© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 27. november 2018

Blodig alvor

Du har kanskje hørt om endometriose, men er litt usikker på hva det er? Det er nemlig alvorligere enn "bare" sterke menssmerter og infertilitet. Men visste du at så mange som 10% av alle kvinner har det? Hver tiende kvinne! Det er mange! Og likevel er det så lite kunnskap om tilstanden. Dette medfører at kvinner får diagnosen mange år forsinket. Jeg mener å ha lest at det i gjennomsnitt tar SYV år før man får diagnosen her til lands. Det er enormt lenge å vente! Jeg anbefaler å se filmen under og å dele den med enhver som kan ha interesse av den. Døtre, mødre, søstre, nieser, venninner, kolleger. Spre kunnskapen!




PS! Filmen begynner av en eller annen grunn på 1:43. Du bør begynne fra start.

mandag 26. november 2018

På første forsøk

Jeg har jammen prøvd meg på noe nytt igjen. Denne gangen har jeg laget krumkaker for aller første gang i mitt liv. Jeg kom over mors oppskrift i den gamle oppskriftsboken hennes, samt en lapp fra min farmor som også angikk krumkaker. Jeg klarte ikke helt tolke det første ordet til farmor, for det ser da vitterlig ut som det står "Vri egg" og det høres veldig, veldig rart ut. Det kan også stå "Vu egg", men det gir enda mindre mening. Nåvel ...

Jeg arvet jo både krumkakejernet og krumkakekjegla etter mor, så jeg følte nesten at jeg måtte bruke arvegodset - og nå nærmer det seg jul styggfort. Alle ingrediensene var kjøpt inn, noen youtubevideoer studert og endel oppskrifter kikket på for å sammenlikne. I dag var jeg også mentalt klar.

Oppskriften er som følger:
1 egg (jeg brukte 2)
1 kopp farin
1 kopp hvetemel
1 kopp potetmel
1 kopp vann (jeg brukte litt mindre)
1 kopp smeltet, avkjølt smør

Dessverre stod det ingen flere instrukser enn målene, men etter all oppskriftsforskningen gjorde jeg som følger: Egg og farin vispes til eggedosis før tørrvarene tilsettes. Vannet tilsettes innimellom når røren blir for tykk. Smøret skal vendes inn til slutt. Og så hadde jeg 100 gram av alt i stedet for 1 kopp og litt kardemomme for julestemningens skyld. Og så lot jeg røren svelle (eller hvile) i ca. 30 minutter.

Jernet ble plugget inn. Det hadde jeg glemt å teste om fortsatt virket, men heldigvis gjorde det det. Og så var det å eksperimentere med mengde, steketid og rulling. Jeg oppdaget raskt at de glovarme kakene stivner kjempefort og derfor fikk jeg et par småbrente fingertupper i prosessen, men etterhvert lærte jeg meg hvordan jeg skulle rulle krumkakene. Siste halvdel av baksten så faktisk ut som helt vanlige krumkaker laget av rutinerte krumkakebakere. De første ble både små og lyse og litt uferdige i formen, men alle smakte akkurat som de skulle, skjønt de aller beste var de som var mest stekt. 100 grams-oppskriften holdt til 17 krumkaker, så når jeg skal lage til jul, så må jeg øke målene.

Krumkakeevolusjon fra venstre mot høyre. Mine seks første!
 

tirsdag 20. november 2018

Sykemeldt

Jeg fikk to ukers sykemelding, og tidvis føles det som en ufortjent luksus. Men så skjer det noe som får meg til å tenke at "Svarte, det er jammen godt jeg fortsatt har litt fri!".

På lørdag tok jeg min første dusj etter operasjonen, og før jeg kunne tusle inn i dusjen måtte den digre kompresjonsputa fjernes. Den var teipet fast til omtrent hele øvre ryggen min, slik at mannen var nødt å bruke nesten en hel sprayboks med plasterfjerner for å bli kvitt elendigheten.

