© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 22. oktober 2014

På stand

Til lørdag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og jeg gleder meg faktisk litt til det. Den 25. oktober er det den nasjonale organdonasjonsdagen og jeg skal stå på stand for Stiftelsen Organdonasjon og fortelle om hva dette er og prøve å rekruttere folk til å bli organdonorer. 

Har du allerede tatt stilling til om du vil være organdonor hvis ulykken skulle skje deg? Og vet dine nærmeste om din beslutning? Det kan være lurt å fylle ut et organdonorkort og legge det i lommeboka di hvis du ikke har fortalt noen andre om din beslutning. Det er dine nærmeste som vil bli spurt i fall du blir aktuell som donor, og med et slikt kort kan de lettere vite hva du mener som saken.

Det er færre restriksjoner for å bli organdonor enn for å bli blodgiver. Får du ikke gi blod, kan du likevel være aktuell som organdonor. Det er ingen aldersgrense og det er transplantasjonsteamet på Rikshospitalet som avgjør om du er egnet eller ikke - avhengig av eventuelle sykdommer. I realiteten er det bare 0,5% av de som dør i løpet av et år som er aktuelle som donorer.

I Norge har vi ikke et donorregister da man har funnet at dette ikke er nødvendig. I Skandinavia er vi de eneste uten et slikt register, men vi er likevel bedre på organdonasjon enn både Danmark og Sverige. Det landet i Europa som er best på organdonasjon er Spania - og de har samme system som oss, altså uten et register.

Mer informasjon om organdonasjon kan du finne på sidene til Stiftelsen Organdonasjon. Gjør deg opp en mening og fortell dine nærmeste om det! Og er du med, så spre gjerne informasjonen videre til andre! Jo flere som er med, jo større sjanse er det for at de som venter på et organ kan få det før de dør i køen.

Og er du ute på lørdag og ser en stand for dette, så stikk innom dem, gi dem et smil og si at de gjør en viktig jobb! 


tirsdag 14. oktober 2014

En knust drøm

På mandag, den sjette arbeidsdagen på rappen, hadde jeg en av de kjedeligste middagene med meg på jobb noen sinne. Fordi jeg glemte det uken før og fordi jeg jobbet hele helgen og fordi jeg var for lat til å handle før jobb, endte jeg opp med en middag bestående av knekkebrød og smøreost. Knekkebrød anbefalt av livsstilsdoktoren. De er gode nok, Wasa Sport+, men særlig spennende er de ikke.

Ett lite lyspunkt var det likevel, og det var at det stod en stor flaske kaldt vann i kjøleskapet på jobb og ventet på meg. Jeg fylte den opp før jeg dro hjem fra jobb søndag ettermiddag og satte den på øverste hylle i kjøleskapet i påvente av mandagens senvakt.

Trist var derfor synet som møtte meg da jeg kom på jobb. Noen hadde åpnet kjøleskapsdøra mandag morgen, flaska hadde veltet ut og falt i gulvet med et brak - og eksplodert. Stakkaren fikk seg nok en pangstart på dagen med en skikkelig vaskejobb etterpå. En drøy halvliter vann gjør litt av seg.

Jeg pratet med den uheldige kollegaen min da jeg kom på jobb, og vi ble enige om en grei ordning. Så nå har jeg bestilt ny flaske! Denne gangen med straw cap som det heter på nynorsk. Jeg hadde faktisk allerede vurdert å kjøpe sugerørslokk separat til flaska, men den var utsolgt da jeg sjekket nettbutikken sist. Jeg brukte flip cap på flaska som knuste og det funket greit, men lokket var jo ikke skikkelig tett. Det oppdaget jeg en kveld jeg var på korøvelse og noen av permene var blitt litt våte.
Alt som ble igjen av den knuste flaska.
I dag oppdaget jeg til min glede at 650 mL-flaskene kan kjøpes fiks ferdig med straw cap! Den trenger ikke lenger bestilles separat. Sabla greit!

