© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 13. desember 2017

Sildedommen

"Liiitt for lite sukker!"
Fars dom over tomatsilda var at den var bare liiiiitt for lite søt. Liiiiitt mer sukker i, mente han. Det er naturligvis helt feil etter mine smaksløker, men neste gang får jeg lage hans litt søtere enn min. Det skal nok gå bra.

Jeg har nå endelig fått malt mandlene. Den plastkverna kan umulig holde i mange sesonger! Den holdt heldigvis til årets bakst, men virker litt "plæstik" i kvaliteten. Berthas pepperkakedeig har nå blitt til ferdige pepperkaker som smaker godt. Mannen har godkjent dem. Jeg prøvde meg på å glasurpynte dem med ferdigglasur, men det blir neppe noen suksess. Det får holde med å pynte de store hjertene. De små blomstene/snøkrystallene/stjernene får forbli upyntet.

Årets første julekort er mottatt, så nå har jeg funnet frem julekortene og listene. Frimerkene kjøpte jeg på mandag. Jeg må skrive kortene en av de nærmeste dagene slik at folk rekker å få dem før jul.

Mannen hentet ned julepynten mens jeg bakte pepperkakene, så nå er det bare å skride til verks når jeg får anledning. Jeg lette etter en julepyntet potteskjuler i juleboksene uten å finne den, så nå lurer jeg på om den står i putekassa på verandaen ... Den som jeg hadde tenkt å ha til blomsten som alle ansatte ved avdelingen fikk med seg hjem. Jeg finner den nok til slutt.

Helt perfekt!

mandag 11. desember 2017

Førjulsfremdrift

Det er midt i juleforberedelsene, og jeg føler at jeg ligger langt mer i etterkant enn jeg burde. Jeg orker ikke lage sirupsnipper i år, men skal gå for Berthas pepperkakedeig denne uka. Jeg har pyntet til advent hos far, og tenker å pynte til jul hos ham til onsdag. Hvis ikke jeg gjør det, så blir det neppe gjort.

Jeg har laget mors tomatsild for første gang - med et visst vemod. Søndag kveld smakte jeg på den på ordentlig, og den ble akkurat så god som den skulle, om jeg må få si det selv. Far har også fått et glass med tomatsild, og jeg får dommen i løpet av mandagen.

I år har jeg tenkt å prøve meg på "gule bomber" etter tips fra en kollega. Ei ukes tid etter at hun tipset meg, fortalte hun meg at "det var litt arbeid, men dø å pine så verdt det var"! Jeg har handlet inn ingrediensene, men må male mandlene. Jeg har nå overtatt nøttekverna til mor.

Koret mitt har hatt sin julekonsert mens snøen lavet ned utenfor. Vi skal ha julebord denne uka, men i år har jeg meldt avbud. Jeg føler at jeg har for mye annet å gjøre og for liten tid å gjøre det på. Det ene akvariet er rengjort, men jeg har det minste akvariet igjen.
Jeg har ikke begynt på julekortene ennå! Men så har jeg heller ikke fått noen ennå, så jeg er vel kanskje ikke verre enn andre ... ennå. Og julegaver ...! Jeg har kjøpt en til min far, men aner ikke hva jeg skal finne på til andre. Heldigvis tar mannen seg av sin egen familie.

Huset er verken rengjort eller pyntet til jul, men jeg tror torsdagen går med til mye av det. Jeg skal nemlig ha nattevaktshelg, så da blir jeg nokså ubrukelig til det meste.

Hva mer er det jeg har gjort eller må gjøre ...?

Sengene er skiftet på, men vi må tømme gjesterommet for alle tingene vi har hentet ned fra hytta. Jeg har fått solgt noen ting etter mor og etter hytta, og faktisk fant vi plass til mors åkle i trappa vår! Jeg var redd vi måtte la det henge igjen på hytta da den ble solgt, men det løste seg heldigvis. Det er fortsatt en liten haug av ting som skal forsøkes selges (tupperware, stoffer, retro-ting, retro-tøy, pelskåpe, servise, bilder m.m.), men det er begrenset hva jeg orker ta tak i nå før jul.

Jeg kjenner at jeg er litt fragmentert i tankegangen min nå. De løper i alle retninger! Det er kanskje på tide å skrive en liste over gjøremål, slik at jeg lettere får oversikt og det ser litt mer overkommelig ut. Akkurat nå blir jeg bare motløs av tanken på alt som skal og bør gjøres.