Jeg er selverklært superpingle når det gjelder slike ting, og attpå til sitter sykehustape ekstra godt på min skjøre hud. Mens mannen gjorde sitt beste for å dynke ryggplaster, gjorde han samtidig et utilsiktet forsøk på å acetonforgifte meg, og plutselig kjente jeg at jeg ble susete i hodet og lente meg fremover. Heldigvis satt jeg allerede på senga, så det var ikke langt ned. Og tror du ikke jeg svimte av! Og skremte den stakkars mannen i samme slengen. Jeg var nok ikke borte lenger enn et drøyt minutt, men når han ikke fikk kontakt med meg ble han nok litt bekymret. Heldigvis kom jeg fort til hektene igjen, og resten av merakkelset ble forsiktig fjernet. Bare mesh-støtten og den flortynne, gjennomsiktige tapen som holdt den på plass ble værende.Vi klasket en ny bandasje over den, og så fikk jeg endelig dusjet.

I dag, tirsdag, ville jeg ta meg en ny dusj. Mannen er syltet og var hjemme fra jobb, så da passet det liksom så greit - i hvert fall for meg. Etter dusjen skulle all bandasjering av slik at jeg kunne inspisere selve arret. Og selv om det nå var adskillig mindre og færre bandasjer bakpå ryggen min, synes jeg fortsatt det er utrolig guffent å få det fjernet. Når vi kom til den lett blodige biten helt mot slutten, ble jeg rett og slett nødt å ta en liten pause, sånn for sikkerhets skyld. Litt surfing og fikling med mobilen som distraksjon og så ble vi ferdige. Jeg gikk ut på badet for å kikke i speilet, og -da- ble jeg svimmel igjen. Rett tilbake til senga og en liten hvil, før det gikk over.

Snakk om pingle! Jeg har dessverre ingen makt over det.

I hele kveld har jeg kjent ekstra godt etter på ryggen. Det føles annerledes etter at vi fjernet bandasjen som lå direkte på arret og satte på ny, men jeg klarer ikke sette ord på hva det er. Jeg går og tenker litt på om det er sårhulen som ikke har grodd eller skulle ha åpnet seg igjen. Fylles den med væske? Må jeg være mer forsiktig nå for ikke å forskyve hudlaget fra muskellaget eller har jeg allerede vært for uvøren?

Takk og pris for ei uke til med sykemelding! Da blir det pangstart med ei nattevakt, før julebord og frihelg.

Arret i sin fulle prakt. Ser ut til å gro bra.

fredag 16. november 2018

Fjerning av lipom

På onsdag fikk jeg fjernet et lipom, en fettsvulst, på ryggen. På grunn av størrelsen ville de ha meg i narkose under inngrepet, og det var min første opplevelse med det. Dagen startet med å ta bussen til det andre sykehuset i en annen by. Min første arbeidsgiver, faktisk. Det var litt underlig å gå på gamle, kjente trakter. Mye var forandret, men veggene, trappene og heisene var på samme plass. Jeg flyttet fra denne byen for 18 år siden. Så fort tiden har gått!

Sykehusmote mens jeg venter.
Etter innledende samtaler og undersøkelse, måtte jeg skifte til sykehusmoten og fikk tildelt en seng å ligge i mens jeg ventet på å komme inn til operasjon. Jeg fikk et lett utvalg av piller å svelge, bl.a. kvalmestillende og smertedempende. En svært nervøs medpasient lå bak noen forheng og okket og oiet seg og fikk nærmest astmaanfall.

Anestesilegen som ringte meg dagen før operasjon og skrev ut cyklokapron til meg, slik at jeg måtte ut på medisinjakt (de to nærmeste apotekene var tomme), stakk innom igjen for å prate litt. Han fortalte at de antakelig ville ha meg i mageleie og at jeg da måtte intuberes, og jeg gav ham en brosjyre om Ehlers-Danlos Syndrom med litt info om sying og eventuelle kjeve-ut-av-ledd-ved-intubering-utfordringer.

