© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 22. januar 2020

Grønnrennestiklinger

Jeg fikk så fine grønnrenne-stiklinger av en kollega før jul.


De stod i vann noen dager, før jeg ble anbefalt å sette dem rett i jord. På grunn av plassmangel og jul, ble de etterhvert plassert ute i boden som holdt 6-8 grader og hadde dagslys, men lite annet lys.

De ble tatt inn igjen rundt nyttår. 

Jeg tror ikke dette helt går vegen.

 

mandag 20. januar 2020

Barndomsminner #7 - om vennskap

Jeg har aldri hatt lett for å få venner, og jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere. Egentlig nesten helt umulig i dag. Sånn ekte venner, mener jeg. Ikke bare bekjente. Faktisk tror jeg ikke jeg har fått en ny venn på over 20 år. Jeg ser bort fra mannen min, naturligvis. Det er en annen historie. 

Strengt tatt har jeg nok bare én venn, og jeg er helt ræva til å opprettholde det vennskapet. Det er ikke hennes skyld, men vi har forskjellige liv. Hun har barn og er et sosialt menneske, og hun bor flere timers kjøretur unna. Vi har kjent hverandre siden første klasse på barneskolen, men vi ble ikke venner før rundt 5. eller 6. klasse.

Det var lettere da jeg var liten. Den første vennen jeg fikk, som ikke var en av naboungene, traff jeg på vei til helsesøster sammen med min mor før skolestart. Hun var på vei dit sammen med sin mor og mødrene kom i prat med hverandre, og plutselig var vi venner. Hun bodde i samme gate som meg, bare litt lenger opp, og vi havnet i samme klasse på barneskolen.

Vi lekte sammen i friminuttene og vi besøkte hverandre ofte etter skoletid. Jeg husker hun hadde undulater og det var eksotisk for meg. Og vi lekte ofte "Lava" sammen med lillesøsteren hennes. Da hun etterhvert også fikk andre venner enn meg, ble jeg oppriktig fornærmet. I mitt hode var det ikke mulig å ha flere enn én venn om gangen! Den andre venninnen var attpåtil fra en annen klasse! Det var helt uforståelig for meg.

Denne venninnen min flyttet til Østlandet etter 4. klasse, og brøt kontakten tvert. Jeg sendte brev etter brev, men fikk aldri svar. Det føltes som et svik og var meg en sorg på den tiden.

Jeg fikk heldigvis en ny venninne fra klassen, og med henne enda en venninne. Etter ett eller to år til, kom enda en venninne inn i klikken, og vi var fire stykker som hang sammen helt til russetiden. Jeg var utrolig heldig med det, for det kunne ha blitt helt annerledes om ikke vi fire var sånn nogenlunde like av natur og personlighet. Av disse tre vennene døde ei av anoreksi kombinert med diabetes før hun fylte 30 og ei flyttet til Vestlandet og brøt all kontakt med oss andre. Den tredje er hun jeg fortsatt har kontakt med - sånn omtrent 3-4 ganger i året.

Jeg flyttet tilbake til hjembyen min i 2010, men har ikke fått noen venner her nede. Jeg får stadig flere bekjente, enten gjennom jobben eller koret, men ingen jeg er sosial med på fritiden. Det er delvis min feil, for jeg tar jo ikke initiativ selv. Det skyldes nok delvis en frykt for avvisning og kanskje til og med latterliggjøring. Men også at jeg er nokså asosial. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med andre. Jeg er elendig på småprating. Jeg interesserer meg lite for slikt som andre synes er artig, som reality-serier og kjendiser, ser lite serier og er i det hele tatt lite oppdatert på slikt. Å spørre andre om ting fra deres liv er jeg heller ikke flink til, og dermed kan jeg nok oppfattes som lite interessert. Det er delvis sant, dessverre. Jeg klarer ikke huske særlig med detaljer fra hva andre forteller meg om deres liv, og i stedet for å måtte innrømme at jeg glemmer slikt, har jeg sluttet å spørre slik at de ikke skal tro jeg er uinteressert i dem når jeg glemmer detaljene. Andre husker jo slikt, sant?

Det er bedre å tie og la andre tro du er idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil.

