakker jeg mindre om, for da blir barnløshet ofte et tema og det er et tema jeg ikke tar opp. Likevel er nok endometriosen den diagnosen som har plaget meg mest i hverdagen, da jeg har hatt svært kraftige menssmerter og tilhørende plager opp igjennom årene. Disse smertene har av og til gjort at jeg har tatt egenmeldingsdager. Og for å gi et bilde på hvor sterke disse smertene har vært, så kan jeg fortelle at jeg en gang har forsøkt å slå meg selv i svime med å dunke hodet i en betongvegg. Det resulterte ikke i annet enn en mindre kledelig kul i panna, for jeg turde nok ikke dra til for hardt likevel.

Mange med kroniske tilstander har mer enn nok dårlig samvittighet i hverdagen fra før. Jeg er så heldig at jeg kan jobbe 100% og det har jeg gjort siden jeg var nyutdannet som 21-åring. Jeg har ikke engang hatt fødselspermisjon av åpenbare grunner. Men som kroniker bruker jeg opp mesteparten av min energi på å kunne gå på jobb. Det betyr at jeg ikke har særlig overskudd til annet. Jeg var mer sosial i 20-årene enn jeg er nå, men likevel mindre sosial enn jevnaldrende. Jeg sier ofte neitakk til invitasjoner og tilstelninger fordi jeg ikke har ork. Jeg er ikke flink til å holde vennskap ved like. Det gir meg dårlig samvittighet. Skal jeg i tillegg ha dårlig samvittighet for at jeg blir syk av og til også?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får influensa og må være hjemme ei uke? En influensa det er stor sannsynlighet for at jeg fikk på jobb.

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg faller på glatta og brekker håndleddet?

Skal jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg får invalidiserende migrene og må ligge og spy på et mørkt rom?

Skal jeg ha dårlig samvittighet for en omgangssyke et sykt barn på jobb gav meg fordi pleierne ikke hadde rukket å spørre de rette spørsmålene til foreldrene og sette igang korrekt smitteregime, slik at jeg på det viset kom "for tidlig" og tok blodprøver av barnet uten smittevern?

Skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg kaver meg på jobb hver dag og bruker opp all min tilmålte energi der og ikke orker noe annet etter jobb, slik at jeg av og til blir helt utslitt og må hente meg inn igjen?

Skulle jeg hatt dårlig samvittighet da min mor døde?

Skal en mor få dårligere samvittighet for å ta ut egenmelding på barnets vegne enn en far? 

Foreldre som har kronisk sykdom har enda dårligere samvittighet enn andre. Alt de skal strekke til, alt de ikke orker, alle snarveiene de må ta, alt de må si nei til. Skal de ha ekstra dårlig samvittighet hvis de er syke en dag eller to? 

Ikke faen! Jeg nekter å ha dårlig samvittighet hvis jeg er så syk at jeg må ta en egenmeldingsdag! Jeg har nok med den daglige dårlige samvittigheten for alt jeg skulle og burde ha gjort! Det holder, for helvete!

søndag 30. desember 2018

Desember 2018

Nesten en hel måned uten livstegn her på bloggen. Dere som kjenner meg på andre plattformer vet at jeg fortsatt er i live, men dere som bare følger meg her skal få en liten oppdatering for siste måned.

Etter lipomoperasjonen slet jeg endel med skulderen og enkelte arbeidsdager ble skikkelig ille. Én av dagene måtte jeg sågar be om å få gå i ett-tiden for jeg ble helt ubrukelig når jeg ikke kunne bruke armen/skulderen. Jeg hadde heldigvis hovedsaklig dagvakter en stund, og det gjorde at jeg kom meg gjennom arbeidsdagene. Etter jobb var jeg helt utslitt, og jeg fant ut at verken ibux, paracet eller kombinasjonen av de to hjalp mot smertene. En dag var jeg helt utkjørt etter jobb (jeg tror det var den dagen jeg gikk tidlig), så jeg tok en nobligan (et opiat) og la meg - og sov i 13 timer! Da jeg gikk tom for de gode bandasjene som til en viss grad tålte dusjing (men likevel måtte skiftes etterpå), gikk det ikke lang tid før jeg røsket av den siste bandasjen og prøvde meg uten. Fem-seks uker etter operasjonen. Og etter det ble alt så meget bedre. Nå er skulderen bare unntaksvis lettere plagsom.

