© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

torsdag 26. mars 2015

Tall for uke 12

Dere er sikkert allerede møkklei disse tallene jeg ramser opp ukentlig nå, men bær over med meg. Det kommer til å gå over etter hvert.

Forrige uke gikk jeg totalt 52 526 skritt, med et dagsgjennomsnitt på 7504 skritt og 12 177 skritt på den mest aktive dagen. Jeg gikk visst 76 etasjer i løpet av uken, med dagsgjennomsnitt på 11 etasjer og 17 på det meste. Jeg gikk bare ned 0,3 kg med en halvkilo mellom tyngste og letteste vekt gjennom uken, og så hadde jeg en gjennomsnittlig søvn på 4 timer 36 minutter per døgn.

Fitbit har et litt snodig "belønningssystem" eller motivasjonsfakta du får underveis. Når du passerer diverse milepæler, får du en "badge". Et slags merke du liksom skal bli stolt av og motivere deg til videre aktiviteter. Milepælene gjelder når du har gått et visst antall etasjer, satt personrekord til over en viss skrittmengde per døgn og slike ting. I dag fikk jeg en ny badge. Siden jeg tok Fitbiten i bruk, har jeg gått like langt som Londons undergrunnsbane er lang. Ska' sei.


søndag 22. mars 2015

Vondt i brystet, svett i pannen ...

Støl i ben og arme! Velkjent omskriving av en kjent sang, og ikke uventet aktuell i disse PT-dager. Jeg har riktignok ikke hatt brystvondt, men svetten har rent og særlig overarmene fikk juling forrige trening. Armene ble så støle at jeg ikke klarte å rette dem ut. Jeg måtte bruke den motsatte armen til å fysiske brekke opp armene til fullt utstrekk. Overarmene hovnet også noe opp, for de kjentes harde og annerledes enn de normalt gjør. I dag er de tilbake i vanlig puddingform, men det tok tre dager før jeg kunne rette ut armene uten at det gjorde vondt. Fredag kveld var de mer eller mindre tilbake til normalen.

Jeg vurderte å få tatt en blodprøve og måle CK-verdien, men slo det fra meg. Man har jo lest endel om rabdomyolyse i det siste (HER og HER), men ingen andre unormale tegn fulgte. Ettersom armene nå er normale, anser jeg uansett faren som over. Jeg skal heller være litt oppmerksom fremover, sånn for sikkerhets skyld. Jeg er jo ikke akkurat veltrent, for å si det pent.


torsdag 19. mars 2015

Tall for uke 11 og litt annet

Forrige uke var litt mer aktiv, heldigvis. Jeg trasket 54 253 skritt totalt, med et gjennomsnittlig dagstrask på 7750 skritt, hvor den mest aktive dagen landet på 10 706 steg. Jeg gikk tilsynelatende 112 etasjer i forrige uke, med dagsgjennomsnitt på 16 etasjer og 27 etasjer på det meste. Bare 0,3 kg tok jeg av meg, med en halvkilo mellom letteste og tyngste vekt gjennom uka. Og så sov jeg gjennomsnittlig 5 timer og 5 minutter hvert døgn.

Nå begynner flere kolleger å få vite om kurset jeg har gått på, og "alle" på jobb har fått med seg via Facebook at jeg er mer aktiv. Stort sett får jeg udelt positive tilbakemeldinger og spørsmål om hvordan det går med treningen. Det jeg frykter er kommentarer på hva jeg spiser og hvor godt eller dårlig jeg takler treningen. Det har ingen noe med å mene noe høylydt om, for de kjenner meg ikke og har ingen forutsetning til å forstå mine valg eller følelser eller min kropp. Jeg er redd jeg kommer til å gi førstemann som ytrer noe kritisk en real skyllebøtte som ikke står i proporsjon til kommentaren. Enten det, eller så trekker jeg meg stille tilbake og finner meg et rolig hjørne for meg selv. Og ja, jeg er litt hårsår på dette. Jeg har allerede fått én sårende kommentar, men den lot jeg forbigå i stillhet. Den var neppe vondt ment uansett.

Ellers er jeg i ferd med å bli krøpling etter siste PT-time. Lår og overarmer fikk kjørt seg, og det er skremmende hvor lite som skal til for å gjøre meg støl. Hun lar meg gjøre 15x3 repetisjoner, og har ikke begynt å mase på teknikken ennå. Men hun har lovt meg at det kommer etterhvert. Hun spurte meg litt ut om opplegget på kurset og hva slags trening vi hadde gjort der og om det var noe der jeg syntes var ok og kunne tenke meg å fortsette med med henne. Da fortalte jeg  henne blant annet at jeg hadde tatt 210 kg i beinpress på kurset og det satte henne nesten helt ut. Hvor mange ganger jeg hadde gjort det, lurte hun på. 10x3, svarte jeg. Og la til at jeg nok ikke kunne klart mer enn det - da var lårene slitne.