Bestilt!

tirsdag 7. oktober 2014

Kontrabeskjed

Den nye nabokatten var visst ikke nabokatt likevel. Ihvertfall ikke den naboens katt. Naboen kom nemlig på døra mandag kveld for å hilse på, og det var jo veldig hyggelig. Men noen katt, det hadde de altså ikke. Så da er det noen andre i nabolaget som har denne katten, men hvem - ja, det kan vi lure på en stund til.


mandag 6. oktober 2014

Ja, nei og sånn

Skuldra mi ble til slutt så plagsom at jeg for første gang valgte å ta en akuttime hos naprapaten. Jeg fikk time dagen etter, og da var naturligvis skuldra mye bedre av seg selv. Det var litt flaut å innrømme, men ikke noe jeg hadde kontroll på, så da var det bare å gjennomføre timen. Skuldra er fortsatt relativt ok. Tror det var mannens jobbsituasjon som gjorde inntrykk på den.

Og apropos hans jobbsituasjon; Den er ikke endret. Han har ikke fått oppsigelse ennå, men heller ingen ny jobb. Han har sendt flere søknader og vært i et par samtaler, men foreløpig har det ikke resultert i noe håndfast. Flere intervjuer kommer senere, så vi fortsetter å krysse fingre.

Siden sist har jeg også vært på informasjonsmøte angående livsstilsendring. Det var både inspirerende og lett demotiverende, og akkurat slik det skal være, antar jeg. På lørdag sendte jeg inn påmeldelse på selve kurset, så snart begynner den snøballen å rulle. Spennende tider! Jeg har ihvertfall begynt med noen små endringer. Jeg går mye mer trapper enn før. Jeg prøver få i meg noe mat før jeg drar på jobb om morgenene og har smurt niste nesten hver dag siden jeg var hos legen. Niste med grovt brød som helst har fire kvadrater på grovhetsskalaen.



Bursdag har jeg også hatt siden sist. Det ble stille feiring, med lutefiskmiddag hos foreldrene mine og god kake etterpå. Mannen ble tipset om å kjøpe et gavekort på ansiktsbehandling på 90 minutter m/massasje, så det, samt tre røde roser, fikk jeg av ham. Siden bursdagen var på en hverdag, var jeg på jobb den dagen. Tradisjonen tro var treflagg satt frem i kaffekroken for bursdagsbarnet, og da jeg kom for å fylle vann på vannflaska mi halv åtte, brast kollegene ut i spontant bursdagssang for meg. Det var stas!

Og så har vi fått nye naboer. Nabohuset har stått tomt og til salgs i flere måneder, og plutselig fikk vi vite at nye naboer skulle komme dagen etterpå. Nå jobber de for harde livet med å pusse opp, men jeg har ikke fått hilst på dem ennå. 

De nye naboene har også katt. De forrige naboene måtte avlive katten sin i mars/april pga. beinbrudd, og etter det har vi igrunnen savnet den katten. Dog har det vært utrolig deilig å slippe og tenke på om katta kommer når jeg rygger ut av garasjen og om den rekker å smette inn i garasjen før døra lukkes.

Nå må jeg tenke på det igjen. Den nye katten er veldig liten, veldig søt og veldig kosete. Den har heldigvis en bjelle rundt halsen, så jeg kan høre når den er i nærheten. En stor fordel! Søndag ettermiddag kom den på besøk på verandaen vår, og da fikk den så mye kos den kunne tåle. En annen ting den har felles med forrige nabokatt, er problemene med å stå stille slik at jeg får tatt fine bilder av den! Her kommer derfor et lite bilderas av uklar nabokatt.











tirsdag 23. september 2014

Stresskulder

Æsj, stresskulderen min har begynt å plage meg igjen. Den begynte å mukke i 2008 etter et nokså heftig år med frivillig foreningsarbeid som var svært krevende og en kollega med psykopatiske trekk. Sistnevnte var ekstremt krevende å håndtere hver arbeidsdag.

Disse to stresselementene satte seg så noe inn i hel**** i skulderen min at jeg har måttet få behandling i alle år senere. Før jeg fikk behandling var jeg blitt helt stiv i nakken, særlig mot ene siden - og venstre armen klarte jeg ikke løfte høyere enn skulderhøyde. 

