© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

lørdag 20. september 2014

Et sjeldent hode

Aftenposten publiserte nettopp artikkelen "Rødhårede er sjeldne hoder" og kommer med noen fakta om hårfargen min. Artikkelen følges opp med flere rødhårede som forteller kort om sin opplevelse av å leve med rødt hår. De fleste av dem ble mobbet som barn og mange opplever også i voksen alder at folk kommenterer hårfargen på enten positivt eller negativt vis.

Etter å ha lest artikkelen innser jeg at jeg har hatt en heldig oppvekst! Jeg ble aldri mobbet på skolen på grunn av det røde håret mitt. Det kan naturligvis ha mye å gjøre med at vi, ved sjebnens sammentreff, var tre rødhårede i klassen min. De to andre hadde mørkere rødfarge enn jeg. Én gutt i klassen prøvde seg en gang, men da jeg påpekte at han jammen hadde rødskjær i håret sitt selv, ble det stille fra den kanten.

En av "faktaene" om rødhårede, er at vi er så veldig temperamentsfulle. Det har jeg aldri kjent meg igjen i. Tvert i mot er jeg en stille person som gjør lite av meg. I hvert fall mener jeg det selv, og jeg tror nok de fleste er enige med meg. Blir jeg sint, så blir jeg stille. Jeg farer ikke opp, men går heller og koker for meg selv som langsint.

Noe jeg kjenner igjen fra intervjuene er å føle seg annerledes. Jeg tenkte ikke så mye på det som liten, for det var lite fokus på håret mitt. Ingen mobbing, få eller ingen kommentarer. Som voksen, derimot, har jeg vært mer bevisst hårfargen min. Jeg vet at jeg skiller meg ut i mengden og er lett å finne blant mange andre folk ene og alene på grunn av håret. Men jeg har også blitt stolt av håret mitt. På verdensbasis er det 1-2% med samme hårfarge, og det er jo ganske sjeldent! De fleste som kommenterer fargen, gjør det i positive ordlag. Mang en frisør skryter av fargen, jeg har fått ørti spørsmål om det er min ekte hårfarge. En eldre enkemann som var pasient da jeg var nyutdannet ble så berørt av håret mitt da jeg skulle ta blodprøve av ham at han strakk armene opp mot hodet mitt og rusket litt i håret. Han fortalte rørt at jeg minnet ham om hans avdøde kone fordi hun hadde hatt akkurat samme hårfarge som meg. En litt underlig opplevelse, men den sitter igjen som et hyggelig minne.

Av og til lurer jeg på hvordan det ville føles å ha en mer anonym hårfarge. Å gå mer i ett med mengden. Uansett hvilken situasjon jeg er i, så vil jeg alltid være "hun med rødt hår". I det store og hele er jeg vel fornøyd med å være henne, og ettersom jeg ikke driver med lyssky affærer trenger jeg jo strengt tatt ikke gjemme meg vekk heller.

Noen ulemper følger dessverre med på kjøpet, og det er den lyse huden. Jeg tåler ekstremt lite sol, og ti minutter i ubeskyttet sommersol gjør meg solbrent. På Rhodos i sommer smurte jeg meg hver morgen. Et helt lite morgenritual ble det. SF 50 i ansikt og på hals, SF30 på armer og SF20 på beina. Etter to uker var jeg møkkalei all solkrem, men var pukka nødt. En barndom med årlige sommersolbrentheter gjør meg ikke lysten på å fornye erfaringene. Jeg blir altså ikke brun. Ikke pokker. Får jeg farge, så blir jeg først rosa og så falmer det stort sett tilbake til utgangspunktet. Armene og ansiktet får endel flere fregner i sommermånedene, men det falmer utover høsten. Leggene forblir kritthvite. Er jeg heldig, kan jeg (men få andre) se en antydning til farge på føttene på grunn av skille fra fottøyet. På grunn av barndommens solerfaringer er jeg derfor ikke særlig glad i å sole meg.