Men - både hytta og huset til far er nå solgt! Hytta gikk for over takst og huset under, men alt i alt tror jeg han må si seg sånn nogenlunde fornøyd. Litt mindre å bekymre seg over! Og til onsdag drar far og jeg på visning i den nye leiligheten hans som skal være ferdig i mai.

Forresten har mor endelig fått gravsteinen sin på plass. Den ble veldig fin og med bilde av henne som 17-åring på.

Og hva var overraskelsen jeg lagde til min far? Jo, en adventskalender! Jeg syntes han fortjente et lite lyspunkt hver dag nå frem mot julaften. Bilderas følger:

 
 
 



mandag 20. november 2017

Videre

Verden går videre, og jeg med den. Jeg savner fortsatt mor sårt, og jeg kan fortsatt bli plutselig satt ut av noe som får meg til å tenke på minner om mor. Jeg kvier meg til å gå på venstrefløyen på intensivavdelingen hvor vi satt hos mor da hun døde, og jeg prøver unngå kvinnelige pasienter i hennes alder så sant jeg kan. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom to nattevakter etter at hun døde, men det skyldtes nok mer flaks i pasientgruppen enn noe annet. Og i helgen kom min bror ned fra Oslo slik at vi endelig kunne fordele mors smykker mellom oss.

Nå er så godt som alt fordelt av mors ting. Det føles veldig underlig. Det gjenstår noe småtteri, men ingenting som kommer til å bli fordelt. Nederste kjøkkenskuff, for eksempel. Den har vi ikke gått skikkelig gjennom, men jeg fant mors kjøkkenforkle der da vi laget middag for far for ei uke siden. Jeg tror nesten at jeg må ta det, hvis ikke far vil beholde det for fremtidig kokkelering. Så langt har han overhodet ingen planer om å lage seg mat på annet vis enn å koke egg i eggekokeren, middag i mikroen og smøre seg brødskiver - men jeg håper at vi kan inspirere og overtale ham til å forsøke litt enkle retter etter hvert.

Huset hans ligger fortsatt ute for salg. To vanlige visninger, ett åpent hus og én privat visning har resultert i totalt to som møtte opp og ingen bud. Vi håper at nyåret løser den floken, og inntil videre lar vi være å bekymre oss for dette. Nå går vi inn i advents- og juletiden og har mer enn nok med det.

Og apropos julen - jeg husker ikke om jeg har fortalt dere det tidligere, men jeg tror vi har fått ordnet julen så godt som det overhodet kunne gjøres. Svigerforeldre og svoger kommer ned til oss fra Vestlandet! Svoger bor hos oss, mens svigerforeldrene overnatter hos min far. Min gode svigermor blir nok nødt å stelle i stand maten mens de bor der, for far har ikke peiling eller ork til å tenke på slikt, men det er hun inneforstått med. Lille julaften blir det derfor mat hos min far med hovedsaklig ribbe og litt pinnekjøtt, mens julaften blir hos oss med hovedsaklig pinnekjøtt og litt ribbe til far. Jeg tror jeg må gå til innkjøp av risgrøt til desserten, når jeg tenker meg om. Og rød saus. Men i år orker jeg ikke lage sirupsnipper, så jeg har tatt snarveien om Berthas pepperkakedeig for første gang.

Og så har jeg laget en overraskelse til min far, men den får dere ikke høre noe mer om før han har fått den!

lørdag 4. november 2017

Litt om følelser i ettertid

Sett i ettertid, så tror jeg at jeg var en relativt god datter i mors sykeperiode. Da hun var innlagt på Radiumhospitalet, så fikk jeg naturlig nok ikke sett henne så mye, men vi var innom to ganger da vi kjørte fra Ålesund til Sørlandet via Oslo og vi kjøpte en radio som hun kunne høre på i sykesenga. Men jeg ringte henne nesten hver dag, og selv om hun ikke var i særlig til form i begynnelsen, vekslet vi ihvertfall noen ord. Og det ble flere ord jo bedre hun følte seg. 

