© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 15. august 2017

Små fremskritt

I forgårs hadde mor faktisk sittet hele 4,5 time i stolen før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Far hadde med litt bløtkake til henne i går, men hun hadde bare orket en fjerdedel. Matlysten hennes er fortsatt veldig dårlig, og hun får fortsatt sondenæring.

Men!

I dag (ettersom vi er passert midnatt) blir hun overflyttet til et helse- og omsorgssenter! Der vil de forhåpentligvis fokusere mer på å trene henne opp til å klare seg mer på egenhånd. Venstrefoten hennes er fortsatt like ubrukelig, men kanskje klarer de å få litt mer liv i den? Da jeg besøkte henne midt i kveldsvakten min i går, virket hun relativt pigg. Jeg tror hun ser frem til å komme ut av sykehuset og arbeide med å komme seg ut av sykesenga.

lørdag 12. august 2017

Aber plötzlich

Jepp, berg-og-dalbane. Tidligere i dag ringte min far og sa at mor hadde sittet en hel time i en stol før hun ble så trøtt at hun måtte legges. Og når jeg nettopp ringte henne, hadde hun sendt far ut for å kjøpe pølse på byens famøse pølsekiosk! Hun er fortsatt ikke videre imponert over sykehusmiddagene. Det er små lyspunkt på veien!

fredag 11. august 2017

Viljeknappen

Jeg har ikke skrevet på en stund, og det skyldes at jeg ikke helt har visst hva og hvor mye jeg skulle fortelle. Men nå kjenner jeg at jeg må ha en ventil. Et sted å få det ut. For ting er litt dritt for tiden.

Min mor er fortsatt innlagt på sykehus og jeg besøker henne hver arbeidsdag, enten før eller etter vakten min. Men det står ikke godt til med henne. Det er hennes åttende sengeliggende uke, og hun blir bare svakere i muskulaturen. Den opererte foten er fortsatt ikke god, hun sier hun ikke kjenner når jeg stryker eller klemmer på tærne hennes og hun kan gjøre lite med den. Den høyre og egentlig friske foten blir jo heller ikke brukt, og muskulaturen svinner. Hun har blitt tung i kroppen og alt er vanskelig for henne. Jeg mistenker at hun ikke er så flink til å gjøre de øvelsene hun har fått i lekse.

Men én ting er den svinnende muskelmassen hennes, det neste er den forsvinnende matlysten hennes. Hun har blitt ekstremt sær i matveien. Ingenting smaker godt lenger, og hun har pirket i middagene. Min far og jeg prøver friste henne med godsaker, men det er ikke så mye hun orker. For to dager siden hadde far med seg sushi til henne. Da spiste hun heldigvis alle åtte bitene. Jeg hadde med oppskåret jordbær med sukker i går, men det ble for søtt for henne, så hun spiste bare litt. I dag skal far ha med blåbær og vaniljesaus. Matlysten hennes har vært så dårlig at hun i går ble satt på sondenæring. Det er et ekstremt dårlig tegn når matlysten forsvinner og jeg er ærlig talt litt redd for henne. Heldigvis spiste hun litt av gårsdagens jordbær.

En siste ting som bekymrer oss, er måten hun av og til svarer oss på. Litt på siden av det hun blir spurt om, liksom. Som kunsten og det fillete blodtrykksstativet i forrige post. Sykepleierne hadde også reagert på det, og hun var på CT med kontrastvæske denne uken. Far hadde snakket med legen etter det, og kom hjem til oss etterpå. Mors hjerne viste tegn på å krympe og de mistenkte begynnende demens. Hun skal utredes videre, men det er en utvikling som ingen av oss liker. Jeg håper det "bare" er voksenvannhode (normaltrykkshydrocephalus) ettersom det da er en sjans for å reversere hjerneproblemene.

Det har vært en emosjonell berg-og-dalbane de siste månedene. Fra aksept av kreft til håp om tilnærmet tilheling til frykt for å miste mor enten til kreften eller demensen. Jeg holder fasaden, men de siste dagene har det vært blytungt. Den er tynn som et eggeskall som truer med å briste ved enhver pirking.

Jeg pusher henne på om viktigheten av å trene bein og armer for å komme seg opp av senga, samt spise godt med mat. Hun trekker lett på skuldrene og har ikke sett ut til å bry seg så mye. Av og til gir hun litt merkelige svar når jeg spør om noe, andre ganger virker hun pigg. Da jeg så til henne etter en endt kveldsvakt, kom påtroppende nattevaktssykepleier inn på rommet. Da livnet hun til, og jeg merket at de hadde en god kjemi og hun ramset opp flere steder til meg som han hadde bodd på. Andre ganger er det vanskeligere å holde en samtale og jeg lurer av og til under samtalen på om hun vet at jeg er datteren og ikke bare en av pleierne i hvitt. Men så går øyeblikket over og hun er mer eller mindre seg selv igjen.