Nå lurer jeg litt på om kurset har juksevekter på beinpressen, for da jeg på slutten av forrige PT-time skulle vise hva jeg var god for, var jeg ikke i nærheten av 200 kg. Noe av grunnen er nok at beina var slitne etter treningen, men det føltes liksom tyngre også. Beinpressen var annerledes enn den vi bruker på kurset, så det kan kanskje også ha noe å si - at det var en annen teknikk. Jeg tror jeg må få en på kurset til å filme en liten snutt av meg mens jeg tar 210 kg for å vise at jeg ikke skryter på meg for mye ...

Fra søndagens gåtur.

søndag 15. mars 2015

Tall for uke 10

Statistikken for uke 10 ble litt bedre enn uka før det igjen, men like fullt en ikke særlig aktiv uke. Jeg gikk totalt 36 781 skritt, hvor den mest aktive dagen fikk nøyaktig 10 000 skritt. Jeg gikk totalt 75 etasjer, påstår Fitbit, og den mest aktive dagen gikk jeg 20 etasjer. Jeg gikk ned én kilo i løpet av uken og sov gjennomsnittlig 6 timer og 22 minutter hvert døgn.

Ikke allverdens å skryte av.

fredag 13. mars 2015

Litt mer om yrket mitt

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med noe innlegg om yrket mitt, men det ligger i bakhodet hele tiden. Derimot har det nylig blitt publisert en artikkel som gir en god beskrivelse av yrket. Linken finner du HER. Og som du skjønner etter å ha lest den artikkelen, så vil det bli et omfattende innlegg å poste her. Ikke hold pusten!

Fra min forrige arbeidsplass i Oslo.

torsdag 12. mars 2015

Bronkoskopi

Dette innlegget er kanskje ikke så interessant for mange av dere, med mindre dere er nysgjerrige på hvordan bronkoskopi foregår. Da kan dere bare la være å lese, for dette er mer for at jeg skal huske opplevelsen.

Da jeg ble fulgt inn på undersøkelsesrommet på lungeavdelingen og plassert i en stol, var det to sykepleiere som gjorde i stand til undersøkelsen. Jeg fikk pute under knærne og en under hver arm, og så fortalte de grundig hva som skulle skje. EKG ble tatt før undersøkelsen, og jeg var koblet til under hele prosedyren, samt hadde et pulsoksimeter på fingeren. 

På pasienthotellet. Senga er off limits.
Bedøvelsen av hals og luftveier var det de skulle bruke mest tid på, ble jeg forklart, og de fortalte også hvordan det ville oppleves. De var veldig dyktige til å forklare gangen i det hele, og det hjalp godt. De satte også inn en veneflon på ene hånda mi for å kunne gi beroligende medisin underveis.


Da jeg og sykepleierne var klare, begynte vi med to spraydoser med en xylocain-spray i halsen. Den var fryktelig bitter i smak og nokså fort kom følelsen av klump i halsen. Den du får når du er hoven i halsen og sliter med å svelge. Dette hadde jeg blitt fortalt ville skje, og at det kun var på grunn av bedøvelsen, ikke fordi jeg hovnet opp eller annet skummelt. Totalt 12 spray fikk jeg i halsen før sykepleieren ble fornøyd, og det ble mindre og mindre ubehagelig å få dem, skjønt jeg fikk mer og mer problemer med å svelge og hoste opp slim. Jeg kunne snakke mer eller mindre normalt hele tiden. Etter spraydosene, ble to dotter fuktet med samme bedøvelse og ført så langt ned i svelget som mulig og smurt litt rundt.

Deretter kom to leger for å utføre selve bronkoskopien. En som førte bronkoskopet og en som bare overvar moroa. Jeg fikk bite på en bitering (i mangel av bedre ord) slik at bronkoskopet kunne føres lett opp og ned i luftveiene mine. Én sykepleier stod klar med beroligende medisin ved veneflonen, og én sykepleier stod tett ved siden min med en beroligende hånd på skulderen og armen og snakket meg gjennom alt ettersom vi gjennomførte prosedyren. Jeg satte veldig pris på å ha henne der, selv om det nok hadde gått bra uten også. Men det var greit at hun passet på meg, ba meg slappe godt av (fikk mye oppmuntring om hvor flink jeg var til å slappe av), fortalte at nå kommer bronkoskopet, nå kan du bare lukke øynene, nå går de forbi stemmebåndene, nå snakker legene litt om hva de ser, nå vil du føle det ubehagelig, dette går veldig bra og så videre.