Etter en måned ble hun flyttet til sykehuset jeg jobber på. Jeg var innom henne hver eneste arbeidsdag. Hadde jeg dagvakt, stakk jeg innom etter vakta før jeg dro hjem. Jobbet jeg kveld, prøvde jeg å få til en visitt i et rolig øyeblikk, og hvis jeg ikke rakk det, så stakk jeg innom da vakta var slutt og før jeg dro hjem. Og hadde jeg nattevakt, dro jeg inn litt tidligere slik at vi kunne prate litt før jeg begynte jobb, og så kikket jeg til henne etter vakta før jeg dro hjem. Sov hun, så vekket jeg henne ikke. Var hun våken, så pratet vi litt om hvordan natta hadde vært og hvordan formen var. Og på fridagene mine ringte jeg. Jeg hadde med diverse proteinrike fødevarer fordi hun lå lavt i albumin, og jeg kuttet opp jordbær og hadde med melon eller yoghurt fordi hun ikke var helt fornøyd med bevertningen.

Etter en måned på sykehuset ble hun flyttet til omsorgssenteret. Der besøkte vi henne hver helg, men på langt nær så ofte som om hun var på sykehuset. Og hadde jeg en fridag, så kunne det hende jeg stakk innom en tur. Jeg laget middag til henne et par ganger fordi hun ikke likte maten hun fikk der. Og jeg ringte henne så godt som hver dag. Det var ikke alltid så mye vi hadde å prate om, men det ble gjerne 5-10 minutter hver gang. Og var hun midt i stellet, så avtalte vi å heller prate mer neste dag.

Jeg tror jeg kan stå inne for innsatsen. Jeg har ihvertfall ingen dårlig samvittighet for oppfølgingen, men jeg vet selvfølgelig ikke hva mor tenkte om den saken. Vi er, som tidligere nevnt, ikke så flinke med følelser i vår familie. Ei heller å sette ord på dem.

Så jeg sliter med å finne ord for alle tanker og følelser jeg har hatt ved mors sykehussengeside. Hennes opp- og nedturer ble mine opp- og nedturer. Når hun lå blek og svak og nesten ikke klarte holde seg våken, var det fortvilende å ikke kunne gjøre noe, å ikke vite noe om utfallet. Når matlysten hennes var borte, og ikke vi klarte lokke i henne mat med medbrakt melon eller yoghurt. Eller når hun var i god form og snakket om at det bare var å trene opp beinet, så var hun snart oppe og gikk igjen, og jeg visste at det slett ikke var så lett, men så ville jeg ikke si noe for å ta fra henne motivasjonen og gnisten. Når hun snakket om tur til Tyskland neste sommer, og jeg tenkte at det neppe ble noe av fordi hun trengte lenger tid til opptrening, men ikke kunne si noe til verken henne eller far fordi de måtte få lov å beholde troen og håpet. 

Og jeg måtte holde meg sterk. For min egen del. For dem. Jeg, som helsepersonell, som liksom skulle kunne litt mer. For jeg kunne ikke tillate meg å ta sorger på forskudd. Det er bare bortkastet energi, selv om kongen mener at det det er bedre å ta dem på forskudd, for ellers får du ingen glede av dem. Men Gud, så fortvilet jeg kunne føle meg. Å gå på jobb og skulle holde maska når folk spurte hvordan det gikk med mor. Å saklig forklare hva og hvordan, men likevel være så fortvilet over at hun aldri ble bedre i beinet sitt, at det ikke var noen fremskritt. Alle tankene som fløy gjennom hodet. Alle verdens utfall - hva hvis? Eller om? Tankene på å miste mor, som jeg nesten ikke orket tenke, men som stadig dukket opp. Tankene på far, hvordan han ville takle det, hvordan vi måtte passe på ham.

Ved noen få anledninger klarte jeg ikke holde maska ved mors side. Fortvilelsen og frustrasjonen ble for stor, og det kom noen tårer. Men vi snakket ikke om det. Mor bare kikket litt på meg, men sa ingenting. 

Den uken hun døde, bygget følelsene seg opp. Hun ble lagt inn på sykehus og far var kjempebekymret, og jeg prøvde betrygge ham med at det er normalt at man får episoder hvor man er dårligere, før man igjen blir bedre. Jeg måtte holde meg sterk! For ham og for meg - og for mor. Men mor ble dårligere og den dagen hun døde og jeg kom på vakt, møtte jeg en kjempesnill kollega som omsorgsfullt spurte hvordan det gikk, og jeg hadde gått med klump i halsen siden dagen før og da rant det rett og slett over. For jeg hadde nettopp vært hos mor på intensivavdelingen og selv om hun var helt med, så var hun svak og frøys, og jeg slet med å holde maska hos henne. Og da kollegaen spurte, orket jeg ikke holde maska lenger. Og all ære til kollegaen som ikke fant på en dårlig unnskyldning for å komme seg unna, men gav meg en god klem og tok seg tid til å vente til jeg klarte samle meg igjen.


tirsdag 24. oktober 2017

Begravelsen

Begravelsen gikk greit. Både far og jeg hadde gruet oss, men det gikk mye bedre enn fryktet. Min bror med familien og mannen min og jeg samlet oss hos far før vi dro samlet bort til kirka. Kirka hvor jeg fikk min første kirkebok, som jeg ble konfirmert i, som jeg sang i ungdsomkor i til jeg var russ og hvor jeg gikk litt i Yngres i. Nå også hvor jeg har begravd min mor. 