Heldigvis kom jeg raskt til fysioterapi når jeg først bestemte meg for å få hjelp. Jeg innså at dette klarte jeg ikke bli kvitt selv. Det var en privatklinikk jeg kom inn hos, og det kostet flest ettersom jeg måtte betale alt selv. Helt i begynnelsen var jeg der et par ganger i uka, og de klødde seg litt i hodet for de fant ikke egentlig noe galt med meg. Da vi dro fra Oslo, var jeg innom dem omtrent en gang i måneden.

Da vi ankom Sørlandet, tenkte jeg at jeg nå skulle se om jeg var god nok i skulderen til at jeg kunne kutte ut pengeforbruket på behandling. Ny jobb med mye opplæring er ganske stressende, men jeg klarte meg uten behandling i omtrent ett år. Til slutt måtte jeg krype til korset og finne meg en ny behandler her nede. Skulderen begynte å protestere igjen.

Jeg gjorde ikke egentlig noen særlig dyp research, så jeg fant ingen ny fysioterapeut. Derimot endte jeg opp hos en naprapat som, for meg, gjør omtrent det samme som fysioterapeuten i Oslo gjorde. Naprapaten er en tanke dyrere og alt går fortsatt av min egen lomme. Det blir noen tusenlapper i løpet av året ...

Men altså ... Nå har skulderen begynt å protestere kraftig igjen og jeg vurderer for første gang å få meg en akutt-time ettersom det nå er tre uker til neste avtale. Jeg regner med at det er all usikkerheten rundt mannens jobbsituasjon som har gått rett i skulderen min, men det er utrolig irriterende at det er psyken min som psyker meg ut på det viset!

Bildet er lånt herfra.

lørdag 20. september 2014

Et sjeldent hode

Aftenposten publiserte nettopp artikkelen "Rødhårede er sjeldne hoder" og kommer med noen fakta om hårfargen min. Artikkelen følges opp med flere rødhårede som forteller kort om sin opplevelse av å leve med rødt hår. De fleste av dem ble mobbet som barn og mange opplever også i voksen alder at folk kommenterer hårfargen på enten positivt eller negativt vis.

Etter å ha lest artikkelen innser jeg at jeg har hatt en heldig oppvekst! Jeg ble aldri mobbet på skolen på grunn av det røde håret mitt. Det kan naturligvis ha mye å gjøre med at vi, ved sjebnens sammentreff, var tre rødhårede i klassen min. De to andre hadde mørkere rødfarge enn jeg. Én gutt i klassen prøvde seg en gang, men da jeg påpekte at han jammen hadde rødskjær i håret sitt selv, ble det stille fra den kanten.

En av "faktaene" om rødhårede, er at vi er så veldig temperamentsfulle. Det har jeg aldri kjent meg igjen i. Tvert i mot er jeg en stille person som gjør lite av meg. I hvert fall mener jeg det selv, og jeg tror nok de fleste er enige med meg. Blir jeg sint, så blir jeg stille. Jeg farer ikke opp, men går heller og koker for meg selv som langsint.

Noe jeg kjenner igjen fra intervjuene er å føle seg annerledes. Jeg tenkte ikke så mye på det som liten, for det var lite fokus på håret mitt. Ingen mobbing, få eller ingen kommentarer. Som voksen, derimot, har jeg vært mer bevisst hårfargen min. Jeg vet at jeg skiller meg ut i mengden og er lett å finne blant mange andre folk ene og alene på grunn av håret. Men jeg har også blitt stolt av håret mitt. På verdensbasis er det 1-2% med samme hårfarge, og det er jo ganske sjeldent! De fleste som kommenterer fargen, gjør det i positive ordlag. Mang en frisør skryter av fargen, jeg har fått ørti spørsmål om det er min ekte hårfarge. En eldre enkemann som var pasient da jeg var nyutdannet ble så berørt av håret mitt da jeg skulle ta blodprøve av ham at han strakk armene opp mot hodet mitt og rusket litt i håret. Han fortalte rørt at jeg minnet ham om hans avdøde kone fordi hun hadde hatt akkurat samme hårfarge som meg. En litt underlig opplevelse, men den sitter igjen som et hyggelig minne.