Koret mitt hadde adventskonsert sammen med flere av byens kor i kirka, og til tross for vonde benker var det en hyggelig konsert. Både mannen, min far og hans venninne kom og hørte på. Og uken etter var det juleavslutning/julebord med koret. Jeg var også med på mannens julebord, men ikke min egen jobbs ettersom det falt på samme dag. Det fristet mer med gratis femretter uten julemat på en bra plass enn betale for treretters julemat.

Midt i måneden tok mannen og jeg en snartur til Oslo og Folketeateret for å se Operafantomet. Det var en flott opplevelse! Vi satt på første rad på balkongen og ingen plagsomme bakhoder var i veien. Så mye god musikk! Koreografi og kostymer! Og så flinke skuespillere og sangere!

Juleforberedelser ble det også tid til, mest av nødvendighetshensyn. Flere krumkaker ble bakt, slik at far min kunne få noen stykker. Jeg har syltet rødløk for første gang i mitt liv, og etter å ha smakt det på skive med leverpostei må jeg bare ubeskjedent innrømme at det ble sabla godt. Jeg lagde også en porsjon tomatsild i år også - en til min far og en til meg. Den ble ikke like god som i fjor, men med litt ekstra eddik og ekstra sukker i så ble det ikke så verst. Romkuler etter "Innerst i veien" sin oppskrift på instagram ble også laget. Og siden mannen ordnet julemiddagen på egen hånd, laget jeg desserten; panna cotta fra Toro med jordbærgelélokk.

Siste helgen før jul hadde jeg nattevaktshelg. Lørdagen måtte jeg tidlig opp etter første vakta ettersom brodern med familie kom fra Oslo til min far før de dro videre oppover dalen til hytta de tilbrakte jula i. Søndagsmorgen etter vakt dro jeg rundt til alle de tre gravgårdene i byen for å tenne lys. Først bestefar og mormor øst for elva, så farmor og farfar ved sentrum og til sist mor nær der jeg vokste opp. Jeg følte meg som en tulling der jeg gikk på første gravgården og ikke fant familien. Jeg visste området, men ikke akkurat raden de lå på. Været hadde gjort det slik at alle gravsteinene var tilsnødd og nediset ettersom vinden hadde stått rett på, og det var omtrent umulig å lese hva som stod på dem. Det ble ikke få steiner jeg tappert prøvde skrape snø og is av før jeg kapitulerte og fisket frem mobilen. Jeg mente å huske at jeg hadde postet et bilde av gravsteinen jeg lette etter for flere år siden, og etter å ha skrollet noen kilometer ned på instagram fant jeg bildet. En gravstein med en buskrad bak. Én rad unna der jeg stod og frøs med mobilen i hånda. Førti minutter forsinket kom gravlykta til slutt på rett plass. Og det må jeg bare si: Det er veldig stemningsfullt med levende lys på en mørk gravgård! Selv om det ble lyst før jeg gikk fra den første.

Samme kvelden ble jeg ferdig med å pynte juletreet kjøpt dagen før. Én time før jeg måtte dra på jobb. Etter den siste nattevakta laget jeg gelélokket på panna cottaen før jeg gikk og la meg julaften morgen. Og noen timer senere ble det sannelig jul! Far min feiret sammen med oss i år også, og fikk servert pinnekjøttmiddag av min mann og dessert av meg. Begge deler falt i smak hos alle. Gavene ble pakket opp etter Dagsrevyen og det ble ingen mangel på noe der heller, tror jeg.

I går var min venninne og familien på besøk hos oss. Ungene ble veldig fascinert av akvariet og yngstemann gjorde en skikkelig innsats med algeskrapemagneten. De fikk en bunke av mine gamle Donald-blader som jeg fant under utflyttingen av barndomshjemmet. Og alle fikk en kjapp omvisning i boden mannen bygde i sommer og som han strevde lenge med å gjøre taket tett på. For å si det enkelt - den ble mye omtalt på facebook i sommer, så den er godt kjent blant våre venner.