Vi møtte opp en snau time før seremonien skulle begynne, slik at vi fikk snakke litt med prest og begravelsesagent først, sett på blomsterhilsenene og gjort oss kjent med lokalet, anledningen og følelsene våre. Vi satt på første rad, og det føltes underlig at i kista foran oss lå kroppen til mor. Skallet hennes.

Og så begynte folk å komme. Gamle og nye naboer, familie, venner, langveisfarende, ukjente. Presten holdt minnetalen som han hadde mailet far og meg for godkjenning og de andre sang salmene vi hadde valgt. Verken far eller jeg orket forsøke oss på sang. Jeg hadde mer enn nok med å holde maska.

Så ble bårebærerne kalt opp og vi var seks som bar mor ut kirka til den ventende tralla, som vi så skjøv mellom oss bort til gravplassen. Gravplassen til min barndoms kirke er ganske ny, med få graver. Mor har fått en fin plass midt i et nytt felt ganske nær den asfalterte veien som går gjennom anlegget. Der låret vi kisten ned, godt instruert av en ansatt som hele tiden sa hva og hvordan.

Været var grått, men det høljet ikke ned slik som meldt. Det yret lett i stedet. Under kondolansene ved grava var det ikke lett å holde maska, og leppa bevret noen ganger. Men ingen tårer rant og ingen nesepuss ble nødvendig, skjønt det av og til holdt hardt.

Etter oppbruddet på gravplassen dro vi til gravøl hos min fars eldste bror. Der ble det mest snakket om andre ting enn mor, og det var helt greit.


mandag 9. oktober 2017

En travel uke

Etter vårt farvel til mor, dro far hjem. Vi gav hverandre en klem i det han dro. Jeg kan ikke huske sist vi klemte hverandre. Så dro jeg opp på avdelingen min igjen for å skrive til personalansvarlige hva som hadde skjedd og be om permisjon og forklare at jeg ikke kom på jobb neste dag. Og så dro jeg hjem.

På vei ut fra parkeringshuset slo jeg på bilradioen og AC/DCs "Highway to Hell" begynte. Jeg husker at jeg ikke syntes det var en spesielt upassende sang fordi den jo ikke var relatert til mor, men at timingen var forferdelig. Og jeg husker at jeg håpte den sangen ikke skulle huskes i ettertid som sangen jeg hørte på vei hjem etter at mor døde. Ja, ja ...

Vel hjemme, uten altfor sløret blikk under kjøreturen, møtte jeg mannen som tok i mot meg med en god klem og jeg fikk grått noen tårer på skulderen hans før jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde fått tekstmelding av meg tidligere, så han var forberedt. Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av. Jeg skrev om mors bortgang på facebook (etter godkjenning av far) slik at venner og kjente som ikke allerede visste det, skulle få beskjed. Og så ble resten av kvelden tilbrakt foran TV i lett vegetativ tilstand, bortsett fra telefonen fra far som fortalte at sykehuset hadde ringt ham opp igjen fordi de gjerne ville obdusere mor, men trengte hans tillatelse. Han likte slett ikke tanken på hva det innebar, men ville høre med meg. Jeg likte tanken like lite, men som helsepersonell har jeg kanskje en mer rasjonell tilnærming til tanken og sa at jeg syntes det var en god idé tross alt. Da ville vi jo antakelig få vite hvorfor mor døde så brått, om det var betennelse i tarmen, som de mistenkte, eller om det var kreften som hadde spredd seg. Og hvis det var noe helsepersonellet hadde gjort feil i behandlingen, kunne de kanskje lære noe av det som kunne komme frem under obduksjonen.

