© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

torsdag 18. oktober 2018

Daisy

Far fikk i fjor en tilgodelapp hos en gullsmed, og den var han så gavmild å gi meg nå i høst. Først ante jeg ikke hva jeg skulle bruke den til. Jeg hadde jo arvet så mange smykker etter min mor og nyervervelser var overhodet ikke på tapetet den nærmeste tiden.

Så kom jeg til å tenke på et par Daisy-ørepynt jeg fikk av foreldrene mine for noen få år siden i bursdagsgave. Det var nok min mor som plukket dem ut. Jeg hadde ønsket meg noe helt annet, og var bare sånn passe fornøyd med gaven. (Jeg vet ... Utakknemlig datter!) Derfor ble det bare med ørepynten i Daisy-serien, og de ble heller lite brukt. Med tanke på disse undersøkte jeg nå hva et anheng i samme serie kostet, og oppdaget at det bare var litt mer enn tilgodelappen. Et mellomlegg som var helt overkommerlig.

Denne uken kjøpte jeg anhenget som passer til ørepynten, og anser det som en aller, aller siste bursdagsgave fra både mor og far. Jeg tror mor hadde likt det. Nå vil Daisy bli mye mer brukt fremover.


Ørepynten har endelig fått selskap av et anheng. "Daisy" av Georg Jensen.

søndag 7. oktober 2018

Passord

For noen dager siden stod jeg opp for å dra på jobb og oppdaget flere varsler på mobilen. Både pushmelding, sms og e-post om at noen hadde forsøkt å logge seg på google med mitt passord - fra Filippinene. Det stod også - heldigvis - at vedkommende var blitt blokkert.

Jeg har vært blant de ekstremt late når det gjelder passord. Jeg brukte det samme passordet på de fleste steder som krever pålogging. Til alt overmål var det samme passord jeg fikk av Telenor da jeg fikk meg internett i 1998 (med et lite tillegg på slutten av passordet). Tiden var, mildest talt, overmoden for å skifte passord etter TYVE år!.

Den morgenen ble mine dyrebare morgenminutter før avgang brukt til å skifte passord på de viktigste sidene. Økten har fortsatt siden, etter som jeg har kommet på flere steder jeg bruker passord. Og det er jammen ikke få!

 

lørdag 29. september 2018

Ett år

Nå har det gått ett år siden mor gikk bort. Mye har skjedd i løpet av det året, men savnet er der fortsatt. Og minnene fra tiden hun var svært syk og selve dødsdagen er fortsatt sterkt til stede. Såpass levende er de minnene at hvis jeg er i "rette" stemningen og ikke sovner med en gang når jeg har lagt meg, så kverner tankene rundt disse minnene og jeg blir lei meg og får ihvertfall ikke sove. Tenker på hva som kunne skjedd hvis hun ikke hadde blitt smittet med Clostridium difficile. Hvordan hadde mors helse da utviklet seg? Og tanker om hvilke tanker mor lå med mot slutten. Hun som bare få uker før endelig hadde klart å skyve seg over fra ryggleie og over til å ligge på høyre side, til alle pleiernes store overraskelse og glede.

Jeg husker dagen i fjor relativt godt. Jeg hadde kveldsvakt, og dro inn litt tidligere for å se innom mor som lå på intensivavdelingen. Hun snakket om sykepleieren som kom fra en plass i nærheten mye av mors familie kom fra og fordi mor hadde fått blodoverføring hadde hun en fin farge i ansiktet. Jeg husker at jeg hadde latt mobilen ligge i veska mens jeg jobbet, men sjekket den kl. 18 da jeg skulle lage meg middag. Og mens middagen stod i mikroen, sjekket jeg mobilen og så at far hadde ringt meg flere ganger, og mens jeg ringte ham tilbake kom en kollega bort og sa at intensiv ringte for at jeg skulle komme bort.


Den tankefulle gåturen bort til intensiv.