Til slutt ble det min tur, og jeg ble trillet inn på operasjonsrommet, fikk veneflon på én arm, blodtrykksmansjett på den andre og maske for munn og nese. Først ble jeg susete i hodet og så sovnet jeg. 

Og så våknet jeg på ryggen med brillene på i ventehallen bak forhenget jeg hadde ligget tidligere. Noen pleiere kikket nærgående på meg da jeg våknet. Det er litt rart å ikke vite om jeg våknet i det jeg ankom dit og i det de satte på brillene, eller om jeg hadde ligget der litt først. Det mest fascinerende, derimot, er at narkosen virket så godt at jeg ikke engang har anelse om hva som skjedde etter at jeg sluknet. Det er jo akkurat slik narkose skal virke, selvsagt, men det er rart at folk har herjet rundt med kroppen min uten at jeg merker noe!

Da jeg våknet, lå jeg og kjente litt etter om halsen var sår etter intubering. Den kjentes helt fin og jeg tenkte at her hadde noen virkelig vært flinke i jobben sin!

Men altså, mens jeg lå i narkose hadde de veltet meg over i sideleie og derfor ikke trengt å intubere meg, de hadde kuttet meg opp, gravd ut omtrent 200 gram fettsvulst, snurpet meg godt igjen og bandasjert omtrent -hele- ryggen. Deretter la de meg nok i ryggleie igjen og så løftet minst 3-4 personer meg over fra operasjonsbenken og over på senga de trillet meg inn og ut på. Uten at jeg merket en ting. Det er litt rart å tenke på, men veldig betryggende med tanke på eventuelle fremtidige narkoser.

Og så våknet jeg altså - med brillene på. Og ble umiddelbart spurt om jeg ville ha noe å drikke. Himmel, jeg var så trøtt at jeg ba om å få hvile litt først. Først da jeg ville rulle rundt på venstre side, kjente jeg at hele ryggen var plastret. Så jeg sov en times tid før jeg våknet til liv igjen, og da fikk jeg både mat og drikke. God og sterk saft, og god og varm kakao ettersom jeg drikker verken kaffe eller te. Og kudos til dagkirurgien som serverte grove rundstykker.
 
Helt grei sykehusmat og -drikke.

I skrivende stund har jeg en diger kompresjonspute på ryggen som skal sitte på til lørdag. Da får jeg lov å dusje, og da må puten av. Så skal jeg dusje med bandasjen og etter dusjen tas bandasjen av og såret skal lufttørkes. Det blir første mulighet til å se merakkelset. Skulle man bedømt såret etter bandasjeringen, så har de kuttet opp hele ryggen min, men sannheten er nok at såret er mellom 5 og 10 cm langt. Kirurgen fortalte at fordi lipomfjerningen skaper en sårhule, så må den komprimeres godt for at kroppen ikke skal fylle den for mye med væske som en naturlig helingsprosess. Noe væske vil nok dannes, men jeg fikk ikke lov å stikke hull på det ettersom det øker infeksjonsfaren. Kroppen vil håndtere det på egen hånd. Og stingene er sydd lagvis og vil løse seg opp av seg selv. Etter to uker har de halvert styrken, sa hun. Og så må jeg gå med bandasje eller tape over såret i noen måneder etter dette slik at ikke hele greia revner.

Du trenger vel sykemelding?, spurte hun og jeg bekreftet det. Ja, da blir det sykemelding ut uka. Litt snaut, syntes jeg, men sa ikke noe med en gang. Og så må du være forsiktig med denne bevegelsen, fortsatte hun og strakk armene fremover og skjøt rygg. Ehh ... hele min jobb er jo i en slik posisjon, svarte jeg. Når jeg bøyer meg over pasienter for å ta blodprøver, når jeg jobber på maskiner og på benk ... Åja, to ukers sykemelding da!, utbrøt hun uten nøling. Det ble jeg mer fornøyd med.

Torsdag fikk jeg mannen til å handle inn plasterfjerner. Det er mye som skal røskes av til lørdag. Jeg gleder meg ikke til den biten.