Fredagen skulle far ha møtt takstmannen på hytta, men det fikk jeg ham til å avbestille mens vi ventet på å se mor en siste gang. Det virket som han egentlig tenkte å møte ham der, men jeg fikk ham til å ringe ham og avlyse det. Det er en tid for alt, og fredagen var ikke en tid for å kjøre en drøy time til hytta i dyp sorg over konas dødsfall kvelden før.

Jeg sov ikke så lenge på fredagen. Jeg sovnet sent, sov dårlig og våknet på formiddagen. Jeg fikk ringt legekontoret mitt og bedt om sykemelding til og med dagen etter begravelsen. Fredagen var også dagen da min svigerfamilie skulle komme på besøk for å feire gullbryllupet til mine svigerforeldre. Mannen snakket med dem så fort han visste hva som hadde skjedd, og de lurte på om de skulle snu bilen der de overnattet på Østlandet. Det var ikke aktuelt, så vi møtte dem fredag ettermiddag for å spise ute. Jeg grudde meg til kondolansene og mottakelsen, men etter noen tårer og klemmer fra alle gikk det bedre. Middagen gikk greit nok.

Lørdagen hadde svigers bestilt bord på en restaurant, og avtalen var at far skulle være med ut og spise sammen med oss. Heldigvis ble han med ut og fikk i seg en god middag og dessert. Verken han eller jeg var spesielt taletrengte, men det var likevel godt å ikke være alene med tankene. Etter middagen var det samling hos oss, og min bror med kone kom også. De hadde kommet fra Oslo kvelden før.

Søndagen dro mannen, svigermor og jeg bort til far for å gå gjennom mors vesker og ytterjakker. Min svigerinne var også der, og det ble littegranne ugreit da hun føltes litt vel ivrig i ryddingen. Jeg fikk liksom ikke ta det i mitt tempo, og det føltes som om jeg måtte skyndte meg å bestemme meg for om jeg ville ha det, ellers ville hun ta det. Heldigvis fikk jeg begrenset ryddingen til stort sett vesker, jakker og paraplyer.

På ettermiddagen hadde vi planlagt tacomiddag med svigers og far hos oss. Vi gjennomførte planen, bortsett fra den delen som inkluderte en tur til mor på omsorgssenteret. Far og jeg var fortsatt ikke spesielt pratsomme, men det var fortsatt godt å ha folk rundt seg.

Både far og jeg har slitt med søvnen. Han la seg tidlig, våknet tidlig og ble liggende å vri seg. Jeg holdt meg våken for å bli så trøtt at når jeg la meg, ville jeg slukne med en gang slik at jeg slapp at tankene fløy. Hvilket betød at jeg stort sett la meg mellom 3 og 5 på morgenen.

Mandagen dro svigerfamilien hjemover igjen. Heldigvis var det bare svogeren min som overnattet hos oss - de andre bodde på hotell. Mannen tok fri fra jobb og vi dro bort til far for å møte begravelsesagenten sammen. Det var en dyktig fyr som behandlet oss godt. Vi gikk gjennom formaliteter rundt begravelsesseremonien og dødsannonsen, og han kunne fortelle at mor var brakt til Stavanger for obduksjon. 

Etterpå ryddet vi litt igjen. Jeg fikk med meg hjem de fleste orkidéene til mor. De fire fineste står fortsatt i stuevinduene til far for å skape litt hjemmekos.

Tirsdagen var mannen tilbake på jobb, og jeg måtte innom legekontoret for å hente sykemeldingen ("psykisk ubalanse krisereaksjon") og deretter innom arbeidsgiver for å levere den. Jeg snakket med sjefen, og da jeg ble spurt om mor og jeg hadde et tett forhold, svarte jeg som sant var at neeei, det var ikke så veldig tett, men at en mor tross alt er en mor. Jeg har tenkt på i ettertid at jeg skulle svart at nei, vi hadde ikke så tett forhold, men at jeg var nært knyttet til henne likevel.

Etterpå dro jeg ut til far igjen for å rydde enda litt mer i mors klær. Det gikk mange søppelposer med fine klær til gjenbruken. Mor og jeg hadde rimeligvis ikke helt samme klesstil, men noen få klær har jeg beholdt. Tre par sko passet meg også, selv om mor hadde litt større føtter enn meg. Det gjenstår fortsatt noen av mors klær, men nå får vi vente til etter begravelsen med resten. Og så var det visst bursdagen min også denne dagen.

