© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

tirsdag 31. mars 2020

Hypokondrisk

Jeg holder på å bli helt tussete! En hypokonder av dimensjoner. Jeg har jo diverse tilstander fra før (endometriose, hypothyreose, EDS, allergi, oftalmisk migrene f.eks.) og jeg har hostet i 20 år. Fordi jeg hostet på meg ryggvondt, ble jeg utredet og fikk diagnosen anstrengelsesastma. Etter ti år og astmabehandling ble jeg friskmeldt da vi skulle flytte fra Oslo. Jeg fortsatte likevel å hoste litt og har utviklet en "stygg" hoste, litt sånn røykhosteaktig enda jeg ikke har tatt et sigarettdrag i mitt liv. Ny utredning i hjembyen min inkluderte bronkoskopi og jeg fikk vite at jeg har trakeomalasi, som nok er årsaken til den stygge hostelyden. Jeg mistenker at malasien skyldes EDS.

Det siste halvåret, tenker jeg, har jeg kjent på en følelse av en forkjølelse som aldri bryter ut. Jeg er ofte litt småtett i nesa, men legene fant aldri ut noe av det og påsto at de ikke kunne se noe unormalt. Før jul tenkte jeg at det hadde jo vært typisk at forkjølelsen skulle komme under juleforberedelsene, og jeg har ofte nok kjent nøye etter om jeg hadde en bitteliten grunn til å ringe inn syk på jobb, men jeg ble aldri syk nok til det.

Så kom mars og koronaviruset begynte å nærme seg faretruende. En haug av tiltak er satt i verk på jobb, vi får ikke forlate landet, helsevesenet ruster opp etter beste evne, ingen må bli syke og alle må beskytte seg. Jeg begynte å kjenne på at nesa ble litt tettere og jeg småsnufset litt innimellom, før jeg innså at pollensesongen hadde begynt rekordtidlig i år og jeg hadde glemt å begynne på allergimedisin! Nå har jeg gått på det i to uker og nesa oppfører seg ikke annerledes.

Som helsepersonell er det ekstra overvåkenhet om egen helsetilstand. Kan vi gå på jobb? Er vi smittebærere? Det er kriterier om akutt innsettende feber, hoste og tungpust. Skal vi koronatestes? Men det er begrensede midler. 

Så jeg går hele tiden og kjenner etter. Har jeg sår hals? Ja, men den forsvinner i løpet av noen timer. Jeg har begynt å snufse litt denne helgen, men det er jo egentlig et godt tegn. Det er kanskje allergien som gir snufsingen? Jeg hadde et migreneanfall på jobb i dag og det har jeg jo sjeldent, men det oppførte seg som normalt med synforstyrrelser som forsvant etter omtrent en halvtime. Er det et tegn? Jeg hiver etter pusten når jeg går trapper på jobb, men kjennes det ikke egentlig ut som normal dårlig form? Når jeg legger meg for natten, er det ikke litt knitring når jeg puster? Jeg har ingen feberfølelse, men den hostekula i sted var jo tørrhoste. Er ikke det et dårlig tegn, tro? Og der var den såre halsen igjen, men nå forsvant det visst likevel. Og hvis jeg sitter slik, er jeg littebitt tyngre i pusten da? Eller når jeg sitter foran PCen og kjenner etter, er det litt annerledes å puste? Og er det ikke litt varmt akkurat nå? Skal jeg ringe "koronatelefonen" og spørre i morgen? Må jeg testes nå?

Jeg blir litt sprø av å kjenne etter. Er det noe jeg frykter, er det å være smittebærer og uforvarende smitte andre - særlig sårbare pasienter. Vi vasser jo i mistenkte tilfeller hver arbeidsdag nå, og kler oss opp og ned i smittervernsutstyr ørten ganger for dagen. Vi "vet" at det bare er et tidsspørsmål for noen på avdelingen blir smittet, og hva skjer da? Hvor mange må da i karantene? Men ingenting ved min helse er akutt - alt er kronisk eller langsomt innsettende. Truende forkjølelse i et halv år, liksom! Hoste i 20 år. Da er liksom ikke den smått halvtette nesa mi så mye å komme med. Men jeg fortsetter å kjenne etter og blir langsomt halvsprø underveis. Hvis nå bare forkjølelsen kan bryte ut, så blir jeg kanskje testet og får midlertidig visshet - og blir kvitt den truende forkjølelsesfølelsen jeg er så lei av.