Da jeg giftet meg ble jeg sprayet brun. I dagene etterpå, når jeg gikk i t-skjorte og tights som sluttet ved knærne, følte jeg meg så flott og brun! Det var en underlig opplevelse å se ned på brunfargede legger og føle meg normal og slippe å skamme meg over de kritthvite beina. Til vanlig er jeg veldig bevisst de bleke beina mine og synes ikke noe om mangelen på brunfarge, men hva skal jeg gjøre når naturen nekter meg en normal effekt av soling? Jeg er litt misunnelig på dere som blir brune i sola, for det ser så pent ut.

En annen følge av mitt røde hår, er at de fleste andre kroppshår er helt lyse. Hadde jeg hatt mørkt hår, hadde jeg nok hatt en tydelig bart. Jeg gidder heller ikke barbere leggene fordi ingen kan se de lyse hårene mine der. Samme med under armene. Til gjengjeld er øyenbryn og -vipper også helt lyse, og det er negativt igjen. Jeg synes det er mye finere med tydelige øyenbryn, så jeg farger dem med (u)jevne mellomrom. Vippene mine brukte jeg også å farge, men nå er de så få at det ikke er verdt bryet. Det hadde bare sett rart ut. 

Som barn fikk jeg høre at det var enkelte farger jeg ikke kunne gå i fordi det krasjet med hårfargen. Rødt, for eksempel, måtte jeg for all del unngå! Hører man det mange nok ganger, blir man hjernevasket. Da jeg sent i tenårene gjentok denne "sannheten" for ei venninne, spurte hun ganske enkelt "Hvorfor?". Det hadde jeg ikke noe godt svar på, og nå liker jeg godt en varm rødfarge. Varme farger er min ting klesmessig. Ikke overraskende passer høstpaletten med sine jordfarger til meg. 

Alt man skal passe på!

Bakhue mitt

lørdag 13. september 2014

På villspor

Det er godt mulig at trappa er min nye venn, men jeg er nok ikke like god venn med trappa på vei oppover etasjene. I går ble det endel trappevandring, og jeg må bare innrømme at oppovertrappa er litt krevende til tider. Da liker jeg mye bedre nedovertrappa. Den er jeg godvenn med.

I dag var mannen og jeg og handlet på et kjøpesenter, og første ærend var i andre etasje. På vei fra parkeringen i kjelleren sier mannen at "Jammen da tar vi heisen, da!". Slapp som jeg var i viljen, gikk jeg med på det, med en tynn, liten kommentar om at "Vi burde vel egentlig tatt trappene ...". Det ble heisen.

Jepp, så mye for gode intensjoner! Dog har jeg resten av livet til trappevandring, så det kommer nye muligheter.

fredag 12. september 2014

Min nye venn

Mannen er kalt inn til annengangsintervju med potensiell ny arbeidsgiver, og det ser ihvertfall lovende ut. Vi fortsetter å krysse fingre for harde livet!

Og så har jeg begynt å gå trapper på jobb. Én av de (helst livsvarige) endringene i hverdagsaktivitetene jeg har bestemt meg for. Jeg var tilbake på jobb i kveld etter nattevaktshelg, og da var det bare å tusle opp etasjene fra garderoben i kjelleren. "Trappa er min venn. Trappa er min venn." Jau da ...


onsdag 10. september 2014

Dårlig nytt

Arbeidsgiveren til mannen min skal nedbemanne. Det ser ut til å påvirke ham i sterk grad. Svært sterkt, faktisk. Men i morgen skal han i møte med noen som kanskje har bruk for kompetansen hans. Vi krysser fingre for ny jobb!


mandag 8. september 2014

Tung start

Så begynner snart alvoret. I mai skrev jeg om et legebesøk hvor vektøkningen min ble tatt opp, og legen ønsket henvise meg til noe de forkorter EFF. Vel, i dag var jeg til første konsultasjon.