Jeg tenker at hvis andre vil fortelle meg noe, så sier de det selv uten at jeg skal tvinge spørsmålene mine på dem. Likevel sier jeg sjeldent noe om meg selv til andre uten å bli spurt, og forventer ikke en gang å bli spurt. Sa noen paradoks?

Det er litt sårt, det med venner. Jeg vil gjerne ha noen, men jeg vet at jeg sannsynligvis ikke klarer opprettholde vennskapet. Jeg utsetter treff, kommer med unnskyldninger for å unngå dem, prioriterer andre ting og kan late som jeg er dårlig. Jeg er av typen som kan stå bak gardinene og vente på at naboen skal gå inn før jeg går i postkassa, bare for å unngå å hilse på dem. Eller krangle med mannen fordi ingen av oss vil snakke på telefonen den dagen for å bestille pizza, og dermed ender opp med brødskiver til middag. Hvordan skal jeg kunne holde på et vennskap med de "forpliktelser" og forventninger det medfører, når jeg ikke en gang kan gjøre enkle ting?

Jeg er litt rar, med andre ord.

Og jeg kan huske fra 1. eller 2. klasse at klasseforstanderen måtte be de andre i klassen leke med meg i friminuttene, fordi jeg gikk så mye alene. Det var litt flaut. Det var et minne jeg hadde glemt helt frem til for noen år siden.


søndag 19. januar 2020

Forsinket julerapport

Jula gikk bra. Alle forberedelsene var i orden, og det ble MER enn nok mat til alle. Særlig til oss som måtte slite oss gjennom restene. Julaften var veldig trivelig med hele familien min samlet. Gaver ble delt ut og ingen gikk sultne hjem. Alle sukket da delfiakaka kom på bordet, mette som alle var fra middagen, men alle smakte likevel på. Jeg brukte halv oppskrift, og halve kaka ble spist den dagen. Perfekt!

Halv delfiakakeoppskrift var helt perfekt!
Andre juledag var det koldtbord hos oss, og da var også fars venninne med. Det ble like trivelig som julaften, og fortsatt mengder av mat. Min svigerinne hadde laget og tatt med tre sildevarianter, mens jeg stod for mors tomatsild (og alt annet). Jeg turde ikke spørre bror min om han var fornøyd med den, men jeg syntes ihvertfall den var god. Med noen små endringer på laken, ble også min far fornøyd med tomatsildglasset han fikk med seg hjem. Resten av delfiakaka ble spist opp til kaffen.

Men som mor hadde jeg tatt godt i når det gjaldt matlagingen. Vi satt igjen med mengder av mat. Far ville slett ikke ha noe med seg, men jeg fikk tvunget på hans venninne noe kjøttpålegg som hun fikk med seg. Romjulen ellers ble brukt til å spise meg gjennom ett pålegg etter det andre; aspiken, gomen, silda, kjøttpålegget og den syltede rødløken. Jeg har nettopp begynt på glass nummer to av rødløken. Den er sabla god på dansk leverpostei, men det er begrenset hvor mange brødskiver jeg trykker i meg i løpet av en dag. Jeg har hatt med krumkaker og diverse godsaker på jobb, hvor alt forsvinner nesten uansett. Fortsatt har jeg en halv boks med krumkaker stående.
 
Aspiksmørbrød. Sabla godt!

Nyttårsaften ble feiret helt rolig hjemme, bare mannen og jeg. Litt før midnatt rev vi oss løs fra tven og gikk vi ut på verandaen og så på fyrverkeri som naboer sendte opp. I år var det endel bedre enn tidligere år, vil jeg si, men for min del kan de gjerne forby hele privatfyrverkeriet.

Jula ble pakket ned første helgen i nyåret, men noen duker ble liggende igjen litt lenger og kjøkkengardinene ble først tatt i går, lørdag. Bedre sent enn aldri!


 

lørdag 21. desember 2019

Desember så langt

Allerede langt uti desember og jula sniker seg nærmere som et ullteppe. Jeg som var så flink til å skrive i november, klarte altså ikke følge helt opp denne måneden. Jeg hadde til og med tenkt å ha en liten gi-bort! Den får jeg ta utpå nyåret i stedet.


Juleforberedelsene er på sitt mest intense i disse dager. Jeg har laget krumkaker til meg selv og til min far. Det gjorde jeg helt i begynnelsen av måneden. Det har vært flere julekonserter med koret mitt, og vi har øvd inn to helt nydelige norske sanger av DumDum Boys og Anne Grete Preus. To julebord har jeg vært på, både med jobben og med koret. Og jeg har trent littegranne på treningssenter.