 

søndag 22. mars 2020

Stille før stormen

Jeg jobber i helsevesenet, det norske. På sykehus. Jeg er ikke sykepleier, men jeg er ansett som kritisk personell og har fått forbud mot å forlate landet. Det var forsåvidt ikke innbakt i de nærmeste planene, så det er ikke akkurat noe offer. Jeg har fått e-post om at jeg kan bli nødt å jobbe flere timer enn tidligere tillatt. Vi har ikke kommet der ennå. Det føles som et limbo. En stillstand. Det er stille før stormen. Vi går bare og venter på at første bølge skal skylle inn over sykehuset i den varslede stormen vi står overfor. Tsunamien er varslet og vannet har trukket seg tilbake. Nå venter vi bare.





Det er underlige tider vi er inne i. Ingen av oss har opplevd dette før. Det står vakter ved inngangene på jobb og stiller alle besøkende spørsmål. Ved personalinngangen er det snekret sammen en provisorisk palle-vegg med to påmonterte håndspritholdere. Rommet med uniformene våre har to dører, men nå er den ene inngang og den andre utgang og man får ikke jukse seg ut feil vei. I lunsjen sitter vi én meter fra hverandre. Ingen tar på hverandre. Jeg er sikker på at vi har et rekordhøyt forbruk av håndsåpe og håndsprit.

Færre folk går til sitt legekontor og derfor blir færre blodprøver tatt, og derfor mottar vi færre prøver til analysering fra primærhelsetjenesten. De pasientene som er innlagt hos oss nå, er de som -må- behandles, men det er litt færre av dem også da de som kunne, har blitt utskrevet.

Akuttmottaket har fått konteiner-rom på utsiden og utvidet arealet sitt til å dekke en del av en poliklinikk vegg-i-vegg. All besøk til pasienter der loggføres - navn, tittel og når inn og når ut. Det er ny staseslange til hver pasient, og denne følger pasienten på hospitalferden. (Noe min avdeling har ønsket lenge, og som plutselig fikk ny aktualitet og ble hasteinnført.) Ved den minste antydning til et pasientsnufs, er det fullt smitteregime med briller/visir. Bøtter med virkon står på gulvet utenfor rommene slik at brillene kan renses og brukes på nytt. Det har vært en konstant strøm av ny info om nye prosedyrer og manglende smittevernutstyr. Én av prosedyrene beskriver hva man skal gjøre hvis vi havner i en situasjon hvor vi står helt tomme for det, tomme for frakker, munnbind og hansker. 

Fire sengeposter er blitt flyttet for å gi plass til potensielle smittepasienter. Planlagte operasjoner avlyses. Og det er besøksforbud på huset.

Når jeg kjører til og fra jobb, er det som om det er midt på sommeren eller en lørdag. Det er færre biler ute og den vanlige ettermiddagsrushen er omtrent fraværende. Jeg har sagt til min far at det blir en stund til jeg kommer på besøk, for jeg kan uforvarende bli smittet og overføre det til ham.

Mine kolleger i naboavdelingen jobber ræva av seg for å påvise SARS-CoV 2 og får altfor liten ære og oppmerksomhet i disse dager. De skulle vært hyllet i landets aviser, sammen med alle andre som jobber og holder liv i oss, både i og utenfor helsevesenet. Ikke én oppramsing av yrker i noen av hyllestene jeg har lest, har nevnt min yrkesgruppe spesifikt. De som nevnes fortjener det i aller høyeste grad! Men det hadde vært hyggelig om noen husket oss også. Uten oss stopper mye opp. Ingen pasienter ville fått blodprodukter, ingen ville fått svar på biopsier eller celleprøver, allergier påvist i blodprøver, ingen virustester, ingen ville fått vite hvilket antibiotikum som passet, så alle ville fått bredspektret antibiotika og dermed økt faren for resistente bakterier. Ingen ville fått målt sin INR, kolesterol, stoffskifte, blodprosent, lever- eller hjerteenzymer. Hormonubalanser ville gått uoppdaget, skyhøye blodsukker kunne ikke blitt målt nøyaktig, koagulasjonsforstyrrelser eller genmutasjoner ville forblitt uoppdaget og man ville ikke kunne se hvordan medisiner virker/brytes ned i kroppen. Infeksjoner ville blitt oppdaget for sent (og skyldes den bakterier eller virus, tro?). Kreftpasienter, fødedamer, traumepasienter, kronikere og alle oss andre ville påvirkes. Det sies at minst 70% av alle diagnoser er basert på vårt arbeid. Vi fortjener i det minste å bli nevnt.