Mors blikk som fulgte meg da jeg gikk rundt senga og jeg fikk sette meg på stolen ved siden av henne. Far som stod ved siden av meg. Himlingen med øynene da jeg spurte om hun hadde vondt. Da de slo av alle alarmene på pumpene og monitorene som stod rundt henne fordi det ikke var noe mer å gjøre likevel og de bare var forstyrrende. Da de tok av oksygenmasken og gav henne luftslange i nesa i stedet, slik at hun skulle kunne si noen siste ord. Sykepleieren som snufset. Legene som forsvant ut rommet og inn på et møterom ved siden av.

Og rundt 18:35 var det slutt.


En drøy times tid senere kunne far og jeg komme tilbake til mor som var blitt stelt, og alle apparater, slanger og venefloner fjernet. Engelen og det batteridrevne telyset på nattbordet, og flagget som stod rett innenfor inngangen til avdelingen - det de alltid finner frem når en pasient har gått bort. Jeg tror ikke far la merke til det, og jeg orket ikke kommentere det til ham. Bildene jeg tok av mor der hun fredfullt lå i senga. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av at jeg holdt hennes hånd, men jeg var idiotisk nok altfor opptatt av å tenke smittevern. Vi satt jo med smittefrakk og hansker hos henne, men nå hadde hun jo blitt vasket og stelt. Et siste bilde med oss to på. Hendene våre. Det ble det aldri noe av.

Med dårlig samvittighet sendte jeg far hjem alene, mens jeg dro opp til kollegene for å si at jeg ikke kom til å fullføre vakta og skrive e-post til personalansvarlig om hva som hadde skjedd og at jeg ble borte til etter begravelsen. Sangen på bilradioen da jeg kjørte ut av garasjehuset. Komme hjem og snakke og gråte litt med min mann.

Og så dagene som fulgte. Møte presten sammen med far, finne gravstein sammen, bestemme bokstaver og tekst, snakke med begravelsesagenten. Svigerfamilien som var planlagt å komme helgen etter og som vi ønsket skulle komme tross omstendighetene. Bror min og kona som også kom nedover.

Begravelsen i lett regn. Far orket ikke gravøl etter, men hans bror samlet de nærmeste på den siden av familien til litt kaffe og kake.

Rydding av mors ting - klær, baderomsartikler, vesker og all verdens. Hennes eldste søsters sure telefonsamtale om noe jeg hadde skrevet på fb og manglende gravøl.

Og oppi dette skulle hytta tas bilde av før salg, alt av verdi skulle tas hjem. Det ble holdt visning og salget gikk i boks. Så stod barndomshjemmet for tur og ble ryddet for fotografering og salg. Julen skulle feires og svigerfamilien tro til igjen og hjalp oss gjennom den på aller best mulige vis. Og så skulle barndomshjemmet tømmes, ting selges, beholdes, lagres eller pakkes til flyttingen. Hussalget gikk endelig i boks, flyttingen gjennomført og i løpet av sommeren kom far mer og mer i orden og bilder opp på veggene. Far og jeg har vært opptil flere ganger på Ikea, og vi har skrudd sammen både bokhyller og kommoder.

I går, på ettårsdagen, besøkte jeg mor igjen og tente et lys på graven. Det stod en nydelig bukett med røde roser der som jeg regner er fra far. Vi skal bort til ham på søndag til kaffe og kaker. Han har nemlig fått seg ei venninne. :-)

tirsdag 4. september 2018

En klem og et terningkast

Jeg fikk både klem og terningkast 6 på jobb. Av to forskjellige pasienter. Det var veldig hyggelig - en god dag!

Klemmen kom som et resultat av at jeg måtte si høyt til en pasient med dårlig hørsel at han måtte klemme godt på stikkstedet. "Klemme godt?", spurte han. "Vil du også ha en klem, kanskje?", fortsatte han spøkefullt. Til det svarte jeg at det kunne jeg godt og at det hadde vært hyggelig. Så da bøyde han seg ned mot meg der jeg satt på stolen og gav meg en god klem.