Nyttårsaften skal feires helt i det stille, bare mannen og jeg. Min far ville også ha det helt rolig sammen med kjæresten, så da ble det hver for oss denne gangen. Jeg tenker det blir en ny pinnekjøttmiddag den dagen.

Riktig godt nytt år, alle sammen! Vær snille med hverandre!

Glasset med syltet rødløk min bror og svigerinne fikk i julegave.
 

tirsdag 27. november 2018

Blodig alvor

Du har kanskje hørt om endometriose, men er litt usikker på hva det er? Det er nemlig alvorligere enn "bare" sterke menssmerter og infertilitet. Men visste du at så mange som 10% av alle kvinner har det? Hver tiende kvinne! Det er mange! Og likevel er det så lite kunnskap om tilstanden. Dette medfører at kvinner får diagnosen mange år forsinket. Jeg mener å ha lest at det i gjennomsnitt tar SYV år før man får diagnosen her til lands. Det er enormt lenge å vente! Jeg anbefaler å se filmen under og å dele den med enhver som kan ha interesse av den. Døtre, mødre, søstre, nieser, venninner, kolleger. Spre kunnskapen!




PS! Filmen begynner av en eller annen grunn på 1:43. Du bør begynne fra start.

mandag 26. november 2018

På første forsøk

Jeg har jammen prøvd meg på noe nytt igjen. Denne gangen har jeg laget krumkaker for aller første gang i mitt liv. Jeg kom over mors oppskrift i den gamle oppskriftsboken hennes, samt en lapp fra min farmor som også angikk krumkaker. Jeg klarte ikke helt tolke det første ordet til farmor, for det ser da vitterlig ut som det står "Vri egg" og det høres veldig, veldig rart ut. Det kan også stå "Vu egg", men det gir enda mindre mening. Nåvel ...

Jeg arvet jo både krumkakejernet og krumkakekjegla etter mor, så jeg følte nesten at jeg måtte bruke arvegodset - og nå nærmer det seg jul styggfort. Alle ingrediensene var kjøpt inn, noen youtubevideoer studert og endel oppskrifter kikket på for å sammenlikne. I dag var jeg også mentalt klar.

Oppskriften er som følger:
1 egg (jeg brukte 2)
1 kopp farin
1 kopp hvetemel
1 kopp potetmel
1 kopp vann (jeg brukte litt mindre)
1 kopp smeltet, avkjølt smør

Dessverre stod det ingen flere instrukser enn målene, men etter all oppskriftsforskningen gjorde jeg som følger: Egg og farin vispes til eggedosis før tørrvarene tilsettes. Vannet tilsettes innimellom når røren blir for tykk. Smøret skal vendes inn til slutt. Og så hadde jeg 100 gram av alt i stedet for 1 kopp og litt kardemomme for julestemningens skyld. Og så lot jeg røren svelle (eller hvile) i ca. 30 minutter.

Jernet ble plugget inn. Det hadde jeg glemt å teste om fortsatt virket, men heldigvis gjorde det det. Og så var det å eksperimentere med mengde, steketid og rulling. Jeg oppdaget raskt at de glovarme kakene stivner kjempefort og derfor fikk jeg et par småbrente fingertupper i prosessen, men etterhvert lærte jeg meg hvordan jeg skulle rulle krumkakene. Siste halvdel av baksten så faktisk ut som helt vanlige krumkaker laget av rutinerte krumkakebakere. De første ble både små og lyse og litt uferdige i formen, men alle smakte akkurat som de skulle, skjønt de aller beste var de som var mest stekt. 100 grams-oppskriften holdt til 17 krumkaker, så når jeg skal lage til jul, så må jeg øke målene.

Krumkakeevolusjon fra venstre mot høyre. Mine seks første!
 

tirsdag 20. november 2018

Sykemeldt

Jeg fikk to ukers sykemelding, og tidvis føles det som en ufortjent luksus. Men så skjer det noe som får meg til å tenke at "Svarte, det er jammen godt jeg fortsatt har litt fri!".