Egentlig tenkte jeg bare å skrive noen ord om den underlige situasjonen vi er i på jobb for tiden, men det ble visst en liten 'rant' om en gjemt og glemt yrkesgruppe også.

Og fra mandag er mannen min permittert. Det er vel en slags trøst at jeg ikke blir arbeidsledig med det første!
(Lånt av en god venn.)

torsdag 19. mars 2020

Julekaktus - del 4

Det er jo viktig å holde seg oppdatert i disse virale tider, så her er en kjapp, liten oppdatering på julekaktusene. Igjen. Jeg tok dem nemlig nærmere i øyensyn da jeg stod opp i ettermiddag mellom nattevaktene, og jammen var det ikke kommet nytt skudd - på begge to! Det er håp!


 

torsdag 5. mars 2020

Julekaktus - del 3

I høst rappet jeg et par avleggere på jobb, stappet dem i jord og så endte de ute i boden hvor de etterhvert fikk billig vekstlys kjøpt på Clas Ohlson. Og der ble de stående. Litt kjølig, litt lite vann, men med gode lysforhold.

I dag hentet jeg dem inn i stua igjen, og plasserte dem i to vårlige potteskjulere etter min mor. Den ene fikk et ekstra bladledd i november (se innlegg her), og nå var det blitt større. Den andre står fortsatt like stoisk som før, og jeg vet ikke om den er en tapt sak eller bare ekstremt treg. Kanskje litt varmere tilstander i stua gjør den mer voksevillig?

"Nytt" bladledd til venstre, status quo til høyre.
 

torsdag 27. februar 2020

Plutselig nervøs

JA!!

Jeg sendte som tidligere nevnt klage på avslag på en henvisning. Nå er klagen tatt til følge og jeg har fått time til utredning i mai! Plutselig ble jeg kjempenervøs!

tirsdag 18. februar 2020

Det er fa'li, det!

Trening, altså. Det er farlig, det! Ihvertfall litt. For ei uke siden hadde jeg forrige PT-time, og én av øvelsene var "back extension", hvor du setter deg i et apparat med en rull bak ryggen. Denne er koblet til vekter, og så skal du strekke ut kroppen mens vektrullen yter motstand. Jeg var kommet opp i 85 kg i vekt. Det gikk fint på forrige trening. Det gikk fint første runde denne gangen også. Men i andre runde skjedde det noe og jeg forstrakk nok noe i ryggen og vi kuttet ut alle ryggøvelser resten av treningen.

Sakte ble ryggen bedre de neste dagene, men både i går og forgårs sovnet jeg i godstolen foran TVen og ble dermed sittende stille i flere timer uten å bevege ryggen, og da ble den verre igjen. Bevegelse gjør åpenbart ryggen min godt, men jeg må jo av og til enten sitte eller sove også. Etter jobb i dag ble ryggen temmelig pyton, og Voltaren Forte-salven jeg kjøpte før lunsj hadde lite til ingen effekt.

"Heldigvis" fikk jeg Nobligan (tramadol) etter fjerningen av lipomet på ryggen i forfjor, så jeg tok en kapsel litt utpå kvelden. Etter en times tid syntes jeg at jeg kunne ane en antydning av smertelindring, men det var kortvarig. Nå har jeg nettopp tatt en til og lurer på hvordan det skal gå på jobb i morgen.
 
Potensielt torturinstrument
 

tirsdag 11. februar 2020

Klage

Jeg var hos fastlegen og maste meg til en henvisning hun motvillig sendte. Den var mangelfull og bar preg av hvor lite hun kunne om det jeg ønsket å bli utredet for. Avslaget ble sendt to dager senere.

Nå har jeg brukt tre uker på å skrive mine egne, mer utfyllende notater og i dag sendte jeg klage på avslaget. Jeg krysser fingre!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...