Terningkastet skyltes en pasient som nærmest åpnet dialogen med å utbasunere at den forrige blodprøvetakeren hadde vært "skikkelig dårlig". H*n hadde fortsatt merke igjen etter blåmerket. Jeg tok lett på det og sa at h*n fikk gi meg en vurdering av innsatsen min når jeg var ferdig. Det ble fulltreffer og helt smertefritt, og da jeg plastret pasienten sa jeg at jeg nå var spent på vurderingen. Om det ble et godt terningkast. Det måtte h*n tenke litt på, fikk jeg beskjed om. Og en times tid senere kom en sykepleier inn til oss og med blikket målrettet på meg kom hun bort og la hånda på skulderen min. "Det ble terningkast 6! H*n var virkelig fornøyd!". Hun hadde fått beskjed om å si det til "hun med de signalfargede skoene" (og sikkert med briller og rødt hår, men det utelot hun).  

Jeg var også innom en avdeling hvor pasientene av og til kan være ekstra utfordrende i oppførsel. Jeg fikk ett forsøk på å ta blodprøve, fikk jeg klar beskjed om. Slikt kan man jo ta på forskjellige måter. Én måte er å si ok og gjøre sitt ene forsøk og enten klare det eller ikke. Eller så kan man slå an en lett tone og spøke litt rundt det, men det kommer jo helt an på pasienten hvordan den fremgangsmåten går. I dag gikk jeg for den lette tonen og sa med et smil "Bare ett, hva? Det var jo litt strengt. Ikke noe prestasjonspress, altså?". Pasienten tok hintet og smilte litt selv, og fortsatte med "Ok, to da. Fordi det er deg." Da fikk vi løst litt opp i stemningen og jeg klarte meg med ett stikk og alle var fornøyde.

Alt i alt en god dag, tross ekstra arbeid i forbindelse med en serveroppdatering.

tirsdag 7. august 2018

Hvis roser vokser i himmelen


If Roses Grow in Heaven

By Dolores M. Garcia

If roses grow in heaven,
Lord please pick a bunch for me,
Place them in my Mother’s arms
and tell her they’re from me.

Tell her I love her and miss her,
and when she turns to smile,
place a kiss upon her cheek
and hold her for awhile.

Because remembering her is easy,
I do it every day,
but there’s an ache within my heart
that will never go away.



lørdag 21. juli 2018

Enden er nær

Bare ei helg igjen, så er ferien over. Traurige saker. Føler liksom ikke at jeg har utnyttet det fantastiske sommerværet og fridagene. Men været har vært så varmt, og så lenge mannen har bygd bod på verandaen så er det ikke mulig å sette opp skygge der, at jeg har holdt meg inne for det meste. Jeg har stukket nesa ut utpå kvelden når sola er på vei ned og mannen har gitt seg for dagen. Men det er ikke til å sitte der ute og nyte kvelden. Verandaen er full av sagmugg, treflis, plank og verktøy, i tillegg til de fleste potteplantene som har fått en trangere tilværelse enn normalt. Jeg klager altså ikke, jeg bare forteller fakta. Boden har nå fått tett tak, og det er kledningen som står for tur nå. Eller kanskje vinduene og døra må på plass først. Det blir utrolig bra når boden er ferdig! 

Hvit rips fra egen busk, ikke Ibsens. Deilig sammen med vaniljeis!
På torsdag tok vi fri. Jeg skriver "vi", men det er jo bare mannen som jobber i ferien sin, så det mest riktige er vel at jeg fikk ham til å ta fri. Da dro vi en tur til et sted nær Grimstad og kjøpte mye moro av lokalproduserte matvarer. Polkabeter, for eksempel. Vi spiste en sabla god rekesalat der, og i den var det polkabeter, så da kjøpte jeg med en slik. Bare for gøy, som min mor ville sagt.

