© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

onsdag 27. november 2019

Utrolige ting kan skje!

Denne animerte snutten synes jeg er veldig bra. Den viser på en fin og positiv måte hvordan det kan være å ha autisme. Ta en kikk på den. :-)

onsdag 20. november 2019

Julekaktus - del 2

Jeg skrev i dette innlegget (lenke) om at jeg rappet med meg et par avleggere fra en julekaktus på jobb. De ble plassert i jord, og siden har fint lite skjedd siden begynnelsen av oktober. De har jo fått litt vann av og til, men de har stått på samme hjørnet av bordet siden da og tilsynelatende vært relativt tilfredse med det.

Dette skal jo være en saktevoksende kaktus, så jeg har lurt på hvor lenge det kan gå før jeg ser noen endringer. Til nå har de ihvertfall ikke skrumpet inn og tørket ut, og det tar jeg som et godt tegn. Men de ser dønn like ut som dagen jeg satte dem i jorda. Ingen endring.

Bortsett fra da jeg kikket nærmere etter i dag. Den ene holder på å danne et nytt bladledd! Det jo være et trivselstegn! Den andre står like stoisk som før. 

Jeg venter i spenning.

Klikk på bildet for å se detaljene bedre.
 

onsdag 13. november 2019

På 'an igjen!

I 2018 holdt jeg treningssentertreningen ved like. Før sommeren det året flyttet PT-en min og jeg fikk anbefalt en ny som jeg kontaktet etter sommeren. Vi signerte kontrakt (10 klipp), brukte ett klipp og så fant han seg en annen jobb i november. Ikke helt optimalt, men ikke så ille likevel, tenkte jeg. Jeg skulle jo da inn til lipomoperasjon på skulderbladet medio november, og regnet med å bruke litt tid til å komme til hektene.

Det tok lenger tid enn beregnet, og først i februar var jeg sånn tålig rørlig igjen. Jeg utsatte likevel å få meg ny PT fordi jeg en måned senere, i mars, skulle fjerne to føflekker og en klump. Såret på leggen ble snurpet så heftig at jeg først i mai/juni turde sitte vanlig på huk igjen. Såret på hofta sprakk timer etter at stingene var tatt, og brukte uendelig med tid på å lukke seg. Først i august anså jeg det som helt lukket og trygt å gå uten bandasje. Det lå utsatt til midt i bukselinningen, og tynn hud må ha tid til å bli litt mindre tynn og mer robust.

Fra august i år har jeg hatt intensjon om å komme meg på trening igjen. I turnusen min har jeg fått lov å sette av en fridag i uka (denne jobbes naturligvis inn i turnusen, samt at enkeltferiedager og avspasering av og til brukes), men fordi jeg omtrent mangler døgnrytme og selvdisiplin, har denne fridagen så langt i høst blitt brukt til å sove ut. Med stadig synkende selvbilde har den dårlige samvittigheten økt.

I går fant jeg frem treningsbagen, og i dag kom jeg meg endelig av gårde! Fant frem og tok på meg treningstøy før jeg dro. Fant ikke den vanlige capri-tightsen, men plukket ut en fra hylla som var lik den gamle. Så at den var ny fordi det orange "magebeltet" i mønsteret var litt annerledes, men den satt som et skudd. Kledde på meg de vanlige klærne over treningstøyet og kjørte av gårde.

Bare det at jeg endelig kom meg på treningssenteret er egentlig en bragd, og jeg lovte meg selv å ta en kort og rolig økt. Formen er helt elendig nå, og alle kiloene jeg tok av meg, har jeg spist på meg igjen. Derfor gikk jeg 15 minutter i bruktbart tempo på mølla og satte meg deretter på romaskinen.

Da jeg trente tidligere, var romaskinen min oppvarmingsmåte. Ro 3000 meter på under 15 minutter var målet. Persen min var rundt 14 minutter og 20 sekunder. Etter halvannet minutt nå skjønte jeg fort at det ikke var nubbesjans til å komme i nærheten en gang. Jeg holdt faktisk ikke ut i fem minutter. Det var forstemmende å se hvor ille det faktisk står til, så jeg tok mot til meg og gikk til disken for å få meg en ny PT.