Da de satte den beroligende medisinen, ble jeg bedt om å hvile godt tilbake med hodet og bare lukke øynene. Det var en underlig følelse! Du vet den følelsen du får når du er full, lukker øynene og føler at du faller bakover? Akkurat slik føltes det. Helt snodig. Men jeg fant ut at det var en god idé å følge rådet om å ha øynene stort sett lukket, for det hadde sikkert blitt en mer ubehagelig opplevelse å se bronkoskopet bli ført opp og ned rett foran nesa mi.


Sammen med bronkoskopet var det en slange som kunne gi bedøvelse nede i bronkiene når de kom litt lenger nede i systemet. Det var nokså ubehagelig å kjenne noe kaldt renne ned i luftveien, og det trigget endel hosting underveis, men det var temmelig kortvarig. Det som kanskje var det verste (bortsett fra å få bedøvelsen), var da de skulle ta skylleprøver fra bronkiene (eller hvor langt nede de nå var). De slapp ut saltvann nede i luftveiene, slik at jeg ikke fikk puste og fikk brekningsfornemmelser, men de var veldig raske til å suge det opp igjen. To ganger gjorde de dette, og de fortalte tydelig hva de gjorde og at de passet godt på meg hele tiden.



De kunne ikke se noen skumle ting på skjermen. Ingen utvekster eller andre anomalier, men de tok altså de skylleprøvene for å se om det var noe bakterievekst som kunne påvises og forårsake hostingen min. Det eneste de hadde å berette, var at bronkiene kunne virke litt slappe, som om de kollapset litt når jeg hostet, og dette trodde de kunne skyldes EDS-en min siden det påvirker bindevevet i kroppen. Legen ville ha meg til kontroll om en måneds tid igjen.

Etter bronkoskopien ble jeg trillet opp på pasienthotellet for å hvile ut rusen i to timer. Dessverre var jeg ikke verdt ei seng, men jeg fikk en god hvilestol jeg satt og leste i mens jeg ventet. Hadde vært forutseende nok til å ta med meg ei bok, heldigvis. Før jeg dro, ville de at jeg skulle ta litt å drikke først, så litt mat for å se om svelget var tilbake til normalen igjen. Og så dro jeg hjem, med et lite stopp i sentrum for å kjøpe meg litt belønning i form av sushimiddag. På grunn av den beroligende medisinen fikk jeg ikke lov til å kjøre noe resten av dagen.

Dagen etterpå var det tilbake til jobb igjen. Der fikk jeg e-post fra en av sjefene om at en pasient jeg hadde vært i kontakt med uken før hadde fått påvist MRSA i etterkant, og jeg ble bedt om å dra bort på lungeavdelingen for å ta nese- og halsprøver til MRSA-screening. Oh, the perks of hospital jobs!


onsdag 4. mars 2015

Flere tall

I følge Fitbit så var forrige uke en nokså slapp affære. Jeg gikk totalt bare 31 087 skritt, hvor gjennomsnittet ble 4441 skritt/døgn. Den mest aktive dagen gikk jeg 11 709 skritt. Jeg gikk totalt 63 etasjer, med et gjennomsnitt på 9 etg/dg og 13 etasjer på det meste. Bare 0,2 kg gikk jeg ned i vekt, med 0,6 kg i differanse mellom letteste og tyngste vekt i uka som gikk. Og så sov jeg gjennomsnittlig 6 timer og 21 minutter hver natt.

I morgen er det ny kursdag. Jeg håper virkelig vi ikke skal bruke beina så mye på den treningen, for jeg er ganske støl selv om jeg ikke brukte beina mye på PT-timen min. Beina mine er bare ikke vant til å bruke annet enn vanlige gåmuskler. Ettersom morgendagen antakelig er nok en halv dag, tenkte jeg å ta en ny tur på tredemølla på treningssenteret etterpå. Minst en halvtimes gange, tenkte jeg. Alt over det blir bonus.

I begynnelsen av uka var mannen og jeg ute og spiste på favorittrestauranten min. Mmmm, jeg er utrolig glad i sushi-mat!

Noe av det beste jeg kan få!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...