Sabla god rekesalat og saftig brød.
Da vi skulle hjemover, havnet vi bak en søndagsbilist som holdt minst 10 km/t lavere enn fartsgrensen og da fikk mannen noia. Vi skulle egentlig ta en omvei hjem og nyte småveiene i stedet for å ta europaveien tilbake, men i en rundkjøring der søndagsbilisten valgte vår avkjørsel, vrengte mannen ut en annen avkjørsel i ren frustrasjon slik at vi havnet et godt stykke innover i terrenget i stedet for langs kysten. Etter å ha skjønt at veien vi var havnet på ikke kom til å ha noen avkjørsel som gikk i den retningen vi mente å skulle ta, men fortsatte nordover, måtte vi sjekke kartet på mobilen. Der fikk jeg bekreftet at vi forsåvidt kunne fortsette veien, og bare ta på de rette avkjørslene fremover, så ville vi havne på rett plass etterhvert. Ad en stor omvei, rimeligvis. Så vi tok det som en liten ekstra ferietur og nøt litt sørlandsk innlandsnatur i stedet.

Og rakk heldigvis å kjøpe utendørsmaling og mer plank før butikkene stengte.

På ville grusveier. Men fin natur, da!
 

søndag 15. juli 2018

Feriepanikk

Bare ei ferieuke igjen og småpanikken lurer i bakhodet over alt jeg skulle ha gjort, men ikke har rukket eller rettere sagt giddet. Jeg har sovet meg gjennom ferien så langt, føler jeg. Lagt meg på morgenkvisten og stått opp på ettermiddagen. Det er godt jeg skal begynne jobb med nattevakter! Jeg har øvd meg i to uker allerede.

Men noe har jeg da fått gjort, bortsett fra å vanne plantene i eninga pga. et helt uvanlig sommervær og tørke her i sør. Noen flere ting er lagt ut på Finn eller på facebook. Jeg gikk litt lei etter det voldsomme kjøret i våres, men nå kommer det seg. Jeg har til og med lagt ut et par av mine egne sko som jeg ikke bruker fordi labbene mine ikke likte skoene.

Bilen min er endelig blitt EU-godkjent, og snille faren min insisterer på å betale den moroa som takk for all hjelpen han har fått. Hjelpen skulle det bare mangle at han fikk, men det er klart det har vært mye i perioder.
Leser i skyggen mens jeg venter på verkstedet. Rakk å bli solbrent - i skyggen!
Pristellatetraene har kommet oppi akvariet, men de lagde så lite liv der at jeg kjøpte fem blå platy i tillegg noen dager senere for at de kan jage dem opp litt. Et par nye amanoreker ble også med hjem sammen med tetraene. 

To av de tre bøkene på nattbordet mitt er lest ut. Nå føler jeg at jeg kan begynne å lese i eventyrbøkene fra barnebokklubben som jeg fant igjen på loftet da min far flyttet. Når de er lest, skal jeg legge dem også ut for salg. Må bare mimre litt først, skjønner dere.

Senere i dag har jeg tenkt å finne frem alle tinnstettglassene fra Hadeland, slik at vi kan ta bilder av dem og legge dem også ut for salg. Vi har altså så mange GLASS! Disse var bryllupsgaver, men vi ønsket oss en annen serie som vi samler på. Etter fjorten ubrukte år er det på tide å kvitte oss med dem. Vi har sannelig andre ting å sette på de hyllene.

Hadelandsglass med tinnstett. Bildet er lånt fra Hadeland Tinnstøperi.
Jeg har også planer om å bake noe. Gjærbakst og jeg har kommet dårlig overens, men jeg ønsker å gjøre et nytt forsøk. Det er dessuten kjekt å ha noe på lur i fryseren hvis det skulle dukke opp et uventet besøk. Hvis det går bra, lover jeg å rapportere hvordan det gikk. 

Og så var det dette med å komme seg ut på en liten tur igjen, da ...
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...