På onsdagen dro jeg ut til far for å snakke med presten sammen. Far møtte meg i døra med tårevåte øyne. Han hadde sett mors dødsannonse i avisa, klippet den ut og satt den på ungdomsbildet av mor - og selv om han visste den kom så var det tungt. Presten var en behagelig fyr og samtalen ble slett ikke så ille som far og jeg fryktet. Men da jeg ble spurt om hvordan jeg ville beskrive mor, gikk jeg i blankt. Jeg kom ikke på noe annet enn snill og omsorgsfull, og da jeg senere ble spurt på nytt om det var noe jeg ville legge til, ble jeg sittende og kikke ut av kjøkkenvinduet uten å komme på noe glupt. "Nei, vi skal jo ikke skrive bok, heller.", sa presten da jeg sa at jeg burde kommet på mer men feilet. Etter at presten dro, ble det mer rydding i mors ting. Det er utrolig hvor mye rart den dama har spart på og kjøpt inn! All verdens type kremer og solkremer så gamle som alle hauger, sminke fra 60- og 70-tallet, diverse deodoranter og annet jeg husket fra speilskapet på badet i barndommen min, da jeg måtte stå på badekarskanten for å rekke opp. Det gjorde litt godt å kunne smile litt oppgitt sammen over mors hamstring.

Torsdagen var eneste avtale en MR-time på ettermiddagen av lipomet mitt på skulderbladet - og jeg fikk endelig følelsen av å ha sovet ut. Og fredags morgen hentet far meg og så dro vi opp på hytta for å møte takstmannen en uke forskjøvet og for å rydde mer. Lørdagen var mannen og jeg og ryddet og vasket litt mer hos far, for nå hadde vi fått en visningsdato uken etter.

Søndagen tok jeg helt fri.

Mandagen, i dag, skal jeg bare forberede meg på begravelsen som er på tirsdag og ikke gjøre noe særlig annet fornuftig. Jeg gruer meg til begravelsen. Jeg skal være med å bære kista og å låre den ned i graven. Og det er meldt møkkavær.



søndag 8. oktober 2017

Et farvel

Da alt var over, ble vi enige om å komme tilbake til intensivavdelingen etter en drøy time slik at de kunne stelle mor og vi kunne se henne uten alle ledninger og makkverk. Vi tuslet triste tilbake til avdelingen min, jeg fikk fortalt en forbipasserende kollega kort hva som hadde skjedd og så satte vi oss på vaskerommet i fred og ro.

Far begynte på ringerunden. Først min bror; Nå er det over, hun døde for 10 minutter siden. Så fars brors kone; Det gikk ikke. Hun døde for 15 minutter siden. Og mors yngste søster; Nå har du mistet din eldste søster. Hun døde for 20 minutter siden. Og neste: Hun døde for 25 minutter siden. Og neste, og neste. Og så måtte vi finne et begravelsesbyrå, så vi fant oss en PC og googlet oss frem til en som far ringte til og snakket lett gråtkvalt med. 

Og så satt vi og ventet på at tiden skulle gå. Far var trist. Jeg var trist. Vi tørket noen tårer og pusset nesen noen ganger. Vi hadde ikke så mye å si, bortsett fra at vi var enige om at det ikke var slik ting skulle ende og at alt bare var leit. Og så var det på tide å gå tilbake til mor.

Sykepleierne hadde ryddet rommet for alle maskiner, pumper og ledninger. Lyset var dempet og på nattbordet var det plassert en liten engel og to batteridrevne telys. "Jeg satte en engel på nattbordet.", sa sykepleieren til oss. "Jeg håper det var greit?". "Hun -var- en engel!", svarte far. Mor elsket engler. Hun hadde en hel hylle med bare engler i seksjonen på stua. Nattbordsengelen hadde hun nok likt.

Mor lå med en diskret hakestøtte og hendene hvilende over dyna på magen. Dyna var strekt godt ut og mor så ut som hun sov. Blek og stille lå hun der.

Det var satt frem stoler til oss, men ingen av oss følte behov for å bli værende så lenge. "Det ser ut som hun sover.", sa far. Vi ønsket begge sterkt at vi kunne vekke henne igjen. Sykepleieren oppfordret oss til å ta bilder av mor, noe vi gjorde. Fars klapptelefon tar dårlige mobilbilder, men jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse nok til å ta med min egen telefon, så jeg tok flere bilder i forskjellige vinkler. Det tok flere dager før jeg orket se på dem senere.

Og så sa vi vårt farvel til mor. Aldri mer skal vi få se henne. Ihvertfall ikke i dette livet.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...