På lørdag tok jeg min første dusj etter operasjonen, og før jeg kunne tusle inn i dusjen måtte den digre kompresjonsputa fjernes. Den var teipet fast til omtrent hele øvre ryggen min, slik at mannen var nødt å bruke nesten en hel sprayboks med plasterfjerner for å bli kvitt elendigheten.

Jeg er selverklært superpingle når det gjelder slike ting, og attpå til sitter sykehustape ekstra godt på min skjøre hud. Mens mannen gjorde sitt beste for å dynke ryggplaster, gjorde han samtidig et utilsiktet forsøk på å acetonforgifte meg, og plutselig kjente jeg at jeg ble susete i hodet og lente meg fremover. Heldigvis satt jeg allerede på senga, så det var ikke langt ned. Og tror du ikke jeg svimte av! Og skremte den stakkars mannen i samme slengen. Jeg var nok ikke borte lenger enn et drøyt minutt, men når han ikke fikk kontakt med meg ble han nok litt bekymret. Heldigvis kom jeg fort til hektene igjen, og resten av merakkelset ble forsiktig fjernet. Bare mesh-støtten og den flortynne, gjennomsiktige tapen som holdt den på plass ble værende.Vi klasket en ny bandasje over den, og så fikk jeg endelig dusjet.

I dag, tirsdag, ville jeg ta meg en ny dusj. Mannen er syltet og var hjemme fra jobb, så da passet det liksom så greit - i hvert fall for meg. Etter dusjen skulle all bandasjering av slik at jeg kunne inspisere selve arret. Og selv om det nå var adskillig mindre og færre bandasjer bakpå ryggen min, synes jeg fortsatt det er utrolig guffent å få det fjernet. Når vi kom til den lett blodige biten helt mot slutten, ble jeg rett og slett nødt å ta en liten pause, sånn for sikkerhets skyld. Litt surfing og fikling med mobilen som distraksjon og så ble vi ferdige. Jeg gikk ut på badet for å kikke i speilet, og -da- ble jeg svimmel igjen. Rett tilbake til senga og en liten hvil, før det gikk over.

Snakk om pingle! Jeg har dessverre ingen makt over det.

I hele kveld har jeg kjent ekstra godt etter på ryggen. Det føles annerledes etter at vi fjernet bandasjen som lå direkte på arret og satte på ny, men jeg klarer ikke sette ord på hva det er. Jeg går og tenker litt på om det er sårhulen som ikke har grodd eller skulle ha åpnet seg igjen. Fylles den med væske? Må jeg være mer forsiktig nå for ikke å forskyve hudlaget fra muskellaget eller har jeg allerede vært for uvøren?

Takk og pris for ei uke til med sykemelding! Da blir det pangstart med ei nattevakt, før julebord og frihelg.

Arret i sin fulle prakt. Ser ut til å gro bra.

fredag 16. november 2018

Fjerning av lipom

På onsdag fikk jeg fjernet et lipom, en fettsvulst, på ryggen. På grunn av størrelsen ville de ha meg i narkose under inngrepet, og det var min første opplevelse med det. Dagen startet med å ta bussen til det andre sykehuset i en annen by. Min første arbeidsgiver, faktisk. Det var litt underlig å gå på gamle, kjente trakter. Mye var forandret, men veggene, trappene og heisene var på samme plass. Jeg flyttet fra denne byen for 18 år siden. Så fort tiden har gått!

Sykehusmote mens jeg venter.
Etter innledende samtaler og undersøkelse, måtte jeg skifte til sykehusmoten og fikk tildelt en seng å ligge i mens jeg ventet på å komme inn til operasjon. Jeg fikk et lett utvalg av piller å svelge, bl.a. kvalmestillende og smertedempende. En svært nervøs medpasient lå bak noen forheng og okket og oiet seg og fikk nærmest astmaanfall.

Anestesilegen som ringte meg dagen før operasjon og skrev ut cyklokapron til meg, slik at jeg måtte ut på medisinjakt (de to nærmeste apotekene var tomme), stakk innom igjen for å prate litt. Han fortalte at de antakelig ville ha meg i mageleie og at jeg da måtte intuberes, og jeg gav ham en brosjyre om Ehlers-Danlos Syndrom med litt info om sying og eventuelle kjeve-ut-av-ledd-ved-intubering-utfordringer.