Såvidt jeg kan forstå er det et ganske omfattende opplegg dette blir. Vi snakker livsstils- og kostholdsendring og økt fysisk aktivitet. I første omgang er det bare et lite introduksjonsmøte noen timer på en kveld senere i måneden hvor man helst skal ta med seg nær venn/familiemedlem. I mitt tilfelle blir det mannen min. Da får han et innblikk i opplegget og kan være en bedre støtte for meg.

Når jeg så på et senere tidspunkt skal i gang med alvoret, blir det heldagsopplegg tre ganger i uka i tre uker, samt samtaler. Man skal testes, gruppetrenes, måles og snakkes med. Legen jeg snakket med i dag snakket faktisk om at man kanskje burde vurdere tre ukers sykemelding i den perioden på grunn av det omfattende regimet man skal gjennom. Det høres voldsomt ut, men jeg skal tenke på det. Med en sykemelding blir det riktignok lettere å fokusere på opplegget, men det går jo ut over jobb og kolleger ...

Når de intensive tre ukene er over, trappes det etterhvert ned til en gang i uka og til en gang i måneden. Så er det visst også noen kontroller senere, som etter ett år, to år og muligens etter fem år. Jøjje meg ...!

Jeg har ikke nevnt dette for andre enn mannen min. Kollegene mine trodde jeg skulle til legen min med forkjølelsen min i dag. Ingen i familien vet heller noe om dette ennå. Og slik ønsker jeg at det skal være en stund. Jeg ønsker å begynne på opplegget og se at det faktisk virker og har noe for seg, før jeg "annonserer" min vei mot en lettere tilværelse. Så slipper jeg også spørsmålene om hvordan det går. Virker det? Har du gått mye ned i vekt? Trener du mye? Hva trener du? Hva spiser du? Hva har du endret? Hvorfor gjør du det? Og så videre, og så videre. Så ikke sladre til noen andre, hva?  :-)

Jeg kommer nok til å bruke bloggen min til å skrive om hvordan opplegget blir, hva jeg gjør og noen tanker rundt det. Ett sted må jeg jo få utløp for dette temaet, ikke sant?

I første omgang skal jeg nå lese "Slik ble jeg slank" av Hege Gade, gjøre to (helst livsvarige) endringer i kostholdet og to (helst livsvarige) endringer i hverdagsaktivitetene. 

Ønsk meg lykke til ...

torsdag 4. september 2014

Vond smak

Så er man tilbake på jobb igjen, dog i noe redusert form. Man er på senvakt, og man har med seg en ferdigmiddag til oppvarming i mikroovnen. Man skjønner at man fortsatt ikke er i toppform når maten smaker vondt. Kjøttbollene smakte metallisk og potetstappa hadde også en underlig smak. Men mat må man ha, så det gikk ned. Det tok bare litt lenger tid enn vanlig. Gleder meg til smaksløkene våkner av dvalen igjen!


tirsdag 2. september 2014

Nede for telling

Så gikk jeg visst litt ned for telling i helgen, gitt. På fredag spurte en kollega "Er du sikker på at du burde være her? Du ser helt forferdelig ut!" og dermed ble jeg sendt hjem i 10-tiden etter en kortvarig jobbinnsats. Ettersom jeg skulle være gressenke et døgn, handlet jeg mat på vei hjem.

Og godt var det, for deretter var formen sterkt dalende. Etter handlingen la jeg meg til for å sove, og våknet ikke før rundt halv fem på ettermiddagen. Deretter ble det TV-sløving resten av dagen. Lørdagen gikk også bort i ingenting. Mannen skjønte at formen ikke var helt på topp da han kom hjem på ettermiddagen til mørkt hus.

Men nå har formen begynt å ta seg opp litt, selv om jeg hoster irriterende mye. Tviler på om det blir noe av morgendagens korsynging. Godt jeg har jobbfri ihvertfall!



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...