Littegranne. Jeg har hatt to PT-timer og én egentrening. Etter første PT-time var jeg helt slakt i beina, men som en kollega så sympatisk skrev på facebook: "Det er ikke skikkelig ille før du må gå baklengs ned trappene!". Så ille ble det heldigvis ikke, men jeg kjente at jeg hadde brukt muskler det var lenge siden sist.

En kollega foræret meg forresten noen stiklinger for et par uker siden. Hun hadde rappet noen grønnrennestiklinger fra jobb for et par år siden, tror jeg, og nå var det på tide å ta stiklinger av dem igjen. Det skal visst være en enkel plante å holde, men jeg har aldri hatt grønnrenne før og er usikker på hvordan de takler min noe lempfeldige behandling. De står nå ihvertfall i jord nå og lever fortsatt.

Grønnrennestiklinger.
Forrige helg lagde jeg syltet rødløk til meg selv, min far og til jula. Det er et lite løkhelvete å kutte opp, men stort sett verdt det. For ikke å snakke om hvor enkelt det er! Bortsett fra løkkuttingen da. Neste år må jeg kanskje finne frem skibrillene.

Syltet oppned-løk.
Denne jula har jeg lagd ekstra mye arbeid for meg selv. Bror min og familien hans kommer nedover fra Oslo i år. De skal heldigvis ikke bo hos oss, men julaften feires her. Far min er selvskreven julegjest, naturligvis. Så julaften blir vi syv stykker. Mannen fikser julemiddagen, mens jeg står for dessert og snack. I år blir det enkelt: Ferdig riskrem fra butikken med valgfri rød saus til.

Men ikke nok med at julaften skal feires hos oss, jeg har tatt på meg en annen av mors juletradisjoner for første gang. Koldtbord på 2. juledag! Jeg skal lage tomatsild og aspikk (kabaret, som det kalles i andre deler av landet) denne helgen, samt at bordet skal ha gome, røkelaks, eggerøre, diverse kjøttpålegg, kokt egg, ost, potetsalat og diverse garnityr. Det meste kjøpes ferdig, men jeg har fått min bror og kona til å fikse eggerøren. Det ene glasset med syltet rødløk skal også på bordet den dagen. Åtte stykk blir vi!

Og så en siste ting jeg skal prøve meg på som nytt av året. Vi ertet mor litt for det, for hun lagde det hvert år. Delfiakake. Mektig, fyldig og småspist. Jeg har handlet ingrediensene og den minste silikonformen jeg fant. Det holder jo oftest med ett stykke og det er jo ikke akkurat helsekost.

Julekort har jeg ikke kommet til ennå. Nå har det begynt å ramle inn noen i postkassa, så jeg må få fingeren ut og pennen frem. De rekker nok ikke frem før jul, gitt. Julegavene, derimot, er jeg så godt som i havn med. Skulle kanskje bare hatt en liten ekstra ting til far.

Denne helgen skal jula installeres. Alt skal handles inn, inkludert juletreet som skal pyntes. Gulv og tøy vaskes, steder støvtørkes, juleduker og en haug pynt plasseres. Massevis skal ryddes vekk, akvariet slamsuges, filterpumpa rengjøres, vannet byttes og testes. Mandag kveld, lillejulaftenskvelden, skal tilbringes på jobb - men deretter er det fri helt til fredag kveld. Da begynner nattevaktshelgen min.

Vi har forresten hatt personalmøte på jobb nylig. Der fikk vi vite at vi må løpe fortere, jobbe smartere og være mindre syke. Mer penger og flere hoder får vi ikke. Tvert i mot skal vi sannsynligvis miste noen hoder. Man blir ikke akkurat motivert av slikt. Vi har hatt en 20% aktivitetsøkning siden 2011, men ikke fått mer ressurser. Hurra for å drive helsevesenet som butikk.

onsdag 27. november 2019

Utrolige ting kan skje!