Jeg har ni klipp igjen fra forrige avtale, så nå er første time neste uke! Annenhver uke er planen med PT, og så egentrening ellers. 

Først da jeg sto i garderoben og skiftet klær, oppdaget jeg at jeg hadde trent med en stor prislapp hengende i hyssing bakpå. Dette lover bra ...

Husk å ta av prislapp før du trener!
 

tirsdag 22. oktober 2019

Dracula

- Der var Dracula på plass!

Kommentaren kom fra en pårørende som kom inn på rommet mens jeg satt ved siden av pasienten og klargjorde til blodprøvetaking. Og jeg følte meg som ei surmaga kjerring da jeg trakk pusten, nølte et sekund og svarte at:

- Nei, bioingeniøren er på plass.

Jeg har jobbet i snart 25 år i yrket mitt, og siden dag én har jeg fått slengt etter meg all verdens økenavn. Det går mest i dracula, blodiglen, myggen og blodsugeren. I begynnelsen smiler man med og sier at jada, ha ha og sånn. Man ønsker jo ikke skape dårlig stemning. Det kunne jo til og med hende de første par årene at et nytt økenavn man ikke hadde hørt før dukket opp. Et par har til og med vært overraskende og derfor litt morsomme. Jeg tror ikke det har skjedd de siste tyve årene, og smilet har stivnet litt.

Folk sier mye rart når de er redde, nervøse og bekymrede. Det vet vi som jobber i helsevesenet. Vi har derfor stor takhøyde for hva folk sier i våre korte møter. Jeg har opplevd å bli skjelt huden full av en rasende pårørende, fått takknemlige klemmer av lettede pasienter, blitt truet med juling og "Jeg skal DREPE deg, di jævla hore!", fått høre at "Dette kunne du ihvertfall ikke!" og "Det var det beste stikket jeg noen gang ikke har kjent!". Jeg har forårsaket utallige tårer hos barn og trøstet nydiagnostiserte kreftpasienter. "LIKER du å ta prøver av barn, eller??" har jeg også fått slengt mot meg av foreldre mens jeg svettet over blodprøvetaking av et lite barn som var vettskremt, og legen insisterte på at prøvene måtte tas.

Vi vet at det oftest skyldes redsel, frykt eller bekymring. Vi tar det sjeldent personlig.

Også andre yrkesgrupper bruker økenavn på oss. Det synes jeg er mer leit. Stikkedama, for eksempel. Hvordan oppfatter et barn oss når en sykepleier sier at "Nå skal den slemme stikkedama bare ta en liten prøve."? For det første er vi ikke slemme. Det er ikke vi som har bestilt prøvene, det har legen gjort, og prøvene tas for at barnet skal bli frisk, ikke fordi noen ønsker å påføre det smerte. Vi er derimot de som har kompetansen til å ta prøvene på best mulig måte. For det andre så skremmes barnet med økenavnet. Ei stikkedame kan umulig være en person man ønsker i nærheten. De stikker jo! Og ja, den kommentaren kom fra en sykepleier på post, og det var ikke en hyggelig opplevelse.

En lege brukte akkurat samme økenavn på meg til en eldre pasient. "Nå skal bare stikkedama gjøre seg ferdig med blodprøven, så skal jeg undersøke deg etterpå." Jeg var hårfint unna en skarp kommentar ved sengekanten, men holdt meg for god for det. Legen virket stresset, og hvis jeg skulle kommentert det, måtte det blitt utenfor pasienters rekkevidde. Man tar ikke slike diskusjoner foran pasienter.

Men hvorfor reagerer jeg på økenavnene? Prøver ikke folk bare å være morsomme i en alvorlig situasjon? Jo, pasienter og pårørende gjør stort sett det. Det er sjeldent det sies i ond mening, skjønt det skjer. Fra annet helsepersonell kan det skyldes at de rett og slett ikke husker tittelen vår eller tror at økenavnet "forklarer" oss bedre overfor pasienten. De gjør oss ingen tjeneste ved det, dessverre. 