 

søndag 4. november 2018

Over streken

Jeg blir irritert på folk som ikke tar hensyn til andre. Som helt åpenbart kun tenker på seg selv. Noen av dem viser disse tegnene når de parkerer. Derfor har jeg oversatt et ark som jeg synes folk skal skrive ut og legge på frontrutene til disse hensynsløse egoistene.

Ta utskrift og bruk dem der de trengs!
 

onsdag 24. oktober 2018

Reflekterende

Jeg liker tilbud, selv om jeg ikke er så flink å alltid benytte meg av dem. På facebook dukker det stadig opp sponsrede innlegg, og ett av dem som fanget min interesse var fra Stormberg. Jeg følger dem, så det er jo ikke så rart at de dukker opp i feeden min av og til. Men det var altså tilbud på en varmere tights med sebrastripet refleks langs beina. Til omtrent 350,-. Billig, billig! Nå pleier jeg ikke gå amok når det gjelder kleskjøp. Unntaket var da jeg skulle begynne på livsstilsendringene i 2015 og trengte treningstøy. Du kan lese om det her (lenke).

Men altså, denne tightsen. Den fristet. Det er jo ikke lenger vær til å gå med tights i piratlengde, og den full-lengde tightsen jeg kjøpte for tre år siden er bare sånn passe - og ikke varm nok i høstværet. Refleksløs er den og. Dessverre viste det seg at de ikke hadde den størrelsen jeg ville prøve. Etter å ha lest anmeldelsene på nettbutikken, kom jeg til at jeg kunne prøve en størrelse mindre da den modellen skulle være stor i størrelsen. 

Jeg stakk innom Stormbergs fysiske butikk og som forventet var ikke min ønskede størrelse tilgjengelig, men de kunne bestille inn størrelsen under slik at jeg kunne prøve om den passet. Og det skal Stormberg ha; den servicen er god! Tightsen ble bestilt inn uten kjøpstvang og jeg fikk en kode jeg måtte oppgi når jeg ville prøve varen, ettersom den kun var tilgjengelig for meg. Varen ville altså ikke bli solgt før jeg hadde tatt et valg og tid var visst ikke et tema. Digg!

I dag stakk jeg innom butikken for å prøve tightsen som kom i forrige uke. Det siste halvannet året har jeg dessverre lagt på meg halvparten av det jeg tok av meg. Mors sykdom og bortgang er noe av grunnen, men nå er det på tide å ta grep igjen.

Og joda, jeg fikk tightsen over hoftene. Det var ikke store marginene, men det gikk! Så hvis jeg bare får tatt av meg noen kilo, så passer den nok bedre. Den var jo så billig!



 

torsdag 18. oktober 2018

Daisy

Far fikk i fjor en tilgodelapp hos en gullsmed, og den var han så gavmild å gi meg nå i høst. Først ante jeg ikke hva jeg skulle bruke den til. Jeg hadde jo arvet så mange smykker etter min mor og nyervervelser var overhodet ikke på tapetet den nærmeste tiden.

Så kom jeg til å tenke på et par Daisy-ørepynt jeg fikk av foreldrene mine for noen få år siden i bursdagsgave. Det var nok min mor som plukket dem ut. Jeg hadde ønsket meg noe helt annet, og var bare sånn passe fornøyd med gaven. (Jeg vet ... Utakknemlig datter!) Derfor ble det bare med ørepynten i Daisy-serien, og de ble heller lite brukt. Med tanke på disse undersøkte jeg nå hva et anheng i samme serie kostet, og oppdaget at det bare var litt mer enn tilgodelappen. Et mellomlegg som var helt overkommerlig.

Denne uken kjøpte jeg anhenget som passer til ørepynten, og anser det som en aller, aller siste bursdagsgave fra både mor og far. Jeg tror mor hadde likt det. Nå vil Daisy bli mye mer brukt fremover.


Ørepynten har endelig fått selskap av et anheng. "Daisy" av Georg Jensen.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...