I går kveld, mens hun spiste jordbærene, maste jeg nok en gang om viktigheten av å trene. Da var hun oppsatt på at nå skulle hun ut av senga. "Det er like før, nå!", sa hun. Og jeg vet at det ikke er sant. Formen hennes er like dårlig som i begynnelsen av uka, da jeg overvar at fysioterapeuten fikk satt henne på sengekanten med mye om og men og hjelp av to andre pleiere. Hun slet med å heise hodet normalt og se rett frem, og orket ikke sitte oppe mer enn kanskje ett eller to minutter. Jeg fikk henne til å heise armene rett opp, og det var godt å se at hun klarte det uten problemer. Bare for to dager siden slet hun med å få alle tablettene, en av gangen, inn mellom leppene og svelge dem ned med vann. Hun skalv på hendene og klarte nesten ikke få dem opp til ansiktet. I går var hendene roligere, og hun satt/lå og leste Hjemmet da jeg kom på rommet. Jeg maste også om at hun må være flink til å bevege på den friske foten. "Ja, men den går jo nesten av seg selv!", sa hun, og jeg vet jo at det ikke er sant. Den friske foten er svak etter snart to måneder i senga. Med sviktende stemme sa jeg at det er viktig å trene hvis hun skal komme seg ut av senga, og jeg klarte ikke holde tårene unna lenger. "Det er dessverre ingen pille eller knapp å trykke på, og så er du sterk nok. Du får det blytungt, men du må trene deg opp". Da kom det stille fra henne: "Jo, det fins det ... Viljeknappen." Da holdt jeg på å bryte sammen og måtte tørke tårene. Jeg håper bare det ikke bare var et lite blaff av klarsyn, men en faktisk vilje til å endelig gjøre en innsats for å komme seg opp og ut av senga. Kanskje hadde hun hatt en prat med fagfolk om dette tidligere på dagen. Jeg vet ikke. Vi er ikke så flinke på følelser i vår familie, så da hun så at jeg ikke klarte holde tårene inne, kastet hun noen blikk på meg og fortsatte å spise på jordbærene.

Jeg er redd for å miste henne. Det kan ta lang tid, men jeg liker overhode ikke utviklingen. Jeg synes "forfallet" har gått så fort! Hun var jo seg selv da hun ble lagt inn på Radiumhospitalet, men så begynte tiden i senga å gå og hun ble ikke bedre. Hun fikk en infeksjon da hun kom her sør, blodtrykksfall og hjerteflimmer og hun måtte få blodoverføring. Infeksjonen er fortsatt ikke ute av kroppen hennes, men den er minkende. Hun har måttet operere inn en vakuumpumpe for å drenere vekk væske fra lyskesåret, ettersom infeksjonen ikke ga seg. Kroppen er hoven og ødematøs og tung, og det surkler i lungene hennes på utpust.

Mor er lei av å være så syk og pleietrengende, men hun må trene seg opp. Jeg håper hun beholder motivasjonen jeg så et glimt av i går kveld. Både hun og jeg trenger den.

mandag 24. juli 2017

Fillete

Min mor kom endelig tilbake fra Radiumhospitalet i forrige uke etter omtrent tre uker der. Nå er hun på det lokale sykehuset hvor jeg også jobber, så nå kan jeg stikke innom hver arbeidsdag. Jeg har nettopp gått av etter ei nattevaktshelg, og har sett innom henne før hver vakt og i dag morges før jeg dro hjem. I natt har hun ikke hatt det særlig godt. Etter et blodtrykksfall i går og synkende hemoglobin, fikk hun blodoverføring i tillegg til at de dytter i henne så mye væske de klarer. Hun orker nemlig ikke drikke nok selv. Nattens undersøkelser og behandling var én ting, men foten hennes har vært vond nå og hun fikk ikke særlig til smertelindring i natt, så hun sov nesten ingenting.

Jeg vet ikke om det var fordi hun var sliten og trøtt, om det er synet som sviktet henne litt eller om det er andre ting, men jeg blir faktisk litt usikker på om jeg bør bli litt bekymret når hun plutselig oppgitt kommenterer at "Det ser så fillete ut!" og kikker på noe ved siden av sengen. Og det viser seg at det som ser "fillete" ut er et metallstativ for blodtrykksmåleren på rommet hennes hvor også et termometer hviler i en lomme. Ikke en tøyfille i sikte, bare uskyldig medisinsk utstyr. Jeg velger å skylde på en kombinasjon av trøtthet og dårlig syn. Hun kommenterte også noe på veggen i helgen, og lurte på om det var noe kunst fra noen hun kjente. Kunsten var en staseslange og et stetoskop som hang på en knagg på veggen.

Fillete blodtrykksmålertralle?
 

mandag 10. juli 2017

Plutselig tilbake

Ferdige med 2/3 av ferien og ferieværet ser ikke ut til å bli plagsomt fint. Ihvertfall ikke i begynnelsen av uka. Jeg har litt større håp for slutten av uka, sånn rett før jeg går tilbake til jobb igjen. Vi får se. Været blir som det blir, og det er fint lite å gjøre med det annet enn å innrette seg.