Det økenavnet gjør er å redusere oss til en brøkdel av hva vi gjør. Ja, vi stikker. Det er kanskje 10% av yrkesutøvelsen min. Det er den synlige delen av yrket mitt. Det fjerner tre års høyskole- eller universitetsutdannelse, bachelorgraden min. Det fjerner de andre 90 prosentene av hva jeg gjør. Hva jeg har lært. Hva jeg kan. Det reduserer meg til en ting ingen liker å assosiere seg med, noe som høres slemt, skummelt og ekkelt ut. Hvor mange kaller andre yrker i helsevesenet for pilletrillere, rumpevaskere, slaktere og beinknekkere direkte til dem?

 Jeg er bioingeniør, og jeg er stolt av det! Det er en tittel alt for få kjenner til, og som jeg ønsker skulle vært mer synlig. Hver gang en annen yrkesgruppe benevner meg med riktig tittel, blir jeg alltid glad. Det skulle ikke vært nødvendig, det skulle vært en selvfølge. Når en pasient spør meg om jeg er "en sånn bioingeniør", blir jeg enda gladere og dessverre overrasket over at vedkommende kjenner tittelen. Det er så få som vet om oss.

Det handler i grunnen om respekt. Respekt for meg som person og for yrket mitt. Og husker du ikke eller er du usikker på tittelen min i vårt møte, så er det helt greit. Spør meg gjerne! Vi blir så glade når vi kan fortelle hva vi er og hva vi gjør og spre litt informasjon om yrkesgruppen vår.

Tilbake til den innledende samtalen. Det ble heldigvis ikke dårlig stemning på rommet. Både pasienten, pårørende og jeg hadde en grei liten samtale mens prøvetakingen foregikk.

søndag 13. oktober 2019

Judaspengefrøforsøk nr. 2 - og litt til

Oppholdsvær en frisøndag inngir til å gjøre noen siste hageforberedelser på verandaen før vinteren. Jeg hadde tatt vare på noen narsiss-løk fra i våres, og selv om jeg hadde mislyktes tidligere og løkene råtnet, tenkte jeg forsøke igjen. Denne gangen ble de oppbevart tørt inne i boden, og kjentes bra ut da jeg hentet dem frem i dag. Jeg plantet én løk mellom disse grønne plantene: campanula og nellik. Denne campanulaen er en skikkelig fighter ettersom den overlevde to år i relativt kummerlige kår kastet oppi ei terrakottapotte og fikk klare seg selv. Da jeg plantet denne plantekassa i år, tenkte jeg at den skulle få litt bedre vilkår, og den kommer søren meg fortsatt med blomster, midt i oktober! De andre to løkene ble plassert i potta som står ved siden av inngangsdøra.
 
Buddha passer på! Tagetes fjernet fra venstre, bakre hjørne. Narsiss-løk rett foran figuren.

Dere som følger meg, fikk med dere judaspengefrøforsøket mitt. Det mislyktes totalt. Men en vennlig sjel kommenterte at frøene må ha en frostperiode før de kan spire, så nå har jeg sådd ett frø i hver av de to terrakottapottene hvor det bare har vært mose denne sommeren. Jeg gadd ikke plante noe i dem i år (mose er også fint og dekorativt), så nå skal vi se om judaspengefrø er sterkere enn mosen. I den ene potten har forresten en lavendel begynt å vokse, så det kan ble flere i kampen om tilværelsen der.
 
Ett judaspengefrø i hver mosepotte. Vil de klare å kjempe seg frem?

Jeg tømte også pallekarmdrivhuset. Tomatplantene var halvråtne, og det nærmer seg frostnetter. Jeg aner ikke hvor lenge gulrøtter kan klare seg utover høsten, men tenkte at jeg liksågodt kunne renske opp alt som var. Mange råtne og halvråtne tomater ble skuffet opp og ut, og jeg lurer på om jeg kommer til å få nye planter av de frøene neste år. Jeg håper de ikke tåler vinteren! 
 
Tabula rasa! Håper ikke tomatfrø tåler vinteren, ellers får jeg en himla oppvekst til våren.