Av og til lurer jeg på hvordan det ville føles å ha en mer anonym hårfarge. Å gå mer i ett med mengden. Uansett hvilken situasjon jeg er i, så vil jeg alltid være "hun med rødt hår". I det store og hele er jeg vel fornøyd med å være henne, og ettersom jeg ikke driver med lyssky affærer trenger jeg jo strengt tatt ikke gjemme meg vekk heller.

Noen ulemper følger dessverre med på kjøpet, og det er den lyse huden. Jeg tåler ekstremt lite sol, og ti minutter i ubeskyttet sommersol gjør meg solbrent. På Rhodos i sommer smurte jeg meg hver morgen. Et helt lite morgenritual ble det. SF 50 i ansikt og på hals, SF30 på armer og SF20 på beina. Etter to uker var jeg møkkalei all solkrem, men var pukka nødt. En barndom med årlige sommersolbrentheter gjør meg ikke lysten på å fornye erfaringene. Jeg blir altså ikke brun. Ikke pokker. Får jeg farge, så blir jeg først rosa og så falmer det stort sett tilbake til utgangspunktet. Armene og ansiktet får endel flere fregner i sommermånedene, men det falmer utover høsten. Leggene forblir kritthvite. Er jeg heldig, kan jeg (men få andre) se en antydning til farge på føttene på grunn av skille fra fottøyet. På grunn av barndommens solerfaringer er jeg derfor ikke særlig glad i å sole meg.

Da jeg giftet meg ble jeg sprayet brun. I dagene etterpå, når jeg gikk i t-skjorte og tights som sluttet ved knærne, følte jeg meg så flott og brun! Det var en underlig opplevelse å se ned på brunfargede legger og føle meg normal og slippe å skamme meg over de kritthvite beina. Til vanlig er jeg veldig bevisst de bleke beina mine og synes ikke noe om mangelen på brunfarge, men hva skal jeg gjøre når naturen nekter meg en normal effekt av soling? Jeg er litt misunnelig på dere som blir brune i sola, for det ser så pent ut.

En annen følge av mitt røde hår, er at de fleste andre kroppshår er helt lyse. Hadde jeg hatt mørkt hår, hadde jeg nok hatt en tydelig bart. Jeg gidder heller ikke barbere leggene fordi ingen kan se de lyse hårene mine der. Samme med under armene. Til gjengjeld er øyenbryn og -vipper også helt lyse, og det er negativt igjen. Jeg synes det er mye finere med tydelige øyenbryn, så jeg farger dem med (u)jevne mellomrom. Vippene mine brukte jeg også å farge, men nå er de så få at det ikke er verdt bryet. Det hadde bare sett rart ut. 

Som barn fikk jeg høre at det var enkelte farger jeg ikke kunne gå i fordi det krasjet med hårfargen. Rødt, for eksempel, måtte jeg for all del unngå! Hører man det mange nok ganger, blir man hjernevasket. Da jeg sent i tenårene gjentok denne "sannheten" for ei venninne, spurte hun ganske enkelt "Hvorfor?". Det hadde jeg ikke noe godt svar på, og nå liker jeg godt en varm rødfarge. Varme farger er min ting klesmessig. Ikke overraskende passer høstpaletten med sine jordfarger til meg. 

Alt man skal passe på!

Bakhue mitt

lørdag 13. september 2014

På villspor

Det er godt mulig at trappa er min nye venn, men jeg er nok ikke like god venn med trappa på vei oppover etasjene. I går ble det endel trappevandring, og jeg må bare innrømme at oppovertrappa er litt krevende til tider. Da liker jeg mye bedre nedovertrappa. Den er jeg godvenn med.

I dag var mannen og jeg og handlet på et kjøpesenter, og første ærend var i andre etasje. På vei fra parkeringen i kjelleren sier mannen at "Jammen da tar vi heisen, da!". Slapp som jeg var i viljen, gikk jeg med på det, med en tynn, liten kommentar om at "Vi burde vel egentlig tatt trappene ...". Det ble heisen.

Jepp, så mye for gode intensjoner! Dog har jeg resten av livet til trappevandring, så det kommer nye muligheter.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...