Ferien så langt har altså vært tilbrakt på Vestlandet, med noen få ekskursjoner hit og dit. Jeg skal fortelle mer om dem når jeg har behandlet de 500+ bildene jeg tok i løpet av ferien. 

Min mor er fortsatt innlagt på Radiumhospitalet og har det så greit som man kan forvente. På hjemveien fra Vestlandet overnattet vi i Oslo og besøkte henne begge dagene. Vi kjøpte en radio og øreklokker til henne, slik at hun kunne få litt adspredning fra lange, kjedelige timer i senga. Min far har vært inne i Oslo denne helga, og måtte allerede skifte batterier i radioen, så da betyr det at hun bruker den, og det er jo bra! Hun bor på et tomannsrom, og begge er lenket til senga. Fjernkontrollen til TVen de deler ligger på et bord i et hjørne av rommet, så det har visst vært lite TV-titting. De er vel begge for høflige til å ville forstyrre den andre, så de har det relativt rolig bak hvert sitt forheng.

Mors form er sakte i bedring. Lenge kunne hun ikke bevege tærne på det opererte beinet, men for et par dager siden kunne hun melde at nå kunne hun endelig bevege de små tærne. Storetåa var fortsatt litt vrien til å samarbeide. Hun har sittet litt mer i rullestol de siste dagene, og det ser ut til å funke bra. Beinet er fortsatt hovent, men ikke så ille som i begynnelsen. Det kan se ut som hun blir værende der ihvertfall ut neste uke.

Vel hjemme på Sørlandet igjen oppdaget jeg at plantepassernaboene hadde gjort en i overmåte god jobb at veksttrauet formerlig bugner av grønne vekster! Jeg har glemt å sjekke om løken fortsatt er i live, men både salat, spinat og gulrøtter har vokst så til de grader at lokket er vanskelig å plassere på plass etterpå! Jeg satte tre stiklinger også i blomsterkassa til klematisen, men den ene strøk med mens vi var vekke. Til gjengjeld har de to andre blitt så frodige at jeg må spise mye salat fremover!

Spinat, kulegulrøtter og plukksalat. Og kanskje en løk nedi der et sted.

Frodig plukksalat sammen med klematisen og Buddha.
 

lørdag 24. juni 2017

Plutselig ferie

FERIE! Den kom tidlig i år, og føles litt plutselig, men jeg er alltid klar for fri. Vi drar til Vestlandet og svigerfamilien for ei drøy uke. Jeg har fått en nabo til å passe uteplantene. Inneplantene og akvariene får klare seg selv til vi er tilbake.

Min mor er i relativt god form og ved godt mot, som det heter. Beinet er visst veldig hovent etter operasjonen, men hun har få smerter. Legene hadde sagt hun måtte være innlagt 1-2 uker, så hvis hun fortsatt er der når vi drar hjem fra Vestlandet, kjører vi om Oslo og besøker henne. Fredag hadde hun vært oppe og gått litt allerede. Ikke mye, men ihvertfall vært oppe på beina, og det er jo bra.

I "grønnsakshagen" min vokser det faktisk litt. Jeg har allerede høstet blader fra spinaten, og den smaker jo ekstra godt og sprøtt når jeg vet den er dyrket frem selv. Det blir flere kulegulrøtter etterhvert og den plukksalaten jeg priklet, har blitt så frodig at den truer med å skygge for gulrøttene og ta over sin side av veksttrauet. Den har jeg også allerede høstet noen blader av, og de smaker salat. Ikke spesielt spennende, men sprø og gode. Veldig tilfredsstillende å høste fra egen "hage"! 

Veksttrauet med spinat, plukksalat, gulrøtter og én løk. Det overeksponerte bildet er noen dager gammelt, og salaten er enda mer frodig nå. Salaten øverst til venstre er fra samme batch som de til høyre, bare satt ei stund senere - samme dag som bildet er tatt.
 
De litt sørgelige plukksalatrestene. Plantevanningsnaboene har fått lov å ta dem hvis de vil ha dem.

tirsdag 20. juni 2017

Dritt og lort - del 2

Mandag hadde min mor en time på Radiumhospitalet for å snakke med legene om videre undersøkelser og behandling. Hun hadde ringt dem i forrige uke for å høre om det var snakk om innleggelse, noe det ikke var. Men mens hun var til samtale i går, fikk de en avbestilling, så nå er hun innlagt likevel. Og det blir en fem timers lang operasjon på onsdag hvor de skal gjøre noe med/i lysken hennes hvor de fant en metastase. Og så skal hun få en cytostatika-hestekur, som nok vil gjøre henne rimelig klein til forms. Det skal være en éngangskur som forhåpentligvis vil fjerne "de mørke flekkene" rundt primærmelanomet. Far min kjørte alene tilbake fra Oslo i går ettermiddag via Sverige. Han "hadde jo billettene!", og min niese bor hos dem denne uka fordi hun måtte ut av studentboligen. Far tar med seg niesen min tilbake til Oslo til torsdag. Jeg er spent på hvordan det vil gå med mor. Alternativet, sa legen, var å amputere foten ved hofta ...

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...