Denne animerte snutten synes jeg er veldig bra. Den viser på en fin og positiv måte hvordan det kan være å ha autisme. Ta en kikk på den. :-)

onsdag 20. november 2019

Julekaktus - del 2

Jeg skrev i dette innlegget (lenke) om at jeg rappet med meg et par avleggere fra en julekaktus på jobb. De ble plassert i jord, og siden har fint lite skjedd siden begynnelsen av oktober. De har jo fått litt vann av og til, men de har stått på samme hjørnet av bordet siden da og tilsynelatende vært relativt tilfredse med det.

Dette skal jo være en saktevoksende kaktus, så jeg har lurt på hvor lenge det kan gå før jeg ser noen endringer. Til nå har de ihvertfall ikke skrumpet inn og tørket ut, og det tar jeg som et godt tegn. Men de ser dønn like ut som dagen jeg satte dem i jorda. Ingen endring.

Bortsett fra da jeg kikket nærmere etter i dag. Den ene holder på å danne et nytt bladledd! Det jo være et trivselstegn! Den andre står like stoisk som før. 

Jeg venter i spenning.

Klikk på bildet for å se detaljene bedre.
 

onsdag 13. november 2019

På 'an igjen!

I 2018 holdt jeg treningssentertreningen ved like. Før sommeren det året flyttet PT-en min og jeg fikk anbefalt en ny som jeg kontaktet etter sommeren. Vi signerte kontrakt (10 klipp), brukte ett klipp og så fant han seg en annen jobb i november. Ikke helt optimalt, men ikke så ille likevel, tenkte jeg. Jeg skulle jo da inn til lipomoperasjon på skulderbladet medio november, og regnet med å bruke litt tid til å komme til hektene.

Det tok lenger tid enn beregnet, og først i februar var jeg sånn tålig rørlig igjen. Jeg utsatte likevel å få meg ny PT fordi jeg en måned senere, i mars, skulle fjerne to føflekker og en klump. Såret på leggen ble snurpet så heftig at jeg først i mai/juni turde sitte vanlig på huk igjen. Såret på hofta sprakk timer etter at stingene var tatt, og brukte uendelig med tid på å lukke seg. Først i august anså jeg det som helt lukket og trygt å gå uten bandasje. Det lå utsatt til midt i bukselinningen, og tynn hud må ha tid til å bli litt mindre tynn og mer robust.

Fra august i år har jeg hatt intensjon om å komme meg på trening igjen. I turnusen min har jeg fått lov å sette av en fridag i uka (denne jobbes naturligvis inn i turnusen, samt at enkeltferiedager og avspasering av og til brukes), men fordi jeg omtrent mangler døgnrytme og selvdisiplin, har denne fridagen så langt i høst blitt brukt til å sove ut. Med stadig synkende selvbilde har den dårlige samvittigheten økt.

I går fant jeg frem treningsbagen, og i dag kom jeg meg endelig av gårde! Fant frem og tok på meg treningstøy før jeg dro. Fant ikke den vanlige capri-tightsen, men plukket ut en fra hylla som var lik den gamle. Så at den var ny fordi det orange "magebeltet" i mønsteret var litt annerledes, men den satt som et skudd. Kledde på meg de vanlige klærne over treningstøyet og kjørte av gårde.

Bare det at jeg endelig kom meg på treningssenteret er egentlig en bragd, og jeg lovte meg selv å ta en kort og rolig økt. Formen er helt elendig nå, og alle kiloene jeg tok av meg, har jeg spist på meg igjen. Derfor gikk jeg 15 minutter i bruktbart tempo på mølla og satte meg deretter på romaskinen.

Da jeg trente tidligere, var romaskinen min oppvarmingsmåte. Ro 3000 meter på under 15 minutter var målet. Persen min var rundt 14 minutter og 20 sekunder. Etter halvannet minutt nå skjønte jeg fort at det ikke var nubbesjans til å komme i nærheten en gang. Jeg holdt faktisk ikke ut i fem minutter. Det var forstemmende å se hvor ille det faktisk står til, så jeg tok mot til meg og gikk til disken for å få meg en ny PT.

Jeg har ni klipp igjen fra forrige avtale, så nå er første time neste uke! Annenhver uke er planen med PT, og så egentrening ellers. 

Først da jeg sto i garderoben og skiftet klær, oppdaget jeg at jeg hadde trent med en stor prislapp hengende i hyssing bakpå. Dette lover bra ...

Husk å ta av prislapp før du trener!
 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...