Til slutt ble det min tur, og jeg ble trillet inn på operasjonsrommet, fikk veneflon på én arm, blodtrykksmansjett på den andre og maske for munn og nese. Først ble jeg susete i hodet og så sovnet jeg. 

Og så våknet jeg på ryggen med brillene på i ventehallen bak forhenget jeg hadde ligget tidligere. Noen pleiere kikket nærgående på meg da jeg våknet. Det er litt rart å ikke vite om jeg våknet i det jeg ankom dit og i det de satte på brillene, eller om jeg hadde ligget der litt først. Det mest fascinerende, derimot, er at narkosen virket så godt at jeg ikke engang har anelse om hva som skjedde etter at jeg sluknet. Det er jo akkurat slik narkose skal virke, selvsagt, men det er rart at folk har herjet rundt med kroppen min uten at jeg merker noe!

Da jeg våknet, lå jeg og kjente litt etter om halsen var sår etter intubering. Den kjentes helt fin og jeg tenkte at her hadde noen virkelig vært flinke i jobben sin!

Men altså, mens jeg lå i narkose hadde de veltet meg over i sideleie og derfor ikke trengt å intubere meg, de hadde kuttet meg opp, gravd ut omtrent 200 gram fettsvulst, snurpet meg godt igjen og bandasjert omtrent -hele- ryggen. Deretter la de meg nok i ryggleie igjen og så løftet minst 3-4 personer meg over fra operasjonsbenken og over på senga de trillet meg inn og ut på. Uten at jeg merket en ting. Det er litt rart å tenke på, men veldig betryggende med tanke på eventuelle fremtidige narkoser.

Og så våknet jeg altså - med brillene på. Og ble umiddelbart spurt om jeg ville ha noe å drikke. Himmel, jeg var så trøtt at jeg ba om å få hvile litt først. Først da jeg ville rulle rundt på venstre side, kjente jeg at hele ryggen var plastret. Så jeg sov en times tid før jeg våknet til liv igjen, og da fikk jeg både mat og drikke. God og sterk saft, og god og varm kakao ettersom jeg drikker verken kaffe eller te. Og kudos til dagkirurgien som serverte grove rundstykker.
 
Helt grei sykehusmat og -drikke.

I skrivende stund har jeg en diger kompresjonspute på ryggen som skal sitte på til lørdag. Da får jeg lov å dusje, og da må puten av. Så skal jeg dusje med bandasjen og etter dusjen tas bandasjen av og såret skal lufttørkes. Det blir første mulighet til å se merakkelset. Skulle man bedømt såret etter bandasjeringen, så har de kuttet opp hele ryggen min, men sannheten er nok at såret er mellom 5 og 10 cm langt. Kirurgen fortalte at fordi lipomfjerningen skaper en sårhule, så må den komprimeres godt for at kroppen ikke skal fylle den for mye med væske som en naturlig helingsprosess. Noe væske vil nok dannes, men jeg fikk ikke lov å stikke hull på det ettersom det øker infeksjonsfaren. Kroppen vil håndtere det på egen hånd. Og stingene er sydd lagvis og vil løse seg opp av seg selv. Etter to uker har de halvert styrken, sa hun. Og så må jeg gå med bandasje eller tape over såret i noen måneder etter dette slik at ikke hele greia revner.

Du trenger vel sykemelding?, spurte hun og jeg bekreftet det. Ja, da blir det sykemelding ut uka. Litt snaut, syntes jeg, men sa ikke noe med en gang. Og så må du være forsiktig med denne bevegelsen, fortsatte hun og strakk armene fremover og skjøt rygg. Ehh ... hele min jobb er jo i en slik posisjon, svarte jeg. Når jeg bøyer meg over pasienter for å ta blodprøver, når jeg jobber på maskiner og på benk ... Åja, to ukers sykemelding da!, utbrøt hun uten nøling. Det ble jeg mer fornøyd med.

Torsdag fikk jeg mannen til å handle inn plasterfjerner. Det er mye som skal røskes av til lørdag. Jeg gleder meg ikke til den biten.

 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...