Gulrøttene jeg dro opp var ikke så sabla mye å skryte av. Det meste (og minste) gikk i brun dunk, men jeg tok inn de største. Den lengste var kanskje hele 10 cm. Neste år kan jeg så dem tidligere - og ikke lengst bak.
Brun dunk-materiale!
Årets siste gulrothøsting. Noen ble det anstendig størrelse på, de fleste ble miniatyrer.
 

onsdag 2. oktober 2019

Julekaktus (den ekte)

Jeg var på røvertokt på jobb på fredag. I en trappegang litt utenfor allfarvei står en diger julekaktus av den ekte sorten. Den som ikke lenger er mulig å få tak i i butikker, men som du enten på må røvertokt, tiggerunde eller få som gave for å få hendene i. Schlumbergera x buckleyi er navnet på den, og er til forveksling lik novemberkaktusene du får i butikkene. Du kan lese om forskjellene på disse kaktusene på denne lenken: her.

Det faktum at den ekte julekaktusen vokser saktere enn novemberkaktusen tiltrakk meg. Jeg har nemlig tre novemberkaktuser fra før, i tillegg til tre jeg arvet etter mor. Attpåtil tror jeg at jeg tok knekken på et par av dem jeg arvet. Unnskyld mor ... Men hun hadde mange, og to fra stuevinduet i barndomshjemmet mitt gav jeg vekk til en kollega. Jeg håper de trives i sitt nye hjem.

Jeg knakk av 2x tre ledd fra den digre jobbjulekaktusen. Dessverre har jeg ikke fulgt stiklingsprosedyren til punkt og prikke, for der har jeg lest at de helst skal ligge fra noen timer til noen dager, slik at bruddstedet skal få tørke. Jeg lot mine stå i noen dråper vann over helgen, og plantet dem først på tirsdag.

Da blandet jeg så- og kaktusjord med litt perlitt - kanskje 10% av sistnevnte. Deretter stakk jeg halve nederste kaktusleddet i jorden og vannet. Den ene stiklingen hadde allerede utviklet noen millimeter med rot, så jeg har håp for ihvertfall den. Nå gjelder det bare å gi dem akkurat passe med fuktighet og håpe at de utvikler gode røtter. Jeg krysser fingre!

Ekte julekaktus. Schlumbergera x buckleyi. Legg merke til avrundede "tagger".

Så- og kaktusjord iblandet perlitt.

Krysser fingre!

mandag 30. september 2019

Litt om september

September er så godt som over, og har det egentlig skjedd noe særlig siden august? Ikke så mye. Livet går sin vante gang og jobben krever sitt. Jeg har hatt studenter som haleheng en del ganger, og det er igrunnen ganske hyggelig. Koret mitt har sunget Elvis-gospel sammen med Ackles, Flaata og Busk (sangene er endelig i ferd med å gå ut av hodet mitt) og jeg har sagt ja til å fortsette i et lokalt styre (går greit så lenge leder og kasserer fortsatt er med). Svigers var forresten på besøk i slutten av august, noe som var veldig hyggelig, selv om jeg var nødt å jobbe mens de var her. Og denne helgen ble mors 2 års dødsdag markert med lys på graven.

Vi har fått oss ny servant, speilskap og høyskap på badet i andre etasje. Den gamle dobbeltservanten var i ferd med å sprekke, så det var på høy tid å oppgradere. Etterpå ble baderomstaket pusset og malt av mannen. Det var også på høy tid. Malingen flasset verre. Ordentlig fint er det blitt!

Jeg har høstet endel tomater fra pallekarmdrivhuset, selv om det ser ut som et flykræsj inni der. Tomatplantene vokste til taket og begynte å slå krøll på seg, noen lente seg ned mot bakken og tomatene har igrunnen vært litt småvriene å få tak i. Gulrøttene har sterkt varierende størrelse, fra kraftige 10 cm til puslete 3 cm. Det står fortsatt mange igjen, for jeg har bare trukket opp noen få stikkprøver. Den største spiste jeg, og smaken er godkjent. De fleste tomatene er det forresten min far som har fått, selv om mannen også har forsynt seg av dem jeg har tatt inn. Selv har jeg holdt meg til de gode og søte og store druene som er i butikken for tiden. De gjør seg godt i matpakka!

I går, søndag, var det fint vær ute, så da tok vi en høstrydding på verandaen og satte plantene inn langs husveggen, plasserte heucheraene på skrå for drenering og reddet inn keramikkrukkene slik at ikke frosten skal ødelegge dem.

Flykræsj. Gulrotrekka er bakerst. Smart valg.
Et par små gulrøtter.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...